Ok, folkens, la oss prate guilty pleasures. Vi har dem alle sammen, men veldig få snakker høyt om dem. Og med veldig få, mener jeg ingen.

Til nå! For finværet har endelig veltet inn over landet, solen skinner, det er lørdag og stemningen er på topp, så da tenkte jeg: Hvem bedre til å by på noen saftige guilty pleasures enn meg selv?! Så derfor, fra en skjeggete mann som prøver å holde på imaget som en anelse tøff, her kommer en lang liste som vil avkrefte nettopp det.

Mine 12 verste guilty pleasures: 

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

12. Bobleplast

Denne er jo grei, for hvem elsker vel ikke å åpne en pakke og se at den er full av bobleplast? Ofte vil dette totalt overskygge det egentlige innholdet i pakken. En skål pistasjenøtter og en stor rull bobleplast, da er det freddan!

11. Bukseseler

Dette hadde ikke egentlig vært en guilty pleasure, hadde det ikke vært for at jeg på ingen måte egentlig er en bukseselefyr. Det er forbeholdt radmagre blindernstudenter med John Lennon-briller og resirkulerte sandaler. Ikke skjeggete rosabloggere med sexylubb.

10. Rare lukter

Noen lukter kan få meg til å bli helt salig. Og det er selvfølgelig ikke noe så logisk som lukten av nystekt brød eller lavendel. Nei da, fem av mine favorittlukter er følgende: Bensin, gjær, gamle kjellere, våt asfalt og plastelina.

9. BTP-humor

Jeg vet ikke om dette egentlig hører hjemme på lista, men det føles likevel såpass banalt at det må med. Min sans for barnslig bæsj-, tiss-, promp- og penishumor hører ingensteds hjemme hos en voksen person, men likevel… Så snart jeg ser noe som ligner ei litta fallos, så kniser jeg som en skolejente.

Noe sier meg at den frukten der ikke smaker spesielt digg…

Peppa gris, aka Familien p…fjes (Foto: Deichman.no)

 8. Klippe negler

Ah, finnes det noe deiligere enn å gå løs på både tær og fingre med klipperen og gi dem en real omgang? Nå som jeg endelig har klart å slutte å bite negler betyr det enda mer klipping. Herrrlig!

7. Pinsett

Når vi først er inne på det kroppslige. Jeg er helt besatt av å pirke på meg selv med pinsett. Det startet vel en gang i tiden da jeg fant ut at jeg måtte holde området mellom øyenbrynene velstelt for at de ikke skulle vokse sammen og danne en veldig lite moteriktig bro. Fra det ble pillingen med pinsetten plutselig en slags hobby. Jeg trodde egentlig at ingen hadde lagt merke til dette, helt til jeg i fjor fikk en Fred Hamelten-pinsett av svigermor til jul! Det var først veldig flaut, men til gjengjeld har jeg fått mange timer med frydefull pilling. Her forleden dag nappet jeg forresten et skjegghår som foresyne meg var rødt! Er jeg i ferd med å miste pigmentene? Jeg skal holde dere løpende oppdatert på situasjonen. Eller ikke.

6. Varme bad

Vi holder oss på badet litt til. Jeg har alltid elsket varme bad og dette kjærlighetsforholdet ser ikke ut til å dabbe av med alderen. Et badekar fylt til randen med vann så kokende varmt at det skolder huder, litt såpeskum å leke med, P3 på radioen og en halvtime alene. Da er jeg i himmærn!

Good times!

5. Chick flicks!

Hva er det med sånne sukkersøte romantiske komedier jeg ikke klarer å hate? Selv så barsk en fyr jeg prøver å være, så innser jeg at jeg elsker alt med Meg Ryan. Det er ikke bare flaut, men filmteknisk også helt uforsvarlig. Selv om Inception helt klart er favorittfilmen, så må jeg innrømme at You´ve got mail absolutt er å finne et sted på topplista den også. Hvor høyt? Nei, det nekter jeg å innrømme.

4. Rørende videoer

Det er rart. Jeg har aldri klart å gråte i begravelser og blir ikke så lett rørt av triste ting fra virkeligheten, men gi meg et rørende klipp på youtube eller et utdrag av en episode “Extreme makeover: Home edition” og se meg tute. Jeg husker jeg så en elefant som holdt på å drukne i en myr en gang. Det ødela hele resten av dagen. Og for noen uker siden så jeg et klipp av en jodlende svensk same på et talentprogram. Da satt tårene løst gitt. Elsker sånne øyeblikk. Bortsett fra det med elefanten da, det var bare trist.

3. Synge i bilen

Kom så, la oss bare være ærlig, vi gjør dette alle sammen. Bare når man er alene selvfølgelig. I det siste har jeg gang på gang prøvd å matche Chris Martin i Coldplay på låta “Magic”, men jeg tror ikke jeg melder meg på Idol med det første foråsiresånn.

2. Musikalske rariteter

Det ser ut til at jeg er født med et øre for musikk som de fleste andre skyr som pesten. Selv om jeg til vanlig hører mest på dubstep og kølsvart black metal, så er listen over guilty pleasures lang. La oss ta noen høydepunkter: Jeg likte faktisk “Rosa helikopter” da den spredte seg som en landeplage en gang på 90-tallet. Det samme gjelder Kelly Family. Selv om jeg prøver å hate dansebandmusikk, så faller jeg for det gang på gang. Min siste dille er dog trekkspillmusikk. Akkurat nå hører jeg for eksempel på denne gladlåta:

Tordis med røykebeinet… Snakker vi århundrets låttittel eller?

Og når vi først er inne på musikk, la oss bare gå rett for plass nummer 1. Min ultimate guilty pleasure! Og det er selvfølgelig:

1. Eurovision

La oss bare få det klart én gang for alle: Jeg elsker Eurovision! Jeg vet ikke hva det er, men det er noe med forbrødringen mellom landene, alle de rare menneskene, kjærligheten, gleden, den rare musikken og og og… ja nei, alt er bare fantastisk. Hvert år finner jeg nye godbiter av musikk som jeg trykker til brystet og hvert år blir jeg rørt av alle de glade menneskene og den gode stemningen. Så man kan trygt si at jeg gleder meg til i kveld. Det er juleaften uten snø, men med en helsikes mye glitter. Yiiiha!

Bare i Eurovision kan en mann med skjegg være heitere enn en dame med store fordeler

So there you have it. Puh, det var godt å få det ut. Men nå som jeg har bydd på alle mine innerste, mørkeste hemmeligheter, er det for mye å be om å få en liten avsløring i retur? En massiv high five til alle som deler en guilty pleasure eller to 🙂

Og selvfølgelig: Heia Carl Espen!!

/ lik hvis du også har en guilty pleasure gjemt under panseret

 * Følg Pappahjerte på Facebook *

Jeg hadde et lite håp om at “Hopp i havet” skulle blåse forbi uten å krysse mine veier, men neida…

Sent i går kveld ble jeg selvfølgelig utfordret av min kjære bror til å hoppe i havet. Nå er ikke jeg egentlig den første til å henge meg på slike diller, men er det én ting jeg derimot er særdeles svak for, så er det idiotiske utfordringer. Så da ble det å stille alarmklokken på “Grytidlig” og starte uken på følgende måte:

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Nå for tiden raser debatten om bruk av nettbrett blant norske barn. Mange er skeptiske, mange er for og mange vet ikke. Det som slår meg er at de som er i mot egentlig, er det litt ubegrunnet. Det ser ikke ut til å ligge noen tungtveiende årsaker bak skepsisen annet enn den evinnelige frykten for nyvinninger. For meg virker det hele som debatten om fargefjernsyn bare i en mer moderne setting.

Travelt opptatt med å bryne seg på en heisekran-simulator.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Selvfølgelig skal man få lov til å være skeptisk til bruk av nettbrett blant små barn, men da ønsker jeg flere argumenter enn bare at det kanskje kan være dumt. Selvfølgelig skal barna aktiviseres utover å bare sitte med snuta ned i nettbrettet, men her kommer selvfølgelig sunn fornuft på banen. Det er helt sikkert usunt for et lite barn å sitte limt til skjermen mange timer i strekk hver dag fremfor å leke ute i det fri, men en fin balansegang tror jeg ingen har vondt av. Jeg kan selvfølgelig ikke snakke for alle, men jeg kan snakke for min egen situasjon.

Vår pjokk fikk eget nettbrett allerede da han var halvannet år gammel. Hvorfor? Fordi elektronikk er spennende og han begynte å bli lei av fjernkontrollene. Han begynte derimot å vise stor interesse for pappas datamaskin som fungerer mye på samme måte som et nettbrett, bare dyrere og langt viktigere for pappa. Vi hadde planer om å kjøpe et liksom-nettbrett, men innså at han aldri ville la seg lure. Dagens halvannet-åringer er langt smartere enn å la seg lure av billige etterlikninger. Derfor gikk jeg til innkjøp av en pad type i og har aldri sett tilbake. Jeg sørget for å kjøpe med et deksel som tålte både vann og fall fra lave høyder.

Dyp konsentrasjon, skulle tro det var sjakk-VM.

Å gi pjokken nettbrett i så ung alder har fungert helt utmerket og nettbrettet passer glimrende som en avkobling når man trenger en pust i bakken mellom slagene. Her går det selvfølgelig mye på bruken, men igjen så lener jeg meg her på sunn fornuft. Hvis solen skinner og Book-Jensen mimrer minner så tar vi selvfølgelig ikke frem nettbrettet, men nyter det gode været utendørs. Men på dager med mollstemte byger og storm i kastene, kan han få lov til å herje rundt med appene sine rett så ofte.

Mange liker å si at barna deres selvfølgelig spiller pedagogisk korrekte spill som utfordrer deres evner og skaper god grobunn for bla bla bla. Det er ikke alltid tilfellet her i huset. Pjokken kan like gjerne spille et racingspill som et lett-å-lære-alfabetet-spill. Ikke alt trenger å være pedagogisk korrekt hele tiden. Selv med denne slepphendte holdningen er han en racer på å legge puslespill både i fysisk form og i app-versjon. Jeg tror det er sunt at dagens unge lærer litt av begge. Jeg synes bare det virker helt naturlig og som en kjempegod mulighet for dem til å få en god start på et liv som vil bli preget av elektroniske hjelpemidler.

IT-support, det er Plutten. Jaha… har du prøvd å skru den av og på?

Ikke ser jeg helt hva som er problemet heller. Hvorfor skal man være redd for å eksponere barn for elektronikk i ung alder? Vi lever tross alt i en tidsalder der slikt blir en større og større del av hverdagen, så hvorfor skal vi sitte som sure besteforeldre og mene at denne nye teknologien helt sikkert ikke er bra for de små barna basert på vår egen skepsis til endring? Det finnes helt sikkert forskning som kan motbevise alt jeg sier, men her velger jeg å stole på egen autoritet. Nå har ikke jeg tall på hvor mange av de som vokste opp med å se mye på tv på 80- og 90-tallet som faktisk endte opp med firkantede øyne, men jeg tror ikke det var så mange prosent.

Nei, gi barna elektronikk, det er hva jeg mener. Ingen kan helt sikkert si hva fasiten av dette vil være i fremtiden, men jeg holder en knapp på at det vil utvikle fremfor å skade. Jeg tror det inspirerer til læring og et nettbrett kan brukes på veldig mange spennende måter hvis man er bevisst på å bruke det som et verktøy og ikke bare en leke. Jeg tviler på at han tar skade av det senere. For meg virker det heller som at å introdusere ny teknologi tidlig gir et mulig fortrinn inn i fremtiden. Selvfølgelig skal de også herje rundt med treleker og plastelina, men jeg er i hvert fall ikke flau for å si at min lille pjokk på bare 2 år allerede kan håndtere et nettbrett bedre enn mor i huset.

Når nettbrettet ligger til lading…

Så hva mener du? Bør barna vente til de er ørten år før de skal få leke med nettbrett eller er det greit å la dem utforske slikt allerede i ung alder?

Les også:
– En helt vanlig ettermiddag

* Følg Pappahjerte på facebook *

Kjære prest, hva er du redd for?

Frykter du at homofili er en luftbåren smitte som sprer seg hvis du bringer det inn i kirken? Vel, da kan jeg glede deg med at alt tyder på at man blir født med det, så hvis du ikke allerede har det, så skal det nok gå deg bra.

Frykter du en kjærlighet du ikke forstår? Har du glemt hva som står i Rom 8:35? “Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd?” Enten glemte de som skrev bibelen å føre på “herrens egne sendebud” på lista eller så har du virkelig tatt deg vann over hodet. Slik jeg leser teksten, så er det å leve i bevisst synd det eneste som kan skille mennesket fra Kristi kjærlighet. Så, da er det altså der slaget står. Homofili er et bevisst valg om å leve i synd og derfor gjør ikke homofile, lesbiske og transpersoner seg fortjent til Kristi kjærlighet?

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Er det det som er problemet, at homofili er en synd? Vel, kjære prest hva skjer egentlig i 1 Mos 1,26? “Gud sa: La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss!”. Med tanke på at Gud skapte alt på jorden og mennesker i sitt bilde, må vi altså holde døren åpen for at Gud muligens er tidenes skaphomo. Snakk om toppen av ironi! Da tenker jeg du angrer for at du stemte mot ekteskap mellom homofile, lesbiske og transpersoner. Tenk hvis du kommer til himmelen og det første du ser er Gud og St. Peter som står lent mot perleporten og råkliner. Tipper det blir dårlig stemning når du må forklare at du har ønsket alle Guds homofile etterfølgere til helvete for å leve i synd. Da vet jeg hvem som må pakke ned altervinen og se frem mot en kjip evighet i varmere strøk. Og da snakker jeg ikke om Gran Canaria.

Frykter du at homofile skal ta over kirken og gjøre den om til en eneste stor homsebar med regnbueflagg i taket og Eurovision-fester hver helg? Ingen fare kjære prest, jeg tror de bare ønsker å bli akseptert for den de er og å få elske den de elsker. Er det så mye forlangt det da? I en tid der kirken taper terreng og sekulariseringen stadig vinner frem, burde ikke du være langt mer opptatt av å gjøre døren høy og porten vid, fremfor å stenge Guds etterfølgere ute i kulden? Ja vel, så kanskje du får et lite regnbueflagg på prekestolen, men er det så ille da? Du går jo i kjole og pynter deg i festlige farger hele året uansett. Hvorfor ikke skrive om Fairytale for orgel eller gjøre Nocturne til en salme? Du ville badet i kollektpenger som aldri før. Men det ville vært homopenger da, så du måtte vasket dem skikkelig så du ikke ble smittet.

Den homofile mannen prøver å stjele kollekten!

Frykter du Guds vrede? Jeg trodde Gud var langt mer opptatt av kjærlighet enn hat? Og er det ikke bedre å tilpasse seg moderne tider og sørge for at menigheten vokser, fremfor å lukke døren for de som kommer bankende? Hadde jeg vært Gud ville jeg i hvert fall blitt rimelig forbannet om jeg stakk hodet innom kirken en dag bare for å finne en sal full av tomme benker og en haug med forsmådde homofile som sto ute i snøen og hutret.

Frykter du at ekteskapet vannes ut? Jeg vet at du liker å si at “ekteskapet skal være mellom mann og kvinne, slik det står skrevet i bibelen”, men bare fordi det står i bibelen så betyr ikke det at du ikke har et valg. Du bestemmer selv hvordan du tolker bibelen, du tar selv dine egne valg her i livet. Du må ikke følge bibelen ordrett, du kan også følge hjertet. Hvis du absolutt skal følge bibelen ordrett så må du også begynne å tro på snakkende slanger, så da er det vel bedre å la tvilen komme tiltalte til gode og tillate visse unntak.

Så, kjære prest: Jeg mener at tiden for forandring har kommet. Dere må utvikle dere eller risikere å råtne på rot. Hvis dere ikke åpner øynene for nye tider, kommer dere til å brenne inne med en stabel uleste bibler. Det er så absolutt ikke en trussel, det er et metaforisk bilde på en akterutseilt institusjon som ligger på latsiden.

Et homofilt kirkebryllup anno 2014

Selv om dere har tidenes beste salgsargument om et evig liv i himmelen kontra en evighet i helvete, la meg minne dere på at ingenting er hugget i stein. Du har kanskje greit med klingende mynt i kollekten inntil videre, men jeg mener tiden for å dra i nødbremsen er nå. Hvis ikke vil du en dag våkne opp til en kirke full av tomme benker. I valget mellom kjærlighet og fremmedgjøring, gå for kjærlighet. Det ville Jesus gjort.

Jeg sier ikke dette som en ateist, jeg sier det som en far. Jeg ønsker ikke å oppdra mitt barn i troen om at kirken er et sted for kjærlighet og nærhet til en Gud som elsker alle barna, hvis det er betingelser involvert. Ikke betingelser satt av Gud, men av mennesker som deg. Hvis det er slik at himmelen er full av dømmende prester og helvete er for alle oss andre, så får dere kose dere med altervin og snitter der oppe. Selv drar jeg gladelig til helvete for å feste med homofile og drikke skikkelig vin.

Hva er du redd for?

Så kjære prest, hvor enn du er, hvem enn du er: Dra til helvete. Og når du kommer dit, spør etter meg, så tar vi en alvorsprat. Du vet du nærmer deg når du hører lyden av Bobbysocks og kjenner lukten av baconsnacks.

P.S. Innlegget er myntet på biskoper, prester og lekfolk som deltok på Kirkemøtet og stemte MOT forslaget om å vie homofile, lesbiske og transpersoner. Det er i like stor grad skrevet for den gjengse kirkegjenger og mannen i gata. Det er en oppfordring til ettertanke, det er en bønn om endring. Presten i innlegget er ment som en personifisering av et problem. Det er et angrep på en holdning, ikke en stemmeseddel.

/ lik hvis mener at det er tid for forandring

Les også:
– Trenger din barnehage et pappahjerte?

* Følg Pappahjerte på Facebook *

De siste dagene har mildt sagt vært turbulente. Hele denne barnehagediskusjonen har tatt helt av og ting har blitt sagt på begge sider av bordet som både har vært konstruktive og latterlige. Jeg synes det er litt morsomt at mange er opptatt av å si flåsete halvsannheter om hva jeg har skrevet og sitere meg på ting jeg aldri har sagt eller ment.

Det er litt trist at så mange ser ut til å hoppe rett til konklusjonen at jeg tilsynelatende synes at barnehageansatte er søppel når det aldri var intensjonen. Jeg sier det en siste gang jeg, selv om du sikkert har lest det før: Det er den nærmest eksplosive aggresjonen jeg vil til livs, ikke rakke ned på yrket. Jeg trodde barnehagetante var et koseord, jeg visste ikke at mange anså det som nedverdigende. For en utenforstående fant jeg det veldig merkverdig og underholdende. Dere som umiddelbart blusset opp og fylte kommentarfeltet med ukvemsord bekrefter bare teorien min, men til dere andre som føler dere ufortjent tråkket på tærne: Beklager.

Når jeg først er i det hjørnet, kan jeg også beklage til medlemmene av “Feministisk forum”. Det var flåsete å kalle dere for snauklipte lesber, selv om kommentaren helt innlysende var morsomt ment. Det var et harselas med en gammel stigmatisering og det burde jeg nok holdt meg for god for. Dårlig humor der altså, så beklager for den.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Dårlig dag å selge aksjene på 🙂

Resten står jeg for.

Jeg mener: Hvem er jeg til å rakke ned på barnehageansatte uansett? Jeg kan jo ikke en pøkk om sånt! Hadde jeg skulle rakket ned på dem, så ville jeg vel stilt med noen saklige argumenter? Slik som da jeg svarte på en kommentar som oppfordret meg til å lese en årsplan eller to med: Nei takk, det høres gørrkjedelig ut! Hadde jeg visst at en årsplan faktisk er planen for hva barna skal foreta seg i barnehagen i løpet av et år og ikke bare nok et tørt byråkratisk styringsdokument, så ville jeg nok svart annerledes. Det var det heldigvis ingen som la merke til. Så dere trenger altså ikke komme opp med halvsannheter om dumme ting jeg visstnok har skrevet, for det klarer jeg utmerket godt selv.

Jeg hadde egentlig tenkt til å legge denne saken død, men det var inntil min medblogger Eivor Evenrud åpent brødsaksa. Med innlegget “Kjære Pappablogger” åpnet hun en stor boks med uggenskap og inn lesset ukvemsordene. I hennes blogginnlegg ble jeg bevisst feilsitert, svartmalt og debatten ble flyttet fra sak til person. Jeg anså dette som et klokkerent personangrep og kjente at jeg motvillig ble nødt til å plukke opp ballen igjen.

Så da begynte tankeprosessen. Hvordan skal jeg svare på denne kritikken? Jeg ønsket mest å ignorere det, men innså at noe måtte gjøres. Men så plutselig plinget det inn en melding fra Eivor i innboksen min på facebook i går. Vi hadde begge blitt spurt om å delta i en debatt hos NRK, som nok ønsket at vi skulle krangle som bikkjer på direkten. Jeg skrev et langt svar til Eivor om nøyaktig hva jeg synes om hennes svartmaling av meg og hvorfor jeg ikke ønsket å møte en som henne til debatt. Flere meldinger ble utvekslet og vi ble enige om å prate på telefonen før flere ord ble skrevet. Jeg kvesset klørne og gjorde meg klar til kamp.

Men så skjedde akkurat det som IKKE skulle skje: Eivor var drithyggelig! Det endte med at vi pratet sammen i halvannen time og det tok jo selvfølgelig brodden av kampånden min, så da var det tilbake til tegnebrettet.

Men enn hvor hyggelig hun måtte være på telefonen, så hadde hun allerede klasket meg i ansiktet med en hanske. Jeg måtte akseptere utfordringen og plukke opp sverdet. Og det var da det slo meg:

Hvorfor ikke prøve seg som barnehageansatt for en dag?!

Helt siden plutten kom til verden har jeg lurt fælt på hvordan det er å jobbe i barnehage, om jeg ville klart tempoet, hva man gjør i løpet av en dag, hvordan det er å ha styr på så mange barn og mye mer. Så derfor, Eivor og alle andre barnehageansatte der ute:

Jeg melder meg herved frivillig til å stille som barnehageansatt for en dag med alt det innebærer. Gi meg sjansen og jeg skal vise meg verdig. Tror jeg. Jeg synes det virker som et røddig svar på tiltale å gå rett til verks med å bygge en bro fremfor å brenne en ny en. Dessuten virker det som en spennende utfordring å steppe inn i en barnehage uten noen egentlige forkunnskaper annet enn to år som bleieskiftarbeider.

Barnehagen bør helst ligge i Vestfold, men jeg er åpen for det meste. Hvis du er en av dem som har hisset deg opp her inne, inviter meg inn da og vis meg at jeg har et feil inntrykk. Så, hva venter du på? La oss danse!

Se så hyggelig vi har det når fattern ikke egler på seg halve Norges befolkning

Jeg tar med kamera og penn, så lager jeg en bloggsak i etterkant om nøyaktig hvordan jeg opplevde å være barnehageansatt for en dag. Det tror jeg kan bli skikkelig ball! Jeg ønsker selvfølgelig ikke betalt for dette, men stiller med en hel dags gratis arbeidskraft. I tillegg tar jeg med et knippe gaver til barnehagen.

Send meg e-post på: [email protected] eller legg igjen et spor i kommentarefeltet, så tar vi det derfra.

Så… tar du utfordringen?

/ lik hvis du liker og del gjerne med venner som jobber i barnehage. Æ glær mæ!

Les også:
– Gravid, oppblåst og full av promp 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

I dag følte jeg meg nesten litt kjendis. Selveste NRK ringte på døra her på morgenkvisten og ønsket å gjøre en “hjemme hos”-reportasje. Stor stas det for en unggutt fra Kølabånn.

I forkant av intervjuet hadde vi gjort alt klart. Vi satt i går kveld og planla hvordan vi skulle legge opp dagen. Gulvene fikk en omgang med kosten og stua ble ryddet til det ugjenkjennelige. Jeg skulle stå opp til normal tid morgenen etter og vekke plutten i tide til at han var ganske pigg når Nrk banket på. Så skulle frua går tur med vovsen og ta opp intervjuet på radioen. Jeg hadde timet og tilrettelagt når maten skulle serveres, hvilke leker jeg skulle finne frem og hvor vi skulle sitte. Planen var å benke ned nrk, plutten og meg selv ved kjøkkenbordet, der han skulle spise sunn og næringsrik mat mens han lekte med fornuftige treleker.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Å jasså, legotårn? Take this! (Foto: Linn Løkken / NRK)

Nå gikk det selvfølgelig ikke etter planen og plutten stemte i en høy C allerede før hanen hadde satt på trakteren. Så da Nrk endelig ringte på, hadde jeg vært gjennom en hel arbeidsdag allerede. Stua sto atter igjen på hodet og ting var med andre ord tilbake til det normale. Foran tv´en satt plutten og nøt en brødskive med leverpostei og sylteagurk mens Elleville Elfrid jallet i bakgrunn. Så der røyk den fasaden. Like greit det egentlig. En får værra som en er og alt det der.

Les hele intervjuet her: Vil lage bok av pappablogg

Lyst til å høre radiosnuttene fra kaffeslaberaset? Sjekk ut disse godbitene fra NRK God morgen Vestfold:

1 – Vanlig start på dagen, Fabian Stang og vinn kaffetrakter
2 – Teselskap, plutten på direkten og 10 000 kr

Beklager konstant fnisete fjasestemme, var så utrolig hyggelig med kaffeslaberas.

Give up, you schmuk! (Foto: Linn Løkken / NRK)

Og frua? Nei, hun hadde på feil radiosending og sto oppe på badet i 10 minutter og hørte på andakt.

/ høy fem

P.S. Bare så jeg er helt sikker på å ikke bli hengt ut, feilsitert eller mast på: Nei, jeg har ingenting mot Fabian Stang, selv om han nevnes som et banneord i intervjuet. Jeg synes han er en utmerket politiker og en makaløs ambassadør for Oslo. Det eneste problemet jeg har med ham er at navnet hans starter på Fa-. Fabian egner seg utmerket å pense over på når stekepanna går i gulvet og man trenger et kraftord å lene seg på. Stang har jeg lagt til bare fordi det svinger så godt. Så beklager Fabian, du virker som en fin fyr og jeg har ingenting i mot deg. Du er jo faktisk relativt kjekk og holder deg godt, det skal du ha.

Les også:
– Faen, så fort de lærer
– Thujaball – Norges ukjente nasjonalidrett

* Følg Pappahjerte på facebook *

Det er søndag og på høy tid å stikke pinnen inn i vepsebolet og bli ferdig med denne debatten en gang for alle.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Blogging er rart det. Her kan man skrive de flotteste tekster og tro man skal få ny norgesrekord i likes, men så glir innlegget like taust forbi som en fjert på havet. Men sier man en liten glose eller to om holdningen til norske barnehagetanter… Hold deg fast Johnny-Bob, her kommer stormen!

I skrivende stund teller vi 323 kommentarer og X antall e-poster, meldinger og kommentarer på facebook. Istedenfor å bruke de neste tre årene av mitt liv på å svare på en etter en, så samler jeg heller alt i en og samme pose. Svaret får du her:

Før denne helgen tenkte jeg at barnehagetante var et helt røddig uttrykk og en betegnelse som alle brukte. Det har rett og slett aldri falt meg inn å tenke på det som noe annet enn utelukkende trivelig og fint. Men så er jo jeg en mann av min tid. Mine assosiasjoner til ordet går tilbake til min egen barndom og den klassiske parktanten, de damene som fortsatt blir kalt Tante Tulla og den slags også privat.

Jeg har aldri pratet med noen om ordet fordi det rett og slett ikke ville falt meg inn. Det ville vært som at “håndverker” skulle være nedsettende. Noe det kanskje er, for alt jeg vet. Jeg har aldri vært en del av det universet der man diskuterer slikt. Jeg har aldri kjent tantebegrepet på kroppen slik barnehagefolket gjør. Og det innså jeg først denne helgen.

Det er utrolig å se hvor mange som dro denne debatten til et helt annet sted enn hva jeg hadde forventet. Det var aldri snakk om at jeg ikke kan lære meg navnet på de ansatte i barnehagen eller at jeg skal lære barna mine å omtale dem som barnehagetanter. Det var aldri snakk om at jeg tvilte på deres kompetanse eller anså dem som gamle tanter som bare kan lage grøt og har verdens enkleste jobb.

Det eneste jeg prøvde å si var at jeg synes det var merkverdig på grensa til skremmende og nesten idiotisk hvor fort man kan hisse seg opp for et utrykk som i mitt hode er ment som noe positivt. Og det står jeg for. Denne voldsomme aggresjonen noen viser rett fra startblokka synes jeg fortsatt virker upassende. For noen som påberoper seg mange års utdannelse innen pedagogikk, virker det som en dårlig innfallsvinkel å starte med sinne og aggresjon. Man trenger ingen voldsomt lang utdannelse for å påstå såpass. Men nok om det.

I løpet av helgen har jeg altså gått fra uvitende til belært. Jeg ser nå at det finnes veldig mange flere sider til denne saken enn jeg var klar over. Sider som på sett og vis kan rettferdiggjøre mye av aggresjonen. Det er kvinnekamp, det er mangel på anseelse, kompetanse utover grøtlaging, lønnskamp og mer attåt. Jeg skal ærlig innrømme at jeg synes det ble litt i overkant mye fokus på utdannelse, bachelorgrader, spesialpedagogikk meg i hue og akterspeilet, men det viser vel bare at folk er så til de grader engasjert og at det ligger mange tungtveiende grunner bak argumentene.

Det har også blitt sagt at barnehagelærer nyter liten respekt blant mange småbarnsforeldre som dumper av barna i barnehagen og behandler de ansatte som tjenere. Slik jeg forstår det, så får tantebegrepet mye av skylden for dette og har blitt en slags syndebukk for mange av grunnene som gjør at barnehageansatte føler seg diskriminert. Derfor vil mange ha seg frabedt å bli redusert til en tantetittel, som høres veldig forenklende og utdatert ut.

Selv om mange fortsatt mener at tantebegrepet er helt uproblematisk og synes hele saken er helt idiotisk, så er det også mange som tar dette veldig seriøst. Og det har jeg tenkt til å respektere.

For stikk i strid med hva mange har hevdet denne helgen, så er jeg ingen idiot. Hvis det betyr så mye for så mange, ja så får jeg vel bare innse at det ligger mer bak dette enn jeg kanskje aner og at tiden er moden for å oppdatere vokabularet. Av alle kommentarene som har kommet inn, er det fortsatt ingen som har argumentert veldig sterkt for å la tantebegrepet bli værende.

De aller fleste som taler for begrepet synes det er en hyggelig sak på lik linje med min oppfatning. Argumentene for å fjerne tantetittelen er derimot veldig fyldige, så da synes jeg bare vi gjør det. Selv om jeg ikke helt har latt meg overbevise av alle som har lekset opp hva de har studert de siste ørten årene, så synes jeg like fullt at det viser et engasjement og en innbitt ekthet som jeg akter å respektere. Det er uansett ikke akkurat dette som opptar meg mest her i verden, så hvorfor klore seg fast i en gammel vane bare på trass.

Jeg henter spaden og begraver barnehagetanta i hagen i kveld. Så fra i morgen av blir det: “Okei plutten, nå må pappa på jobb, så da kan du løpe bort til spesialpedagog innen psykologi tre års høyere utdannelse og mellomfag i lingvistikk, barns adferd og valgfag matte-lærer Tone”. (Haha, sorry klarte ikke å dy meg.)

Men er ikke det en god deal da? Dette er på ingen måte noen unnskyldning eller beklagelse, for i mitt hode er fortsatt barnehagetante et fint ord, men jeg er villig til å sette henne igjen i grøftekanten og fortsette livet uten.

Helt til slutt vil jeg bare få takke alle som har skrevet inn og deltatt i denne debatten på begge sider av saken. Blant annet Siri som har gått gjennom noen tøffe tak i helgen og du som delte linken på “Feministisk forum” på facebook. Der inne tenker jeg aksjekursen min ligger rekordlavt akkurat nå, så til uka skal jeg legge ut noen søte bilder av plutten for å veie opp. Det siste jeg trenger nå er en gjeng med snauklipte lesber på døra. (Haha, sorry. Igjen.)

Nå skal pappa logge av og slutte å provosere folk.

Ha en fortsatt knallfin søndag og god ny uke, folkens 🙂

P.S. Vi har planer om å få fikset litt på huset, så i morgen skal jeg ringe og ta en prat med en erfaren håndverker med fagbrev og mange års utdannelse. Eller som jeg liker å kalle det: luksuspolakk. (Humre humre)

/ high five for verdensfred

Les også:
– Faen, så fort de lærer (det ene ordet som startet debatten)
– Kjære barnehagetanter (innlegget som fikk igang bålet)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Kjære vakre vene: Har vi som nasjon gått helt av skaftet?

I går skrev jeg et innlegg om små barn og banning. Underveis i dette innlegget kom jeg til skade å skrive denne setningen: “Og greit er det, for jeg vil jo ikke at plutten tropper opp i barnehagen en dag og begynner å lire av seg kraftuttrykk så hårreisende at tantene får hetetokter.” Les hele teksten her: Faen, så fort de lærer.

Og dette førte til en haglebyge av kommentarer som hang seg opp i bruken av ordet tante. Det er jo ikke måte på hvor frekt det er å kalle en barnehagetante for en barnehagetante! Hvordan våger jeg?! Sånt sier man bare ikke!

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Hallo, har vi virkelig kommet dit? Barnehagetante, er det virkelig der slaget skal stå? Voksne mennesker som river seg i håret i aggresjon fordi man bruker en benevnelse de mener ikke står i stil til deres egne oppfatninger av arbeidsoppgaver og viktighet? Jeg har virkelig ingen forståelse for hvordan barnehagetante kan oppfattes som fornærmende. Jeg prøver verken å være frekk eller spydig, jeg har bare ikke deltatt i debatten og forstår ikke hvor fornærmelsen kommer fra. Er det bare jeg som er helt ute og sykler her eller virker denne hårsåre holdningen til et så trivielt ord en anelse fordummende?

Jeg mener at dette representerer det beste eksempelet på at vi har det litt for godt her til lands og altfor god tid til å bruke på uviktige bagateller. Det er fullt mulig jeg tar feil her og at barnehageansatte som leser dette nå står og hopper i sofaen i sinne. Til den kritikken har jeg bare dette å si:

Rull inn puppen a.

Primærnæringskontor

For en som ikke har fått med seg denne debatten, så virker dette helt latterlig. Når ble dette en fornærmelse? Når ble dette automatisk knyttet til negative assosiasjoner? Om noen, trodde jeg barnehagetanter skulle være de siste i verden til å være så fisefine at de henger seg opp i titler og den slags. Er ikke det veldig 80-talls da? Hvem bryr seg egentlig hva man blir kalt så lenge man gjør en god jobb og trives i jobben sin? Jeg trodde jappetiden var over jeg, men så viser det seg altså at den bare har spredt seg fra hvitsnippene til barnehagene. Har vi blitt så selvhøytidelige som folk at vi må kalle en spade for et manuelt graveredskap? Hvis dere ønsker mer respekt i jobben, så vil jeg anbefale å stille i dress. Det er bevist å gi et mer seriøst inntrykk og vil helt sikkert også kunne funke som drahjelp ved neste lønnsforhandling.

Og hva er galt med barnehagetante egentlig? Hva betyr tante egentlig? Det betyr familie det. Søster til mamma eller pappa. Det er nær familie det. Jeg vil påstå at det er et kjempekompliment! Noen vil si at å bli tante er nesten like stort som å bli mamma, men jeg forstår at Barnehagemamma blir å dra det litt langt. I vår familie har vi flere som vi kaller tante og onkel som ikke egentlig er det, biologisk sett, men som står oss så nær og fungerer på samme måte, så da gir vi dem den ærebenevnelsen okke som. Fra nå av får jeg bare begynne å kalle dem slektsbastarder eller noe annet passende, for gudene vet at jeg ikke skal håne dem med tantetittelen igjen.

Er de barnehageansatte redd for å bli assosiert med tante Sofie fra Kardemomme by, mon tro? Er det den gneldrete kjeftesmella der som har devaluert tantetittelen? I så fall mener jeg Thorbjørn Egner bør legge seg flat. Hva skal vi kalle tante Sofie fremover forresten? Nå kan ikke jeg si med sikkerhet at jeg kjenner hele det universet der, men jeg er rimelig sikker på at hun ikke er tante for alle innbyggerne i Kardemomme by. Det jeg derimot vet er at hun er en habil sanger, så da får vi vel kalle henne artist Sofie da. Dette er jo også dårlig nytt for Pål Tøien som over en årrekke har bygd opp en respektabel karriere som rapperen OnklP. Siden jeg liker musikken hans og ikke ønsker å betegne ham på et nedsettende vis skal jeg fra nå titulere ham som musiker Pål, rapartist Tøien eller musikkindividet Pål Tøien. I hvert fall ikke OnklP. Å huffamei, å huffamei!

Jaa9 og Artist P… har liksom ikke samme schwungen. (Bilde lånt av Side2)

Ja da, jeg vet at mange vil la seg irritere over denne holdningen og helt sikkert kalle meg ignorant, respektløs etc, men ikke vet jeg hvorfor. Jeg kan ikke fatte og begripe når barnehagetante ble nedsettende og respektløst. For meg har det alltid vært ensbetydende med noe koselig, fint og kjærlig.

Og misforstå meg rett: Jeg har ikke vært del av denne diskusjonen, jeg har aldri hørt et ord om den. Se for deg at jeg nyss kom hjem fra 15 år i jungelen og dette er første gang jeg hører om det. Kan du da forstå hvor latterlig det må høres ut for meg? Da jeg dro herfra var barnehagetante et koseord man brukte for de høyt elskede damene som hver dag gjør sitt ytterste for at barna våre skal ha det bra, men så kommer jeg hjem til dette? Betente kommentarer, surmaga holdninger og hatsk retorikk over et ord? Sett fra månen vil jeg si at dette er helt på høyde med idioti.

Selv er jeg bachelor av grad og tekstforfatter av yrke. Jeg krever ikke å bli titulert med verken og synes vel egentlig at tekstforfatter er litt i overkant fisefint. Så hvis du vil kan du gjerne kalle meg noe langt triveligere og nedpå. Bokstavonkel, for eksempel. Jeg lover å ikke rive av meg håret av den grunn.

Noen vil selvfølgelig argumentere for at det ligger en lang utdannelse bak yrket og at man ønsker en tittel som står i stil til dette og ikke bli kategorisert som en “tante” av den grunn. Og spør du meg: Det er helt greit. Jeg forstår det. Det jeg IKKE forstår er hvordan man kan bli så ufattelig provosert bare ordet blir brukt. Vi er gaaaanske langt fra at barnehagetante er det norske motsvaret til neger, men på måten noen uttrykker seg så skulle man tro det var nøyaktig samme greie. Er disse to benevnelsene i det hele tatt i samme ballpark? Neppe! Nix, nada, niet. La meg fort få beklage til alle som ble støtt av at jeg skrev n-ordet i denne teksten, men det er kun for å sette debatten i kontekst. N-ordet har en lang og mørk historikk bak seg, og argumentene for å ikke bruke ordet er velbegrunnet og berettiget. Det er et bevisst nedsettende ord som ikke hører hjemme noe sted. Men eh.. Barnehagetante?

Rull inn puppen a.

Plutten og fattern koser seg på et oppvekststimulerende underholdningsområde (aka lekeplass)

Men okei, jeg er ikke her for å lage trøbbel, så la oss avslutte med å bygge bro. Jeg har nå forstått at dette er et betent tema for mange og derfor skal jeg være såpass ridderlig at jeg presenterer et ultimatum, en slags våpenhvile om du vil. Jeg kan være villig til å slutte å si barnehagetante/-onkel hvis dere synes det er så kjipern. Men som kompensasjon for min velvilje krever jeg da å få bruke en av følgende egenkomponerte titler som jeg føler passer bra til stillingen:

• Oppdragelsesingeniør
• BAM (Barnehage Account Manager)
• Oppdragelsesmoderator
• Barneveiledningsrådgiver
• Foreldreassistent
• CEO (Child Education Officer)

Og en siste ting: Selve ordet barnehagetante er vel ikke noe vi bruker for oss voksne, er det vel? Er det ikke for barna? Er det ikke for at barna skal ha et samlende og familiært navn de forbinder med en trygg og kjærlig autoritetsfigur i barnehagen? Må pedagogikk og det fordummende ekspertveldet bre sine mørke vinger over dette også? Kan vi gå så langt som å si at dette for en utenforstående virker en anelse barnslig? Jeg synes i hvert fall det. Men igjen, hvem er jeg. Jeg er jo bare en simpel bokstavonkel.

Problemet er at jeg vil så gjerne forstå, men jo flere argumenter jeg leser fra forsmådde barnehageansatte, jo teitere synes jeg dette virker. Er ikke dette helt utrolig barnslig? Legg gjerne igjen en kommentar og forklar meg hvorfor jeg tar feil, men jeg gidder selvfølgelig ikke svare på surmaga ræl. Jeg trenger fornuftige argumenter fra noen som puster med magen hvis jeg skal klare å forstå hvorfor jeg evt. fornærmer noen ved å bruke begrepet barnehagetante/-onkel. Inntil da velger jeg å tenke på det som et positivt ord, ensbetydende med en trygg autoritetsfigur som står barna nært.

Hilsen mann som flerfoldige ganger har vurdert et karrierebytte til barnehageonkel uten å anse seg selv som noe mindreverdig av den grunn.

DEL 2 – Takk for alt, barnehagetante

/ lik hvis du er enig eller legg gjerne igjen en krass kommentar dersom du er uenig

*Følg Pappahjerte på Facebook*

I dag ble jeg helt tilfeldigvis kjent med Norges ukjente nasjonalsport: Thujaball.

Stang inn. Denne ballen er fortsatt i spill.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Thujaball er en relativt enkel idrett som ligner veldig på fotball, men med et par uventede tvister. Først av alt så spilles Thujaball helst med én spiller på hvert lag, der aldersforskjellen helst skal ligge på rundt 20-30 år. Det er veldig vanlig at det ene laget stiller med en spiller som er totalt uten erfaring og helst akkurat har lært seg å gå, mens det andre laget stiller med sin beste stjernespiller. Denne spilleren er gjerne overivrig, snakker med babystemme og har minst en kneoperasjon eller ryggprolaps å se tilbake på.

Spillet er veldig utbredt blant norske småbarnsforeldre og vurderes nå som OL-gren. Spillet foregår ved at ballen spilles rolig frem og tilbake på en plen eller terrasse. Poenget er å holde ballen i spill så lenge som mulig. For den yngste spilleren, la oss kalle ham “plutten”, er taktikken å spille presise stikkpasninger til den eldre spilleren, la oss kalle ham “fattern”. For hvis han klarer det lenge nok vil sistnevnte før eller siden få overtenning og dra frem gamle kunster fra ungdomsskolen…

Dette innebærer triksing på lavt nivå og et par enkle driblinger, som til slutt ender med at han flesker til Mikke Mus-ballen med full kraft og måker den langt over thujahekken. Den yngste spilleren må da fortest mulig rope ut “Ball?” mens den eldste roper ut “Nei, for helv-“ og stillingen er dermed 1 – 0.

Aaarg, men for fabian stang!… Plutten 1 – Fattern 0

Etter dette blir reglene litt mer intrikate, for når ballen først har blitt sendt himmelhøyt av gårde og inn i naboens bakhage må man enten bestemme seg for om spillet er slutt eller om man ønsker å fiske til seg ballen. Her har man to valg. Enten så presser man seg gjennom thujakvistene som en katt og snapper til seg ballen uten at naboen merker noe eller så tar man den feige varianten og ringer på for å be om tillatelse.

Problemet er at begge valgene kommer med en kjip variabel. Alternativet med å snike seg inn på naboens eiendom som en tyv i natten er jo helt opplagte. Det er ok når en 7-åring smetter innom hagen, men langt verre når det er en blekfet 30+-åring i joggebukse og tredagersskjegg. Hvis noen ringer politiet er spillet umiddelbart tapt.

Problemet med det andre alternativet er at det både anses som en anelse pysete OG at det kan føre til ubehagelige overraskelser, for siden Thujaball ofte spilles av mange naboer i samme område vil ballene som brukes ofte gå i sirkulasjon. Dermed risikerer man plutselig at naboen svarer: “Å ja, den ballen der som vi har lett etter i snart et halvt år? Favorittballen til minstemann som han har grått etter hver kveld? Så det var DU som stjal den?!”

Hårfint innafor, her går det mot straffekonk

Som en siste mulighet kan man også bare vente, for det er uansett bare et spørsmål om tid før noen i nabolaget drar av en real kraftstøvel som sender ballen i bane og inn på din plen igjen. Nå på forsommeren kan det ventes god sirkulasjon på varme solskinnsdager. Og slik holder man det gående.

Ballene går i sirkulasjon og ingen vet egentlig hvem som lenger eier hvilke baller og hva stillingen er. Og det er ikke så farlig heller. Det viktigste er at fattern alltid taper. Dette selvfølgelig til stor glede for den lille spilleren som alltid synes det er like hysterisk morsomt hver gang fattern med stort overmot retter litt på buksene, rister litt på fotbladet og måker ballen langt ut i neste uke.

Så sier han “Ball?” og matchen er tapt.

Og slik fungerer Thujaball, spilt og elsket av nordmenn i generasjoner.

Plutten er i farta og dundrer mot mål!

/ lik hvis du også er en habil Thujaballspiller

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vi ringer på døra, ser på hverandre og smiler. Det knitrer i callinganlegget og en velkjent stemme gir seg til kjenne. Plutten lyser opp og piper tilbake. Den elektriske porten åpner seg og vi løper inn. Vi gir oss i kast med trappetrinnene, jeg holder plutten i armene opp den lange trappa, men lar ham løpe de siste meterne bort til døra og løfter ham opp så han får ringt på.

Døren slår opp og der står mormor og stråler som en sol. Fra godstolen i andre etasje hører vi bestefar rope på plutten, og plutten svarer. Vi stikker hodet inn for å ta en rask tekopp før Christina gir meg blikket, blikket som sier at det er på tide å snike oss ut. Plutten og bestefar herjer runder på gulvet og mormor henger allerede over grytene, og vi vet at guttebassen er i de beste hender.

Så da ser vi vårt snitt til å pile i vei. Som to tyver i natten smetter vi ut døra. Vi løper ned trappene, springer ut døra og hopper nedover veien som to nyforelskede tenåringer. Bilen brummer i gang og vi suser av sted. Endelig skal vi få litt sårt etterlengtet alenetid. Ingen av oss kan huske sist vi gjorde noe koselig og romantisk sammen, som ikke innebar verken sofa, joggebukse eller husarbeid. Endelig har vi fått barnepass og skal nyte litt kvalitetstid alene. Bare oss to. Ingen grøt i håret, ingen blåbær på skjorta. Bare to slitne sjeler som fortjener litt tid til å nyte hverandres selskap. Vi holder stø kurs rett mot Farris bad og snakker om sist vi var der. Var det mai i fjor? Nei, var det året før?! Du verden som tiden flyr.

Vi hadde fortjent et slikt luksusopphold igjen, men kjører rett forbi spa-hotellet og fortsetter videre. Dette er ikke dagen for boblebad og ryggmassasje. Endelig kommer vi derimot frem og parkerer bilen på første ledige plass. Inngangspartiet bugner over av frodige planter, palmer og sitrustrær. De står på rekke og rad for å ønske oss velkommen, det er nesten som en rød løper. Det føles litt som Hollywood.

Etter en stund er vi tilbake i bilen igjen. Vi ser på hverandre og smiler. Virkelig smiler, med hjertet. Så susser vi. Ikke noe spektakulært, bare et helhjertet smask for å vise at vi elsker hverandre. Det er så sjeldent vi får tid til å sette pris på hverandre, men dette var akkurat det vi trengte nå. Litt tid til å bare være sammen og faktisk se hverandre i en hverdag som ellers alltid er travel.

På veien tilbake går praten lett, løst og ledig. Vi kakler som høner og ler med roser i kinnene. Med små barn i hus er det alltid noe å gjøre og man glemmer helt å sette av tid til hverandre. Det er så viktig å ta seg en liten ferie i blant. Komme seg vekk fra bleier og legoklosser, gjenoppdage kjærligheten utenfor husets fire vegger. Litt kvalitetstid var nøyaktig det forholdet vårt trengte akkurat nå.

Takk og lov for at det er søndagsåpent på Plantasjen.

/ lik hvis du heier på enkel hverdagsromantikk

Les også:
– Ukas krangel – Nyttårsforsetter
– Ukas krangel – Det ordner seg