Be my valentine

Så var det Valentines Day igjen – på tide å stille spørsmålet som kommer tilbake år etter år: Skal jeg kjøpe noe romantisk kliss eller bare droppe det? En feilvurdering her kan få fatale følger og mange går nok rett i saksa. Selv om kjæresten sier at hun ikke vil ha blomster, så skal du være rimelig sikker på at det ikke ligger et lite hint og lusker mellom linjene før du kommer hjem uten så mye som en stakkarslig boks med mokkabønner.

 

“Ingen sjokkis? Nei vel, kos deg i garasjen i natt da…”

Selv tok jeg ingen sjanser på min første Valentines day med frøkna. Hun hadde jo selvfølgelig sagt at hun ikke ønsket seg noe, men bare for å være på den sikre siden hadde jeg kjøpt inn både kvast og snop. Inntil da hadde jeg vært fast bestemt på at alle damer egentlig ønsket masser av oppvartning på Valentines Day, men at de bare latet som om de ikke gjorde det. Selv om vi faktisk ble enige og inngikk en avtale om å ikke kjøpe noe, så tenkte jeg at det fortsatt var en god mulighet for at det lå ord mellom linjene som jeg ikke forsto.

Der tok jeg jaggu feil og halvhjertede forsøk på å kurtisere frøkna med påtatt romantikk ble fort møtt av “Tusen takk, men jeg sa jo at jeg faktisk synes at Valentines Day er noe forbanna tull”. Selv fikk jeg som bestilt: Den store smultringen, altså gave = 0. Nill. Nada. Niet. Nix. Nein. Og dermed var den saken klar. Ingen flere hjertebamser til deg! Misforstå meg rett, hun ble jo selvfølgelig glad og en anelse sjarmert av gaven, men ikke noe en runde med støvsugeren ikke kunne overgått.

 

Bare 2 år, men allerede bedre på å sjekke damer enn fattern…

 

Derfor kjører jeg et bænkers opplegg i år og slår et slag for hverdagsromantikken. Gaven i år blir at frua skal få sove så lenge hun vil både lørdag og søndag, mens jeg tar plutten og disker opp frokost begge dager. Hva mer kan en utslitt småbarnsmor be om? Som en ekstra frokostbonus kan hun se frem til mengder av bacon så langt øyet kan se. Nå er ikke hun spesielt glad i bacon, men det er jo tilfeldigvis jeg, så det ordnet seg fint.

 

Be my valentine <3

Så gjenstår spørsmålet da: Skal du kjøpe gave eller ikke? Vel kompis, enhver mann som har vært i et parforhold med en kvinne vet at det kan være lurt å sette pengene på mer enn én hest. Så hvis du ikke er helt sikker på hvor lista ligger kan det være greit å kjøre på med gaver de første årene, bare for å være på den sikre siden. Senere lærer man hverandre å kjenne og når forholdet går over i joggebuksestadiet, kan man ta det litt mer piano. Er du usikker på hvor langt dere har kommet i forholdet? Les: 15 tegn på at dere ikke er nyforelsket lenger.

Så altså: Hvis du vurderer å droppe gaver, men fortsatt ikke helt 100 % sikker på om hverdagsromantikk er nok, kan det være lurt å ha et ess i ermet. Stalltips: Sørg for å ha en sjokolade gjemt vekk og pakket inn i gavepapir, så er du sikret. Bare sånn just in case. Dette tipset gjelder selvfølgelig ikke bare på Valentines Day, men resten av året også.

Lykke til, ha en romantisk aften og husk: Ingenting sier “Jeg elsker deg” som en stor bukett med nyvasket tøy.

 

En cheezy mac-effekt som plutselig ble litt trivelig likevel 🙂

* Følg Pappahjerte på Facebook *

 

P.S. Siden det er Valentines og alt, så kommer jeg vel ikke unna…

Jeg elsker deg, pus <3

/ lik for hverdagsromantikk fremfor hjertebamser

Hurra for plutten! :)

I dag er det nøyaktig to år siden første gang jeg virkelig kjente hjertet banke. To år siden første gang jeg så livet for hva det egentlig er.

I 30 år vaset jeg meningsløst rundt i tåka. Helt på måfå, helt uten mening. Det er slitsomt det, å subbe rundt uten helt å vite hvor man er på vei eller hvorfor. Jeg har alltid trodd at livet bare var en meningsløs ferd mot grava, med det formål om å tjene mest mulig penger langs veien og parkere tøfla med verdighet. Men så, for nøyaktig to år siden i dag…

 

h9B6yGRJRg

 

Det var så rart, for det var så umiddelbart. Det var som om jeg hadde tatt på meg virkelighetens briller for første gang og plutselig så alt helt klart. Jeg tok dem på og DER var verden. Når jeg ser tilbake på det nå, så kan jeg egentlig ikke tro at det bare er to år siden, for sant å si så husker jeg knapt hvordan det var før. Alle de årene som føles så uendelig mange år unna. Før jeg så verden for hva den virkelig er. Tiden før jeg egentlig fant meg selv. Tiden før han kom til verden.

 

RneuHLxJZE

 

Det er nærmest umulig å forklare hvor stor omveltning det var for meg å gå fra ungkar til far (men les Min Historie for mitt beste forsøk hittil). Over natta ble en stor del av meg og alle mine oppleste sannheter om livet kastet ut av vinduet og erstattet med nye. Plutselig var øl og sene kvelder blitt til bleieskift og våkenetter. Men én ting var jeg fast bestemt på før denne dagen: Jeg skulle ikke bli en sånn slitsom småbarnsforelder som er altfor opphengt i barna sine. En sånn som skifter bleier uten å blunke, snakker med babystemme, skriver sukkersøte blogginnlegg og prater overdrevent mye om hvor lykkelige de er. Jeg skulle være glad i barnet mitt, men fortsette å holde mine interesser høyt i hevd. Jeg skulle ha min verden og familiens verden hver for seg. Jeg skulle elske barnet mitt, men likevel holde meg passelig distansert. Jeg skulle ikke bli helt oppslukt av hans verden, men fortsette å være en kul fyr som førte det samme livet som før. Ingen skulle se på meg at jeg hadde blitt far. Men som sagt…

Det var før han kom til verden.

 

ZvlciBRJZ2

R64-UnxJRL

jC3F26RJQL

 

Gratulerer med dagen, gutten min. Fattern er så sinnssykt stolt av deg <3

 

g8q4d0xJWa


Les også:
Dagens høydepunkt
Små øyeblikk av intens kjærlighet


* Følg Pappahjerte på Facebook *

Du vet det er PMS i huset når…

Du vet at det kommer tilbake gang på gang, måned etter måned. Du vet at det bare er et spørsmål om tid til du blir angrepet igjen, men likevel lærer du aldri. Det kan jo være litt vanskelig å forstå hva som foregår, men du burde for lengst ha lært deg å lese signalene. Du vet det bare er et spørsmål om tid før du blir rammet igjen, men likevel kommer det som lyn fra klar himmel hver eneste gang. At man aldri skal lære!

PMS.

Det starter som oftest med at det er et eller annet uforklarlig som ødelegger dagen din, men du klarer ikke å sette fingeren på det før det er for sent. Du tenker at svaret skal dukke opp midt i veien som en kampestein, men så ligger det heller og lusker som en pitteliten stein i skoen. Den er ikke stor nok til at du bryr deg med å plukke den ut, men irriterende nok til å ødelegge hele dagen din.

Så derfor, kjære broder, har jeg listet opp en rekke kjennetegn du kan se etter neste gang du synes det lukter muffins og mistenker at det bygger opp til storm.

De aller første faresignalene kommer så gradvis at de nesten er umulige å se med det blotte øye. Det starter ofte ganske forsiktig, som at krangler oppstår helt ut av løse lufta og gjerne som lyn fra klar himmel. Selv en liten diskusjon om noe trivielt, kan brått føles som å prate fornuft med en italiensk kelner. Allerede her burde du egentlig bare heise det hvite flagget og legge deg for kvelden.

 

 

På dette stadiet er det vanskelig å ikke overreagere. Rett og slett fordi du sannsynligvis ikke enda forstår at det skyldes PMS. Du har selvfølgelig lyst til å sette henne på plass fordi hun overreagerer, tolker alt negativt og drar hvert eneste lille ord helt ut av proporsjoner, men vær tålmodig. Det er ikke deg det er noe galt med og det er heller ikke henne. Det er kvinnekroppen. Hvis du kjemper imot, vil du vekke udyret og det vil du virkelig ikke.

Så kommer du kanskje hjem fra jobb en dag og opplever logiske brister som at “hei-jeg-er-hjemme”-kysset kun gjengjeldes med et lite nebb, men likevel så har hun disket opp med yndlingsmaten din OG dessert. Og kanskje noe søtt til desserten også. På dette stadiet burde det begynne å gå opp for deg at noe er i gjære. Hvis du undersøker ansiktet hennes nøye har det helt sikkert poppet frem en kvise eller to i panna hennes på nåværende tidspunkt. Nå merker du for alvor at det er noe annerledes med frua i huset. Et slags ubestemmelig slør foran blikket eller en udefinert farge i huden. Så ser du plutselig hva som er nytt av dagen. Kjæresten din gløder. Virkelig. Ikke.

 

Ikke si et ord, bare lat som det er Halloween.

Nå kan selv en uskyldig slengbemerkning få fatale følger. Slik som da jeg nylig valset inn på badet etter at frua hadde skrubbet dusjen i 45 minutter, og spurte henne om det var deilig med litt alenetid. Kommentarer som dette kan fort utgjøre en alvorlig trussel for testiklenes fremtid. Men dum som man er så lirer man av seg noen upassende gloser, og ordene rekker akkurat å forlate leppene før man innser hva man har gjort. Rommet blir kjølig, nabokattene rømmer fra plenen og testiklene legger seg i fosterstilling. Uansett hvor mye du fyrer i peisen nå, så vil hele huset føles ubehagelig kaldt.

På dette stadiet er det bare om å gjøre å komme seg gjennom dagen med intakte julekuler. Så du tilbyr å ta en filmkveld med en av hennes gamle favoritter. Gjerne noe med Patrick Swayze. Det tar ikke lang tid før tårene hennes renner i strie strømmer og det snufses høylytt og surklete. Vanligvis blir hun glad for en beroligende trøsteklem, men så fort du lener deg mot henne, glefser hun etter deg som en pitbull. På vei tilbake fra Stoltenberg/Giske-situasjonen er du dum nok til å snappe til deg den siste godbiten fra godteskåla. Du innser umiddelbart at du akkurat har stjålet en banan ut av neven på en utsultet gorilla.

 

 

For å avverge en krangel spretter du en tur ut på do. På vei tilbake sveiper du innom kjøkkenet og oppdager at skuffer og skap er kjemisk renset for søtsaker. Selv den gamle sjokoladen som egentlig skulle kastes er borte vekk. Du prøver å spørre henne om det, men blikket du møter gir deg koldbrann på nesa. På vei ned i sofakroken igjen prøver du å redde dagen ved å gi henne et kompliment for antrekket hun har på seg. Helt uten å vite det er sannsynligheten stor for at du akkurat har gjort vondt verre. Hun har nettopp spist sin egen vekt i NEI-mat, føler seg en anelse oppblåst og ønsker egentlig bare å gå i ett med tapetet. Ingenting du sier nå kan redde deg, men likevel fyrer du av et siste desperat forsøk på å redde dagen.

 

Du forteller med et smil om munnen at du kjøpte med litt frisk frukt på vei hjem fra jobb og lurer på om du ikke skulle satt frem litt, siden godteskåla ble så fort tom. Hun ser på deg med et blikk som en blodtørst drage og roper “Frukt?!”, før hun løper inn på badet og låser døra. Gratulerer, dagen er herved ødelagt. Det blir sofaen i kveld og alt er din skyld. Du skulle hørt på meg, du burde bare gått og lagt deg når du kom hjem fra jobb.

 

 

Men, kjære broder, frykt ikke. Det går snart over og da er det heldigvis lenge til demonen banker på døra igjen. Men et lite råd på veien: Neste gang, se etter kviser. Kvisene er der for å advare deg om at du er i ferd med å gå på et skjær. De er ikke der for å skremme deg, men for å hjelpe. Kvisene vet hva som er i ferd med å skje og har kommet for å redde deg. Kviser er kvinnekroppens fyrtårn.

 

/ lik hvis du også frykter demonen /

Les også:
Ukas krangel – Nyttårsforsetter
15 tegn på at dere ikke er nyforelsket lenger

 

*Følg Pappahjerte på facebook*

Fattern på lekeplassen

Når fattern er på lekeplassen blir han 5 år igjen. Det er som om en kjemisk reaksjon inntreffer når støvlene treffer sandkassa. Hele verden forandres og plutselig er vi tilbake i 1986. Verden blir ubetydelig stor og alt som betyr noe er huskestativet, sandkassa, dumphuska, klatrestativet og sklia.

Jeg prøver jo å oppføre meg som en voksen kis med full jobb og førerkort, men konkurranseinstinktet tar umiddelbart overhånd. For plutten og jeg har giret hverandre opp på veien til lekeplassen og sett frem til å gå bananas, men så kommer vi dit og da oppdager plutten den perfekte pinnen som han mye heller vi tegne streker i snøen med. Så står jeg der da, med et konkurranseinstinkt som er i ferd med å boble over. Og som ved et trylleslag blir det fullt fokus på å knive om de beste spadene, hvem som er best til å styre gravemaskinen i sandkassa, hvem som er førstemann opp på taket av dukkehuset og selvfølgelig hvem som er raskest ned sklia. Selv om det bare er meg på startstreken. Det hele blir en barnslig konkurranse og lekeplassen har raskt utviklet seg til å bli en olympisk arena i miniformat og den viktigste idrettgrenen er selvfølgelig: Hvem hopper lengst fra huska?

 

Et nydelig svev, dette må jo være bakkerekord?!



…og det ender selvfølgelig alltid med at man skader seg.
Legg merke til Plutten i bakgrunnen som krøker seg av latter…

 

Frøkna oppfører seg jo selvfølgelig ikke på samme måte. Hun ter seg slik man helst skal: Hun er helt rolig og blir kanskje med en tur på dumphusken for å utgjøre nødvendig motvekt. Hun leker høflig og nonchalant mens hodet bryr seg mest om hva vi skal ha til middag eller om plutten har på seg nok klær.

 

 

Jeg tror ikke Christina finner personlig glede i å leke på lekeplassen. Joda, selvfølgelig synes hun det er gøy å leke med plutten og se ham smile fra øre til øre, men hun er der liksom bare for hans del. Hun tar del i aktiviteten, men hun har ikke det indre barnet som plutselig blir en apekatt som går helt bananer. Hun er der liksom bare som en voksen. Fattern derimot…

 

 

Jeg lurer på om det kan være en mannegreie, for jeg synes så tydelig at jeg kjenner lukta av menns barnslige konkurranseinstinkt. Jeg sier ikke at damer ikke kan gjøre teite ting og inngå idiotiske veddemål, jeg tror bare det er langt mer fremtredende hos menn. Dessuten er vi mye flinkere på det. Jeg synes også jeg kan se det i blikket til Christina når vi er på lekeplassen og fatterns indre apekatt hopper frem for å leke. Hadde det kun vært snakk om meg, så ville jeg raskt blitt servert en rimelig kjølig skulder og en snusfornuftig tale om at “Peter, du er tross alt ikke 13 lenger”. Men hun sier ikke det, hun vet hun ikke kan kjempe imot. Hun gir meg bare blikket. Det blikket som sier: “Mannfolk… Ja ja, kom igjen da, ut og lek hvis du absolutt må”.

Jeg liker å tro at vi menn har et gen som aldri tillater oss å bli helt voksne. Enn hvor staselige vi ser ut der vi står og diskuterer politiske anliggende i nystrøket dress og vannkjemmet hår, vil det alltid være en overhengende fare for at vi utfordrer hverandre i rævkrok eller håndbak. Og da er det ingenting som heter nei takk. Da er det førstemann opp på taket av dukkehuset.

“Hah! Kæm e kongen?!”


Så er spørsmålet:
Er det egentlig en mannegreie eller er det bare meg? Er det flere som har det sånn eller sitter jeg alene i sandkassa?

/ sleng igjen en kommentar hvis du vil være med å leke
 


*Følg Pappahjerte på Facebook*

15 tegn på at dere ikke er nyforelsket lenger

I starten av et forhold er alt bare rosenrødt og stjerner i øya. Men så.. på et eller annet tidspunkt endres det, uten at noen egentlig får det med seg, litt på samme måte som med stemmeskiftet. Har dere krysset grensen? Her er 15 ørsmå hint på at dere muligens ikke kan defineres som nyforelsket lenger.

1. Tekstmeldinger
Har gått fra dette…

 

Til dette…

 

2. Sengekos
“Sengekos” går fra å bety intense netter som i en fransk film som får det til å dugge på brillene, til å nå bety utelukkende hvor deilig det er å krype under dyna etter en lang dag. For å sove. Så lenge som mulig.

3. Man slutter å late som
Før eller senere må man bare stikke fingeren i jorda og innrømme at man muligens oversolgte på et par punkter helt i starten. Man slutter å kle seg som om man skal på prisutdeling og bryter ned fasaden bit for bit, til bare joggebuksa står igjen. Man blir nødt til å fortelle at man ikke har truger i kjelleren, elsker spennende toppturer eller drømmer om å bo på et italiensk vinslott. Først skammer man seg, men så viser det seg heldigvis at partneren er like ille. Hun har på ingen måte tenkt til å gjennomføre det kveldskurset i klassisk massasje, eller lage egen kleskolleksjon.

(“Yes, jeg digger å vaske” – løgn fra nyforelsket mann, 2011)

 

4. De små tingene
Alle de små tingene som var så sjarmerende, søte og nusselige i starten begynner å irritere vettet av deg. Som måten han sutter på pistasjenøttskallet på eller det at han tar av seg sokkene sine overalt. Det kan være måten hun kremter på når hun ser på tv, eller at hun aldri finner nøklene sine i den altfor store veska si. Hvordan kunne noe så irriterende noensinne ha vært søtt og nusselig?!

5. Middag
Da dere først møttes var det retter så flotte at Hellstrøm applauderte, laget på råvarer med eksotiske navn som ingen klarte å uttale. Det var appetittlige desserter til hverdags og gallamiddag i helgene.  Du vet dere har kommet et steg videre når det er spaghetti. Igjen. Fordi det er så praktisk. Og fordi alle i husstanden liker det.

6. Hjemlengsel
Du gleder deg til å komme hjem fra jobb for å møte kjæresten din igjen, mest av alt fordi du har kommet opp med et argument som kan sørge for at du vinner den krangelen som du så godt som tapte i går kveld.

 

7. Tid
Som nyforelsket ligger man gjerne oppe halve natten og småfniser mens man prater om livet, kjærligheten, alt og ingenting. Man stryker hverandre på ryggen og kan ikke få nok av hverandre. Etter en stund nøyer man seg med et lite godnattkyss, før man snur seg til hver sin side og kjemper om å få mest mulig dyne.

8. Kommunikasjon
Man fortsetter heldigvis å sende søte meldinger og tulle med hverandre, men gjerne over sosiale medier mens begge sitter i samme sofa.

9. Det lille under
Fransk åpning, blonder, frekke detaljer og Victorias hemmeligheter er sånt man bare bryr seg om i starten. I et godt etablert parforhold blir man fornøyd bare man får en kveld uten posete t-skjorter, hullete pansertruser eller den fryktede Sparetrusa. Og for ikke å snakke om barberingssituasjonen, som går fra glatte legger til at dama kryper inntil deg i senga og sier: “Å så deilig… Nå er det så lenge siden jeg har barbert leggene at det ikke stikker lenger…”

 


En klassisk sparetruse i aksjon (@pappahjerte på Instagram)

10. Kyss
Romantiske, våte kyss fulle av fyrrig lidenskap og fyrverkeri er erstattet med to kalde nebb som raskt gnisser inntil hverandre i forbifarten.

11. Romantikk blir logistikk
Det koselige ved å holde rundt hverandre når man legger seg for kvelden, blir overskygget av alle problemene. Det blir for varmt, man får hår i øynene, det klør, hvor skal man gjøre av den ekstra hånden som blir liggende i klem etc. Romantikk har blitt til logistikk og kjærligheten har forlatt senga.

12. Date night
Dere dropper kinoturer med småkyssing på bakerste rad for å sitte hjemme i sofakroken og se på Hellstrøm rydder opp. Og dere elsker det.

 


13. Nå koser vi oss
Kvalitetstid for et nyforelsket par er å tilbringe en time i armkroken med fyr i peisen og litt rolig Celine Dion i bakgrunnen. Etter noen år setter man enormt mye mer pris på litt alenetid på ramma så man får gjort unna noen brett med Angry Birds.

14. Pikante gleder
Lekne tanker om hva man kunne gjort på kjøkkenbenken lever fortsatt i beste velgående. Han kunne tenke seg en matbit og hun skulle gjerne få ryddet litt. At det derimot skulle foregå noe seksuelt på nevnte kjøkkenbenk er derimot altfor uhygienisk, upassende, upraktisk og uaktuelt.

15. Det prompes
Det trenger ikke være i dag, det er ikke nødvendigvis i morgen, kanskje ikke heller i år. Men en eller annen gang vil en av dere bryte stillheten og forholdet vil aldri bli det samme igjen. Det er som en klok kamerat av meg en gang sa det så flott: Det kommer et punkt i et hvert forhold der man slutter å ha sex og begynner å prompe.

 

Men til tross for alt dette…
Den største forskjellen på å være nyforelsket og å være i et etablert forhold, er at man holder sammen til tross for alt dette… For det er først når den stormende nyforelskelsen har lagt seg og all sminken er fjernet, at man kan finne ut om det er liv laga. Å være nyforelsket er enkelt, å elske hverandre når alt som er igjen er joggebuksa, det er det som er ekte kjærlighet.

/ lik hvis du er enig i minst 5 punkter

Les også:
Ukas krangel – Nyttårsforsetter
Ukas krangel – På sengekanten

*Følg Pappahjerte på Facebook*

Rydder med glede

Så var kveldsprogrammet i gang. Jeg har funnet frem finstasen (les: nasjonaldrakten) og gjør meg klar til en lang kveld i ro og mak. Men først rydding. Og etter en hel dag med bare oss gutta i heimen og ingen mor i sikte, ja så blir det rydding. Mye rydding.

 

Av plast er du kommet, til rosin skal du bli

 

Men så er det noe merkverdig koselig over å rydde etter en sånn dag. Mens man rasker sammen alle leker og rot, ser man minnene fra alle dagens hendelser snurre gjennom hodet som en film. Det er nesten litt som å samle tomflasker dagen etter en real fest, men bare nesten. I stua finner jeg legoklossene fra da vi tullet rundt på gulvet og bygde imponerende konstruksjoner. Her og der ligger biter av puslespillet som har blitt kastet i alle himmelretninger. I bunnen av trappa ligger alle skoene våre i en haug fra da plutten kastet dem over ripa på trappegrinden.

 

 

På sånne dager trenger man egentlig ikke rydde inn støvsugeren, for den kommer tidsnok i bruk igjen. Man har akkurat rensket gulvet for kakaopulver og spaghettiskruer når man plutselig hører lyden av en pose som revner…

 

Et lite kryddertårn og rosmarin. Rosmarin overalt.


Det høres kanskje usannsynlig ut, men slik rydding er faktisk bare koselig. Man får liksom oppleve dagens høydepunkter en ekstra gang. Slik som i dag tidlig da jeg spurte: “Plutten, kan du hente de to lekeklossene til meg?”. Han så på meg, så seg om, fant klossene, plukket dem opp og kom bærende på dem med verdens største smil. Det er vanskelig å forklare hvor fantastisk stolt man blir av sånne små ting. Han har jo liksom ikke noe tydelig språk enda, men han forstår og han har følelser. Han føler mestring, stolthet og glede – akkurat som meg. Sånt kan gjøre deg varm i hjerterota.

 

 

Tenk om man kunne funnet samme glede i å brette sine egne klær? “Ah, dette sokkeparet minner meg om da jeg satt i bilen på vei hjem fra jobb på tirsdag og sang med til Garry garry garry garry garry Speed”. Da ville husarbeidet gått som en lek, men akk, det finnes ingen glede i å brette klær. Kun sorg. Dette derimot, dette er ekte glede.

 

 

Takk for en knallfin dag, plutten. You the man!

 

 

God kveld i stuggu!

/ Lik hvis du også rydder leker med glede (men gråter når du må brette sokker)

Les også:
Papparutiner (av Christina Mammahjerte)
– De perfekte start på dagen

Dagens høydepunkt

Etter en lang dag på jobb står jeg atter igjen utenfor den hvite døra og pakker bilnøklene ned i jakkelomma. Så åpner jeg døra med et knirk.

Den første som hører meg er vovsen. Han spretter opp og kommer løpende i fullt firsprang mot inngangsdøra mens klørne rasler som tusen sabler og halen smeller gjennom luften som en ridepisk. Han kaster seg over meg og logrer så det er like før rumpeslipset slites løs og fyker veggimellom.

 

 

Det neste jeg hører er et oppstemt hyl og lyden av tassende tøfler…

Kanskje fra inne på kjøkkenet, kanskje fra ute i stua. De små tottene runder hjørnet og plutselig står plutten der og ser på meg. Han måler meg opp og ned. Først spørrende, så smilende. Jeg klarer ikke å lese ham. Han står gjerne med en gulrot i hånda. Eller en mopp. Eller med hele neven dypt forankret i en liten boks med rosiner. Han gir meg bare blikket og spiller ballen over på min banehalvdel, så jeg tar sjansen. Jeg flerrer av meg jakka, setter meg ned på huk, åpner armene og spør ydmykt og prøvende: “Pappa få klem..?”

Så venter jeg på hans dom…

 

 

Det er ingen annen følelse, ingen sum penger, ingen mengde gull eller antall kameler i stallen som kan måle seg med følelsen av å se ansiktet hans eksplodere i et kjempestort smil i det han tar rennafart og river meg over ende i verdens største knuseklem.

 

 

Livet som småbarnsforeldre kan være hardt arbeid, mye rydding, mange bleier, mye innetid og lite annet. Men så er det heller ingenting som kan nå et lite barns helhjertede smil til knærne.

 

 

Ha en strålende fin dag, folkens!

Og en goood uke ønskes alle småbarnsforeldre, bestemødre, hundeiere, rosabloggere, tollere, fariseere, fyrbøter, sjarlataner og lakatarmer 🙂

/lik hvis du er en av disse

Video – Plutten og Esti

I kveldens episode av “Hverdagsøyeblikk” blir plutten stil overfor et vanskelig valg og resultatet blir selvfølgelig ikke som fattern hadde planlagt. At det skal værra så vanskelig å lage god tv!

 

(Beklager kvaliteten, kameraet har parkert tøfla)

 

/ Heia Norge, bu med Serbia

Og du, følg med i morgen for det siste avsnittet i Fantorangens livshistorie. Inntil da: les Mystisk møte med en legende, del 1

Små øyeblikk av intens kjærlighet

En av de tingene som er klask umulig å forklare til folk som ikke har egne barn, er hvordan det føles når man opplever de små øyeblikkene av en kjærlighet så intens at det gjør vondt i hjertet.

Som når man står ved senga til en urolig liten kropp som tydelig viser at han virkelig ikke er klar for å legge seg. Så man plukker opp den lille plutten, tasser bort til vinduet og vugger ham en stund. Han roer seg raskt ned og legger hodet sitt inntil deg. Så ligger han der og varmer brystet ditt til han etter noen minutter senere slipper ut et lettelsens sukk som for å si “Takk pappa, nå er jeg klar”

 

 

Eller når vi leker i stua og han flyr over gulvet som en overivrig valp. Han koser seg så fælt at han nesten ikke klarer å styre seg, mens han løper rundt og gir fra seg små gledeshyl mellom latter og småprat. Så stopper han opp, tenker et sekund, snur seg mot meg og serverer verdens største smil (men suser videre før jeg rekker å ta bilde av det)

 


I sånne øyeblikk føles det som om man skal kollapse. Det er veldig vanskelig å forklare den følelsen. Det er en salgs stolt kjærlighetsfølelse og den treffer deg i hjertet som en rambukk som nesten slår deg til bakken. Det føles som et kjærlighetsanfall som går rett i hjertet, og man får nesten panikk fordi man ikke vet hvordan man skal klare å få uttrykt hvor fantastisk glad man er i den lille skrotten. Det er hele meningen med alt, kokt ned til bare essensen, pakket inn i en liten bamsepysj.

Det er så forvirrende, for egentlig blir man bare glad, men så blir man også så rørt og grepet av øyeblikket at det føles som sorg. Eller stolthet. Man vil bare stoppe tiden og nyte øyeblikket, bare litt til. Det er et massivt smørbrød av følelser pakket så tett at man ikke helt klarer å skille smakene fra hverandre. Jeg har egentlig ikke noe godt ord på det, men jeg tror kanskje jeg vet hva det er.

 


Lykke 

Når pappa er på butikken

Jeg vet godt hva vi skal ha og enda bedre hva vi ikke skal ha. Men likevel, når små barnefingre får tak i noe godt fra favoritthylla…

Når pappa er på butikken
…da havner ting i kurven. Og de blir der. Jeg er så altfor myk, så ufattelig svak til å være så sterk. Jeg vet at det ikke betyr all verden for den ivrige lille pjokken som går og legger diverse matvarer i kurven, men like fullt klarer jeg ikke å få meg til å legge dem tilbake. Ja vel, så skulle vi ikke ha mais eller smør, men vi får vel sikkert bruk for det? Ja, vi tar det med vi.

 

 

Her er det utrolig stor forskjell på teori og praksis. Man sier “Nei, nå skal vi ikke ha mer, nå får det værra greit”. Men så slipper man den lille kroppen ned på gulvet og før du vet ordet av det, farer han av sted mot favoritthylla si. Du ser den ivrige gangen der han vraltende småløper bortover og du hører den oppjagede pusten når han girer seg opp. Han jobber på høygir for å komme frem raskest mulig. Umiddelbart går tankene til den tiden da han ikke kunne gå og alt man ville var at han skulle lære seg det. Og se på ham nå. Jeg kan jo ikke stoppe ham.

 

 

Så stopper han ved hylla si og titter opp. Den lilla posen med fruktsmoothie henger høyt, men han er ikke villig til å gi seg uten en kamp. Han klatrer opp på hylla og finner ut at hvis han setter et kne oppå pakkene med morsmelkerstatning på første hylle, så er det akkurat nok til at han klarer å strekke seg helt opp til den gylne kalven; fruktsmoothien.

Han snapper til seg smoothien med god hjelp fra kladdete fingre som er klisne etter all frukten han tafset på mens han enda satt stille i vogna. Så marsjerer han stolt tilbake. Han vifter smoothien som et trofé i været og roper “Seee”, “Se da”. Akkurat i det øyeblikket er det slutt for papsen som blir så rørt av det hele at han kollapser som en våt ullsokk på bakken. Jeg skulle akkurat til å jakte ham ned for å legge smoothien tilbake i hylla, men blir stoppet i mine spor. Jeg innser raskt at det er helt sjanseløst at jeg skal komme inn der som den store stygge ulven og ødelegge dette stolte øyeblikket for den søte lille skapningen. Sjanseløst.

Det er kanskje ikke det viktigste øyeblikket i verdenshistorien, jeg innser det, men akkurat der og da så føles det faktisk sånn.

 

 

Jeg vet hva du tenker og jeg kan svare bekreftende på det: Ja, jeg vet jeg blir manipulert. Men vettu hva? Det får bare være. Jeg setter gladelig oppdragelsen to skritt tilbake for små øyeblikk som dette.

Hvis prisen for å bli manipulert er en pakke med smør, en boks med mais og to fruktsmoothier, og belønningen er verdens største smil og et pappahjerte som hamrer av kjærlighet, ja da tar jeg gladelig den regningen.

/Lik hvis du liker, alle tomler bejubles 🙂

Følg Pappahjerte på Facebook

Les også: