I dag ble jeg helt tilfeldigvis kjent med Norges ukjente nasjonalsport: Thujaball.

Stang inn. Denne ballen er fortsatt i spill.

Thujaball er en relativt enkel idrett som ligner veldig på fotball, men med et par uventede tvister. Først av alt så spilles Thujaball helst med én spiller på hvert lag, der aldersforskjellen helst skal ligge på rundt 20-30 år. Det er veldig vanlig at det ene laget stiller med en spiller som er totalt uten erfaring og helst akkurat har lært seg å gå, mens det andre laget stiller med sin beste stjernespiller. Denne spilleren er gjerne overivrig, snakker med babystemme og har minst en kneoperasjon eller ryggprolaps å se tilbake på.

Spillet er veldig utbredt blant norske småbarnsforeldre og vurderes nå som OL-gren. Spillet foregår ved at ballen spilles rolig frem og tilbake på en plen eller terrasse. Poenget er å holde ballen i spill så lenge som mulig. For den yngste spilleren, la oss kalle ham “plutten”, er taktikken å spille presise stikkpasninger til den eldre spilleren, la oss kalle ham “fattern”. For hvis han klarer det lenge nok vil sistnevnte før eller siden få overtenning og dra frem gamle kunster fra ungdomsskolen…

Dette innebærer triksing på lavt nivå og et par enkle driblinger, som til slutt ender med at han flesker til Mikke Mus-ballen med full kraft og måker den langt over thujahekken. Den yngste spilleren må da fortest mulig rope ut “Ball?” mens den eldste roper ut “Nei, for helv-“ og stillingen er dermed 1 – 0.

Aaarg, men for fabian stang!… Plutten 1 – Fattern 0

Etter dette blir reglene litt mer intrikate, for når ballen først har blitt sendt himmelhøyt av gårde og inn i naboens bakhage må man enten bestemme seg for om spillet er slutt eller om man ønsker å fiske til seg ballen. Her har man to valg. Enten så presser man seg gjennom thujakvistene som en katt og snapper til seg ballen uten at naboen merker noe eller så tar man den feige varianten og ringer på for å be om tillatelse.

Problemet er at begge valgene kommer med en kjip variabel. Alternativet med å snike seg inn på naboens eiendom som en tyv i natten er jo helt opplagte. Det er ok når en 7-åring smetter innom hagen, men langt verre når det er en blekfet 30+-åring i joggebukse og tredagersskjegg. Hvis noen ringer politiet er spillet umiddelbart tapt.

Problemet med det andre alternativet er at det både anses som en anelse pysete OG at det kan føre til ubehagelige overraskelser, for siden Thujaball ofte spilles av mange naboer i samme område vil ballene som brukes ofte gå i sirkulasjon. Dermed risikerer man plutselig at naboen svarer: “Å ja, den ballen der som vi har lett etter i snart et halvt år? Favorittballen til minstemann som han har grått etter hver kveld? Så det var DU som stjal den?!”

Hårfint innafor, her går det mot straffekonk

Som en siste mulighet kan man også bare vente, for det er uansett bare et spørsmål om tid før noen i nabolaget drar av en real kraftstøvel som sender ballen i bane og inn på din plen igjen. Nå på forsommeren kan det ventes god sirkulasjon på varme solskinnsdager. Og slik holder man det gående.

Ballene går i sirkulasjon og ingen vet egentlig hvem som lenger eier hvilke baller og hva stillingen er. Og det er ikke så farlig heller. Det viktigste er at fattern alltid taper. Dette selvfølgelig til stor glede for den lille spilleren som alltid synes det er like hysterisk morsomt hver gang fattern med stort overmot retter litt på buksene, rister litt på fotbladet og måker ballen langt ut i neste uke.

Så sier han “Ball?” og matchen er tapt.

Og slik fungerer Thujaball, spilt og elsket av nordmenn i generasjoner.

Plutten er i farta og dundrer mot mål!

/ lik hvis du også er en habil Thujaballspiller

* Følg Pappahjerte på Facebook *