Noen ganger kjenner jeg et behov for å gjøre noe annet enn å bare være fattern, for jeg er mer enn bare det. Jeg har andre ting å gjøre enn å bare sitte hjemme med legoklosser og plastelina. Jeg har jobber som skal gjøres, venner som skal besøkes og ærender som skal løpes. Jeg kan ikke bare sitte hjemme hele tiden, jeg har flere baller i luften. Noen ganger må jeg også få være meg selv og sette pappa litt på pause.
Men…
Når jeg sitter travel på jobb og alt jeg kan tenke på er to runde bollekinn og ditt blendende smil når du kommer løpende mot meg…
Når jeg sitter på fest og prater med gode venner, men alt jeg hører er stemmen din som øver seg på velvalgte ord. Hjerte. Lampe. Blekkulf. Mamma. Pappa…
Når jeg innser at jeg har tatt deg for gitt hele dagen og angrer som en hund for at jeg ikke satt mer pris på deg og aller mest ønsker å løpe opp for å vekke deg…
Når jeg sitter bak rattet langs motorveien på vei hjem til deg, men innser at du allerede har lagt deg og at jeg ikke rekker noen knusekos…
Når jeg ligger alene på et hotellrom og hører etter stemmen din som roper på meg når du har drømt noe skummelt og trenger en klem, men alt jeg hører er den kalde stillheten og den holder meg våken…
…først da jeg innser at jeg er fortapt i dine øyne og forelsket i ditt smil.
I de kalde vintermånedene vi nå endelig ser ut til å ha lagt bak oss har jeg mang en gang drømt om sommeren. Jo eldre jeg blir, dess dårligere forhold får jeg til vinteren. Noen ganger ser jeg nesten frem mot 40-årskrisa, når jeg plutselig vil få en ustanselig trang til å spenne på meg langrennsskiene og trene manisk frem mot Birken. Men inntil videre sitter jeg inne i kulda og fyrer i peisen mens jeg hytter neven mot værgudene hele vinteren gjennom.
Derfor er det så utrolig deilig at vi nå går inn i en tid med lettere plagg, spirende blomster og våryre solstråler som flørter mot kinnet. I helgen tok vi endelig årets første tur ned på hytta for å teste ut forholdene. Det var strålende sol og påskestemningen kunne ikke vært noe særlig mer perfekt i solveggen. Jeg fikk lesset av meg bager og poser, fant nærmeste stol og deiset ned. Solen tok umiddelbart tak og begynte å smekte meg med lovord og komplimenter. Det tok ikke mange sekunder før skuldrene senket seg og jeg kjente roen komme krypende.
Et halvt sekund senere løp jeg nedover gressletta for å innhente forspranget de små labbene hans hadde klart å opparbeide seg. Med hjertet i halsen og skolisser som flagret i vinden var jeg ute i god tid til å gi frøkna den lille hvite løgnen “Ja da, herregud tror du jeg er helt idiot eller?” før plutten forserte den lille skråningen som førte ned på grusstien og bort til broen.
Yiiiha! Catch me if you can!
Broen. Der har du min sommer. Ikke hytta, men broen som ligger 30 meter unna. Min drøm om sommer hadde helt glemt å ta med i beregningen at plutten har lært seg å gå. Og gå, det skal han. Bryr han seg nevneverdig om at fattern er litt sliten og kunne tenkt seg en halvtime i hengekøya med litt rolig sommerradio på øret og føttene høyt hevet? No sir! Han skal ut og gå, og allerede på årets første sommerdag er det tydelig at han har fått seg ett mål for øyet: Broen.
Så her finner du meg i sommer. Ikke i den avslappende hengekøya med en bit vannmelon i klypene. Ikke i den deilige sommersolen med “In the summertime” i bakgrunn. Men i skyggen av skogen som omringer broovergangen der jeg overvåker en liten plutt som kaster steiner, kongler og pinner i vannet mens han smiler storartet. Når solen begynner å gå ned for dagen, kommer det heldigvis et punkt der lyser skinner gjennom, men da er det jo allerede blitt kaldt og kjipt. Broen ligger også slik til at man akkurat klarer å se mellom trærne og bort på hytta, slik at man såvidt får med seg et glimt av de andre som ligger og dormer i sommersola. Men men, jeg er ikke bitter jeg, for hva skal man vel med en lekker solbrun hud uansett? Den blir jo bare borte igjen når høsten kommer…
God solfylt påske, folkens 🙂
Lille blad, jeg dømmer deg herved til å gå planken
/ lik hvis du også har tilbrakt noen sommerdager i skyggen
Jeg våkner opp og kjenner det knekker litt i ryggen. Hva kan klokka være? Det er lyst ute så det må være morgen. Kan det ha blitt 13 timer i natt også da? Noe særlig mindre enn det virker jo helt umenneskelig. Vel vel, på tide å sparke i gang dagen. Mammaaa! Pappaaa!
Nede på kjøkkenet og tid for frokost. Jeg er skrubbsulten! Jeg har ikke spist på snart fjorten timer og den halvhjertede kladden med grøt sitter ikke akkurat i magen som sement. Ved Odins Skjegg så lei jeg er av havregrøt med avocado og banan. Jeg mener, ville det tatt livet av dere å komme opp med noe litt mer spennende?
Tror dere ikke jeg ser at dere sitter og ser på “Hellstrøm rydder opp hjemme” en gang i uka? Selv om jeg leker med klosser, så får jeg fortsatt med meg ting. Lærer dere ingen ting? Oppfinnsomhet, lekenhet på kjøkkenet, litt nysgjerrighet i matlagingen. Det er alt jeg etterspør. Hva med litt chorizo?Kanskje litt timian? Alt annet enn- Ooooh, hva er dette? Pappa har begynt på frokosten. Aah for en duft, ristet brød med leverpostei og sylteagurk. Det beste jeg vet! Pappa, kan jeg få en sylteagurk?
“Nei, vent litt da plutten”
Jammen pappa, bare en liten skive? Jeg er så fryktelig sulten serru.
“Vent til pappa har fått-“
Greit, du ba om det. Pappaaaaaaa!!! Gi meg sylteagurk nå! HJELP, jeg MÅ ha sylteagurk nå!!
“Men i Jesus Kristiansens navn, hva skjer?!”
Gi meg en bit med det samme ellers kaster jeg denne treklossen på bikkja. Du bestemmer.
“Nei plutten, legg ned den klossen. Ja vel, ja vel, her slapp av, ta en sylteagurkbit. Ingen grunn til å gå helt bananer vel?”
Sånn ja, det var bedre.
“Okeeeeei plutten, hvor vil du spise frokost hen da? Pluttemann, hvor vil lille pluttemannen spise nam nam frokost da?”
Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor han må snakke til meg som om jeg var en tunghørt pensjonist. Du vet utmerket godt hvor jeg vil spise frokosten. I sofaen, oppkuttet i små biter, med et lite glass vann eller te til og med Tinga Tinga på tv. Dette vet du utmerket godt, hvorfor må du rope og gnage om dette hver eneste morgen? Ja vel så får jeg peke ut mot stua og rope “der” da, hvis det er det du absolutt vil høre.
Der.
“Ååååh, du sa der! Jeg burde filmet dette, herregud det er så søtt”
Dude, jeg er bare sulten, du trenger ikke å bli helt skjelven i knærne. Men kom nå, server meg maten før jeg later som jeg snubler og setter i et skrik som får rutene til å riste. Blir spennende å se om pappa klarer å holde seg våken eller om han tar seg en liten cowboystrekk underveis som vanlig.
Se der ja… tenkte jeg det ikke.
Okei, klokken er ni og bare åtte timer til middag. Aj aj, kommer jeg til å rekke alt? Vi må jo bygge legotårn, rive det igjen, bygge det opp igjen og rive det ned. Så må vi kaste treklosser etter bikkja, tegne hjerter på tavla, ta en liten youghurtpause og komme oss ut en tur. Jeg tror jaggu ikke vi har nok tid. Vel vel, vi får bare sette i gang, så mye å gjøre.
Så mange muligheter. Så liten tid å miste!
Men vent… Å åh.. den følelsen der kjenner jeg igjen. Best å komme seg bort i et hjørne av rommet og si absolutt ingenting. Jeg skjønner ikke hvorfor de ikke bare kan la meg gå på do på vanlig vis som alle andre. Det virker jo så trivelig å kunne sitte der inne og kose seg med Pondus en halvtimes tid eller hvorfor ikke ta med ipaden? Pappa tar jo alltid med seg telefonen og blir borte en mannsalder. Men hva får jeg? En kjip bleie og beskjed om å gjøre mitt fornødne midt i stua som om jeg var et villdyr? Det er fornedrende. Vel vel, jeg slipper i hvert fall å rydde opp svineriet. Snakkes om 2 minutter fattern, da skal vi se om ikke vi får tørket det fårete smilet av ansiktet ditt.
Om 5 sekunder er dette smilet borte…
Sånn, da var vi tilbake i stua. Med den jobben ute av veien, synes jeg det er på høy tid at vi leker litt med macen til pappa. Skal vi see… Hvor har den gjemt seg da? Pappa, hvor er macen?
“Hva er det plutten? Nei, mamma er ute en tur”
Ikke mamma da, din gjøk. Macen.
“Jammen mamma måtte ut og kjøre en tur på butikken skjønner du”
Det var da voldsomt til mas da. Mac, sier jeg. Mac!
“Åååh… Ja, macen ja… nei den må lade litt skjønner du”
Sukk… pappa. Skal du aldri lære. Vel vel, du ba om det. Maaaaac!!! MAAAAAC!!!!!
“Oj, ser man det du. Macen hadde visst litt batterier den. Skal vi se om vi ikke får den på da?”
Sånn ja, det var bedre.
Å herregud, dette er magisk!
Og der var vi tilbake på kjøkkenet ja. Er det lunsjtid allerede? Hmm, mon tro om ikke pappa surrer litt med tiden, men det er jo ikke helt uvanlig for ham. Rart hvordan ting alltid går som en klokke når mamma er hjemme, men straks det er pappa som skal ta ansvar så går ting litt hulter til bulter. Hvor mye er klokka egentlig? Hva? Ikke mer? Jeg pleier jo ikke å spise før om en times tid, men her sitter jeg ved bordet allerede? Nei, dette blir for teit. Pappaaa!
“Ja da plutten, jeg kommer nå. Må bare lage ferdig maten”
Ja, men pappa hør da, du kan godt vente litt. La meg bare få bygge opp et par kjappe legotårn først og løse det puslespillet med Karsten og Petra et par ganger, så kan vi ta en matbit.
“Ja, jeg hører deg gutten min. Uff, er du så sulten?”
Hva? Nei, hør da, jeg sier jo at jeg-?
“Åå, men plutten pappa kommer nå. Grøten er bare så varm fortsatt”
Grøt? Hallo, er du helt teit? Jeg spiser grøt hver eneste kveld jo, det får holde. Jeg kan godt ta en kjeks, kanskje et par biter avocado eller hva skjedde egentlig med den blåbærkurven? Ja, blåbær hadde vært bra.
“Kommer nå gutten min”
Øy, blåbær hører du? Blåbær! Men greit, hvis du ikke vil høre, så snurper jeg igjen munnen og dytter deg vekk helt til du tar et hint.
“Nei men plutten, hva skjedde nå da? Nei nei nei, all den deilige grøten som pappa hadde laget? Men… hva gjør vi nå da?”
Blåbær, pappa. Blåbær.
“Uff, hva annet har vi her da? Vi har jo bare rester fra i går og… nei vent, se her du. En liten kurv med blåbær jo! For en flaks! Vil du ha litt blåbær, plutten?”
Sånn ja. Flink pappa.
Grøt du liksom… Gi meg blåbær ellers blir det trøbbel, hører du?
/ lik hvis du også er litt usikker på hvem som er sjefen i huset
For noen helger siden kom muttern og fattern nedover på helgebesøk. Hver gang de er her prøver vi å finne på nytt og utforske nye steder av Larvik og omegn. Denne gangen gikk turen til det trivelige lille stedet Nevlunghavn og der møtte vi blant annet Norges blideste baker.
Fattern var spesielt gira på å reise til Nevlunghavn, blant annet fordi han ikke hadde besøkt stedet siden han var på sommerleir her da han var yngre. Stor var gleden da vi fant frem til den lille piren på brygga der han hadde vært på dans da han var ungdom. Smilet og gjensynsgleden var såpass stor at jeg ikke våget meg å spørre om ytterligere detaljer rundt hva som skjedde den kvelden for rundt 50 år siden. Men det må ha vært litt av en fest.
Og akkurat der kjære sønn, der ble du unnfanget. Neida. Joda.
Jovial fiskeidyll for den som liker sånt
Etter turen på havna knurret det greit i magen og på vei tilbake svingte vi innom Nevlunghavn Bakeri og Conditori i jakt på ei litta matbit. Lite visste vi at vi akkurat var i ferd med å bli kjent med det som må være Vestfolds desidert største smil.
Ville du kjøpt brød av denne mannen? Absolutt 🙂
Med årene har jeg blitt en mann som elsker god kundeservice. Jeg synes oftere og oftere at jeg blir møtt av uentusiastiske fjortiser i alle butikker jeg besøker, og derfor blir jeg så utrolig glad når jeg møter folk som elsker det de driver med. Nevlunghavn Bakeri og Conditori er et typisk familiedrevet sted som du bare må elske for den gode stemningen og folkene.
Atmosfæren er lun og behagelig og praten summer rundt bordene. Med jevne mellomrom går det av en latterkule i lokalet og smilende ansatte kommer rundt med påfyll og bakst. Fra tid til annen kommer sjefen sjøl ut fra bakrommet også, for han må jo slå av en prat med stamgjester og nye besøkende han også. Han er en sånn fyr som du umiddelbart blir glad i og det smitter over på stemningen.
Pluttens aller første rekebaguette
Plutten, far hass og far hass
Steder som dette representerer egentlig mye av det jeg har falt for ved Vestfold. Det er den lune stemningen, tempoet som er skrudd ned et lite hakk og skuldrene som holder seg behagelig langt unna ørene. Folk er liksom ikke redd for å prate med hverandre, ganske ulikt større byer der man ofte hilser på naboen den dagen man flytter ut.
Så neste gang du er i området, får du svinge innom Norges blideste baker og slå av en prat. Stalltips: Det runde steinovnsbrødet deres er helt mmmagisk 🙂
Effekten av den fantastiske vårstemningen som har forbarmet seg over oss, er til å ta og føle på. Du merker det når du hilser på naboen og ser det i smilet til kollegene på morgenkvisten. Det er en ekstra schwung over alt man foretar seg og en nyfunnet optimisme gløder ut av øynene på alle og enhver.
Yes ass, endelig kan jeg rulle meg i hundebæsj igjen. Sweet!
Det er noe helt fantastisk med denne fremskutte vårstemningen! Løken spretter våryr opp av bakken og fuglene traller i vei på gamle schlägers. At vi nå er på vei inn i årets kanskje beste årstid er likevel ikke det beste, for hva våren markerer bedre enn noe annet er det faktum at vi nå endelig beveger oss ut av vintermørket for i år.
Ja da, jo da, det er fint med vinter, artig å stå på ski og alt det der, men la meg være den første til å innrømme at jeg fint kunne klart meg uten mørket, slapset og kulden. Mørket er det verste. Noe så deprimerende! Mørkt når man står opp, mørkt når man kommer hjem. Det er så stusselig at selv ikke Dan Børge klarer å få deg i godt humør.
Livet… så mange spørsmål. Og hvordan kommer steinene inn i druer egentlig? Her kan jeg sitte og gruble i vårsola. Livet er godt.
Men nå har mars kommet susende inn som en reddende engel for å dra oss alle ut av vinterdvalen. Det er bare så fantastisk herlig å kunne sæla på med unger, vovs og barnevogn og legge ut på lange gåturer i solskinnet. Terskelen for å gå lange turer med hele familien på slep er liksom litt høyere når slapsen kiler deg oppunder ørene.
Håper alle får en knallfin helg, enten du har planer om gulpe fruktsukker i birkenløypa eller spise ostesmørbrød i sofaen. Jeg logger herved av jobbmodus og entrer fredagstacomodus, og avslutter uka med et knippe vårbilder for å få opp den gode vårstemningen og virkelig sparke i gang helgen!
Et par våryre løkær er oppe og sjekker stemningen.
Saft, sol og kjeks. It doesn´t get much better than this.
Ut på tur, aldri sur! (Ikke i dette været i hvert fall)
En liten tott, en måne, en eng. God vårstemning.
P.S. Jada, jeg har TV og ser at det er meldt dårligere vær, men satser på at jeg ved å vise nok entusiasme får så mye karma og bonuspoeng av værgudene at de hopper over Norge og sender drittværet rett til Sverige.
Foreslår at dere gjør det samme ved å legge igjen en hyggelig hilsen i kommentarfeltet og dermed vise værgudene at de har å oppføre seg pent i helgen 😉
La oss bare først bli enige om at husarbeid er fryktelig kjedelig.
En skikkelig mannekropp er ikke skapt for å henge over snuskete gryter halve dagen eller bruke sårt etterlengtet fritid på å brette tøy. Og med så mye tid som går med til rydding, vasking og orging blir det jo nesten ikke noe tid til overs heller. Derfor har vi lenge tenkt at det ville vært deilig å få litt ekstra hjelp i heimen.
Vi bruker jo så utrolig mye tid på rydding og jeg er dessuten født uten et hint av noe rydde-gen. Dermed ender mye av husarbeidet i fanget til a mor og derfor har vi nå endelig bestemt oss for at det er på tide å hyre inn en vaskehjelp!
Tanken var å få inn en hyggelig vaskehjelp som kan komme inn en gang i blant og ta unna litt småtteri her og der. Vi trenger ikke fullstendig rundvask én dag i uka, men heller en som kan ta unna litt rot, rydde litt og støvsuge når det trengs. En som kan rydde vekk legoklosser og plastelina, hjelpe til med matlagingen eller vaske ned kjøkkenet når det trengs.
Vi gikk et par runder, snuste litt rundt på nett og leste anbefalinger. Vi landet på å bruke en lokal kis som har fått de beste skussmål og endte derfor med å gå for han typen her:
Jepp, det stemmer, plutten har fått sin første jobb! Livet med en 2-åring i hus byr stadig på nye overraskelser og siste tilskudd i rekken er nemlig at plutten helt plutselig har begynt å hjelpe til i hjemmet! Han rydder opp lekene etter seg, han tørker på bordet hvis han søler og han hjelper muttern med pannekakerøra.
Sving i sveiva!
For noen dager siden sto jeg og lagde grøt til plutten, mens han virret sulten rundt på kjøkkenet. For å kjøpe meg noen minutter lot jeg ham leke med alt det spennende som er å finne i krydderskuffen. Han har gjort dette flerfoldige ganger før og det går stort sett alltid bra, derfor tenkte jeg at han kunne få more seg fritt. To sekunder senere var hele kjøkkengulvet dekket av tørket rosmarin…
Mens plutten tok seg en selvransakende tenkepause, sa jeg på tull: “Næææ, men hva skjedde nå da? Det er jo krydder overalt. Hva gjør du nå da?”
Da labbet han i vei som om ingenting hadde skjedd og jeg tenkte at jeg fikk rydde opp sølet etter at han hadde lagt seg. Men 10 sekunder senere kommer han tilbake på kjøkkenet med håndstøvsugeren! Jeg kunne ikke tro mine egne øyne i det han klikket den på og satt i gang med å støvsuge kjøkkenflisene. Og ikke bare det, men han var godt på det også! Han holdt det gående en god stund og ga seg ikke før hver eneste lille krydderkvast var fanget opp.
Vaskeplutten in action!
Plutten har helt plutselig gått fra å være en sedativ ettåring til å bli en proaktiv toåring. Og det verste av alt er at han faktisk gjorde en fordømt bra jobb også! Jeg innså raskt at når det kommer til husarbeid så jobber han faktisk raskere enn meg, han gjennomfører jobben langt bedre OG han klager mindre. Billig er han også! Han jobber raskt og effektivt, og tar seg kun betalt i pærer og kornmo.
Vask on, vask off
Det er så rart å se ham vokse opp så fort og ofte blir jeg veldig glad når jeg ser at han ligner litt på meg. Men akkurat når det kommer til rydding, så er det helt greit at han tar etter mor si. Det minner meg på at i morgen kommer foreldrene mine på besøk for helgen. Jeg har fått den tvilsomme æren av å vaske badet før de kommer. Kan ikke si jeg gleder meg veldig til å bruke kvelden på å skrubbe badekar og tømme sluket i dusjen. Med mindre…
Plutten..? Sover du..? Pappa har vært på butta og kjøpt pæææreeee…
/ lik hvis du mener plutten burde tatt en prat med fagforeninga
Noen kvelder er det helt himmelsk å klaske på seg joggebuksa og nyte livet som sofapotet. Travle småbarnsforeldre har ikke alltid tid til lange TV-kvelder, så da er det ekstra deilig når man endelig kan sette livet på pause. Spesielt når det er premiere på nye tv-programmer! Eller ikke…
“Åh, dette har jeg gledet meg til. Endelig premiere på ny sesong. Jeg elsker Dag Otto!”
Frua lå klar i sofakroken med fjernkontroll og strikkepinner, mens jeg satt med macen på fanget, te i koppen og salami på skiva. Det var duket for en helaften.
Så mens jeg sendte noen mailer og svarte på hyggelige kommentarer på bloggen, rullet “På tur med Dag Otto” over skjermen og jeg lot meg imponere av gutta som på klønete vis tok seg til Skagen uten noe tidligere erfaring til sjøs. Vel blåst.
Etter at mailboksen var tatt unna, startet jobben med å komme opp med en god idé til et blogginnlegg. Jeg tenkte det ville bli null stress joggedress å gjøre dette med ett øye på tv-skjermen og ett øye på word-dokumentet. Jeg kom raskt i gang med en tekst om menn og frykten for bæsjebleier, men så flippet plutselig frua over til en annen kanal og et nytt program begynte. Da startet problemene…
Det var et program jeg egentlig aldri har sett på før, men hørt mye om. Et program som burde være forbudt ved lov. Et program som utvilsomt står på serieopptak hos djevelen selv…
Paradise Hotel.
“Glem det”, svarte jeg uinteressert da jeg så øynene til frøkna bli store som tekopper.
“Jammen-“
“Ikke noe jammen. Vi skal IKKE se på det der. Seriøst, Paradise Hotel? Er du 14 år eller? Jeg har advart deg på facebook allerede… Det kommer rett og slett ikke på tale. Skru det av. Nuh!”
“Jammen, det er med to fra Larvik. Jeg må jo bare få med meg første episoden i hvert fall. Og dessuten er det filmet i Mexico, det er sol, det er sommer og det er festglade mennesker. Sånt MÅ det bare bli bra tv av! Dette må vi jo bare få med oss”.
“Vi? Ikke bland meg inn i dette. Paradise Hotel er lavmålets indrefilet og har ingen plass i dette hus. Bytt. Kanal.”
“Men bare første episoden da? I år er det en helt ny vri og det er med en lesbisk jente. Det kommer jo til å bli så mye intriger.”
“Det dri-“
Så ga hun meg katteblikket. Det kvinnelige, bedende blikket som både er søtt og livsfarlig. Det blikket som sier “Får jeg vilja mi nå, så blir jeg søt og glad og gir deg masse bonuspoeng. Får jeg ikke vilja mi, kommer jeg til å rive av deg kastanjene”.
Diskusjon slutt. Lyden gikk opp, intelligensen gikk ned og en forsmådd pappa fnøs mens han fordypet seg i word-dokumentenes forlokkende verden.
Meh.
Det gikk veldig greit i starten. Jeg ristet bare oppgitt på hodet av alle de intetsigende visdomsordene som deltakerne liret av seg. Jeg jobbet uanfektet videre og hadde god flyt, men sakte men sikkert… Jo mer jeg prøvde å se bort dess mer ble øynene mine dratt mot skjermen, som en kobra til en blokkfløyte. Jeg klarte ikke å stå i mot. Til slutt bestemte jeg meg for å gi det en sjanse, egentlig mest for å rettferdiggjøre mitt hat for programmet. Da skjedde selvfølgelig akkurat det som ikke skulle skje…
Jeg prøvde å hate det for alt i hele verden. Jeg la fornuft og rasjonelle argumenter til grunn: Peter, dette er forferdelig TV. Peter, dette er søppel. Du er for god for dette. Du som aldri har sett en episode av Hotel Cæsar i ditt liv, du er sterkere enn dette. Dette er fordummende ræl som spiser opp hjernen din som batterisyre. Dette er bæsj. Du ser på bæsj, mann.
Men likevel, tross alle disse fornuftige argumentene… Jeg elsket det! Ja jeg vet, det er feil, så utrolig feil. Jeg skammer meg, jeg er en mann uten ære og jeg frasier meg all arv. Det smerter meg å si dette, men da episoden var over tok jeg meg i å glede meg til morgendagens avsnitt. Tenk på alle mulighetene til å dra frem flaueputa!
Oh no, she didn´t!
Da først så jeg bort på min kjære som satt med en aldri så liten snurtemunn i fjeset.
“Njææh. Nei, nå ble jeg faktisk litt skuffet. Det der var jo helt latterlig dårlig. Skal de plutselig ha med skuespillere? Og jeg synes egentlig ingen av deltakerne var spesielt interessante heller. Nei, dette var dårlig. Men så fint, da kan jeg slette serieopptaket, så sparer vi oss for den tiden”, sa hun og gikk rett inn på menyen og slettet serieopptaket.Så vrengte hun hele kroppen i en kjempegjesp og tuslet opp trappa for å legge seg for kvelden.
“Jeg kommer straks pus, må bare sende en siste mail her. To sekunder bare” sa jeg. Så la jeg ned macen, tok opp fjernkontrollen til TV´n og gjorde det utenkelige…
Noen dager er alt bare feil. Man håper jo at hver dag skal være enhjørninger og sukkerspinn, men livet med en småttis i huset er langt fra bare solskinnsdager.
I det man kommer inn døra etter en lang dag på jobb, innser man fort at arbeidsdagen er langt i fra over. Den løpende knuseklemmen man har sett frem til i 10 timer er fortsatt milevis unna. I stedet får man et umiddelbart skrik av misnøye og et barn som ikke bryr seg nevneverdig om at du har vendt tilbake til heimen. Man setter seg på kne, man snakker med babystemme, man prøver alle smisketriks i boka, men ingenting fungerer.
Jeg innser raskt at plutten enten er sliten, sulten, tørst eller trøtt, evt. alle disse på likt. Det kommer ingen knuseklem i dag. Det kommer ikke et hylende fornøyd “PAPPA!” fra et smilende ansikt. Alt jeg blir servert er restene av en liten pjokk som allerede har lekt seg gjennom en lang dag uten meg. På dager som dette er det lett å bli både oppgitt og lei. Og skuffet.
Jeg er like mye skuffet over at han ikke er i det knakende flotte humøret jeg hadde bestilt, som jeg er skuffet over egen evne til å ikke umiddelbart innse at det er jeg som eier problemet. Det er jeg som har vært borte hele dagen, det er jeg som er for sent ute, ikke han. Da får jeg gjerne litt dårlig samvittighet for å bebreide ham for mine valg. Og så blir jeg litt skuffet over det også.
Hvem er du for en fyr? Bryr det meg, kanskje? Neppe.
På sånne dager er det egentlig bare å bite tenna sammen og prøve å gjøre det beste ut av situasjonen helt til man kommer seg til leggetid. Det er ikke det at barn ikke er en fantastisk ting og alt det der, men når alt du har å jobbe med er de tynnslitte restene av et flatt batteri som lever på overtid, da er det ikke akkurat noe å hoppe i taket for. Uansett hva man tilbyr, uansett hva man gjør: alt har feil lukt og feil farge.
Som voksen så irriterer man seg selvfølgelig også over de logiske bristene. Selv om ungen er sulten som en ulv, så kommer det ikke på tale å smake på middagen engang. Man kan diske opp med de lekreste retter, mat du vet han ellers elsker og du gleder deg til å se ham lyse opp og gofle i seg grådige mengder, men nei. Kommer ikke på tale! Du kunne like gjerne servert hundemat.
I sånne stunder prøver man gjerne en lettkjøpt løsning. Havregrøt med avocado og litt bonusbanan servert i sofaen til en episode Blekkulf eller to. En uslåelig kombo som jeg vet at han elsker. Å takke nei til dette vil være som å si at man ikke liker Odd-Bjørn Hjelmeset. Alle liker Odd-Bjørn Hjelmeset.
Men neida. Barne-tv er feil, Blekkulf er en dust og bare et par skjeer med motvillig grøt går ned. Det er ikke noe å bli fet på, men jeg innser at det er alt jeg vil få i ham. Great, da våkner han vel opp sulten i natt også da. Hva med et varmt og deilig bad for å runde av en trøblete dag? Vi kan leke med vannpistolen og le oss halvt i hjel slik vi pleier å gjøre. Nei? Den er grei.
Freeze, mofo! Gimme all yo´ money!
På dager som dette… Det er synd å si det, men den største gleden kommer først etterpå. Etter at den lille stabeisen har lagt seg og huset faller til ro. Først da senkes skuldrene og livet virker noenlunde levbart igjen. Men hva skjer da? Jo, da kommer gjerne den dårlige samvittigheten snikende og man blir litt skuff for at man har latt all motbøren gå inn på seg.
Det er også en annen merkelig del av det å være småbarnsforelder: Man klarer jo rakkern pokkern meg ikke å nyte en hel kveld i ro og mak uten å begynne å savne den lille fuglungen. På kjipe dager som dette suppleres gjerne savnet med et stikk av dårlig samvittighet. Heldigvis lar det seg reparere.
Etter en dag som føles mest som en øvelse dratt ut av helvetesuka i militæret, er ingenting bedre enn å ta en tur opp på soverommet og stikke hodet inn i mørket. Å høre lyden av et fredfullt barn som sover og smatter passivt på en smokk, er balsam for en frynsete sjel. Det fyller hele kroppen med varmt velbehag og plutselig er det helt greit at kjøkkenet har grøt fra gulv til tak og at stuegulvet ser ut som en krigssone. Hva betyr vel det når man kan titte ned på en liten kaninnese som puster seg rolig gjennom natten.
God natt, plutten. Vi prekas i morgen og da prøver vi på nytt <3
“Pære” er et dikt som tar for seg mange av pluttens verdier i hverdagen, og består utelukkende av ord fra hans nåværende vokabular. Jeg har fungert som hans talerør: Han er Sokrates, jeg er Platon. Diktet er inspirert av gårsdagens innlegg.
Er det ikke rart hvor mye ett lite ord kan bety? Man kan prøve å være så tøff man bare vil, men livet som småbarnsfar innebærer at man aldri vet når fasaden plutselig faller sammen. Alt som trengs er bare ett lite ord.
Her forleden dag kom jeg hjem etter å ha gått en tur med vovsen. På turen hadde jeg hørt på høylytt musikk fra min gode venn Eminem. Siden jeg er ganske lettpåvirkelig, hadde musikken gjort at jeg følte meg syv hakk tøffere enn toget der jeg var ute med bajsposer stikkende ut av lomma. Jeg gikk og momlet “bitch” og “yo” for meg selv, mens jeg prøvde å flikke gjengtegn med hendene. I noen minutter følte jeg meg som en vaskekte ganster-rapper, men det var helt til jeg kom hjem igjen. På vei inn i stua ble jeg møtt av en sulten plutt som løp på små tasser ut mot kjøkkenet.
“Er du sulten, plutten? Hva har du lyst på da?” spurte jeg den overivrige 2-åringen uten å egentlig forvente noe svar i retur.
“Pære!” ropte han ut, før han serverte meg verdens største smil og løp inn på kjøkkenet. Jeg hadde aldri hørt ham si pære før…
Et kliss nytt ord servert rett i fanget på meg. Min lille plutt vokser, han lærer ting, han får egne ønsker og preferanser. Han er ikke bare en kladd med trolldeig som vi dytter grøt inn i. Han er en liten gutt, han vil ha pære og han vil ha det nå! Da takket Eminem brått for seg og pilte ut døra, mens jeg umiddelbart smeltet som den puddingmyke skrotnissen jeg har blitt. Deretter fulgte jeg det opp med å hoppe som en heiajente og juble mens jeg ropte: “Hørte du Christina, hørte du? Pære! Han sa pære! Hihihi! Å herregud, jeg tror jeg dævver!”.
Jeg innså raskt at østrogenet hadde befestet seg i kroppen og nå var i ferd med å ta helt overhånd. Jeg skulle akkurat til å skjenke meg en stor øl og lese Vi Menn, da jeg innså at selv Eminem synger sukkersøte sanger om datteren sin. Så da fikk det være greit. Og kanskje er det akkurat dette som er så kult, søtt, kjipt og rart med å være fattern. Man kan prøve å være så tøff man bare vil, men livet som småbarnsfar innebærer at man aldri vet når fasaden plutselig faller sammen. Alt som trengs er bare ett lite ord.
Pære
/ lik eller del hvis du også opplever at ett ord er alt som skal til for å bryte ned fasaden
