Man trenger ikke et massivt oppslagsverk fordelt over 7 bind for å formidle en sterk historie. Den skarpeste penn trenger ikke mer enn seks ord. Seks ord du aldri vil glemme.
Historien skal ha det til at Hemingway i et selskap med gode venner sa at han kunne skrive en novelle på kun seks ord. Dette var det selvfølgelig ingen som trodde på, så de veddet i mot. Alle la 10 dollar hver på bordet. Hemingway trakk seg tilbake, skrev seks ord på en serviett og kom tilbake. Han hadde klart det utenkelige og vant dermed veddemålet.
Jeg er ikke av typen som kan stå og se på et abstrakt maleri i timevis og finne skjulte meninger og følelser bak hver fargeklatt. Jeg prøver heller aldri å fremstå som en dekadent forstå-seg-påer som overtolker kunst for å virke sofistikert og belært. Jeg kan selvfølgelig finne sterke følelser i kunst og musikk, men det er ikke hver dag det påvirker meg i særlig stor grad. Men der er jeg nå, for ordene han skrev har brent seg fast. De fikk meg til å innse hvilken enorm kraft det bor i ord. Å kunne fortelle en hel historie kun ved bruk av seks små ord, det er sann fortellerkunst.
Disse ordene ønsker jeg å dele med dere og jeg håper du tar deg et stille minutt til å bearbeide dem selv også. Legg gjerne igjen en kommentar hvis du har noe på hjertet. Kanskje ser du for deg samme historie som meg?
Jeg skal ikke si hvilke tanker og historier jeg danner meg av å lese disse ordene, for det vil legge føringer for dine tanker. Men det jeg kan si er at som småbarnsfar treffer dette meg rett i hjertet.
Det er utrolig hvordan et lite barn kan gå fra å være trøtt som en rumpepinne til å bli kaffevåken på bare to sekunder. Alt man trenger å gjøre er å si: “Pusse tennene?”. Vipps så forvandles barnet til en overenergisk akrobat.
Trøtt som en dritt, men bare gi det et sekund… #spirrevipp
I det siste har plutten begynte å vise frem det siste innen yoga når han blir overtrøtt. Jeg la ut et bilde av dette på Instagram for noen dager siden og fordi det ble så populært byr vi her på hele bildeserien, samt forklarende undertekster. Så velkommen skal du være til Pluttens yogaskole!
Og vi starter selvfølgelig rolig med et par enkle tøys and bøys
Heeelt opp til nesetippen og rolig ned igjen
Strekk rumpa mot sola, kjenn at du lever
Mange foretrekker å gjøre disse øvelsene i bare sokkelesten
Vi fortsetter med “Broen” og her er det viktig å puste med magen
Deretter slår vi over til “Den tissende hunden”
Før vi går over til et par helhjertede kast i putene
Dette kalles “Døds” på fagspråket og dette har pjokken lært av fattern. Videobevis
Etter endt økt er det viktig å ta et rolig minutt for å hente inn pusten igjen
Så klapper vi for oss selv, dere! 🙂
Og så er det din tur, pappa
Pluttens yogaskole kan kjøpes på DVD for 1499,-. Bestill i dag 😉
Det har nå gått to dager siden jeg for første gang kjente vår lille bebis nummer 2 sparke meg rett i hånden (les: Utsatt for personangrep).
Siden den gang har jeg tenkt. Og tenkt. Det var nemlig en situasjon som oppsto den kvelden som har gnagd seg fast i hjernebarken. La meg prøve å gjenskape scenarioet: Vi ligger i senga på hytta med lyden av elven som klukker forsiktig forbi utenfor. Jeg ligger med hånden på min kjæres mage og har akkurat kjent det første sparket fra det lille kjærlighetsbarnet vårt som ligger og duner´n inne i magen til mor. Stemningen er mildt sagt god og far prøver å forstå hva som akkurat har skjedd.
Hyttesenga egner seg også utmerket til basing
Fascinasjonen rundt hele svangerskapet hadde tatt meg med storm, men likevel prøvde jeg å bryte stillheten ved å si noe halvveis vettugt:
– Det er bare… det er så sjukt. Å kjenne den lille kroppen som sparker. Å vite at det ligger et lite menneske der inne som allerede har begynt å fungere. Det er så vilt! For en følelse! Det er jo bare… sjukt.
Til dette svarte min kjære:
– Hvordan tror du det føles for meg da?
Et vandrende popcornstativ
Nei du, det… Det har jeg faktisk ingen anelse om! Hvordan føles det egentlig for en kvinne å gå gravid? Det ble jeg liggende å tenke på helt til jeg sovnet. Jeg kom ikke frem til noe klokt, men jeg vil fortsatt ha svar!
Hvordan føles det egentlig å gå rundt i 9 måneder med et annet menneske voksende inne i magen? Det er jo helt galskap når man tenker over det. Som mann klarer jeg ikke å forestille meg hvordan det må være. Jeg mener, jeg har forspist meg skikkelig på taco et par ganger, er det noe i den gata? Eller er det mer som når man har spist en dårlig forrett og sitter innesperret i en trang dress i en formell middag og ikke tør å slippe fri en liten smyger? Føles det som en skikkelig nervøs eksamensmage fullt av luft og kaffe som vil ut? Dette skulle jeg gjerne hatt svar på.
Derfor stemmer jeg for at Mammahjerte tar saken! Jeg har ikke spurt henne om dette enda for da kommer hun bare til å svare nei og si at ingen synes sånt er interessant. Men jeg synes det er interessant! Jeg skulle gjerne lest en åpenhjertig, dønn ærlig skildring av hvordan det føles å gå gravid.
Kunne du også tenkt deg å lese noe sånt?
Gi i så fall dette innlegget en tommel opp og legg igjen en kommentar, så kan jeg bruke det som en slags underskriftskampanje for å overtale frua til å ta pennen fatt 🙂
Hjelp denne mannen – Trykk tommel opp
P.S. Håper ikke du blir muggen for at jeg legger opp til gruppepress Christina. Jeg ble bare så fryktelig nysgjerrig og du er så gnien på ordene for tiden, så derfor denne underskriftskampanjen for å røyke deg ut av hulen. Love ju 😛
/ lik hvis du stemmer for at Mammahjerte tar saken
Jeg vet hva du prøver å si og jeg hører at ordene som kommer ut bare stokker seg helt. Du prøver å fortelle at vi har stekt pannekaker, at vi har vært på butikken og at du fikk lure en pose ostepop ned i kurven selv om jeg sa at du ikke fikk lov. Du prøver å si at det regner så fælt at det nesten ikke er til å tro og at du savner mamma som har vært bort i flere timer allerede.
Mollstemt regnværsdag
Og du forteller med største iver. Ordene bare fosser over og du roper nærmest der du går runde etter rundt stuebordet med telefonen min som du har stjålet. Men alt som kommer ut er malplasserte ord som ikke egentlig hører hjemme. Eirik, yoghurt, ringe, bringebær. Du gjør så godt du klarer med de få ordene du kan.
Når jeg hører deg bable så overentusiastisk og ektefølt kjenner jeg det rykke litt i øyekroken. Jeg skjønner ikke hvorfor det knaser i hjertet av noe så dagligdags som dette. Det er noe med entusiasmen din og fortellergleden. Her går jeg dagen lang og har kjempedårlig samvittighet fordi vi ikke har gjort stort i løpet av dagen. Med en nyoperert hånd og et konstant regnskyll begrenser det seg litt med muligheter.
Ta en tur på lekeplassen? Gløym da!
I hele dag har jeg tenkt at du må bli helt vanvittig understimulert av å henge ut her hjemme med meg hele dagen. Jeg har kjent på klumpen i magen som sier at jeg må finne på mer, gjøre mer, yte mer. Det holder ikke å være sånn passe god på å steke pannekaker, du krever mer enn som så.
Norsk sushi = pannekaker
Men så hører jeg deg prate med mormor. Mellom den konstante, overivrige bablingen hører jeg ord jeg kjenner igjen, slik som pannekake og bringebær. Du forteller om alt du har opplevd og jeg innser at livet hjemme med fattern på en regnværsdag kanskje ikke er så verst likevel. For når pappa er hjemme får du tross alt spise så mange pannekaker du vil. Du får manipulert deg til både blåbær OG bringebær, og du får leke med perler helt på egen hånd.
Hupps!
Den tabben tar jeg på min kappe. Men selv om jeg sikkert gjør mange feil, kanskje er det akkurat det som blir så riktig for deg? Kanskje er det faktisk det du prøver å fortelle til mormor? Hvor mye moro det er når ting ikke går helt etter planen, som når pappa brenner en pannekake og kardemommeboksen går i bakken? Kanskje holder det faktisk at man gjør så godt man kan.
…selv om du ikke lot deg imponere over fatterns kunstverk “Thelma & Louise – avslutningsscenen” på tegnetavla tidligere i dag. Vi prøver igjen i morgen og da bør jeg best få stående ovasjoner, ellers kan du bare glemme pannekaker.
Skal vi starte budrunden på 50 000 kr?
Men hvem er det jeg prøver å lure… Jeg vet at hvis du først setter øya dine i meg og spør om “p… pa… kake?”, så får du pannekake.
“Pannekakeblikket” vinner alltid. Fattern er svak.
Kanskje er det også det du liker aller best med å være hjemme med fattern: Han er så grei å snurre rundt lillefingeren.
I kveld er det vårt aller første foreldremøte i barnehagen, så hvorfor henger jeg med leppa?
Pjokken har endelig fått plass i barnehagen til høsten. I kveld skal vi opp for å hilse på de andre foreldrene, de ansatte og snakke om hvordan hele opplegget funker. Vi skal bli sånne folk som sier “bhg” istedenfor barnehage. Egentlig burde jeg være glad og udelt positiv. Etter å ha gått hjemme i to år med mams og paps skal pjokken endelig ut og oppdage den store verden.
Han vil knytte nye vennskapsbånd og få bekjentskaper som kanskje varer livet ut. Han vil få en eksplosiv fremgang i sosiale ferdigheter, språk, kommunikasjon, medmenneskelig forståelse og alt det som hører til. For alt dette burde jeg være intet annet enn strålende fornøyd, så hvorfor rynker jeg på pannen?
Jeg tror kanskje det er frykten for det ukjente. Gutten vår blir eldre og det gir meg ambivalente følelser. Fra å være bare vår vil han nå bli en av mange, inngå i en vennegjeng og få et forhold til de ansatte i barnehagen. Mamma og pappa vil ikke bli hans alt lenger, bare to av flere omsorgspersoner.
Jeg har så absolutt ingen mistillit til de ansatte i barnehagen, snarere tvert i mot. Jeg gleder meg så veldig på hans vegne, på alt han vil oppleve og alle de nye fjesene han vil bli kjent med. Ekskursjoner ut i skogen, eventyrstund, lek og moro. Men mamma og pappa vil ikke være der. Det er nok det jeg sliter litt med.
Til nå har vi vært der for alle de fantastiske øyeblikkene og alle de såre stundene. Det har alltid vært oss han har snudd seg til for et strålende smil eller en trøstende klem. Nå må vi dele på den oppmerksomheten og det gir meg en klump i magen.
Man hører jo om barn som våkner av mareritt midt på natten og roper etter “Tonje” fra barnehagen. Sånt høres bare morsomt ut når det ikke gjelder ens eget barn, men jeg vet at det ville bristet mitt hjerte om det en dag skjer med meg. Når pappas armer ikke lenger varmer og alt han lengter etter er klemmen fra “Tonje”.
Jeg vet at han ikke kan være en fomlete liten valp for alltid og det er jo heller ikke det jeg ønsker, det bare… Jeg vil bare være der for alt, men jeg vet at det ikke går. Det er ikke bra for ham, det er ikke bra for oss. Og det kan være litt kjipt å anerkjenne.
Men så gleder jeg meg også veldig til å hente ham i barnehagen og høre ham oppglødd fortelle om alt det spennende han har opplevd. Se ham sovne i sofaen en time tidligere enn vanlig fordi han er totalt utslitt etter en dag med lek og moro. Det er jo det jeg vil for ham, men som småbarnsfar er det også litt sårt å sette mine egoistiske behov til side. Jeg er nok litt redd for at pappa plutselig ikke rekker “Tonje” til knærne.
Så tenker jeg på alle stundene vi har hatt til nå. Tiden da han var bare vår. Var vi flinke nok til å sette pris på den? De vokser opp så fort og det er så lett å ta ting for gitt. Det slår meg nesten alltid etter at pjokken har lagt seg for kvelden. Når han fredfullt ligger og smatter seg gjennom natten. Tar jeg deg for gitt?
Med første dag i barnehagen starter for alvor den delen av oppdragelsen der mamma og pappas rolle blir mer fragmentert. Det er bare så mye vi kan lære deg innenfor husets fire vegger. Du trenger mer.
Vår lille fugl er i ferd med å ta sine første kast på ustødige vinger og det gjør meg både glad, stolt og litt trist. Er det bare jeg som er teit eller har alle det sånn?
Jeg er vel bare redd for å sitte igjen i redet og savne tiden da han var bare min.
Det er fortsatt lenge til vårt andre barn har planlagt å gjøre stor entré, men frem mot den dagen kjenner jeg at det er så utrolig mange tanker og forventninger som begynner å bygge seg opp. Sa jeg forventninger? Jeg mente bekymringer.
Man hører jo så mye rart om det å gå fra å ha ett barn til to. Jeg har ikke tall på hvor mange som allerede har skrevet “Én er som null og to er som ti”. Hvorfor folk til stadighet ønsker å minne meg på dette vites ikke, men da ligger det helt sikkert noe i det. Og det skremmer meg litt, for jeg har jo mer enn nok å passe på min halvdel av vår “null”. Hva skal skje når det plutselig rykker inn en arbeidsmengde tilsvarende 10 unger til høsten?
Jeg som er så glad i å ta lange dopauser med Pondus på fanget og litt rolig musikk på mobilen. Er jeg dømt til en fremtid med åpen dodør og tissepauser etter et skjema frem til begge barna sover?
To av denne? Ja takk! Men hvordan skal det gå med far?
Hva med fritid? Det er jo ikke som at jeg har så mye fritid per akkurat nå, men blir det enda mindre av den? Med en 2-åring i hus har man i det minste kveldene for seg selv, men nå som vi venter en liten skrikert, vil ikke det opplegget ryke og atter igjen gjøre meg til gulpeklutassistent?
Så er det dette med kjærligheten da. Hvordan skal jeg klare å få plass til mer kjærlighet enn jeg allerede har for plutten? Jeg regner egentlig med at når jeg dukker opp på fødestua, står de klare med en hjertetransplantasjon og bygger ut det jeg allerede har, slik at jeg får litt ekstra å rutte med.
Og hva vil dette si for parforholdet mellom Mammahjerte og meg? Jeg regner med at hverdagsromantikken går sin vante gang videre. Det er jo egentlig fint med å få barn nummer to da, at man allerede er innkjørt i livet som småbarnsforeldre, så det byr ikke på så mange overraskelser der. Det er lenger siden det var jordbær og sussing til frokost og Jørn Hoel på soverommet til kvelds.
Slik nytes jordbær nå for tiden. Alene.
Det er noe utrolig søtt og rart over dette med hverdagsromantikk forresten. Her i går skulle jeg gi min gravide kone en liten suss, men ble møtt med en snurpemunn som trakk seg vekk. “Kondens”, lød svaret. Vi kaller det kondens når nesa renner litt. Så da ble jeg stående og holde rundt henne og føle meg litt rar. Det var så uventet. Her hadde jeg forventet et romantisk øyeblikk, så får jeg den slengt i ansiktet. “How ladylike“, svarte jeg i en munter tone med et vagt hint av bitter undertone.
Jeg hadde regnet med at dette ville resultere i en unnskyldning og et romantisk kyss som ville få Barry White til å rødme. Det fikk jeg selvfølgelig ikke. “Men hva skulle jeg gjøre da? Jeg kunne jo ikke risikere at du plutselig fikk snørr i kjeften heller?”.
I sånne øyeblikk må man stoppe opp og tenke seg om. Er det et slikt forhold jeg vil ha? Liker jeg at vi er blitt såpass gode venner at romantikken for lengst har seilt sin vei? Og hvordan skal dette gå med ett barn til, med enda mindre tid til å pleie forholdet og tenke på hverandre?
Og det er vel akkurat i sånne øyeblikk jeg vet at alt kommer til å gå bra. Det er akkurat slike sjarmerende øyeblikk av tilsynelatende banal hverdagsromantikk jeg etter hvert har begynt å elske. Som småbarnsforeldre har vi verken tid eller ork til å dra på kino eller dele en flaske vin med dempet Marvin Gaye i bakgrunn for å finne tonen. Det holder lenge med et kleint øyeblikk og et søtt smil.
Og med det var plutselig alle bekymringene rundt det å barn til stilnet for i dag. Jeg tror dette kommer til å gå bra jeg. Noen ganger kan alle tankene ta overhånd og skape altoverskyggende bekymringer under topplokket, men nå er alt bra igjen. Alt som skulle til var litt kondens.
Det kommer ordna sig, det gör det alltid (tekst: Timbuktu)
Jeg gikk mange runder på om jeg egentlig trengte det, for jeg har jo både håndballsko og løpesko, men så landet jeg til slutt på at jeg ønsket et par fargeglade støvler til å spelle ball med.
#shoefie
Regner med at dere forstår hvorfor jeg er så gira. Wiii! De fjonge fargene a gitt! Ha en super dag alle kjære lesere og tusen takk for at du stakk innom bloggen for å dele denne store opplevelsen med meg.
/ lik hvis du liker fotballsko
Ja og forresten, frua er gravid.
Hipp hurra! Høsten 2014 blir plutten storebror 🙂 🙂
/ En enorm HIGH FIVE fra en vordende tobarnsfar og tjukkasen hans
Det er så rart å se deg nå. Det er så vanskelig å vite hvordan fremtiden vil bli og jeg er så redd for at ting skal endre seg for mye. For akkurat nå er du perfekt.
Når du sitter og fomler med plastskjeen din og sender yoghurten i alle himmelretninger. Når du sitter i badebalja og leker nysgjerrig med vannpistolen og gjentar alle ord jeg sier.
Som i går da jeg ga deg en bit lekepizza. Pitt-as, svarte du. Jeg vet at om ikke lenge så vil du mestre alle slike ord, du vil utvikle deg skremmende fort og etter hvert vil du ikke trenge meg til å holde deg i hånden. Ikke når du skal opp trappen eller når du skal ut og gå. På en måte så gleder jeg meg, men jeg er også litt redd. Du er så perfekt akkurat nå og mitt lille hode klarer ikke å se for seg hvordan ting kan bli noe bedre, så da kan det jo bare bli verre.
Du er som en fomlete valp jeg bare ønsker at skal forbli liten og søt. Jeg vil ikke at du skal bli et stort og bjeffete beist. Jeg gleder meg jo selvfølgelig til å se deg vokse opp, men akkurat nå kunne jeg godt tenkt meg å stoppe tiden. Bare for et øyeblikk.
Du vokser opp så fort og jeg føler ikke at jeg får sett deg nok. Uansett hvor lenge jeg sitter og ser på øynene dine, så får jeg aldri nok. Uansett hvor mye vi koser oss, så har jeg konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke ser deg nok. Det er så mye man må tenke på og ting som må gjøres. Mest av alt vil jeg bare sitte med deg og nyte ditt nærvær. Du er så ufattelig søt og jeg savner deg hvert eneste sekund jeg er borte fra deg.
Det høres kanskje rart ut, men noen ganger er jeg redd for at jeg ikke er god nok for deg. Ikke morsom nok, ikke flink nok. Jeg mener, jeg er jo bare en helt vanlig fyr. For deg er jeg bare pappa, men for meg er du mitt alt.
Jeg anklager ofte min kjære for å være hysterisk når det kommer til vasking og rengjøring. Ja da, det er fint når det lukter sitron i alle kriker og kroker, men det får da være måte på?
Før vi ble sammen kunne jeg fint la det gå uker mellom hver gang jeg vurderte å gå en runde med støvsugeren eller finne frem vaskebøtta. Det er ingen hemmelighet at husarbeid ikke ligger mange menns hjerter nærmest og jeg er en av disse. Sant å si så tror jeg kanskje aldri at jeg har vasket et vindu i hele mitt liv, med unntak av rengjøring i forbindelse med salg av hus/leilighet.
Situasjonen blir selvfølgelig en litt annen når man både har hund og barn i hus. Jeg sverger på at den hunden arrangerer hjemme-alene-fester når vi andre er borte, for det er rett og slett ikke mulig at én hund kan røyte så mye. Når jeg har gått over hele huset med støvsugeren forventer jeg både en medalje, stjerne i taket og at gulvene selvfølgelig holder seg plettfri i minst to-tre uker. Men nei da, dagen etter begynner hårene hans å danne nye konstellasjoner og rotte seg sammen på kjøkkenflisene. Hvordan er det mulig?!
Så er det han lille plutten da. At det ikke skal være mulig å holde yoghurten i begeret, plastelinaen på bordet og grøten ute av håret. Jeg løfter jo selvfølgelig ikke en finger for at han ikke skal få rote litt, men en viss ansvarsfølelse hadde jeg håpet at han kunne bringe til bordet snart. Han er en kløpper på å rydde, det skal han ha, men hva er greia med å kladde til vinduene hele tiden? Selv jeg som hater å vaske vinduer, innser selv jeg at tiden er moden når en liten pjokk har gått bananas med plastelinaen og sluttresultatet ser slik ut:
På tide å vaske, sier du? Sikker..?
Men men, det er vel bare prisen for popen. Hunden røyter, plutten kladder, mamma fortviler og pappa betaler Men jeg skal ikke klage: Heller en liten pjokk som kladder ned vinduene, enn ingen liten pjokk som kladder ned vinduene.
OBS: Dette betyr ikke at jeg gir mitt ord på at jeg kommer til å vaske vinduene med det første, jeg bare anerkjenner at det må gjøres. Ofte er det nettopp dette som er problemet, at jeg ikke ser tingene som må gjøres. Derfor vil jeg jeg bare anerkjenne at i dette tilfellet så ser jeg faktisk at vinduene er snuskete. Det er ikke dermed sagt at jeg kommer til å hoppe rett på løsningen. Jeg kan absolutt gjøre det altså, jeg bare… eh, tråkket over noe skikkelig her i går.
Ah, herlige legoklosser, som vi skal kose oss i dag! Jeg vet ikke hva det er med dere som jeg liker så godt, men det er bare noe helt magisk over å klikke dere på plass sammen og skubbe dere over ende igjen. Når jeg tenker over det, hva skjedde med pappa egentlig? Legoklossene ligger jo bare utover gulvet, skulle ikke vi lage tårn? PAPPAAAA!!
– Hva er det plutten? Pappa skulle bare raskt inn på kjøkkenet og svare på en melding og… ja, hvorfor sier jeg det til deg egentlig, det sier jo ikke deg noe, hehe.
Joda pappa, jeg forstår. Du tror du skal få tid til å gjøre andre ting enn å henge ut med meg du? Hah! Gjør deg klar til å bygge legotårn på legotårn hele den neste timen, mister.
– Sånn, det var alle klossene det! Se så fine tårnet! Går nesten helt opp til taket. Men nå må vi la tårnet stå litt, ikke sant?
Joda pappa, det er greit. Jeg er imponert og tårnet ditt rager høyt, det skal du ha. Men hvor stødig er det egentlig..? Ville jo vært synd hvis… Angriiiiip!
– Plutten, neeeeeei!
Ikke akkurat “9/11”, men fortsatt dramatisk.
Så var det tid for middag igjen. Mon tro hva vi får servert i dag? Selv om pappa er fornøyelig naiv når det kommer til legotårn, så er han ganske flink på kjøkkenet. I hvert fall i dag, for det lukter jo faktisk helt nydelig her. Hva kan det være? Men vent, det er jo mamma som står bak grytene? Aha, så det er du som lager mat ja. Det forklarer litt. Da gleder jeg meg i hvert fall.
– Ok pluttemannen, skal du smake. Nyyydelig laks med kokosmelk og masse snask. Nam nam!
Nei nei nei, vent nå litt. Laks? Jeg hadde jo lyst på grillpølse med ketchup! Pappa, kan jeg få grillpølse?
– Smak da plutten, det er kjeeempegodt. Mmmmm, nammenam!
Du, jeg vil ha grillpølse sa jeg.
– Hmm, så godt. Nam nam!
Øy, ikke snakk til meg som om jeg er en baby! Jeg er faktisk 2 år nå og jeg. Vil. Ha. Grillpølse!
– Du pus..? Han nekter å spise, hva gjør vi a?
– Da kan han vel bare få sitte der da.
– Ja, men vi har jo prøvd det et par ganger nå og det funker jo faktisk ikke. Har vi noe annet eller?
– Ja, vi har jo faktisk litt grønnsakslasagne igjen. Perfekt, det elsker han jo!
Hei hei hei, vent nå litt, grønnsakslasagne? Hva skjer nå? Jeg sa jo grillpølse, forstår dere ikke norsk eller? Grrrrrillpølse!
– Smake da, kjempegod lasagne akkurat sånn du elsker lille pluttis!
Men for fasan da… La oss ta dette en siste gang: Jeg har ikke lyst på grønnsakslasagne eller laks. Ja vel, så er det kanskje noe av det beste jeg vet, men akkurat i dag vil jeg ha grillpølse og sånn er det bare. Kan vi ikke bare droppe alt maset og gå rett for pølsa da?
– Uff… Han vil jo ikke ha dette heller. Hva gjør vi a? Vi kan jo bare la ham gå sulten frem til kveldsgrøten, men det er liksom ikke så mye næring i det heller da?
Ok, jeg får vel rette litt på stemmebåndene og si det i klartekst da, siden dere helt innlysende ikke tar hintene.
– Pø-se?
Se der ja, det gjorde susen. Nå sitter de og ser på hverandre og lurer. Kom igjen nå folkens, la oss bare få på en grillpølse her og bli ferdig med dette allerede.
– Haha, sa han pølse?
– Tnååååh, så utrolig søtt! Han sa pølse han! Vil du ha pølse, plutten?
Ja, takk.
– Men Peter, han kan ikke spise grillpølser til middag. Nå har vi laget en sunn og god middag, så kan han faktisk spise med oss.
Nei mamma, ikke vær vanskelig nå da, kan du ikke bare høre på pappa for én gangs skyld?
– Ja jeg vet det og i teorien så er jeg enig med deg, men hallo… gutten vil ha grillpølse. Vi kan sitte her resten av kvelden og se på en laksebit som ikke spiser seg selv eller vi kan bare fyre opp stekepanna og ha en mett plutt om typ 4 minutter. Jeg vet det er dårlig stil, men jeg tror virkelig ikke at han blir en manipulerende fascist bare han får viljen sin denne ene gangen.
– Men Peter, vi kan ikke la ham bestemme, det vet du også.
– Joda, men jeg tenkte bare at pølse tross alt er bedre enn ingenting. Bare denne ene gangen..?
– Ja… okei, så får det være greit da. Men da blir det ekstra mye avocado i grøten i kveld! Grillpølse til middag… har du hørt på maken? Godt ikke barnevernet ser oss nå.
Jaddaaaaa!! Endelig snakker vi samme språk her. Fattern, jeg noterer meg plusspoeng i boka på deg i dag. Bra jobba!
Hverdagskunst av typen moderne (homage til Ida Frosk)
– Hva gjør vi med laksen da?
– Sett den i kjøleskapet, så kan han spise den til frokost i morgen.
Hva sa? Laks til frokost i morgen? Jeg trukke det. Det står en kurv med jordbær i kjøleskapet med mitt navn på og den har jeg tenkt til å nyte sammen med en episode Blekkulf til frokost. Den laksen kan dere bare ta selv. Ellers blir det et helvete. Hvis dere holder igjen jordbærkurven og kommer rekende med den sure laksen der i morgen, så kan jeg ikke love hva som kommer til å skje med telefonen til pappa. Kanskje den plutselig blir utsatt for en aldri så liten “ulykke”. Det ville jo vært synd.
Men det er først i morgen. Nå er jeg klar for et bad. Her, ta denne grillpølsen, den kjeder meg. Hans majestet er klar for et bad. PAPPAAA, BAD! SKUM!
-Tnåååh, vil lille pluttemann bade litt kanskje?
Sånn ja, flink pappa.
/ lik hvis du også har en søt, men målbevisst diktator i huset
