Christina Mammahjerte tar pennen fatt og forteller om hvorfor vi ikke blir å finne på fødeavdelingen igjen med det første…

Det begynner å bli en stund siden den kvelden da Pappahjerte og jeg sjekket inn på fødeavdelingen som et tospann. Den kvelden en av oss veide 11,5 kilo over matchvekt, måtte stoppe for å puste annethvert minutt, og hadde en særdeles usexy vraltende gange. Men, det var foreløpig bare Peter og meg i vår lille verden. Forvirra, forelska og: uthvilte.

Noen dager etter stod vi der, klare for hjemreise. En nybakt far som ikke forstod hvordan dette skulle gå, en utslitt mor som følte seg som en dass – og et lite nyfødt kjærlighetsbarn, som for alt i verden ikke skulle fryse på veien hjem.

Trenger ikke et tredje øye for å se at hjemreisen ble i overkant varm for denne lille karen.. Beklager altså lille plutt, den så bare så søt ut i butikken..!

Jepp, this is me! #hotmama #sexytime

Jeg har alltid trengt mye søvn. Uavbrutt søvn. Da jeg tidligere så slitne mødre med blå ringer og poser under øya, tenkte jeg simpelthen: så ille er det ikke – slutt å se så sur ut, hvis du er trøtt får du bare legge deg tidligere om kvelden, da vettu! Og nå sitter jeg her selv. Søvnig, sliten og smal i øya. Gidder ikke engang nevne partiene i øyeområdet som jeg er sikker på at selv verdens beste concealer ikke klarer å dekke over. Det er vel nå du skal legge deg tidligere om kvelden da, tenker du. Skulle ønske det var så enkelt.

For når man blir mor, skjer det noe med kroppen. Den er på vakt. Konstant. Det lille frøet som ble til en baby inne i magen, er riktignok ute nå, men er fortsatt en del av deg. Den lille bylten trenger kjærlighet og omsorg, mat og stell for å overleve. Og morsinstinktet mitt jobbet på høygir fra dag èn. Et lite grynt fra vogga, og jeg var der på sekundet. Hadde det vært stille lenge nok, måtte jeg sjekke om det fortsatt var liv. Det sier seg jo selv at når mamma-skuldrene henger fast oppunder øra, ja da blir det vanskelig å sove godt om natta. Det skulle imidlertid bare ta et par måneder før jeg forstod at det ikke var lillegutt som frarøvet meg nattesøvnen.

Det var hans far.

De første ukene hjemme, hadde Peter og jeg ofte gutten vår liggende mellom oss i senga. Det gjorde ting mye enklere når han ble sulten om natten – men vi var såklart livredde for å rulle over ham i søvne. Derfor løftet jeg ham etterhvert stort sett alltid tilbake i den lille vogga som stod helt inntil sengen vår, når han hadde spist ferdig. På den måten fikk vi sovet litt alle tre. Men til tross for dette, spratt enten Peter eller jeg opp rett som det var fordi vi hadde glemt at han lå i vogga si. Vi lette febrilsk etter den lille bylten inni sengetøy, under puter og ved fotenden av senga. Heldigvis fant vi ham aldri der, men det tar litt tid å sovne igjen etter et sånt mini-hjerteattakk.

Hvor er han?? Sjekk under puta! Inni dyna! Under madrassen?!

Etter noen uker, roet hodet mitt seg ned – og jeg våknet ikke med panikk lenger. Men for papsen ble det liksom aldri noe bedre. Han hadde riktignok vært en periode-søvngjenger fra barnsben av, men nå eskalerte det virkelig.

Plutselig kunne jeg bråvåkne av at det hang en skikkelse over meg som prøvde å vri hodet mitt til siden. Det var Peter som trodde at jeg var lillegutt som ikke fikk puste nedi puta. Dyna ble røsket av meg, igjen var det bare Peter som lette etter sønnen sin i søvne. Ved flere anledninger har jeg våknet av at han står og tar ned bilder fra veggen. Når jeg spør, vet han ikke selv hvorfor de må ned, men ned må de altså. Eller han står foran klesskapet og kikker mellom plagg og åpner skuffer.

“Hva i alle dager driver du med?”, må jeg spørre.

“Hmm”, mumler han søvndrukkent, “jeg syns jeg hørte lillegutt pipe herfra..

Jeg får sjekke skuffene, jeg nå”.

Her er det jo plass til en hel skokk med spedbarn…

Jeg har våknet av at jeg trodde politiet hadde brutt seg inn i leiligheten vår og stod over meg med en flash light. Det viste seg å være min kjære mann som hadde skrudd på lommelykt-funksjonen på mobilen sin, og holdt den 5 cm unna nesa mi. Et under at jeg ikke hylte (eller klappa til ham..?), kan ikke huske å ha blitt så skremt på mange år!

Heldigvis hadde lillegutt et såpass godt sovehjerte at han druntet seg gjennom disse episodene, men det ble altså lite søvn på meg. Det toppet seg da jeg en natt våknet av at Peter dunket meg fast og stødig i ryggen.

“Hva er det som skjer?!”, hveste jeg en smule irritert over å bli vekket igjen.
“Men.. Jeg skulle jo bare få deg til å rape!”, hvisket han uskyldig tilbake.
Jeg satte meg halvveis opp i senga, møtte blikket hans i mørket, og så at han sakte men sikkert begynte å våkne
“Kolikk… Du vet…”, mumlet han, “Luft i magen? Ååååååååh, æsj, det var ikke no!”, før han rullet irritert rundt og sovnet igjen.

Lillemann er i dag ett og et halvt år, og har sovet på eget rom i mange måneder allerede. Han har et godt sovehjerte, og snorker stort sett fra han legger seg om kvelden, til han våkner morgenen etter. Pappahjerte derimot, sliter fortsatt med den gode søvnrytmen. Han har for lengst rundet tredve, og nå har også han fått sitt eget soverom.

Så kjære Ullevål: Ikke hold pusten mens dere venter på vårt neste kjærlighetsbarn!

/Takk for meg, og husk å følge gubben min på Facebook! 😉

Ønsker du mer av Christina Mammahjerte? Les også:
– Mamma vet alltid best
– Kommunikasjonsproblemer i et parforhold
– Jeg sier opp!