I dag fyller jeg 32 år. Det føles veldig rart å skrive. Hipp hurra og alt det der altså, men jeg har bare alltid tenkt at jeg kom til å forbli ung for evig. Derfor har jeg et slags ambivalent forhold til å bli eldre. Kanskje kommer dette av lillebror-komplekset, men jeg ser jo på legitimasjonen at 1981 begynner å bli en stund siden. Derfor passer det egentlig ypperlig å bruke en dag som dette til å stoppe opp og ta noen argumenter for og i mot dette litt brysomme, men uunngåelige temaet “å bli eldre”.
Ulemper
Det er ikke så mange år til før jeg ikke kan ta helsa for gitt
Jeg kan ikke drikke rødvin uten å sovne før Thomas og Harald gjør entré
Jeg blir nok ikke invitert på hjemme alene-fest med det første
Det er forventet at jeg skal vite litt om aksjer og politikk
Jeg får ikke julekalender lenger
Fordeler
Jeg eier ting
Jeg slipper å være redd for at frøkna plutselig gjør det slutt i storefri
Jeg har en sønn
Jeg kan innrømme ting som at jeg faktisk liker danseband-jukeboks
Jeg har ikke innetider
Jeg kan gro barten Ulf
Jeg kan bestemme hva jeg vil ha til middag selv
Jeg trenger ikke være så fryktelig utadvendt lenger
Jeg kan bry meg mer om hva jeg vil enn hva andre mener
Jeg kan helt skamløst ta en selfie på toget
Konklusjon:
Nei dæven, ser man det. Når jeg regner sammen plusser og minuser her, så blir det jo faktisk en brakseier til “å eldes” fremfor å bli værende i et slags evig fjortis-vakuum. Overrasket, glad og fornøyd kan jeg nå se et nytt år blidt i møte og se frem til enda mer ablegøyer i årene som kommer.
Og det beste av alt: Min bursdag betyr at det ikke er lenge igjen til jul! Merker at det kribler bare av tanken og i helgen tjuvstartet vi på årets julefeiring med både pinnekjøtt og sølvgutter, men det får bli et annet kapittel. Nå sitter kjerringa klar med Jakten på kjærligheten på pause.
Når Fantorangen prater, lytter folket. Men er det nusselige snabeldyret egentlig en ondsinnet ulv i fåreklær?
Jeg har ved flere anledninger tidligere stilt spørsmålstegn ved den vesle skapningen som har en hel nasjon rundt lillefingeren. For selv om Fantorangen tilsynelatende er harmløs, kunne han lett ledet en generasjon med hjernevaskede norske barn til væpnet militærkupp om han ville. Bare se hvordan han behandler stakkars lojale Eddie. Den sedative lille karen blir ved sin post selv etter at han gjentatte ganger har blitt tvangsforet med kake og påført de rareste sykdommer som ingen har hørt om. Den eneste kuren for sykdommene finnes i Fantorangens sang og dette lukter jo svinevaksine-bløff lang vei. Han kaller seg for Sangdoktor, men jeg taler Roma midt i mot og kaller ham for det han egentlig er: Heksedoktor. Det er på så måte grunn til å spørre seg om Fantorangens fulle navn egentlig er Fantorangen Mengele.
Er det på tide å ta ham av lufta og innskrenke makta før det går for langt? Jeg har tidligere også rapportert om ville tilstander under MiniØya-festivalen i sommer da Fantorangen kom på scenen. Skulle trodd det var Bieberen selv som var i anmarsj. Voksne og barn gikk mann av huse for å sikre seg de beste plassene og det var bare et mirakel at ikke liv gikk tapt.
Digresjon: Fy farken jeg hadde blitt forbannet hvis jeg ble tråkket i hjel under en Fantorangen-konsert. Tenk så utrolig nitrist å ha det i dødsannonsen.
Peter har gått fra oss, så altfor tidlig.
Han ble kun 31 år og smilte hver dag av sitt liv.
Han var en tøff type som levde fryktløst,
helt til han ble trampet i hjel
av en gjeng 4-åringer i Fantorangen-rus.
En håndsutstrekning
Men men, måske tar jeg feil? Kanskje er Fantorangen faktisk den elskverdige kjernekaren har gir inntrykk av på tv? Jeg er derfor villig til å legge konspirasjonsballen død og føye meg inn i rekken av velsignede Fantorangers, men på ett vilkår:
Fantorangen, jeg vet at du kan høre meg. Inkluder denne tegningen på din neste sending og vi er dus.
P.S. Hvis noen ser tegningen på Barne-TV, sleng opp et bilde på Instagram og fortell meg om det (@pappahjerte). Førstemann som tipser får en overraskelse i posten 😉
Endelig farsdag, men så har du glemt å gi noe til mannen i ditt liv? Fortvil ikke, her kommer redningen. Skriv ut dette innlegget og stryk ut det som ikke passer. Vipps, så har du et perfekt farsdagskort på 1-2-3.
Kjære – Papsen – Verdens beste pappa – <Sett inn fornavn>
Det er jo egentlig barna som skal gi gaver på en dag som dette, men siden jeg synes du er sånn en fantastisk – kjekk – rå – ålreit
mann, så ville jeg si noen ord jeg også. Tusen takk for at du er den du er og for alt du bidrar med her hjemme. Jeg ble så utrolig glad i går da du la merke til at jeg hadde – vært hos frisøren. – kjøpt meg en ny genser. – gått ned en halv kilo den siste måneden.
Det viser bare at selv i en travel hverdag, så ser du meg fortsatt. Du er så: – omtenksom – kjærlig – nusselig
men likevel så: – tøff – hard – mandig
på utsiden og det er sikkert derfor mange sier at du virker som en – bjørn – løve – tiger
mens jeg egentlig vet at du bare er verdens beste – kosebamse – snuppelupp – sussesnussebusse
Men jeg skal ikke bable i vei. Jeg håper du får en fantastisk farsdag – kjæresten min – søtnos – pus
og derfor unner jeg deg en en lang dag på sofaen, mens jeg tar hånd om: – ungene – middagen – svigermor
P.S. Siden jeg ikke har kjøpt gave enda, tenkte jeg at du kunne ta bankkortet mitt og bestille billetter på nettet til et valgfritt arrangement, slik som for eksempel – Fotball-VM i Brasil – Fotball-VM i Brasil – Fotball-VM i Brasil
HandyManny og sjakk på likt? Alt er lov på farsdagen 😛
Mine damer og herrer, la meg presentere: Barteprat! En miniserie for folk i farta med bart på leppa. I dette nisjeprogrammet vil det bli snakk om bil, bart og andre ting relatert til bil, bart og andre ting.
Nok om det, snurr film!
Vær så snill, du vakre vesen: Legg igjen en kommentar og fortell meg hva som skal til for at du kunne funnet på å donere penger til barten Ulf og Movember-saken.
Og du: Lik hvis du liker Barteprat og vil se flere episoder 🙂
Les mer om Movember eller gå rett til mitt Mo Space og doner en slant til en meget god sak –> Klikk her 🙂
Vi var en gjeng med venner fra nabolaget som hang ut bak huset til mams og paps. En typisk gategjeng bestående av unger og ungdom i et veldig aldersspenn. Jeg tror vi hadde lekt anti-over (polball) og det er vel ikke helt umulig at vi også hadde slått et slag Boksen går. Men kvelden hadde begynt å røyne på og det ble mørkere. Jeg husker vi ble sittende på terrassen og se opp mens stjernene tentes en etter en. Til slutt fylte de hele himmelen. Så skjedde det at en av de litt eldre gutta i gjengen begynte å snakke om universet. Om stjerner og planeter. Om sorte hull, supernovaer, melkeveien og universets størrelse.
Og det var da det skjedde.
Noe oppi hjernen min smeltet i overgang fra “8.. 9..10, den som ikke har gjemt seg nå, den må stå”, til “Å jasså du, så det du sier er at universet er uendelig..?”. Det ble så altfor mye for min lille barnehjerne å forstå. Han som snakket var jo noen år eldre og mye bedre rustet for å ta slike grandiose tanker inn i nøtta, men jeg var fortsatt kun et umodent kart. Jeg husker så godt hvordan jeg ble helt svimmel og nummen. Den følelsen kan jeg fortsatt få når jeg prøver å virkelig forstå meg på universet, planetene og det uendelige mørket vi stirrer midt i hvitøyet hver eneste kveld.
Mens jeg satt der og kjente den kvalme fornemmelsen av sinnets fortapelse, ble jeg berget i siste liten av mine foreldre som kalte meg inn for å overvære en annen historisk opplevelse: TV2s første sending.
05 september, 1992.
Jeg husker ikke stort av det showet, for selv om TV2 hadde lagt mange kroner i en storstilt showkveld, så klarte de ikke å overskygge evighetens ubegripelige perspektiv som jeg prøvde å få en slags håndgripelig forståelse av. Jeg måtte raskt innse at det faktisk fantes spørsmål uten helt definerte svar og at det var mer til verden enn bare dødball og Donaldtyggis. Da jeg først innså det, fikk jeg en helt ny ro i hodet og tiden var moden for å skifte ham. Barnet Peter ble stående ute i kulden og hutre, mens ungdommen Peter satt inne i varmen og nikket bifallende til Dan Børges mange ablegøyer.
Det var bare et spørsmål om tid. I går fikk kjerringa endelig nok og kastet meg ut fra soverommet.
Jepp, det stemmer. I går kveld fikk kjerringa nok og kastet meg ut fra soverommet. Ikke hele veien ut utgangsdøra da heldigvis, bare ned på sofaen. Og bare for en natt. Hvorfor, spør du? Vel, grunnen til det er faktisk både litt søt, litt trist og litt rar.
Jeg går for mye i søvne. Og prater. Og nå, etter en sammenhengende uke med nattlige eskapader fikk frøkna nok og ønsket en hel natt med uavbrutt søvn. Jeg har full forståelse for det, for JEG sover jo som en stein, men kroppen min har derimot hvilepuls som Bjørn Dæhlie med en blodtørst russer i hælene.
For noen netter siden trodde jeg lyset fra mobilen på mitt nattbord og baby callen på hennes nattbord var lasersiktet på to gevær som var rettet mot oss. Da føltes det naturlig å kaste seg over frøkna for å redde henne fra fare. Ærlig sak det og jeg sovnet raskt igjen, men stakkars puseluselus ble liggende våken med harahjerte en god halvtime etter det. Natt til mandag våknet jeg da jeg lette etter muttern og fattern blant klærne som lå ved senga, og i går natt var jeg ute i gangen fordi plutten var i ferd med å ramle ned trappa (han lå og sov). Dette har forresten Christina skrevet en hel sak om i dette innlegget: Kjærlighetsredet. Så i natt var det kroken på døra og ned i skammekroken for en natt med ensomhet.
Men det betyr jo ikke at festen er over! Da har jeg jo mer tid til å bruke på deg, min elskerinne, min hemmelige flørt bak lukkede gardiner: Bloggen. Mistenker for øvrig at alt som skjer på bloggen for tiden kan være grunnen til at kroppen min tror det er disko og partytime 24/7. Om det betyr at jeg må tilbringe en natt i isolert ensomhet, så får det bare værra.
Men men, jeg er ikke typen til å legge meg ned og gråte. Langt derifra, for “when life gives you lemons…” og alt det der. Endelig kan vi få litt tid sammen, bare du og jeg. Du kjære, vakre, lille bloggen min #fineste #pena #bloggen.
Å du hellige kjøttpudding som vi koste oss! Derfor tok jeg med meg min høyt elskede blogg og hadde det skikkelig ball. Mine damer og herrer, la meg presentere noen godbiter fra min fredagskveld med “my other woman” J
Vi har kost oss med The Voice
Vi har tøyset litt
Vi har kost oss med en artig komedie
Men også sett på skummel skrekk
Vi har tatt sexy selfies
Før vi sovnet i armene på hverandre <3
La du forresten merke til den raffe t-skjora? Oh yes, den vant jeg sist sommer. Limerick altså, for en undervurdert kunstform.
Som de fleste urbane småbarnsforeldre vet, så sitter man plutselig en dag ved frokostbordet, tar seg en slurk kaffe og tenker: Nei dæven, vi skulle ikke flytta på landet da?!
Det er en helt naturlig del av det å bli foreldre, det såkalte redebygge-genet. Så fort man har satt en liten sneip til verden, så får man plutselig nye verdier og man ønsker å hooke opp den lille tassen med et best mulig utgangspunkt for å leve et liv som står til seks på terningen.
Men… så vil man liksom ikke gi opp livet i byen heller. Det er jo her vi har alle vennene våre! Og nærhet til alt. Og ti meter å gå til kafeen på hjørnet. Og og… meeeen likevel. En liten hageflekk da? Kanskje ei litta gressklipper, en hengekøye for å dorme i sola. Kanskje til og med et hint av stakitt?
Fortvil ikke, for her kommer svar. Jeg har jo nylig foretatt samme vurdering selv og tatt det vanskelige valget som alle nybakte byfolk frykter: Nå som vi har fått barn, skal vi bli boende i byen eller flytte på landet?
Det er selvfølgelig ikke et entydig svar på denne gåten, men jeg skal dra deg gjennom hele argumentasjonsrekka, så slipper du å bruke resten av kvelden på å krangle med kjæresten.
Det er ikke til å unngå: Det er i byen det skjer! Det er der du på en hvilken som helst dag i uka kan finne en kul konsert med et skranglete indieband som ingen har hørt om. Det er i byen du til alle døgnets tider kan få tak i en glovarm og ultrahipp kaffe latte med usøtet soyamelk, kvernet på økologiske bønner fra økologiske bønder. Du er aldri langt fra en spennende innvandrerbutikk som selger de mest eksotiske matvarer og grønnsaker du ikke klarer å uttale navnet på. Pak choi? Pash koi? Det er der alle vennene dine bor, hvor du kan sitte og bable over en flakse vin og aldri være lenger hjemmefra enn at du kan sjangle hjem etterpå. Det er folk overalt, uendelige muligheter for å pleie din utadvendte natur og kort vei til alt. Tilgjengeligheten av varer, tjenester og folk er nærmest uendelig. For et herlig liv! Du er der det skjer, du er i ett med tiden, du er oppdatert på alt. Du ER byen, du!
Men det er heller ikke til å unngå at det er i byen det skjer. Alltid! Storbyen er som en kassettspiller med kun én knapp: PÅ. Det er et konstant jag av folk, trafikk og asfaltstøv som fyller lungene som et askebeger. Det er en konstant tilgjengelig og en kjeppjagende nærhet til alt, som på bluesfylte mandager kan få deg til å føle deg som et rådyr fanget i frontlyset til en møtende bil. Den hodepinen du har slitt med en god stund nå, skyldes kanskje ikke vinflasken du deler med Thomas og Harald på fredagskvelden, men et stressnivå som holder nakken din i et jerngrep. Og folk da. Folk overalt.
Man bor i hvert sitt lille, meget overprisede marsvinbur og står presset inntil hverandre på bussen som sild i tønne. Når man står der på morgenkvisten, skvist mellom lukten av morgenånde, hodebunn og kattemat, da er det sjelden langt fra en åpenbaring.
Da drømmer man om livet på landet. Om en liten hageflekk der man henger i sin hengekøye og vaier i vinden mens Ole Paus sitter på terrassen din og drar av noen gamle låter. Kanskje man hopper på sykkelen og drar til nærmeste bondegård for å kjøpe med seg et knippe gulrøtter og en sekk med friske epler, før man nærmest reiser tilbake i tid og atter igjen befinner seg hjemme i sin nå litt større hage, der epletrærne vokser, naboene traller i bakgrunnen og fuglene synger så flott. Barna i nabolaget slår på stikka, ler trillende og kaller dere for Herr og Fru. Det er landsbyidyll som tatt rett ut av en episode av Emil i Lønneberget, bare uten den tourettes-fascisten av en far.
(Takk til Grete Swahn for bildet)
Men så blir det kvelden og du ser for deg at du sitter der i din lille kjøkkenkrok på landet, uten strøm og skriver på et ark med kullstift. For livet på landet holder utvilsomt et helt annet tempo enn livet i storbyen. Det er et liv uten klokke på armen. Der man kanskje bare spaserer rett inn til naboen, hvilket jo kan være fint, men hva om du hater naboen? Hva om det er 5 mil til neste nabo helt plutselig? Du blir livredd for at dere skal bli sånne folk som aldri får med dere noen ting. Sånne som i 2014 fortsatt ikke har hørt om revelåta til Ylvis. Eller om Ylvis. Og hva med alle vennene du satte igjen i byen? Kanskje de ikke kjenner deg igjen, og neste gang du møter dem blir som en episode av Tore på Sporet? Hva om du gror fast på landet og plutselig mister dialekten din og begynner å prate kav totning helt uten grunn? Også du som har blitt så glad i all den eksotiske maten de har på innvandrerbutikken, hva skjer så med den? Er det bare egg, melk, brød og kjøttpudding å få kjøpt på landet?
Og DER skal jeg stoppe meg selv. Jeg innser at jeg stiller mange flere spørsmål enn jeg besvarer. Svaret er jo selvfølgelig at det ikke finnes noe fasitsvar. Du må rett og slett tenke sjæl, men en fin pekepinn er å sette opp 5 argumenter for å bli boende i byen og fem argumenter for å flytte på landet og henge ut med gårdsgutten Alfred. Så vekter du disse opp mot hverandre.
For min del ble konklusjonen denne: Ja, jeg elsker å bo i byen, men det er en tid for alt. Nå som jeg har fått en liten pjokk, er det på tide å la ungdommen ta over stafettpinnen, mens jeg bytter inn marsvinburet i et karslig rede. Hva skal jeg med nærhet til alt uansett? Ser du meg vase rundt på byen hver helg og henge ut på überhippe kafeer, mens jeg sitter med min alpelue og leser Kafka? Neppe. Derfor landet jeg på å pakke snippesken og starte et kliss nytt liv med hageflekk. Ingen hengekøye så langt, men vi får se neste sommer.
Vel vel, nå må jeg stikke. Jeg og Alfred skal ned til elva og kaste småstein og bade nakne.
[Denne teksten var egentlig bare ment som et ydmykt bidrag til «Ukens Historie» på Mammanett.no i september 2012. Men etter en helt vanvittig respons, forstod jeg at det var mer til dette enn kun denne teksten. Jeg visste det ikke da, men dette skulle bli startskuddet for denne bloggen. Dette er min historie.]
Jeg har aldri likt barn. Jeg har rett og slett hatet dem.
Ikke slik man sier “Å, jeg bare hater mandager, altså”, nei her snakker vi ektefølt mistrivsel. Hvorfor? Barn bråker uholdbart mye, de klarer ikke å oppføre seg, de er utilregnelige, de lukter fiskeslo og de forvandler foreldrene sine til kommunegrå nikkedukker som kaldsvetter hvis de må diskutere noe annet enn bleiepriser og barnehagedekning.
De er høylytte, ufordragelige og utilregnelige. De gir totalt blanke i om du har en dårlig dag eller ikke, hvis de føler for å skrike av full hals på bussen, i rushtrafikken, i influensasesongen, ja så gjør de det. Med renter! Hadde voksne mennesker oppført seg sånn, så hadde de blitt bannlyst!
Barn er arrogante, de eier ikke folkeskikk og de slipper unna med det. De bæsjer nøyaktig hvor og når det passer dem og de er ikke flaue for å innrømme det. De er altfor, altfor ærlige og de oppfører seg rett og slett helt ufyselig. Ikke er de spesielt søte heller. Små barn som sitter og lirer av seg usannsynlige gullkorn og setninger som ikke henger på greip kanskje, men små babyer ser mest ut som uferdig trolldeig.
Hva kan være mer irriterende?
Det eneste som er mer irriterende enn barn, er nyfrelste småbarnsforeldre. De maser og de gnager om at alle andre også må få barn og de fremstiller det gjerne som at det er like enkelt som å kjøpe et nybakt brød. Som om det ikke er en livslang forpliktelse av avgjørende betydning, uten noen form for angrerett.
“Men jeg misliker jo barn”, prøver jeg meg. Nei da, jeg gjør visst ikke det, for det er et mirakel, det er bare jeg som ikke forstår det. Man vet ikke hva kjærlighet er før man får barn, man er et uvitende fjols som bare rett og slett ikke er med på notene. Man har ikke sett lyset. Å si at det å få barn kan virke som en religion for noen, vil ikke være å overdrive det grann.
Men det er vanskelig å skjule asurblå søplesekker under øynene, selv bak et blendende hvitt smil. “Stakkars jævler, hvem er det dere prøver å lure?” tenkte jeg. Og slik hadde jeg holdt det gående i 30 år, 2 måneder, 3 uker og 4 dager. Men så skjedde det noe.
Februar 2012
Det var en dag full av forvirring. Det er fortsatt store deler jeg knapt nok husker. Vi kom sent til sykehuset etter flere dager med mase-rier, og min kjære var så sliten allerede. Etter ni måneder med kvalme, ustabile netter, ingefær-te, forvirring og usikkerhet, var det like før det gikk på stumpene løs. Trodde vi. Vi så på klokken, den var 22.30 og vi var fremme. Vi smilte stort til hverandre, nå var det endelig snart over. Vi var kommet trygt i havn og nå var det bare å la det lille jesusbarnet skli forsiktig ut og begi seg på hjemveien.
Heisann, de klokkene gikk visst 13 timer for fort gitt.
Det er mye man ikke blir fortalt som vordende far. Jeg hadde inntil da følt at jeg ble underinformert og følte meg nærmest forfordelt, men i etterkant ser jeg jo at det er en forsvarsmekanisme utviklet av kvinner over millioner av år.
Dere unnlater å fortelle oss om en del detaljer rundt fødselen, slik at vi ikke skal ta halen mellom beina og stikke til fjells, greit nok det. For jeg hadde aldri i hele mitt liv trodd jeg skulle vite mer om slimpropper, morkaker, bekkenløsninger, melkespreng og utflod, enn jeg vet om fotball.
Det mest fryktinngytende øyeblikket i mitt liv
Hele natten ble et eneste stort kaos og minnene som farer forbi er falmede og abstrakte.
Hei, sjekk, flott åpning, ligg her, pust, spis disse, drikk dette, hei, sjekk, større åpning, prøv å slappe av, et lite stikk, vi blir nok nødt til å ta noen tester, skal bare ta en titt her nede jeg, pust, ikke press, varmt bad, slapp av, vi skal bare ta en liten titt her nede vi, hallo du kan ikke låse deg inn på badet, pust, nå får du et lite stikk i ryggen her, press, nei, slapp av, pust, press, nei, her må noe gjøres.
Hastekeisersnitt.
Så satt jeg plutselig der. Det er det mest fryktinngytende øyeblikket i hele mitt liv. Jeg har alltid vært mørkeredd og livredd for edderkopper, men å sitte der på venterommet helt alene med et lite barn foran meg, overgår alt.
Jeg var i sjokk.
Først og fremst fordi noen hadde glemt et barn på venterommet, men også fordi jeg akkurat hadde sett mitt første hastekeisersnitt på nært hold. Å sitte på den andre siden av duken og holde min neddopede kjæreste med selskap, mens jeg i øyekroken så flere sykesøstre tilsynelatende slåss med en pitbull på den andre siden, var nær ved å få meg ned i knestående. Hele den natten var meget forvirrende.
I det ene øyeblikket satt jeg hjemme og så på den norske finalen i Eurovision med en pizzabit i hånda og så, bare få timer senere, satt jeg der på venterommet. Alene. Med et fremmed barn foran meg. Jeg husker jeg tenkte at det var usannsynlig uforsvarlig av sykehuset å etterlate meg på den måten. Jeg var da på ingen måte skikket til å være far! De kan da ikke bare forvente at de kan dumpe det ansvaret rett ned i fanget på meg?
Jeg mener hallo, hva er dette for slags sykehus egentlig? Har dere virkelig ikke folk til sånt? Å ja, sant det, det er meg det.
Så satt vi der. Han lå i sin lille plastboks og sov ut rusen, mens jeg satt med et hode tettpakket med bomull og forsto ikke opp eller ned på noe som helst. Det var ikke en fiber i kroppen min som klarte å forstå situasjonen. Helt apatisk satt jeg og så på den lille klumpen og lurte. Det var da jeg ringte til mamma. Min stakkars mor hadde sittet oppe fra tidlig om morgenen og ventet. Hun hadde bitt hver eneste negl ned til roten og var, som mødre er, et nervevrak.
Hun var helt sikker på at noe hadde gått galt. Jeg var rolig som skjæra på tunet og skulle bare fortelle at alt gikk supert, helt etter planen, tipp topp tommel opp. Så brast demningen. Hele ansiktet eksploderte og tårene sprutet ustanselig. Et helt liv med tilbakeholdte mannetårer skulle tilsynelatende etterbetales og regnet ville ingen ende ta. Gjennom tårefossen så jeg at det var kommet et par til på venterommet, men det lot seg altså bare ikke stoppe.
Så forsto jeg det…
Når jeg endelig klarte å komme til hektene, var hele min gamle verden druknet, snudd på hodet og veltet om. Jeg så ned på min sønn og i det øyeblikket forsto jeg det. Det var alt jeg noensinne hadde lett etter, svaret på alle mine spørsmål. Jeg kjente et nytt hjerte dunke i brystet, et hjerte som banket hardere og stoltere enn det gamle.
Et pappahjerte.
En dyp erkjennelse Noen måneder senere putret jeg av gårde i sedvanlig tempo langs E6, da det plutselig gikk opp for meg. Det var som om et magnesiumbluss hadde lurt seg inn under topplokket og nå brant av full vigør. Midt i en ellers alminnelig tankeboble, hadde det plutselig skåret gjennom en tanke så skarp og klar at den ikke kunne være annet enn ektefølt sannhet.
Jeg innså med ett at jeg hadde funnet det jeg hadde lett etter hele livet, som alle leter etter egentlig. Meningen med livet. Jeg har aldri trodd det fantes noen dypere mening med livet, jeg har alltid hatt en kynisk grunntanke om at livet er tilfeldig og at vi bare er her en kort, meningsløs periode før teppet faller og publikum går hjem. Jeg har alltid tenkt at det ikke finnes “den ene rette” for noen og at det i hvert fall ikke er noen annen mening med livet enn å tjene nok penger til å sove godt om natten.
Men så slo det meg at denne rare følelsen jeg hadde kjent på siden min sønn ble født, nå endelig hadde åpenbart seg. Jeg hadde visst det hele tiden, jeg hadde bare ikke landet helt etter fødselen enda. Det skulle ta noen måneder.
Hele min verden hadde eksplodert og den hadde tatt sin gode tid på å lande igjen, og i mellomtiden hadde jeg ikke hatt noen forutsetninger for å forstå hva som foregikk. Men jeg visste det. Jeg visste det i det sekundet jeg så min sønn for første gang. Kjente det når jeg holdt ham inntil meg, følte det når han klemte hånden sin rundt fingeren min på sykehuset, merket det i hjertet da han sovnet på mitt bryst og da jeg hørte ham gråte sine første, usikre vokaler.
Jeg så det i øynene på ham, i blikket som ramlet tilfeldig rundt i rommet og prøvde å forstå. Den lille bylten, den spede pustingen, det lille gryntet, mitt lille nurk. Det var meningen med livet. Det var min sønn. Hele bilen lyste opp og jeg kastet meg umiddelbart over telefon.
– Hallo?
– Hei pappa, det er meg.
– Å hei du! Nå, hva kan jeg så hjelpe deg med i kveld da? Trenger du penger? Haha!
– Nei, jeg ville bare si deg en ting
– Jaha, hva er det gutten min?
– Pappa? Dette høres kanskje rart ut, men? jeg ville bare si takk. Takk for at dere gadd, for alle de gangene jeg slo med dørene, for at du spilte Prokofiev for meg, for alle krangler vi har hatt, for søndagsfrokostene, for alle gangene dere maste om lekser, for turene på skøytebanen, for alle klemmene, for de gangene jeg har gjort dere forbannet, for de gangene jeg har gjort dere stolt, for slalomski, for julegaver, for visdomsord sagt i harnisk, for sigarene du røykte i romjulen, for at dere heiet på meg, for alt.
Selvrealiseringens hellige gral
Jeg har alltid trodd at det som lå på livets øverste hylle var selvrealiseringens hellige gral, en slags tilstand av nirvana der alt man ønsker å gjøre er gjort. Millioner på konto, kajakk på hytta, kiteinstruktør i påsken, backpackertur til India, hitsingel på VG-lista, hole-in-one-sertifikat, svømmeknappen og en mestvinnende champion i hundekurven.
Men her sitter jeg altså, dødssliten og i en særdeles ulekker grå joggebukse. Jeg har blitt kjærestefeit. Jeg må bruke biteskinne om natta for å klare å sove skikkelig. Jeg blir ikke invitert på fester lenger. Jeg vurderer å tyvlåne litt godsaker fra sminkepungen til frøkna for å photoshoppe de deler av fjeset som søvnrytmen har herjet mest med.
Jeg har blitt en sånn som diskuterer bleier på fest og jeg er ikke flau for å innrømme det. Jeg har blitt en sånn som vanlig barnemat ikke er godt nok for. Jeg har latt sexlivet pakke snippesken og dra på langtidsferie sammen med byturene, fritiden og overskuddet. Jeg kan ikke se på bilder av sønnen min uten at det snører seg i magen. Hver. Eneste. Gang.
Jeg har blitt en sånn som prøver å forklare kompisene mine at man blir så glad i barna sine at det gjør vondt. Ikke som i “å nei, kokt torsk er så vondt”, men en hjerteskjærende sorg basert på ustanselige mengder kjærlighet.
Puslespillets siste brikke Jeg har blitt myk som karamellpudding og klarer ikke å se på tv uten å få en tåre i øyekroken. Det trenger ikke å være noe trist en gang. Jeg har fått østrogen i blodet. Jeg ser på mine venner som ikke har barn og tenker “stakkars jævler, dere kjenner ikke kjærlighet”. Jeg har blitt en sånn som deltar aktivt på diverse nettsamfunn for småbarnsforeldre, tipser andre om diverse blogger og videresender smarte oppskrifter. En som skriver leserbrev om hvor ufattelig sterke følelser jeg har for min sønn. Jeg kan kjenne den forløsende, varmende, nesten kilende tilfredse følelsen av at puslespillets siste brikke har falt på plass.
Jeg har blitt min verste fiende, men jeg er lykkelig. Jeg har blitt en tussete småbarnsfar av verste sort og jeg ville ikke vært noe som helst annet. Jeg har blitt en sånn som en som meg hater innstendig.
Okei okei, okei okei okei. Rolig nå gamle Pete, hold deg cool og avslappet. Baaaaah, klarer ikke!
PAPPAHJERTE HAR INNGÅTT SAMARBEID MED NETTAVISEN! 😀
Oh yes baby, det stemmer. Fra og med i morgen-ish rykker jeg opp til det som må kunne anses som Tippeligaen i den norske bloggosfæren og blir en del av Mediehuset Nettavisen AS sitt bloggnettverk!
(NB: Ingen av disse tingene står teknisk sett i den faktiske kontrakten, men det må da minst være snakk om noe sånt..?)
Hva vil det si for deg?
– Egentlig ikke stort.
Fra i morgen av vil 1000 veltrente apekatter sette i gang med å flytte og orge bloggen slik at jeg i løpet av kun kort tid til få ny adresse, men du kan bruke den samme gamle hvis du vil. Anywhooo, ny adresse vil bli:
(ikke klikk på den enda, kun en demoside som ser helt grusom ut)
(jeg vet at du kommer til å klikke)
(bare gjør det, du klarer ikke å motstå)
(Hah, ser du? Jeg sa jo at den så grusom ut)
OBS: Jeg beklager på det grøvste min meget uproffe tone i innlegget, er bare så inn i hampen gira da. Ikke så lett å holde tilbake entusiasmen, må vite 😀
Men sånn på serr. Bloggen vil få et mye proffere utseende og jeg vil kunne fortsette helt 100% som før og gjøre nøyaktig hva jeg vil. Bloggen vil bli en av del av foreldresiden side2.no/foreldre, men vil også kunne sees på forsiden av Nettavisen fra tid til annen. Siden man nå blir del av et stort nettverk, så håper jeg at det innebærer at jeg får muligheten til å lodde ut / gi bort mer stæsj til dere, men jeg kan jo ikke love noe. Men vi krysser tottelottene okke som.
Siden jeg automatisk tenker at du er litt glad på mine vegne, så tenker jeg at jeg automatisk er litt takknemlig på egne vegne, og takker så ærbødigst for at du sitter der og er litt glad for at jeg er så frøktelig glad, og jeg deler derfor litt liiiive footage fra her jeg sitter og skriver disse ord til deg, min venn.
P.S. Jeg beklager ekstremt creepy duck face selfie, men innser at det er mange rosabloggere i min nye vennegjeng, så prøver bare desperat å skli inn i mengden.
Men okei, takk for meg. Nå må jeg løpe av gårde for å rekke en episode av Breaking Bad. Spennende nå!!! Takk for at du leste dette litt i overkant selvopptatte innlegget. Jeg lover å gjøre det godt igjen.
I dagens VG står det å lese at folk stresser seg syke i et forsøk på å virke perfekte. Jeg kommenterer saken og inviterer deg hjem til meg. Velkommen #bakfasaden
Leste en særdeles fjong artikkel i dagens VG med den klingende tittelen:
Saken tar blant annet for seg den ikke helt ukjente bloggeren Casa Kaos som forteller om hvordan hun jobbet seg syk med å holde på en flott fasade, før hun en vakker dag tok bladet fra munnen og fortalte den egentlige sannheten om sitt liv. Andre bloggere som er sitert i saken er Frøken Makeløs og Mammadamen.
Som en pappablogger som smykker seg på å holde en åpen og ærlig dialog på bloggen, følte jeg et kall for å kommentere denne saken. Så here goes:
Vi bloggere slites hele tiden mellom to sfærer: Foregangsfigur og ærlig hverdag. På den ene siden vil man gjerne fremstå som et flott eksempel til etterfølgelse, en mønsterelev av rang, men på den annen side så vil man også vise et ekte innsyn fra sin hverdag. Og i det slitepunktet der kan det være vanskelig å legge lista riktig. Litt slik som ”Slik har vi det på hytta” reportasjene til Se & Hør. Jada, du får se de flotte hyttene til alskens norske kjendiser, men det du ikke alltid får se er alle de gangene de ryker i tottene på hverandre, kaster skåler med Torosuppe i veggen og løser kryssord på ramma.
Det er med andre ord en konstant balansegang mellom mengden salt og sukker i maten.
Men hvem har skylden – bloggerne eller leserne?
Javel, så er det mange interiør- og motebloggere som får kritikk for å fremstå for perfekte og at de viser et bilde av en virkelighet som rett og slett ikke er der, men problemet er bare dette:
Det funker.
Fotballfrue for eksempel. Jeg har ikke tenkt til å kritisere henne, for hun gjør sikkert en knallfin jobb, men virkeligheten hun portretterer gir på ingen måte et realistisk bilde av hverdagen til folk flest. Ingen har 750 000 tidsriktige antrekk uten en rynke liggende i skapet, men det er heller ikke poenget. Hun skal være et slags eksempel av hvor flott det faktisk kan bli, så får alle vi andre legge oss på et nivå vi selv klarer å følge. Slik som et moteshow på catwalken eller når bilprodusenter viser frem sine overspecca prototypedoninger.
De er bare påfugler.
Det er ikke meningen at du skal tenke ”Å shit, om bare JEG også kunne hatt råd til en kjole laget av kjøttstykker eller en hatt laget av 17 ulike typer rev”. Og det er i hvert fall ikke meningen at du skal gå hjem etter en bilmesse og skrape sammen 15 millioner for en bil laget i 18-karats gull.
De er bare påfugler, ment for å påvirke og selge.
Den samme er greia med disse ”perfekte” interiørbloggerne som hele tiden er under hardt skyts fra folk som bukker under for presset om å skulle være så perfekte. Det er bare markedsføring, ikke glem det. Det er ikke meningen at man nødvendigvis skal ha det sånn i heimen, men det skal da for pokker se sånn ut når man skal selge varene. Hvordan kan jeg si noe sånt? Vel, her kommer beviset i form av ett eneste ord:
Jobbintervju
Tenk deg at du skal i jobbintervju. Trapper du opp med flisete hår og morgenånde, i ført joggebuksa som ligger bakerst i skapet og prater i vei om hvor utrolig fyllesjuk du er? Eller stiller du med vannkjemmet hår, striglet CV og overdrevent tydelig art-i-ku-lering?
Og tilbake til argumentet om at interiør- og motebloggere må slutte å fremstille en falskt perfekt hverdag: Her må leserne faktisk gå i seg selv. Det er jo de som driver mentaliteten videre. Hvis ingen hadde klikket seg inn på sakene, latt seg fascinere av bildene og jaggu kjøpt det som blir vist frem, ja nei da hadde det jo ikke vært noe problem. Med 150 000 visninger om dagen, tror du Fotballfrue kommer til å tone ned sminkebruken? Trukke det! 😉
Tenk selv hvis du skulle solgt en bil på finn.no. Hadde du kjørt bilen en runde gjennom bilvasken før du la ut annonsen eller hadde du slengt ut et bilde med måkedritt på panseret og wonderbaum i sladrespeilet?
En slags konklusjon
Spør du meg, så fremstår ikke de ”perfekte” bloggerne som annet enn russiske fiskebåter som bruker sosiale medier som smutthull for ubeskjedent selvskryt. Men det trenger jo ikke bety at DU skal føle deg dårlig av den grunn. Husk at det er helt vanlig med grøtrester på bordet, gulpeflekker på genseren og skomerker på tapeten, men det er bare det at det ikke selger så bra. Det er alt. Det er bare markedsføring, det er ikke virkelighet.
Og det er i bunn og grunn alt det handler om. Salg og markedsføring. Sånn er verden, intet å ta på vei for. Du er flink du, akkurat som du er 😉
OG som en liten bonus, og for å gi denne saken et ekstra piff av #bakfasaden: Her kommer noen tidligere refuserte bilder fra det Pappahjertenske hus som absolutt går under kategorien ”Bak fasaden”. Klikk på bildet for forklaring 🙂
P.S. For virkelig å sette prikken over i’en… Dere vil se bak fasaden?
Challenge accepted. Her er et dagsferskt bilde av meg på toaletten 😀
