Utsatt for personangrep

Det var bare et spørsmål om tid før jeg skulle bli utsatt for et personangrep. I går kveld skjedde det.

Vi hadde akkurat lagt oss for kvelden og lå på senga og småpratet. Selv om jeg har fått streng beskjed om å ikke stikke innom verken blogg eller sosiale medier på sengekanten, så hender det at jeg stikker innom. Det skjedde også i går. Et par kommentarer hadde dukket opp helt på tampen av dagen og jeg måtte jo sjekke hva det sto. Lite visste jeg da at jeg bare var få minutter unna et regelrett personangrep av verste sort.

 

 

Tidligere på dagen hadde jeg publisert et såkalt “sponset innlegg” og det kan ofte få folk til å tenne litt på pluggene. Selv om sponsede innlegg er en nødvendighet for at bloggen kan drives videre, er det alltid en viss spenning rundt det å sjekke lesernes tilbakemeldinger. Inne på bloggen var det derimot bare god stemning. Men så skjedde det.

 

 

Jeg skrudde mobilen på lydløs, la den på nattbordet og snudde meg rundt. Jeg kastet på meg dyna og la hånden på den store magen til min kjære og da skjedde det. Nesten umiddelbart kjente jeg det. Det føltes som om noen sparket meg. Hei vent, det var jo akkurat det som skjedde, det var noen som sparket meg! Det lille nurket inne i magen kjente fars hånd som banket på sin bru og svarte kontant. Det ble en karateoppvisning verden sjeldent har sett maken til og hvert eneste spark traff rett i håndflaten.

Dette var ingen tilfeldighet, men et direkte personangrep! Rettet mot meg! Jeg ble så varm om hjertet at jeg nesten smeltet rett ned på gulvet. Jeg er ingen troende mann, men det at en sædcelle og en eggcelle kan bli til et fullt funksjonelt menneske inne i magen til en kvinne kan ikke kalles for noe annet enn et mirakel. Har du noen gang tenkt over hvor spinnvilt det egentlig er? Gi to celler litt tid til å bli kjent og noen måneder senere så har du et spill levende menneske! Det er jo galskap!

Men det er kanskje sånt man først innser når man ligger på sengekanten en kveld og holder hånden på magen til sin kjære. Å kjenne livskraften fra sitt eget barn som presser seg mot hånden din fra innsiden av magen til kvinnen man elsker… Er det verdens beste følelse? Ikke umulig. Er det galskap? Heller ikke umulig. Hva enn det er så er det i hvert fall én ting:

Magisk.

 

Velkommen skal du være, lille plutt / pluttinne! Vi gleder oss 🙂

 

Les også:
Tanker om å bli tobarnsfar

* Følg bloggen på Facebook *

23 kommentarer
    1. Så hærligt skrivet Pappahjerte!! Det er som du skriver ett MIRAKEL!!! Och att dele dette mirakel med den man ælskar ær ju oxå ett mirakel!! Glad før er skull!!!!

    2. Ingen ting er så magisk som å kjenne den lille sparke inne i magen 🙂 Selv når den prøver å sparke ned pappaen sin er et en fryd å oppleve. Du kan jo vurdere å filme magen til din frue når tassen inni er aktiv, morsomt å vise frem til ungen når den er litt større. (Om hun godkjenner det vel og merke 😛 )

    3. Nå skremte du meg! Lurte på hvem i huleste heite kunne tenke på å komme med personangrep mlt en som skriver denne bloggen liksom?? Men det personangrepet du opplevde er jo det beste av alt. <3 Dere mannfolka opplever jo ikke der vi gjør, så må jo få være stort å kjenne bevegelser fra utsiden og. 🙂

    4. steinihavet: Hah, god idé men “om hun godkjenner” burde ikke stå i parentes her 😉 Haha! Legger inn søknad så får vi sjå om den går gjennom 🙂 Takk for forslag!

    5. Du har et poeng der, trekker tilbake parentesen 😉 Bare hyggelig, og lykke til om søknaden blir innvilget. For det kan være litt vanskelig å få tassen i magen til å sparke på kommando! 😀

    6. Du er virkelig god til å få meg til å stikke innom å lese fra fb når linken kommer på veggen min Nå tenkte jeg “hæ, kødder du? Hva er det NÅ folk henger seg opp i?!” :-p så jeg smelta helt når jeg leste! Du er virkelig flink!

    7. Nå skal jeg jaggu meg for en gangs skyld legge igjen et lite avtrykk her inne på internettet. Må bare få lov til å si at dette med å koke sammen et hav av bokstaver, god grammatikk og en “dæsj” kreativitet – er noe du virkelig har teken på! For å si det sånn: sjeldent blar jeg meg tilbake i historikken for å lese tidligere/eldre innlegg på klisjélignende foreldreblogger 😉 Nei, dette er bare rett og slett bra! Med vennlig hilsen en ubeskrivelig stolt mamma til en herremann på 9 mnd, som herved stiller seg i rekken for “faste lesere” 🙂

    8. Hærlig <3 Det er den tingen jeg savner aller mest med å gå gravid...de nydelige sparkene...om man ser bort ifra de som treffer blæra og ribbeina da 😛
      Bare for å kommentere en kommentar lenger opp....om du får fruen til å drikke ett glass kald, sukkerholdig saft så er du vel det nærmeste du kommer å kommandere mageboeren til å sparke 😉

    9. Herlig innlegg 🙂 Dette var litt moro å lese 🙂 Først trodde jeg du fikk dritt kommentarer på bloggen din og så var det lille gullet som hadde sparket deg. Moro 🙂
      Husker engang når William sparket pappa i ryggen på hotellopphold engang og det var rørende 🙂

    10. Jeg smilte godt nå! Du skriver så bra at jeg ser alt for meg mens jeg leser:)) håper alt står greit til med mammahjerte:))

    11. Kristin: HURRA! 😀 😀 Tusen takk for det, Kristin! Er så utrolig hyggelig å høre om de som må bryte ut av sitt faste “ikke kommentere”-mønster for å si hyggelige ting som det der. Fantastisk! Og “fast leser”, det er musikk i mine ører 😀 Men hvis du blar deg bakoveri historikken er det helt sikkert endel ymse, men satser på at det er et og annet gullkorn også. Bare å kommentere på gamle innlegg hvis du finner noe artig 🙂

      High five i solskinnet ^_^

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg