For noen uker siden skrev jeg et innlegg om Smarte sparetips for småbarnsforeldre. Jeg var egentlig ganske fornøyd med listen, men så ringte plutselig telefonen her for noen dager siden.
“Å nei” tenkte jeg, nå kommer det en lang tirade med argumenter om hvorfor jeg burde bytte bank, hvorfor Nordea er så utrolig mye bedre enn konkurrerende banker etc etc. Her er det bare å sette over kaffen, for dette vil ta tid.
Men neida, Marte ville bare takke for en fin sak om et viktig tema, men hun ville også få komme med sitt eget sparetips. Så ble vi sittende og prate da. Om sparing og renter, om risiko og avkastning. Og hva var supertipset?
Spar barnetrygden i fond!
Barnetrygden er på nærmere 1000 kroner per måned per barn. Det er mye penger det. Mange trenger disse pengene for å få hjulene til å gå rundt, men det er også veldig mange som ikke egentlig er avhengig av denne pengestøtten. Hvis du er i denne situasjonen, bør du seriøst vurdere å sette av så mye som mulig til sparing hver måned.
Sett av halvparten til forbruk (bleier, leker, mat etc) og halvparten til sparing, så får du det beste av begge verdener. Tenk hvilken fantastisk start på voksenlivet du kan gi til ditt barn ved å sette av 500 kroner av det som teknisk sett er deres penger hver måned. 500 kr x 12 måneder x 18 år = 108 000 + renter. Og rentene kan virkelig beløpe seg til stoore penger. Det er her sparing i fond kommer inn.
Sparing i fond gir deg muligheten til å få langt høyere avkastning på sparekronene enn ved vanlig sparing i bank. Ja, det er litt høyere risiko og det er kanskje også litt mer ukjent territorium. Det er her bankene kommer inn.
Bankene vet alt om penger, renter og prosenter. De kan komme med de beste råd for hva du kan gjøre med sparepengene dine og de kan hjelpe deg med å komme i gang.
Det er her god kundeservice kommer inn. Velg en bank som har gode vilkår, men også god kundeservice. Det er helt greit med lunken service når du skal kjøpe en grillpølse, men når det gjelder store penger og familiens fremtid, så blir saken en helt annen.
Det er her Marte kommer inn. Rådgivere som Marte gir deg akkurat den gode magefølelsen du trenger for å la noen andre ta roret på ditt eget pengeskip. Og det er litt av en tillitserklæring, for når det kommer til pluttens fremtid, så leker vi ikke bank.
Peters stalltips – Gjør deg kostbar!
Vurderer du å bytte bank? Det burde du. Vurdere det, altså. For når det gjelder norske banker, så er det ikke akkurat ost eller ullgenser. Du får +/- de samme tjenestene og vilkårene hos alle. Derfor er det stor konkurranse om kundene og det kan du gjøre god butikk ut av. Enkelt er det også. Banken fikser alt det praktiske med noen raske tastetrykk, så kan du spise ostepop og se på Norske Talenter mens du venter.
Ta kontakt med flere banker og be om et tilbud.
Gjør deg kostbar og la dem få konkurrere og kjempe om din gunst.
Passiv lojalitet til din gamle bank kan koste deg penger. La dem få bevise at de bryr seg om deg tilbake.
Om din gamle bank ikke kan ikke matche konkurrentens tilbud, er det kanskje på tide å si adieu?
Klysete rådgivere som tror de eier verden, sender du på dør.
Hyggelige rådgivere som byr på gode råd og store smil, inviterer du inn på kaffe.
Deretter plukker du bare den som gir deg best kundeservice og vilkår.
Ikke vær bekymret for alt det praktiske, det tar banken seg av.
Nordea – Skal vi danse?
Jeg har alltid vært passivt lojal til en annen bank, men etter praten med Marte i Nordea så er jeg blitt litt nyfiken… Så Marte: Ring meg til uka, så får vi se. Jeg er en hyggelig kis på 32 år, som liker turer i skog og mark, fisking, taco og god musikk. Jeg er eeeegentlig i et fast forhold med en annen bank, men la oss ta en dans og prate litt, så kanskje det blir te.
Vurderer du også å bytte bank eller ønsker info om sparing i fond? Sjekk ut Nordea.no eller ring 06001 (døgnåpen kundeservice!). Det har du alt å tjene på.
Vage nyttårsforsetter er for pyser. Langvarig selvpining derimot, det er stor idrett for menn med hår på kassa. De siste par årene har det gått sport i å pønske ut nye måter å utfordre meg selv på i året som kommer. Og etter å ha kuttet røyk, snus, brus og sukker med stor suksess, har tiden kommet for å ta det hele til et helt nytt nivå.
Jepp, jessør. Jeg setter alkoholen på hylla, hiver meg på vannvogna og kliner til med et helt hvitt år! Nei da, jeg har verken blitt kjip, gått bananas eller funnet Jesus. Dette er intet annet enn et bevisst livsstilsvalg i selvpiningens navn. Jeg elsker jo en god utfordring og når jeg først har stilt meg selv et slikt spørsmål, så klarer jeg ikke å takke nei. Monologen jeg hadde med meg selv, som ledet opp til denne beslutningen, gikk noe slikt som dette:
“Hmmm, hva skal jeg kutte ut i år da?? Potetgull eller kanskje neglbiting?”
“Æh, alt for lett. Ta noe vanskelig. Hva med… alkohol?”
“Nei nei nei, alkohol?! Er du gal mann, det høres ut som en forferdelig plan!”
“Hvorfor det?”
Og jeg bare: “Men hva med vinglasset til fredagstacoen? Og grillmaten til sommeren? Hva kommer alle vennene dine til å si, tenk på julebordene da mann?!”
“Vel sorry mate, men dette skjer. Jeg har vært alkoholens marionett mang en gang, men i år er det jeg som bestemmer.”
“Pøh, du kommer til å bli tidenes festbrems!”
“Å jasså, så du tror ikke jeg klarer det?
“Nix”
“Bring it on!”
Så i 2014 blir det vann til hverdags, vann til fest! 😀
Før jeg begynte å skrive denne teksten, så var jeg fortsatt ikke helt 100 % overbevist, men nå merker jeg bare at godfølelsen sprer seg i korpus. Jeg tror egentlig mange ville hatt godt av et hvitt år, men jeg har ikke tenkt til å prakke på deg noen moralsk, snusfornuftig tale og raljere om at alle burde gjøre som meg. Gjør hva du vil du, men ikke forvent at jeg danser på bordet i 2014. Sånt passer seg bare når man har sølt gin i tonicen. Og pssst: Det er folk som danser edru på bordet du virkelig skal passe deg for 😉
Skål!
/ lik hvis du tenker “Tja, det var kanskje ingen dum idé?”
Fantorangen har kommet til et mørkt kapittel i boken om sitt liv. Han spytter i bakken, selv om vi sitter inne og han smeller hånda i bordet.
– Og der sto de. Hele elefantmannskapet. De ønsket en grådig andel av pengene for å ikke vekke direktøren og da jeg nektet…, han vrir litt på seg og et arr kommer til syne. Deretter fisker han frem en ny røyk og tenner den med enden av den forrige.
– To knivstikk rett i siden og så ble jeg kastet av mens toget gikkfor full maskin. Blakk, livstruende skadet og ingen anelse om hvor jeg var i verden. For å være helt ærlig med deg… Jeg var helt sikker på at det var slutten. Siste gang jeg hadde gått stolt i manesjen og kjent lukten av nypoppet popcorn fylle den allerede tettpakkede luften inne i sirkusteltet. Jeg segnet om i et kratt like ved togsporet. Jeg husker ikke stort annet enn at jeg tenkte at drømmen var blitt et mareritt og at det kanskje var like greit at det var slutt. Roxanne hadde dolket meg i ryggen, jeg blødde kraftig og jeg tenkte egentlig bare at jeg var glad for at teppet var i ferd med å gå ned over denne tristessen av et liv.
Mens han tar seg en kunstpause for å hente seg inn, ser jeg meg om i lokalet. Støvet ligger i tykke lag på alt fra stolrygger til den ødelagte jukeboksen, og den dunkle jazzmusikken som så vidt kan høres i bakgrunnen later til å sive rett ut av veggene. Han avbryter tankerekken min.
– Du har sett Reisen til Julestjernen? Den litt bleike filmen som går etter Askepott på juleaften, vet du? Vel, det viser seg at den omreisende vogna fra filmen faktisk var ekte. De reiste rundt i hele Europa med den skranglekassa for å gjøre det hele mer autentisk og filme på spennende lokasjoner. De var på vei til nok en liten landsby, da en av regissørene hadde sett meg ligge langs toglinja. De hadde sett alt blodet og kom stormende til. Senere samme dag våknet jeg til lukten av kammomille-te og brødskiver med brunost som de hadde tatt med fra Norge. Det var første gang jeg hørte om landet. Jeg hadde bare hørt at det var et kaldt og trist sted blant upraktiske fjell, men de fylte landet med varme. De fortalte om de glinsende fjordene, om den trollbindende fjellheimen, om Kåre Willoch og bunader. Det hørtes ut som et eventyrland og jeg ble umiddelbart hekta. Jeg ville med, jeg måtte med. Jeg bestemte meg der og da for at jeg ville leve. Dagene bak i vogna var et helvete, men jeg overlevde på drømmen. Drømmen om Norge. Sårene leget seg sakte men sikkert og jeg fikk gradvis tilbake fargen i snabelen.
– Men da vi endelig, etter flere uker på veien kom til den norske grensa, ble vi selvfølgelig stoppet i tollen. Kanskje ikke så rart, for det var en veldig merkelig farkost å komme rekende med og stemningen om bord minnet veldig om Oktoberfest i München. Joda, de andre kom seg fint gjennom de, ingen problemer der. Faens tollbetjenter glemmer fort et par ekstra kasser med øl så snart de får litt skillemynt i lanken. Men med meg var saken en annen. Jeg mener, se på meg.
– Nå henger jeg ikke med, sier jeg og løfter blikket fra notatblokka.
– Jammen herregud a gutt, er du helt nepe? Jeg snakket jo kun tysk på den tiden, jeg hadde ikke penger til å bestikke en brødsmule og la oss si at norske tollbetjenter ikke akkurat er vennligsinnede når det kommer til dyrearter de aldri har hørt om. Skulle trodd jeg var laget av kokain på alt oppstusset som oppsto. Jeg forsto jo lite av hva som foregikk, jeg snakket jo bare sirkustysk på den tiden, men i alle tumultene og ståheien, så forsto jeg at de mente det kunne være en fare for rikets sikkerhet å ta med sånne som meg over landegrensa… Jeg, en fare for rikets sikkerhet?! Piss meg i øret.
– Og hvordan kom dere så frem til en løsning på denne litt trøblete floken? spurte jeg som en ivrig journalist.
– Enkelt. Floken, det var meg. Så da fikk jeg et klapp på skulderen, et “lykke til kompis”, en siste bit brunost og så ble jeg sparket av kjerra. Igjen. Ingen knivstikking denne gangen da, så ting så jo bedre ut. Så jeg begynte på nytt da. Karret meg til Stockholm og tok hver eneste snuskete bijobb jeg kunne få. Fyf… de tingene jeg gjorde for penger den gangen, bare for en slant, bare for å kjenne lukten av noen stakkars svenske kroner i lanken, bare nok til å kjøpe polarbrød og Pucko sjokolademelk. Gjør meg kvalm.
Jeg ser på Fantorangen at historien er i ferd med å ta knekken på ham, så jeg prøver å vende samtalen over på noe positivt før han bruker snabelen som en renneløkke.
– Men så, fortell meg litt om gjennombruddet, når det endelig løsnet!
– Det var aldri meningen, vet du. Hadde bare sinnssykt flaks. Møtte på en kar som kalte seg Svante, som kjente en fyr som kjente en fyr. Vipps så var jeg tilbake i showbiz. Svenskene elsket meg, kunne ikke få nok av denne lille “Röda halvan” som de kalte meg. Jeg ble først castet for hovedrollen i Redda Joppe “död eller levande”, eller Redda Fanten, som de skulle kalle det. Men den jobben gikk jo fort dukken. De ønsket seg en kosebamse som var villig til å gjøre alle stuntene sine selv, kaste seg ned i søppelsjakter femten ganger om dagen og den type ting. I tillegg måtte jeg lære meg svensk, så de innrullerte meg i første klasse på en svensk barneskole. Det ble mer enn jeg kunne takle, jeg var jo allerede nådd voksen alder for lenge siden. Sitte der med en haug dri-, jeg mener… småunger. Det ble dråpen. Jeg har kanskje jobbet mange år på sirkus, men det var første gangen jeg virkelig følte meg som en klovn.
– Så fort den første lønningsposen fra prøveinnspillingen var på plass, var jeg tilbake på flaska. Hele lønna ble som dugg for solen i en eneste stor rotbløyte, og før jeg visste ordet av det våknet jeg opp i bunnen av en søppelsjakt og husker ikke det spøtt. Det viser seg at jeg hadde kommet ravende pære på filmsettet og krevd å vise hva jeg var god for. Så jeg hadde kastet meg ned i sjakta, kastet opp på meg selv og sovnet i containeren. De kalte meg en natterangler, en fyllefant og ba meg stikke før det ble trøbbel. Det var der navnet kom fra. Fantorangen, en skjemmende betegnelse jeg ga meg selv for å begrave meg i selvmedlidenhet og ynkelige unnskyldninger.
– Jaha, men solskinnshistorien her da, la oss fokusere litt på den.
– Hei kompis, er du litt enkel eller? Det er ingen solskinnshistorie her. Hvorfor tror du jeg sitter her da? Eneste grunnen til at jeg ble sendt til NRK er fordi, ja la oss bare si, husker du Sesam Stasjon? Norges kanskje mest populære serie noensinne? Vel, det skar seg. Big time. De ble gærne vet du, sitte der oppe innelåst på en nedlagt togstasjon og jobbe for knapper og glansbilder dag ut og dag inn. Du ser sjokkert ut, men husker du Max Mekker? Hvor stor var ikke han da? Han var Norges svar på Justin Bieber i sin tid, men så plutselig var han vekk. Ingen spin-off serie, ingen lekedukker, ikke en dritt. Åå gutt, jeg kunne fortalt deg et par historier av hva som skjedde på den stasjonen der, men jeg tror ikke du har det i deg. Det vil få magen din til å vrenge seg.
Plutselig reiser han seg opp for å gå, midt i praten, nå som alt begynte å falle på plass.
– Nei gutt, det var nok bare flaks for meg at de trengte et nytt ansikt utad og det brennkvikt. Jeg ble kjøpt opp for noen aksjer i statskanalen og sendt rett på Tyrili. Hadde noen helt fantastiske dager sammen med Jokke, og kom meg på beina. Ble kvitt alle uvanene og fikk gløden tilbake. NRK er et bra sted å jobbe mann, de respekterer deg, lar deg bruke ideene dine. Og jeg kommer aldri til å vende dem ryggen etter hva de gjorde for Eddie.
– Eddie? Hva gjorde de for Eddie?
– La oss bare si at min historie… Min historie er ingenting sammenlignet med det helvete Eddie har vært gjennom. Du tror du har sett skrekkfilmer, men det er ingenting.
– Oj, det skulle jeg likt å hørt. Men så fint, altså… Jeg mener… aldri så vondt at det ikke er godt for noe eller hva?
– Smella på ræ. Se rundt deg gutt, har du sett noen andre Fantoranger noe sted? Nei. Har du noensinne hørt om noen andre som meg? Nei. Jeg er et voksent dyr nå, jeg er den siste av mitt folk. Mine forfedre og hele vår historie vil dø med meg. Før var vi mange, stolte og folk elsket oss. Nå er vi bare meg, og jeg, jeg er en løgn.
– Men okei, t- takk for praten da Herr Fantorang. Og og… og ja, jeg håper du får en snibel snabel sn-
Døren smeller i ansiktet på meg før jeg rekker å avslutte min meget pinlige smiskeregle. Utenfor passerer han vinduet som en vind og med ett er han borte. Ikke til å se snurten av noe sted. Så ble det ikke helt som jeg trodde, dette intervjuet. Så var han ikke det søte lille kosedyret med den pipete stemmen som vi alle elsker så høyt, han var så ufattelig mye mer. Så rik på livskunnskap, så værbitt av motvind og tynget ned av livets urettferdigheter. Han var i sann en mann å respektere, et dyr blant dyr og en overlever av rang. Han var uten tvil verdens beste Fantorang.
“Jeg tar på meg den store boblejakka jeg, så ser han ikke at jeg er gravid”. Det var de siste ordene min kjære sa før vi stakk ut til en ventende taxi lørdag kveld 11. februar 2012. Christina hadde fått det for seg at taxisjåføren kanskje ville nekte å kjøre oss til sykehuset hvis han så at det var en sprenggravid frøken med i reisefølget.
“Jaha, da var det dags, skjønner jeg?” sa han med en gang vi satt oss inn. Å prøve å skjule en mage på størrelse med Toten under en liten boblejakke hadde vist seg fånyttes, men heldigvis var taxisjåføren firebarnsfar selv og ikke spesielt redd for skinninteriøret.
Det første jeg gjorde da vi først kom til fødestua, var å ikke forstå noe som helst. Jeg tenkte bare at det var litt brysomt at vi måtte stikke fra både pizza og den norske grand prix finalen, akkurat da det begynte å bli litt spennende. Heldigvis var det en tv på venterommet, så da vi først ankom tok jeg like godt turen bortom venterommet, men ble raskt kalt tilbake.
“Peter, kan du KOMME tilbake?!”
…og fikk morskeblikket. Blikket som sier: Nå er det “go time” og du har å stille opp! Ja selvfølgelig skulle jeg det, men det måtte da være mulig å være litt glad på Tojis vegne også eller? Morskeblikket var ikke enig.
Jeg tror ikke dere damer helt forstår hvor forvirrende det er for oss menn å bli dratt inn i deres virkelighet på denne måten. Vi har ikke gått rundt med en person inne i magen i ni måneder, vi kjenner det ikke like godt på kroppen. Vi har ikke lekt med dukker da vi var yngre eller forberedt oss på farsrollen på noen måte. Dere har hatt ni måneder med mental forberedelse for dette, dere har brukt time etter time på å lese dere opp og har gått gjennom hele fødselsprosessen flere hundretalls ganger i hodet. Vi menn har ikke det. Jada, vi vet at vi skal bli fattern, men det er liksom ikke noe mer enn det. Vi klarer vel ikke å innse hva det betyr. Vel, i hvert fall ikke jeg. Kanskje andre menn, men ikke jeg.
De siste par timene så tenkte jeg faktisk at det kanskje ikke ble noe av, at det ikke var noen baby likevel, for vi hadde ventet så usannsynlig lenge at det ville bare vært typisk om det var falsk alarm. Men så var det ikke det, heldigvis. Jeg husker da de først viste ham til oss og løp ut på gangen med ham. Jeg husker jeg ble så skuffet over Christina sin reaksjon, for hun virket så overraskende likegyldig. Som om hun ikke brydde seg.
Det slo jo ikke meg at hun akkurat hadde gått gjennom 13 timer med fødsel toppet med et keisersnitt i siste liten og var så pumpet full av alskens rusmidler at hun helt sikkert trodde hun var en elefant ved navn Geir. Men jeg tror kanskje det var en bra ting, for da tenkte jeg umiddelbart at jeg måtte ta mer ansvar. Det var liksom min oppgave å bry seg. Jeg stormet etter, klipte navlestrengen og fikk den lille pjokken i armene. Det første jeg sa til ham var: “Dude, tenk så mye artig vi skal finne på”.
Å kalle et nyfødt barn for dude er en rar ting å gjøre, men så er det også en rar situasjon å være i. Man forstår ingenting, overhodet ingenting. Det er vel sikkert som å vinne 1 million i Lotto. De første par sekundene så er det bare ull i hodet og ingen tanker som lander. Det er en følelsesfest av dimensjoner oppe i nøtta og alle tankene har drukket seg pære. Men så dabber rusen av og sakte men sikkert så synker det inn og da forstår man det.
Jeg vil ikke egentlig si at JEG noensinne ble far forresten, for JEG våknet jo bare til live den dagen plutten ble født. Så kledde jeg på meg, dro til Ullevål, prikket han andre Peter på skulderen og sa “Du kan dra hjem nå, jeg tar det herfra”. For å gå fra mann til far, krevde at jeg skrotet alt jeg trodde jeg visste om meg selv, om barn og om livet, og startet helt på nytt. For alle månedene med halvhjertede forberedelser og vage forestillinger om at noe stort er i ferd med å skje, kan ikke måle seg med det øyeblikket man holder barnet sitt for første gang. Du kjenner vekten av den lille bylten, ser det lille fjeset og kjenner stikket i hjertet.
Det er vel ingen hemmelighet at det ikke er noen lukrativ business å få barn. Til å være så små, krever de utrolig mye stæsj. Spesielt nå som julen er over oss og lommeboka ribbes som en rype. Det er vel ikke helt uvanlig at mellom kalendergaver, julemat, julegaver og julehurramegrundt, blir det lite igjen til foreldrene, som gjerne blir sittende og skrape bollen til langt ut i januar. Derfor har jeg kommet opp med en liste over 10 geniale tips som du kan bruke for å snu røde tall hos kemneren til julekort fra banken.
1. Unngå å bli ranet Som småbarnsforeldre vil man det beste for sine barn og det er veldig mange som vet å utnytte dette. Mange nybakte foreldre kjøper seg halvt i hjel før de i det hele tatt tenker over hva de egentlig trenger. Trenger du virkelig den siste toppmodellen fra Emmaljunga eller kan du kjøpe en brukt vogn? Trå på bremsen før du kjøper noe nytt og tenk over om produktet dekker et faktisk behov eller om du bare er i ferd med å gå i markedsføringsfella. Pass på lommeboka, for de flinkeste lommetyvene står ofte bak kassa.
2. Spis penger til frokost Rundt frokostbordet er det mange kroner å hanke inn. Start med å innføre et påleggsmonogami. Hva betyr dette? Ett pålegg per skive. Ønsker du både ost og salami? Sleng skivene oppå hverandre, så har du et ostesmørbrød. Det høres kanskje kjedelig ut, men du er ikke her for å delta i MasterChef.
3. Last ned genial gratis-app! Få en ryddig oversikt over alle dagligvarekjedenes dagsaktuelle tilbud med denne helt geniale appen. Mattilbud oppdateres kontinuerlig med siste utgitte tilbudsavis og inkluderer stort sett hver eneste kjedebutikk i hele landet. Utrolig smart når man sitter og planlegger ukens innkjøp eller lurer på hvor man skal dra for å handle middag og hva man skal kjøpe. La tilbudene bestemme!
Mattilbud er 100 % gratis og vil garantert spare deg mye penger.
4. Gratis drikkevarer Dropp melk, brus, juice etc og gå for vann. Selv om du gjerne kan argumentere for at andre ting smaker bedre etc, så har springvann to uslåelige argumenter: Det er sunt og det er gratis (okei, tilnærmet gratis da, din flisespikker). For er du egentlig klar over hva appelsinjuicen koster deg i løpet av et år? Se neste punkt!
5. Et badekar med kaffe, takk En rykende varm kaffe på vei til jobb en iskald morgen smaker veldig godt. Men tenk i årsperspektiv, hva koster den kaffen egentlig? En lusen kaffekopp til 30 kroner virker ikke så dyr, men ganger du det opp med 260 arbeidsdager i året, ja nei da blir den kaffen plutselig veldig sur. Kanskje du heller kan unne deg en kaffekopp på vei til jobben (eller appelsinjuice til frokosten) en gang i blant som en sjelden bonus?
“Null stress å være blakk når kaffen er god”
6. Arveklær Hvis du kjenner noen som du muligens kan arve barneklær fra: Hiv. Deg. På! Arveklær er en helt genial måte å spare mye penger på og det er virkelig ikke noe poeng å kjøpe kliss nye merkeklær til små barn og bebiser uansett, for før du vet ordet av det så står du på HM med hendene fulle av nye størrelser. Dette har jeg for øvrig skrevet en lang og flott tekst på, så sjekk ut innlegget: Arveklær – et pyramidespill
7. Brenn fett, ikke penger Bokklubber, magasinabonnement og støttemedlemskap på treningssenter beløper seg fort til mye penger i løpet av et år. Gå gjennom dine månedlige utgifter og se hva du kan kvitte deg med. Husk at treningssentre fort koster deg 7000 kroner i året. Da kunne du heller kjøpt deg din egen spinningsykkel.
8. Smarte innkjøp gir trippel sparing Planlegg middagsinnkjøpene så får du en trippelbonus på tid, penger og helse! Tenk all tiden du sparer på å kutte ned på antall handleturer og ikke minst pengene på å handle etter en liste, fremfor på impuls (som gjerne fører med seg usunne impulskjøp). Bruker du den tidligere nevnte gratisappen Mattilbud, så sparer du garantert penger.
Klikk på bildet for å lese mer om Mattilbud
9. Tvangssparing Sett opp et autotrekk til sparing som faller rett etter lønningsdato hver måned. Da rekker du kanskje ikke å få med deg at pengene blir borte en gang, men selv 200 kroner i måneden blir penger etter hvert.
10. Forsikret forsikring? Hvor mange forsikringer har du egentlig? Nye forsikringer får du kastet etter deg bare du tar en rask tur innom banken, så bruk noen minutter på å finne ut hvor mange forsikringer du faktisk betaler på. Det kan spare deg mye penger!
Fun fact: Så sent som i går (100 % sant) fant jeg faktisk ut at jeg fortsatt betaler innboforsikring på leiligheten jeg flyttet fra i sommer… bummer.
11. BONUSTIPS – Skyepølse! Dette er kun for virkelig desperate tider og faktisk et ekte tips fra bestefaren til en av mine barndomskompiser. Trikset er å klare å få en enkelt salamiskive til å vare så lenge som mulig. Slik gjør du:
Legg en salamiskive på et stykke brød.
Løft brødskiven med en hånd, ta tak i salamien med den andre.
Ta en bit av brødskiven som vanlig, men rett før tennene treffer maten, trekker du lynraskt unna salamien.
Tygg brødskiven som nomalt. Du vil nå ha fornemmelsen, lukten og opplevelsen av å spise en utsøkt skive brød med den deiligste salami på, mens du i realiteten kun drøvtygger brød.
Gjenta prosedyren til maten er fortært.
Er du virkelig proff, klarer du å holde salamien intakt hele veien gjennom tre brødskiver. Da er det bare å legge salamiskiven tilbake i pakken og klappe seg selv på skulderen for en flott gjennomført sparejobb. Slik som mannen i videosnutten under…
Jeg befinner meg utenfor et lokale jeg aldri har hørt om før. “Stedet” blir det kalt. I hvert fall tror jeg det er her, jeg ble bare fortalt å møte opp her i dag kl. 14.00. Det var i det hele tatt en veldig rar melding. Jeg lå på sofaen og så på tv, da det plutselig tikket inn en melding på telefonen.
Lite skjønte jeg da jeg prøvde å ringe tilbake. Fikk bare en beskjed om at nummeret ikke var i bruk. Så her står jeg. Klokken er 13.58, jeg burde vært på jobb, men har tatt toget helt inn til Oslo for å møte noen jeg ikke kjenner, på et sted som angivelig ikke finnes.
Det tok meg nemlig flere timer i går kveld for å spore opp dette “Stedet”. Jeg hadde egentlig tenkt til å avlyse hele avtalen, helt til jeg så at “Stedet” hadde vært en fasjonabel møteplass for fintfolk en gang i tiden, men som nå tilsynelatende skulle være stengt. Jeg prøvde å ringe nummeret som sto på nettsidene, men heller ikke der var det svar å få. Ingen anbefalinger, ingen oppdaterte kart, ingenting. Det trigget nysgjerrigheten min.
Jeg åpner opp de knirkete dobbeltdørene og en støysky treffer meg i ansiktet idet den flykter ut i dagslyset. På innsiden er det mørkt, kaldt og rått. Et hint av mugg ligger i luften. Alle stolene står stablet på bordene med beina i været. Stedet er utvilsomt stengt, men likevel ser jeg til min forskrekkelse at det står en mann i baren.
Baren er like storslått som den er usannsynlig, med gamle jakttrofeer på veggene og askebeger i marmor langs disken. Det føles plutselig som om jeg har spasert rett inn i en gammel western-film.
– Hei, jeg har blitt fortalt –
Bartenderen løfter blikket uinteressert og nikker i retning av lokalets mørkeste hjørne. Og der ser jeg ham. Halvveis skjult av skyggene sitter han rolig som en statue. Det eneste tegnet til liv er den oransje gloen fra sigaretten han balanserer mellom leppene.
(Depositphotos/NRK)
– Jeg vet hvem du er, sett deg ned. Med ett blir jeg plutselig veldig nervøs. Det er noe med hele settingen.
– Jaha, så du er Pappahjerte ja. “Når Fantorangen prater, lytter folket. Men er det nusselige snabeldyret egentlig en ondsinnet ulv i fåreklær?”, han leser sitater hentet fra bloggen min på en lapp.
– Altså, jeg skjønner jo at det høres litt ille ut når du tar det sånn helt ut av sammenhengen da, det var jo aldri meningen å-
– Slapp av kompis, jeg er ikke her for å ta deg, jeg ønsker å utfordre deg. Du sier du skriver ærlige tekster, men tør du å fortelle hele sannheten? Ta et blikk bak kulissene, åpne en lukket dør og beskrive hva du ser?
– Nå henger jeg ikke helt med, svarer jeg.
Akkurat da kommer bartenderen bort til oss og setter frem to glass. Jeg kjenner igjen formen på glassene, men blir litt overrasket. Jeg trodde ikke… Jeg ser bort på min mystiske bordkavaler og han svarer med å heve et øyebryn, ta et trekk av sigaretten og sakte blåse røyken ut av snabelen i en jevn stråle.
– On the rocks, takk.
Han starter å prate før jeg rekker å ta frem notatblokka, er ikke så opptatt av detaljene.
– Der kleine, rote elefant. Det var det de kalte meg, hadde ikke et navn en gang. Jeg skal si deg det Peter, at de årene der.. wow. Jobbe rundt klokka dag inn og dag ut, konstant være på reisefot, aldri vite hvilket land du våknet i, se livet passere som en togtur. Det var litt av et liv. Selve jobben var et helvete, aldri la noen innbille deg noe annet, et rent helvete, men festene, damene, rusen av å kjenne når alt stemte. Wow. Det var litt av et liv.
Han fortsetter å fortelle meg om sin bakgrunn som en liten, rød elefant som herjet Europa med en tysk sirkustrupp på starten av 90-tallet. Han forteller meg om hardkjøret som nesten tok knekken på ham, om den usunne livsstilen og sirkusdirektøren som strakk strikken så langt at den en dag røyk.
– Til slutt gikk det ikke mer, jeg var tom. Etter 15 år på veien med show og fester hver eneste dag, møtte jeg veggen. Jeg prøvde å si det til Hans, den kladdfete sirkusdirektøren som tjente seg stinn både her og der på vårt harde arbeid. Han ga meg en lusing og sa at han aldri ville høre fra meg igjen, at jeg hadde en jobb å gjøre og at jeg aldri kom til å bli noe mer enn en ubetydelig, liten elefant.
Han spyttet etter meg, fikk meg til å føle meg som dritt under skoa. Jeg hadde tenkt til å slå tilbake, men jeg hadde ikke krefter. Orket ikke løfte hendene for å forsvare meg, enda mindre å rette et slag tilbake. Det var da jeg bestemte meg for å bryte med “familien”.
En kveld mens vi turet på toget oppover mot Rotterdam, lå jeg med øynene lukket men sinnet åpent. Jeg hadde forlatt festen tidlig og sa jeg hadde spist noe dårlig rosenkål, men egentlig hadde jeg bare brukt tiden til å gjøre meg klar. Jeg kunne aldri klart det uten Roxanne. Hun var en av damene på sminken og en av mine jenter. Heldigvis hadde hun også et godt forhold til sirkusdirektøren.
En liten brusetablett i drinken hans den kvelden var alt som skulle til for at han sovnet litt tidligere enn vanlig, slik at jeg fikk smettet inn takluka og hentet en liten slant med penger fra kassa. Det var ikke mye, for de store kronene var låst inne i safen, men det var alt vi hadde solgt av sukkerspinn på en helg og det var nok til å holde meg levende en god stund. Trodde jeg..
Han tar seg en kunstpause for å rette litt på stemmebåndet. Så skyller han ned en voksen klunk med whiskey, før han tenner den ene røyken med en annen og med et hint av nervøs vibrato i stemmen fortsetter han på historien.
– Roxanne, den troløse hora, hadde hatt et godt øye til ganske mange viste det seg, for da jeg kom ut fra Hans´ private kupé…
Etter flere måneder med smokkekoking, bleieskifting og grøtlaging er tiden endelig kommet for å prøve seg på dansegulvet igjen. Det går fint for en stund og lenge er vi som alle andre. Vi bidrar med røverhistorier, high fiver over en lav sko og koser oss glugg, men det én ting som skiller oss småbarnsforeldre fra de andre på festen.
For sånn i 22-23-tiden, skjer det noe. Det går en vind gjennom rommet og den kryper inn i neseborene på alle småbarnsforeldrene i lokalet. Midt i en samtale om Blåblått, segways og bensinpriser treffer den oss rom et rusmiddel. Vi faller helt ut av samtalen og får “evighetsblikket”, det samme blikket man får i kjedelige forelesninger. Øynene blir glassaktige og vi drømmer oss bort. Plutselig er vi tilbake i stua og ser vår lille hjertestein løpe rundt og jage leker. Eller vi står ved sprinkelsenga og hører dem ligge og puste søtt mens da smatter rolig på en smokk. Om det er virkelig ille, kan vi bli kastet helt tilbake til fødestua, til første gangen vi holdt det lille nurket og kjente kjærligheten sparke oss i fleisen.
Så er vi tilbake på festen og med i samtalen igjen. Men fra det punktet er resten av kvelden endret. Nå vil vi bare hjem. Hjem til vår lille hjerteknuser som vi egentlig vet at sover for natten, men vi har bare lyst til å røske dem opp av senga og knuseklemme dem. Fortelle dem at de betyr alt og at vi ikke klarer å puste uten dem, og da blir liksom smaken av en Gin Tonic litt tam i forhold. Ikke bare det, men vi begynner også å lengte hjem til senga. Begynner å regne på hvor mange timer vi får sove hvis vi stikker hjem nå istedenfor å vente til festen begynner å dø ut.
På dette tidspunktet er det ikke helt uvanlig at vi begynner å se oss om i lokalet og der møter vi blikket til andre småbarnsforeldre. Vi vet allerede at de tenker det samme som oss. Det står skrevet i det glassaktige blikket. Blikket som drømmer om en hel natts søvn og alle de hverdagslige tingene som vi egentlig dro på fest for å unnslippe i noen timer, men som vi ikke klarer å gi slipp på.
Slik som i kveld.
I kveld skal jeg på det årlige julebordet med gutta. Som alle gode kompisgjenger, så har også vi et tradisjonelt julebord som finner sted hvert eneste år. Jeg skal ikke gå i findetaljene av hva jeg forventer av kvelden, men la oss si det slik at kveldens eskapader nok ikke er det første man ville nevnt i et jobbintervju. Men jeg gleder meg, å som jeg gleder meg til alle røverhistoriene, pinnekjøttet, lettølen (?) og “jeg er shcå glad i ræ kompis”-øyeblikkene. Men det kanskje best av alt er at jeg har begitt meg helt fra Larvik til Oslo for å delta på lauget og har derfor fått konsesjon fra kona til å ta meg en natt på hotel. Alene. På hotell. Med frokost. Bacon. Alene med bacon. Alene med bacon og all tid i verden til å nyte øyeblikket. Den ultimate luksus!
Og ikke bare det, men Scandic Vulkan i Oslo har vært så elskverdige å låne meg deres “Bloggers Inn”, som et fantastisk tilbud til alle bloggere som trenger et rom for natten når man er på visitt i hovedstaden. Rommet er tettstappet med fiffige detaljer som iPad, trådløse høyttalere, kamerautstyr, inspirasjonsbibliotek og en flott utsikt over denna vakre byen våres.
Så får vi se da Oslo, kanskje vi sees på nachspiel eller kanskje ikke. Kanskje ikke. Men uansett hvordan kvelden forløper, så har jeg dette å si: Bacon, vi møtes i morgen tidlig. Møt opp mannsterke, det kommer dere til å trenge.
Jeg er faktisk Norges største blogger. Av alle bloggene i hele landet, så er min den mest besøkte. Det er helt sykt å tenke på og det gjør meg så glad at jeg får lyst til å springe rundt på gresset som Maria Von Trapp. Jeg smiler fra øre til øre og er så sinnssykt stolt over å være mannen som skulle klare å avsette Fotballfrue fra tronen, om enn kun for en dag.
…og da er det faktisk lov til å miste bakkekontakten litt.
Men heldigvis så er jeg ikke dummere enn at jeg innser at det snart er tilbake til å vaske gulv langs topplistenes mørke avkroker, men akkurat i dag spiser jeg kirsebær med de store gutta. I dag er det min tur til å tale til folket og si –
– Daddi?!
Nei, hehe ikke daddi. Jeg vil reise meg opp på stolen og rope for fulle mugger: Ha trua på deg sjæl! Du ER noe. Ikke la noen si til deg at du ikke skal tro du er noe, for det er du! Det er –
– Pabba?
– Men, hva er det nå da?
Plutten sitter i badestampen sin og ser på meg med håpefulle øyne. Han sitter med en utstrakt hånd og holder frem en spruteleke han trenger hjelp til å få fylt med vann. Jeg legger ned telefonen som jeg bruker for å sjekke de siste kommentarene og han setter i et helhjertet kjempesmil.
Først da innser jeg det. Her har jeg gått på en rosa sky i hele dag og vært bare en liten tånegl i fra å miste bakkekontakten, men hva betyr vel det? Plutten bryr seg vel ikke om blogglister, visninger, avisintervjuer eller likes. Han bryr seg vel ikke om mine minutter i rampelyset eller bilder i bare undertøyet. For ham er jeg ikke et bilde i avisa eller Norges største blogger. For ham er jeg bare pappa, og pappa: jeg vil leke.
Tusen takk for all oppmerksomheten godtfolk, det har vært noen helt sinnssyke par dager, men nå må pappa leke gjemsel.
OBS: Jeg skal på guttas årlige julebord til helgen. Jeg skal prøve å la være å ringe dere for å si hvor sinnssykt glad jeg er i dere, men etter alt som har skjedd de siste par dagene, så kan jeg ikke love noe.
Jeg hadde egentlig tenkt til å la hele denne Fotballfrue-saken skli, men jeg merker at jeg ikke klarer det. Det blir sagt så mye rart om dette bildet at jeg rett og slett må få tatt oppvasken en gang for alle.
Det dummeste jeg leser er “Fotballfrue får andre jenter til å føle seg tjukke”. Nei, det er jo faktisk helt feil. Andre jenter får andre jenter til å føle seg tjukke. Fotballfrue har vel ingenting med saken å gjøre? Det er ikke fotballfrue som får andre jenter til å føle seg tjukke, det er jo dem selv! Hvis du ser et bilde av en annen person og tenker “Det var en tynn person, tynnere enn meg, da må jeg være tjukk da”, vel… da er det faktisk ditt problem. Skal jeg sende hatmeldinger til Kjell Inge Røkke hver gang han kjøper seg en ny båt, fordi det får meg til å føle meg fattig? Nietsky.
Og ikke bare det, men har Fotballfrue gått ut og sagt “Se dette bildet av tynne meg, se så tynn jeg er, jeg banner på at du ikke er så tynn som meg, din feite ku!” Hmmm? Nei, hun har jo faktisk bare sagt “Dette er meg, fire dager etter fødselen”. Det var alt. Alt annet er bare ord lagt i hennes munn, og her beklager jeg å måtte være såpass frekk å legge til: “… i typisk kvinnelig maner”. For dere damer er jo helt overlegne på å lese mellom linjene, anta det verste og legge til hva dere mener at folk egentlig mener. Og da kan Fotballfrues “Se, slik ser jeg ut”, fort bli til “Se så digg jeg er, nå håper jeg du føler deg feit”.
Og en ting til, hvorfor er det plutselig ikke lov til å si “Se på meg, ser jeg ikke smashing ut?” Herregud, hun er jo sikkert kjempestolt. Og med rette! Dama har akkurat født et barn og ser ut som en million dollar. At alle andre synes det er urettferdig er da ikke hennes feil? For å gå tilbake til Røkke-eksempelet, betyr dette at vi burde legge ut bilder av vrengte lommer hver gang VG skriver om Røkkes nye pengebinger?
En helt annen side av saken, som jeg også kommenterte på bildet hennes, er at det er noe veldig galt over det bildet uansett. Jeg mener… jeg har vært med på en fødsel, jeg har vært der i de fire første dagene etter fødselen, og de voksenbleiene de har på fødeavdelingen ser IKKE sånn ut. Uten å bli for teknisk, så kan man kjapt si at det er ganske mye uggenskap som skal ut av kvinnekroppen etter en fødsel og den lille sloggien som Fotballfrue poserer i ville vært helt sjanseløs. Enten har det skjedd veldig mye på bleiefronten det siste året eller så har noen stæsjet seg noe veldig opp for å legge ut et bilde til sine følgere på nett. Og hva betyr det? Jo, det betyr at hun bryr seg. Hun vil faktisk at du skal se på henne og tenke at hun ser bra ut. Er det så feil at hele Norge må finne frem høygaffelen og gå i korstog mot Siljan av den grunn? Jeg vet at Janteloven står sterkt her til lands, men når ble det totalforbud mot å skryte litt av seg selv da? Burde det ikke være lov å si gratulerer med dagen til hverandre uten å måtte frykte at de som ikke har bursdag vil føle seg forfordelt?
Og når ble vår egen selvtillit til allemannseie? Er det ikke det som er greia med selvtillit, at du selv bestemmer over den? Hvorfor skal du basere din egen selvtillit på hvordan du oppfatter andre? Om enn ikke også hvordan du tror at andre oppfatter deg? Det blir jo helt bakvendt! Skal det ikke være mulig å tenke at “Jeg ser slik ut, Fotballfrue ser slik ut, jeg er ikke Fotballfrue, ergo ser jeg ikke ut som henne” uten å måtte vri dette om til en selvdestruktiv sammenligning?
Fotballfrue har da ikke noe ansvar for hvordan andre ser ut. Hun er tynn, that´s it. Det er da ikke hennes feil at andre så vesentlig dårligere ut enn henne etter at de selv fødte barn? Hun har da ikke sagt at andre skal se ut som henne eller satt standarden for hvordan folk bør se ut, hun har bare sagt “Slik ser jeg ut”. Om noe, bør man ikke rose henne for å tørre å legge ut et såpass dristig bilde? Om noe, kan man ikke si at “Jøss, det går an å bevare en flott figur selv om man får barn, det må jeg si var motiverende”? Hvorfor kan vi ikke bare unne andre noe godt, fremfor å måtte bruke dette som en brannfakkel til å klage over egen misnøye? Når ble det egentlig amoralsk å være tynn?
Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det rett og slett er beundringsverdig at Fotballfrue i det hele tatt hadde energi til å ta dette bildet bare fire dager etter fødselen. Hadde jeg foreslått at frua skulle gjøre det samme på det tidspunktet, så hadde jeg nok måttet si farvel til “familiejuvelene” og halvparten av eiendelene mine.
Ja da, ja da, joda joda joda, jeg skjønner hva dere mener og at hun sikkert burde holde seg for god og bla bla bla, men bare pust med magen. Tenk. Hva er det Fotballfrue sier og hva er det de som plutselig hater henne sier? Fotballfrue sier: Slik ser jeg ut. Hennes “motstandere” sier: Du er tynn, du får meg til å føle meg tykk. Det er urettferdig. Det er urettferdig at du ser så bra ut. Jeg så ikke sånn ut og… og og du får andre til å føle seg tykke og usikre fordi du ser så fordømt bra ut! Er det dette verden har kommet til? Må jeg føle meg fattig fordi Kjell Inge Røkke er rik? Og har den norske kvinnen fått så dårlig selvtillit at hun ikke kan se et bilde av en person som er slankere enn seg selv, uten å få dagen sin ødelagt og måtte sladre til læreren? Har vi virkelig blitt så usikre på oss selv? Kan man ikke heller le av det og si at “Dersom jeg hadde lagt ut et bilde av kroppen mine fire dager etter fødselen, ville norske hvalfangere rent ned dørene til fødestua”.
Jeg har for øvrig ikke tenkt til å avslutte dette innlegget med en cheezy, amerikansk “Du er vakker, alle er unike, du ble skapt perfekt, bare du er deg selv”-type moral. No sir, du trenger ikke meg til å finne ut av det. Og hvis du gjør det, gå opp og les avsnittet om selvtillit igjen. Så la oss heller avslutte med –
Hva denne saken egentlig handler om: For deg og meg så handler dette om skjønnhetsidealer, om Jantelov, kosthold, holdninger etc. For Fotballfrue handler dette derimot utelukkende om fire P´er. Hold deg fast, for her kommer de:
PR
PR
PR
Penger
Kom igjen folkens, dette er jo et mer vellykket PR-stunt enn da Tommy Sharif kjøpte toppen av gamle Holmenkollen. Hvor mange ekstra visninger har Fotballfrue fått ut av dette? Hvor mye tjener hun på at VG, DB etc etc løfter denne saken til toppen av sine nettsider? Hvor mye tjener ikke hun på at vi andre sitter i sofakroken og krangler så busta fyker mens vi spiser ostepop og klør oss litt i sexylubbet? Ganske mye. Og det visste hun jo selvfølgelig lenge før hun la opp bildet, hun er tross alt proff på dette. Og tynn. Mye tynnere enn deg, i hvert fall.
Konklusjon:
Jeg er glad jeg ikke er så tynn jeg, men all honnør til Fotballfrue som klarer å se ut som en barmfager Jahn Teigen bare dager etter fødselen. Selv ser jeg frem til mange uker med pinnekjøtt til frokost og ribbe til kvelds. Så får jeg heller akseptere at jeg ikke ser ut som Fotballfrue. Jeg hater henne ikke av den grunn. Jeg bare elsker pinnekjøtt.
/God jul
Første gang innom bloggen? Sjekk ut Min Historie <– klikk der
Som den stolte eier av Norges desidert største pappablogg, kan det i blant hende at jeg mister hodet litt. Spesielt på dager der det har tikket inn flere hyggelige kommentarer og visningstallene skyter til værs. På sånne dager føler jeg meg litt som en kjendis. Det er jo ikke akkurat som at jeg blir stoppet på gaten, men muligheten er der. Derfor var det så kult det som skjedde på toget på vei hjem fra jobb i går!
For ikke bare var det fredag, hvilket jo automatisk betyr at stemningen var på topp, men gårsdagens blogginnlegg hadde fått meget god respons, jobbuka hadde vært knall og denne helgen skal vi nyte intet mindre enn to av mine livretter: Taco og pinnekjøtt! Og i tillegg til alt dette, så var noe fantastisk i ferd med å skje… Jeg hoppet på toget, satt meg ned innerst ved vinduet, tok opp macen, proppet i ørepropper og begynte å skrive. Like etter kom en jente inn i kupeen og jeg så at hun umiddelbart la merke til meg. Oh yes.
Hun satte seg på setet nærmest midtgangen, slik at vi hadde en ledig plass mellom oss. Heldigvis, for som den erkenordmannen jeg jo er, setter jeg pris på litt albuerom. Nordmenns store skrekk er jo tross alt å sitte inntil andre nordmenn i kollektivtrafikken. Men jeg så i øyekroken at hun snudde seg og tittet på meg. Hun hadde umiddelbart blitt nysgjerrig. Mens hun tok opp skolebøkene sine, så jeg at hun gjentatte ganger skulte bort på dette kjente ansiktet som hun kanskje ikke helt klarte å sette navn på. Jeg ble sittende med et tilfreds smil i munnviken og skrive om Fantorangen og alle hans hyss, mens hun satt med sine skolebøker og så ut til å ha store vanskeligheter med å holde blikket sitt unna meg.
Slik satt vi noen minutter og en slags ungdomsskole-aura oppsto mellom oss. Det var liksom stjålne blikk om hverandre, som en klissete scene fra en Meg Ryan-film, og en eim av “skal, skal ikke” som fylte hele kupeen. Til slutt tok hun endelig mot til seg, snudde seg mot meg, fokuserte blikket og strakk frem en arm. I det hun pirket meg på skulderen kjente jeg at tærne krøllet seg av glede. Endelig skulle det skje! Min første autograf!
I én stor bevegelse som tatt rett ut av en sjamporeklame, kastet jeg lett på håret mens jeg snudde meg, tok ut proppene og satt det lett flørtende Magnum-blikket i henne. Hun var nok noen år yngre enn meg, velfødd og bak brillene lurte et ansikt som var pent på en hverdagslig måte. Skolebøkene hadde hun tårnet opp foran seg i et forsøk på å studere på toget, men til slutt hadde altså distraksjonen blitt for stor og hun hadde måttet gi etter for følelsene og den ungdommelige nysgjerrigheten.
Uten å fortrekke en mine, uten å kaste på en eneste hårlokk møtte hun blikket mitt.
“Ja, hei” svarte jeg og et lite smil snirklet seg frem i munnviken.
“Kan du vennligst DEMPE musikken?!
Det runde ansiktet hadde hatsk ild bak øynene, en ild jeg hadde feiltolket som lidenskap. Om noe, så kan man vel trygt si at hun opplevde et lidenskapelig hat over den idioten som hadde spilt kjempehøy dubstep i stille-vognen i snart 20 minutter og ødelagt all mulighet for lesero og konsentrasjon, og som hadde besvart alle hennes innlysende hint med sleske smil og selvtilfredse nikk.
Etter det som føltes som en scene tatt ut av Bridget Jones dagbok, gikk resten av togturen med til å sitte som et forsmådd saueskinn i stolen og prøve å gå i ett med setetrekket. Og jeg som i noen få minutter drømte om hyttereportasjer i Se&Hør, 4-stjerners middag og hyggelig småpreik med Skavlan.
Og det var historien om aller siste gang jeg prøvde å bryte håndbak med Janteloven.
