Det rare med vinteren er at det er så mye man glemmer fra år til år.
Når høstværet rusker og det går mot snø er det de samme bildene som går igjen hvert eneste år. Romantiske forestillinger om en harmonisk familie som varmer seg i gløden fra peisen og hver sin kopp med bestemors hjemmelagde kakao. Med krem selvfølgelig. Alltid med krem.
Det neste man ser er bilder av utopisk vakker norsk natur, der snøen henger tungt på greinene i tykke lag. Gjennom trærne kommer et smilende kjærestepar kledd i matchende anorakker og sklir smilende gjennom skisporet som en varm kniv i smør. Ute på skøyteisen spinner en lykkelig ballerina mens alle skogens dyr står på sidelinjen og applauderer med poter og hover. Over alle de drømmende tankene høres den duse lyden av Sølvguttene. Vakkert.
Men hva glemmer man? Virkeligheten. Snøen som legger seg som et jernteppe over eiendommen og nekter å rikke på seg. Snøfreseren som graver seg ned i grusen og sender bølger av sylskarp småstein rett inn i lakken på bilen. Snørrete unger som danderer huset med slim, morgener så kalde at kaffetrakteren streiker og all tiden brukt på å vandre rundt i endeløst slaps til knærne. Da er det ikke mye idyll å spore i tankene, men det glemmer man så snart snøen er borte. Rart det der.
Jeg tror kanskje de overdrevent idylliske forestillingene av vinteren på sitt beste er en viktig overlevelsesmekanisme for at vi nordmenn skal komme oss gjennom denne kalde og mørke årstiden. For hvis man lar vinterens mørke ta overhånd kan man fort gli inn i en slags vinterdepresjon. Kanskje er det nettopp derfor vi søker det positive.
Heldigvis byr vinteren på mange gleder for den som søker det. Snøen for eksempel. Ser man snøen kun som en arbeidsoppgave kan den fort tynge ned på mer enn bare taket. For det er mye arbeid med snø. Den skal skrapes av, børstes bort og måkes vekk. I tillegg må man kjøre veldig forsiktig på den. Men den kan også lekes med!
Skyv ikke vinteren unna som en fiende, men omfavn den som en venn. Trykk vinteren til ditt bryst og kos med den. Vinter er mer enn bare snø og kulde, det er også en tid for lek og glede. Finn frem akebrettet, kast snøballer på naboen og bygg snømann i hagen. Vinteren er best for det lekne mennesket, så kom deg ut i snøen og bli som et barn igjen. Barn elsker vinteren. Og kakao. Med krem selvfølgelig. Alltid med krem.
Det har vært noen tøffe uker for hele Norges fotballfrue. Først bilderetusjeringen, så kommentarfeltet.
Og nå vet jeg hva du tenker: “Å nei, ikke enda en bedrevitende blodsuger som skal kapre til seg lesere ved å fortelle hele verden hva hun gjorde galt, hvorfor og hvordan opp i mente”.
Neida, jeg har ikke tenkt til det vettu. Jeg tenkte bare å komme med et vennligsinnet tips, fra én blogger til en annen.
Bildet skal liksom forestille oss to som prater sammen da. Jeg vet at det kanskje ikke ligner så veldig, men jeg har naturlig nok ikke et eneste bilde av oss to sammen. Men det var bedre enn alternativet i hvert fall…
– Hællæ!
Men uansett, here goes:
Kjære Caroline,
Med stor sannsynlighet leser du ikke denne bloggen spesielt ofte og kommer nok helt sikkert ikke til å gjøre det fremover heller. Vi har litt forskjellige interesser du og jeg. Du er kjempeflink på interiør og sånt, jeg er forferdelig dårlig. Du er råflink på å trene tidlig om morgenen og ta flotte bilder av joggesko, der skorter det litt for meg. Jeg er en kløpper på å lage kakao og der er jeg litt usikker på din kompetanse, men én ting har vi til felles: Vi har småbarn.
Sånn ser mine ut forresten.
Og i den anledning vil jeg bare komme med et tips til deg. Fra meg til deg, kun som en vennlig håndsutrekning, for det synes jeg du fortjener i disse dager.
For da jeg tidligere i dag leste artikkelen “Bak fasaden” i DN om noe av det du har gått gjennom de siste par årene, kjente jeg virkelig for å skrive dette tipset til deg. For nå synes jeg du har fått nok for en stund. Jeg unner deg ikke mer motvind og hull i asfalten fremover nå, for du er tross alt en stor inspirasjonskilde og en pionér som har gjort vei i vellinga for alle oss bloggere som har fulgt i ditt spor.
Så derfor ville jeg bare gi deg et stalltips som kan spare deg for den neste store katastrofen:
Nå som din datter etter hvert begynner å nærme seg barnehagealder og alt …
Det er lørdag morgen og litt for tidlig for min smak. Jeg ligger halvveis gjemt under et pledd på sofaen og klinger meg fast til en kopp kaffe. Ikke enda helt våken. På tv-en surrer Dora Utforskeren, og stemmen hennes gjør ikke dagen spesielt mye bedre.
Plutselig hører jeg en velkjent lyd fra kjøkkenet. En stol som dras over flisene. I rykk og napp, akkurat så mye han klarer mellom hver pause. Så kommer jeg ut for å se hva som er på ferde og der står plutten klar og peker mot det høye overskapet han vet at inneholder de skjulte skattene han er på jakt etter.
Jeg gnir meg i øynene, titter ut vinduet for bekreftelse. Ja, det er fortsatt vinter. Såpebobler er jo forbeholdt sommerhalvåret?
– Men plutten … såpebobler?
– Ja! Såpebobler! roper han entusiastisk.
Så tenker jeg to sekunder over saken. Hvorfor skal man ikke kunne blåse såpebobler om vinteren egentlig? Jeg innser at jeg ikke kommer opp med noe godt svar og selv om jeg ikke egentlig er helt klar for å gå ut og leke, har jeg verken hjerte, samvittighet eller lyst til å plukke opp der vi slapp med Dora. Den stemmen er som en hakkespett.
– Hei, I´m Dora, skal jeg gjøre hjernen din til hakkemat? (bilde: Viasat.no)
Så vi snører på oss, sæler på vovsen og sniker oss ut. Fortsatt sover det meste av nabolaget. Vel, kanskje ikke nå lenger, for både plutt og vovs boffer, hyler og jubler mens de viltert jager boblene som flyr av sted med vinden.
Klar som et hardkokt!
Angrip!
Teo i ferd med å gå helt bananer.
Førstemann!
Og vipps har man brent av en liten time med lek og moro. Hendene er fulle av såpekliss, plutten er andpusten og vovsen er utslitt. Fattern har fått seg noen vindkast i fleisen og våknet opp fra dvalen. Nå skal det bli godt å komme seg inn igjen, lage noe godt til lunsj og fyre litt i peisen.
Ikke hver dag jeg blir starstruck altså, men når jeg drar hit:
for å møte han her:
ja nei da blir saken en helt annen. Herregud, for en jovial type! Også den trivelige dialekta a gitt!
Det er så fantastisk hyggelig når man møter profilerte kjendiser i ekte kjøtt og flesk, så viser det seg at de er nøyaktig like joviale som på tv. Kanskje til og med triveligere. Og man kan jo trygt si at jeg hadde høye forventninger allerede lenge før møtet. Her et utdrag fra boka mi:
Mer om hvorfor jeg møtte Odd-Bjørn Hjelmeset kommer senere i uka, men i stikkordsform kan jeg vel raskt si: langrennskurs, fisk på land, plutselig dansk, læringskurve, skiglede.
…men for nå ville jeg egentlig bare dele dette bildet for litt smakelig snikskryt 😉
Med årene har jeg lært at man alltid bør lytte til magefølelsen. Dette gjelder kanskje ikke for alle, men i hvert fall meg. Jeg har tatt flere store og viktige valg i livet basert på magefølelsen og det har alltid vært riktig valg. Men noen ganger setter den meg på prøve.
Slik som i går kveld da jeg var ute og gikk tur med vovsen. Klokken var vel ganske nøyaktig midnatt.
Stormen “Nina” røsket og reiv i nabolaget og truet med å løfte hele Larvik opp i lufta og frua hadde allerede gitt meg beskjed om å ikke gå ut med musikk på ørene bare sånn i tilfelle noe skulle komme blåsende min vei. Som om det ville hjulpet der jeg tasset rundt i bekmørket. Noe sier meg at hvis først trampolinene i nabolaget har begynt å fly hjelper det lite å være forberedt.
På grunn av stormen ble det brått veldig brysomt å skulle fikle med telefonen med én hånd, mens den andre gikk med til å styre hunden. Og jeg hørte meg selv tenke noe så pinlig overflatisk som dette: “Åh, kan det ikke slutte å blåse snart, det er jo helt umulig å få sjekket Instagram i det været her!”.
Hashtag regnvær, hashtag fåkkesjekkamobba
Så da la jeg ned telefonen og lot heller tankene vandre fritt. Om været og livet og alt det der. Jeg tenkte på stormen, på om det kom til å begynne å lyne. Og angående lyn, hvorfor er det sånn at melka blir sur i tordenvær? Er det noe form for elektromagnetisk prosess i luften eller hva er greia? Og når jeg tenker meg om, gjelder dette også for morsmelk?
Og akkurat DA slo magefølelsen inn. Det var så rart, for før jeg rakk å tenke tanke selv, så fortalte magefølelsen min at jeg ikke måtte finne på å gå hjem og spørre frua om det. Det kom bare til å by på trøbbel. Og det synes jeg var litt rart, for det er jo et helt uskyldig spørsmål.
Men så begynte jeg å spille ut scenarioet oppi hodet og da så jeg med en gang at magefølelsen selvfølgelig hadde rett, for den samtalen ville gått noe slikt som dette:
– Christina?
– Ja?
– Du vet at melka kan bli sur i tordenvær, sant?
– Har hørt det ja.
– Vel … tror du det gjelder morsmelk også?
– Haha! Nei, si det. Det har jeg aldri tenkt over.
– Nei, ikke jeg heller, men så slo det meg plutselig. Det hadde jo vært litt artig. Jeg har tenkt på en annen ting også.
– Shoot!
– Tror du melka di kan bli sur hvis du er sur? Altså at det er noe med humøret ditt som kan påvirke melka liksom?
– Hæ? Peter, hva sikter du til nå?
– Hehe, nei bare …Ja, tenk om mors negative vibber kan få melka til å surne på samme måten liksom
– Peter?
– Nei, hehe jeg tenkte bare på tull liksom. Siden … ja, det hadde jo vært dumt da.
– Peeeter..?
– Ja nei, siden du er sur … sånn … ganske ofte liksom?
… og med det ville den kvelden vært ødelagt. Jeg har prøvd å se for meg flere ulike utfall av en slik samtale, men jeg ser liksom ingen måte for hvordan det ikke ender med at jeg tråkker rett i salaten og krangler på meg en døgnvill ammepupp eller to.
Ska gi ræ sur, jeg!
Nei, lytt til magefølelsen først som sist, det er alltid lurt. Og mye bedre for testiklene.
Det er en fantastisk ting å ha god tid om morgenen når man har småttiser i hus.
Tid til å leke, tid til å fjase, tid til å bare være sammen.
Det er rart med det, men før jeg fikk barn så var det å kunne sove så lenge man vil noe av det beste med helgen. Bare ligge og dorme, høre kirkeklokkene ringe i det fjerne og vite at det fortsatt en en stund til man trenger å stå opp.
Det beste med helgen er å stå opp med plutten og vite at vi har all tid i verden til å bare fjase rundt og kose oss. Hoppe på trampoline, løpe naken rundt på sofaen mellom bleieskift (i hvert fall han da), spise yoghurt med hele ansiktet og finne nye bruksområder for kleskurven til mamma.
Og nå bærer det videre til kjøkkenet for å lage kake til mormors bursdag. Noe sier meg at det kommer til å bli masse kliss og søl, svisker og krem overalt. Og det er akkurat sånn det skal være 🙂
Etter nesten to uker med juleferie kjente jeg at det skar litt i kroppen da vi sto opp i dag tidlig. Ikke tid til en lang kosefrokost helt uten rutiner eller lek i sofaen med pysjen på til langt utpå dagen. I dag var det opp og hoppe, inn i bilen og tilbake til hverdagen.
Jeg hadde lurt på hvordan han ville takle å komme tilbake til barnehagen etter en lang pause. Ville vi være tilbake på scratch med gråting og hjemmelengsel eller er han akklimatisert og tilvendt for godt nå?
Svaret meldte seg fort. Etter litt nøling og hodet begravet dypt inn i armkroken til pappa, begynte han å snuse nysgjerrig rundt seg og da jeg etter få minutter spurte så høflig om pappa kunne få lov til å dra på jobb løp han bort til vinduet for å si farvel med et smil om munnen.
Samme rutinen hver gang. Ingen av de voksne får være med, bare han som skal stå i vinduskarmen og vinke til pappa. Det er vår lille greie. Han pleier ikke si noe, bare stå der, smile og vinke, mens pappa småløper ned til bilen og snur seg for å vinke tre-fire ganger underveis. Mn i dag var det litt annerledes. Da jeg kom ut døra og passerte vinduet der han sto klar sa han fra gjennom glipa i vinduet:
– Pappa?
– Ja..? svarte jeg. Kanskje med et ørlite håp om at han ville si at han savnet meg allerede og var glad i meg og ikke egentlig ville at jeg skulle gå fra ham. Men neida.
– Løp!
Litt vanskelig å løpe fra ^_^
Så da ble det å ta føttene på nakken og løpe mot bilen mens jeg hele tiden snudde meg for å se på den lille pjokken som sto i vinduet og strålte som en sol. Puh, så var han klar for barnehagestart likevel.
… men akkurat som i høst, hadde jeg helt glemt å tenke på at barnehagetilvenning ofte er kanskje verst for foreldrene. For nå har jeg jo blitt så vant til lange morgener med plastelina over hele bordet og prim til langt oppetter ørene at huset plutselig føltes veldig kaldt og tomt da jeg kom tilbake.
Da er det veldig koselig når det plutselig knirker i trappene og lillesnupp kommer ned i armene til mamma, klar for å starte dagen.
Hvis det er godt nok for Charlie Chaplin er det godt nok for oss. Jeg vet ikke helt om vi skal kaste alle papirer og satse på en karriere innen stumfilm, men det er i hvert fall morsomt å se hvor mye man kan få ut av så lite.
I en verden full av elektroniske duppeditter, apper og 24-timers barne-tv frykter jeg iblant at vanlig lek skal bli for kjedelig og at barnas flyktige oppmerksomhet skal spises opp av elektronisk underholdning, men neida. Plastelina er en sikker vinner i minst en generasjon til og viser seg å være akkurat like morsomt for en 3-åring som en på 2 måneder 🙂
Fersken Bartefrans
… og selvfølgelig en barnslig 33-åring 😉
Fattern Bartefrans
Ønsker alle en strålende helg! Det er ikke så mye som skal til egentlig. En klatt plastelina og litt god til, så er mye gjort.
I dag våknet jeg opp til et sjokk. Jeg skulle bare en rask tur innom nettbanken for å se hvordan det sto til med finansene etter nyttårshoppet og det var da det slo meg …
Jeg er nå offisielt blitt for gammel for BSU. Sånt noe er bare forbeholdt de som ikke enda har fylt 33 år. Det var et lite slag i nasan. Jeg husker godt da jeg startet å kaste mine første kroner ned i det bunnløse hullet som var BSU-kontoen. Hvor gammel kan jeg ha vært da? Ikke spesielt gammel. Bare en hårløs ungdom med pipestemme, kviser og drømmer for fremtiden. Og nå er det altså kroken på døra for sparingen. Sorry gamle Pete, men du kan ikke lenger kalles en ungdom. Voksen nå.
For ung til å være gammel, for gammel til å være ung
Det er alltid en “reality check” når man kommer over sånne ting, på samme måte som når man fyller inn spørreskjemaer og plutselig har falt en bolk lenger ned på lista. Det var tøft å forlate 16-25-gruppen, men nå er jeg altså godt inne i 26-35. Rart, men heldigvis er det lenge igjen til neste hamskifte.
Men det er selvfølgelig ikke det mest graverende. Jeg liker å se på meg selv som en ungdommelig og likandes fyr, men hvis jeg hadde troppet opp alene på et russetreff eller One Direction-konsert, ville det ikke tatt mange minutter før noen hadde tipset vaktene.
Dette innså jeg da jeg våknet i dag tidlig og det gikk opp for meg at de som går på videregående nå, lå i vugga med nyfødtbleier da jeg gikk på videregående. Coolio´s kjempehit “Gangsta´s paradise” som en lang periode var noe av det aller kuleste man kunne høre på … kom ut for 20 år siden. Sånt setter ting i perspektiv.
Det er årets siste dag og på tide å pakke sammen 2014, så her kommer en topp 10-liste over årets høydepunkter og mest minneverdige øyeblikk. Enjoy 🙂
10. Jeg er gravid!
Året startet friskt med at frua en dag møtte meg i døråpningen med et blikk man gjerne ser i Åndenes makt. Hun hadde derimot ikke sett et spøkelse, men akkurat funnet ut at hun var på tjukka igjen. Viser seg at gamle Pete er en potent kis og plutselig var hele 2014 snudd på hodet. Hurra!
Første nyttårsdag våknet jeg opp etter få timers søvn med en hjelm som var minst to størrelser for liten. Da fant jeg ut at det var på tide å prøve et hvitt år. Den beslutningen har jeg ikke angret på en eneste gang. For å være ærlig har det egentlig bare vært deilig og en sann befrielse å aldri våkne opp med søndagshodet. Men et lite glass rødvin til Thomas & Harald i året som kommer blir sikkert fint det også.
Jeg trodde dette året skulle lære meg mye om mine egne alkoholvaner, men det har overraskende nok lært meg mer om andres. Ved å blogge om mitt hvite år har jeg lært at vi nordmenn kan innrømme såpass at vi liker å ta oss “et glass”, men aldri noe mer. Jeg har også sett den stygge siden av å utfordre folks alkoholvaner, spesielt rundt juletider. Men det var det så absolutt verdt.
I januar publiserte jeg det som raskt skulle vise seg å bli mitt mest delte, likte og populære innlegg til nå. 15 tegn på at dere ikke er nyforelsket lenger var egentlig bare en artig affære jeg skrev på toget på vei inn til et møte i Oslo en dag. Den lille morsomheten må ha truffet noe, for den spredte seg som klamydia på et bordell og har passert over 51 000 likes! Saken ble omtalt i flere aviser og sparket i gang bloggåret som skulle vise seg å bli mitt desidert beste år til nå.
Oj oj oj … DETTE var årets virkelig store overraskelse. Et lite ord i en liten bisetning i innlegget Faen, så fort de lærer var alt som skulle til for å fyre i gang en opphetet debatt som spredde seg som ild i tørt gress. Inntil 26. mars 2014 har jeg hele mitt liv trodd at “Barnehagetante” var et helt vanlig ord som alle brukte. Det tror jeg ikke lenger.
Man skulle tro jeg hadde truet Jens Stoltenberg, Erna og Obama på livet og tagget n-ordet på Rådhuset ut ifra den massive responsen. Med popcornbøtta i fanget snuste jeg innom mammaforumer der hatmeldingene haglet og innboksen fylte seg raskt med særs tvilsomme meldinger. Jeg fikk også æren av å bli omtalt i meget negative ordlag av medblogger Eivor (aka Lodgelady). Til slutt endte det med at jeg tok en praksisdag i Leikvang barnehage for å se hva alt oppstusset gikk ut på. Og ja, det lærte jeg mye av. En veldig fin opplevelse og en super dag sammen med en gjeng kjempetrivelige barn og barnehageta… ansatte 😉
Hele knippet av saker er samlet under, men alle kommentarene har dessverre falt bort etter at jeg endret kommentarfeltssystem i oktober. Trist, for der var det mange godbiter! Haha!
Sjetteplassen blir delt mellom to ulike opplevelser, en veldig positiv og en ganske så negativ.
Tommel opp: Helt i starten av september fikk jeg i samarbeid med Toyota gleden av å få leve ut en gammel guttedrøm: Få kjøre kjempefort på bane med racingbil. I tillegg fikk jeg sitte på med en av verdens råeste rånere Fredric Aasbø OG møte Trond Espen Seim. Det var litt av en dag og absolutt et av årets høydepunkter. Les: Raske biler og Trond Espen Seim
En cool kis og en starstruck pappablogger 😉
Tommel ned: Under årets sommerferie i Tyrkia på opprdrag fra Ving klarte jeg allerede etter få dager å ende opp på et tyrkisk sykehus. Sånn går det når fattern skal tøffe seg og vise hvor flink han er til å bokse. Men men, om ikke annet, så vet jeg i hvert fall nå at jeg klarer å slå gjennom en glassvegg. Les: Plutselig sykehus
Se der ja, fin ferie det
5. Sofagrisprosjektet
23. juni bestemte jeg meg for å gå for et prosjekt som i løpet av et helt år skulle ta meg fra griseslapp til grisedigg. Jeg skulle sette alle kluter til, spise sunt, trene og være 100 % dedikert i et helt år for å få slutt på tilværelsen som sofagris og bli en superhot hunk for alltid. Det kunne sikkert gått fint det, hadde det ikke vært for noe som skjedde 16. oktober. Da fikk livet plutselig helt nye prioriteter, men prosjektet plukkes opp igjen for alvor fra 1. nyttårsdag og da skal jeg på 6 måneder gjøre en helhjertet innsats for å innfri målet jeg satte meg for et halvt år siden: Sixpack.
Høsten 2014 var det endelig tid for plutten å starte i barnehagen. Vi hadde gruet oss lenge, kjent på ambivalente følelser og gledet oss. Vi visste vel egentlig ikke helt hva vi skulle føle, men vi var veldig spente. Kanskje mest spent var plutten. Det tok noen uker med kjip separasjonsangst, kanskje mest hos mor, men så begynte det å gå bedre.
Etter hvert som plutten kom inn i rytmen så vi også hvor fantastisk god påvirkning barnehagen har på en liten pjokk. Han lærer nye ting hver dag, knytter vennskapsbånd og finner på artige ting hele tiden. Etter den litt sure starten har det vært intet annet enn glede, og barnehagen har ført til en eksplosiv utvikling for den lille plutten.
Litt skummelt første gang
3. Si opp jobben, gå freelance
2014 ble også året da jeg tok min kanskje aller mest overraskende og tøffe beslutning noensinne: Si opp jobben for å satse på et liv som blogger! Jeg trodde ikke mine egne ører da jeg først hørte meg selv foreslå det for frua, men samtidig kjente jeg at jeg ikke klarte å ha en aktiv blogg i tillegg til å skulle prestere i en krevende heltidsstilling – og på toppen av alt ha energi til overs på hjemmefronten. Så jeg gikk for det. Hoppet ut i det med begge beina og siden har jeg ikke sett meg tilbake en eneste gang.
Tommel opp 🙂
2. Forfatterdrømmen blir virkelighet
Tidlig på vårparten kom jeg i kontakt med Cappelen Damm og etter et par spennende mailer møtte jeg forlaget i Oslo og det ble fort klart at de ønsket å ta meg under singe vinger. Å få to tomler opp for å skrive et ferdig manus til boka “Pappahjerte – Fra ungkar til far” var … ubeskrivelig. Det man sier om å sveve på en rosa sky, stemte på en prikk. Den rosa skyen blåste imidlertid raskt over, for det viste seg jo rimelig kjapt at å skrive en bok krever hardt arbeid. Mye hardt arbeid.
Jeg har ikke telling på hvor mange kvelder jeg satt oppe til langt på natt og skrev så blekket sprutet, men det var mange. Men etter rundt et halvt års arbeid ble boka endelig sendt i trykken og vipps så var den rosa skyen der igjen 🙂
Fattern har blitt forfatter! Topp stemning 🙂
1. Og når vi snakker om rosa skyer …
16. oktober kom endelig lillesøster til verden. Etter 9 lange måneder spratt hun ut og kapret lett førsteplassen over årets desidert største høydepunkt. Selv om plutten (og fattern til tider) iherdig stemte for å kalle henne Fersken, så endte vi til slutt opp med Nora <3
En tv-opptreden på God Morgen Norge ble det ut av det også. Jeg må ærlig innrømme at hjertet smelter til ubrukelig pudding hver gang jeg ser dette klippet og hører plutten svare på spørsmålet fra Cathrine om hva lillesøster heter 🙂
(Video: TV2)
Dett var dett, folkens! Tusen takk for et knallfint år 🙂
Når jeg først har deg her så er vel dette egentlig en fin anledning å si at jeg setter umåtelig stor pris på alle som kommenterer, liker innlegg, leser saker og følger bloggen hver eneste dag. Uten dere ville det aldri blitt noen blogg og det ville vært synd, for jeg ELSKER å skrive for dere og formidle stort og smått om stort og smått. Og det håper jeg å kunne fortsette med så lenge som mulig, så tusen tusen hjertelig takk for at du leser bloggen 🙂
Og du: I 2015 satser vi på enda mer moro og haraball, så tusen takk for følget i år, så sees vi plutselig om et års tid! (.. i morgen altså)
