Jeg står med vann til knærne i det deilige vannet. Sommervarmen har gjort det merkelig varmt, nærmest ikke forfriskende. Foran meg ligger den blikkstille innsjøen omkranset av grønne trær som spent følger med. Jeg tar et skritt lenger ut og kjenner vannet kile. Så klarer jeg ikke vente lenger og skyver i fra.
Foran meg ligger plutten på et flytemadrass og holder seg fast mens han jubler og smiler. Dette er første sommeren han har dristet seg til å bade og han elsker det. Han kan ikke svømme riktig enda, så når pappa vil ut på dypere vann blir han med ut og får med seg alt fra sin orkesterplass på flytemadrassen. Der ligger han som en gallionsfigur og bare nyter ferden mens pappa ligger bakerst og fungerer som påhengsmotor.
– Den er grei, kaptein, svarer jeg. Vi er på vei mot en påle som stikker opp av vannet rundt 20 meter fra land. Han vil at vi skal ta oss ut, rundt pinnen og tilbake.
Vi har tatt denne ferden flere ganger de siste dagene og han er i ekstase. Bare ligge der i sommervarmen og kjenne solen steke på ryggen mens pappa følger ordre. Et godt liv.
Selv ligger jeg og tenker mye av det samme. Jeg er på hytta med familien og koser meg på sommerferie. Foran meg ligger en lykkelig plutt som ståler av glede mens tottelottene vifter muntert. Oppe på hytta står farmor og farfar og forbereder lunsj mens resten av reisefølget suser rundt og nyter diverse sommeraktiviteter. Noen bader mens andre plukker bær eller tar seg en velfortjent cowboystrekk i skyggen. Det er sommer, det er glede, det er idyll.
Tanken slår meg at livet i akkurat dette øyeblikket rett og slett føles helt perfekt. Jeg blir revet med av den gode stemningen og klarer ikke dy meg:
– Glad i deg, plutten sier jeg til den lille pjokken som ligger og koser seg.
Han snur seg rundt og ser på meg. Bak smilende øyne ser jeg at han tenker så det knaker. Han har det lure smilet sitt igjen, det smilet som forteller meg at han roter rundt i hodet etter en passende ting å si. Skal han virkelig svare tilbake med samme mynt? Skal han endelig gjengjelde lovordene og fortelle pappa hvor glad han er i ham?
Jeg blir så full av forventning at jeg nesten sprekker. Så kommer det.
Plutselig er plutten helt borte for meg. Jeg som akkurat sto inne i stua sammen med ham før han løp av sted og gjemte seg. Nå er han ingen steds hen. Jeg roper på ham, men han svarer ikke. Trappegrinden er lukket og døren inn til vaskerommet står urørt på gløtt, så han kan ikke være verken oppe eller der inne. Han må være inne på kjøkkenet.
Og ganske riktig, i det jeg runder hjørnet, tråkker over den snorkende hunden og trasker inn på kjøkkenet ser jeg ham. Han ligger under spisebordet og gjemmer seg bak en stol så bare et lubbent lite barnebein og en liten flik av bleia er å se. Han gjemmer seg som best han kan og selvfølgelig leker fattern med.
– Nei nei nei, hvor er lille dutten blitt av nå da? Har han gjemt seg? Nei og nei, hvor kan han være?
Så går jeg rundt på kjøkkenet og leter på helt innlysende feil steder. Nedi gryter, oppe i kjøkkenskap og bak de andre stolene. Han ligger musestille og gjemmer seg, men jeg hører at han puster engasjert og fniser for seg selv. Pappa klarer ikke å finne meg og det er hysterisk morsomt. Selv om han er veldig flink til å gjemme seg, så hender det også at han ikke tenker seg om og avslører gjemmestedet. Slik som når jeg tilsynelatende er på randen til å gi opp leting på kjøkkenet og han kan kjenne lukten av seier.
– Nei nei nei, jeg finner ham ikke noe sted jeg… Kanskje han er inne på badet? sier jeg høyt.
Da hører jeg plutselig en spinkel liten pipestemme fra under spisebordet:
– Ja, kanskje det?
Jeg smelter på et mikrosekund og faller pladask på gulvet. Det er så hjerteskjærende sjarmerende å høre den tynne lille stemmen pipe ut fra mellom spisestolene.
Plutten da.. rett i fella til fattern!
Når han skjønner at han er avslørt kommer han løpende ut fra gjemmestedet med verdens største smil. Fortsatt mo i knærne og med en sjarmert liten krøll i munnviken kaster jeg meg over ham for en knusekos. Så spretter han videre mens han prater og ler. Så blir det plutselig helt stille igjen…
Plutten er ingen steder å se, men borte ved vinduet blafrer det mistenkelig og under kjøkkengardinene stikker det frem to små føtter med ivrige barnetotter. Og så er det på´n igjen.
Jeg får ofte mye pes for at jeg roter verre enn en rabiat apekatt. Og det gjør jeg jo. Sko ligger slengt, klær ligger slengt og ikke er jeg spesielt god på husarbeid heller. Min bedre halvdel river seg ofte i håret over dette, for hun mener vi har nok å stri med å rydde opp etter pjokken om ikke hun må rydde opp etter meg også.
Jeg ser jo den og selv om jeg mang en gang har tenkt at jeg skal bli flinkere, så skjer det liksom ikke noe. Jeg husker aldri å vanne blomstene, skoene finner liksom ikke veien tilbake til hylla og nei, jeg ser faktisk ikke hybelkaninene før de blir store som kosedyr.
Lenge har jeg lett etter noe jeg kan fyre tilbake med, rett og slett som en slags barnslig hevn for min inkompetanse på mange områder. Men jeg har ikke funnet noe. Inntil i dag..
Jeg ante fred og ingen fare da jeg trasket inn på soverommet i dag for å hente meg et par sokker. Hvite skulle de være, for jeg skulle trene. På vei bort til mitt eget skap ble jeg halvveis stoppet av en dør som sto på gløtt. Døren inn til fruas klesskap. Akkurat i det jeg skulle til å lukke den igjen, stakk jeg til meg et lite blikk inn døren. Det jeg så der inne..
Det var nesten som å åpne døren til en helt annen verden. Det er det mest rotete, kaotiske og uregjerlige kaoset jeg noensinne har sett! Og verst av alt: Det har foregått rett under nesen på meg hele tiden! Hvor lenge har det vært slik? Er det alltid sånn?!
Iiiik! Ring en prest, ring Åndenes makt, ring Obama!
Klesskapet mitt er ikke noe glansbilde selv altså, men jeg har da i hvert fall brett på alt og visse etterlatenskaper av militærårets ordenssans. Inne i skapet til frua ser det ut som det har gått av en bombe. Endelig har jeg funnet hennes akilleshæl.
Så dette innlegget går ut til alle dere som har det som meg. Fortsett å lete. En dag vil sannheten komme for en dag.
Hevnen er så herrrlig søt! Tommel opp 🙂
P.S. Dette innlegget er på ingen måte godkjent av frua. Så derfor: Hvis jeg ikke svarer på bloggen på noen dager er det helt sikkert forbi jeg ligger innlagt på Sykehuset i Vestfold med et alvorlig tilfelle av “skotupp i nøttene”.
Jeg er langt borte i drømmeland og sover søtt som en kanin da det plutselig knirker i døra. Ett øye gløtter motvillig ut i rommet mens kroppen fortsatt sover. Kanskje var det ingenting. Øyet lukker seg igjen og bruker øyelokket som dyne. Sove nå.
Men så knirker det igjen, denne gangen fra gulvet. Så var det ikke en drøm likevel, noen har tatt seg inn på rommet. Jeg gløtter på begge øynene og ser at det fortsatt ikke er helt lyst i rommet, men det må utvilsomt være morgen. Kroppen er uenig, den vil fortsatt sove mer. Det knirker fra gulvet igjen og jeg snur meg rundt.
Der, midt på gulvet, med bustete hår og store, trøtte øyne, står en liten 2-åring og stirrer på meg. Han sier ingenting, men ser meg bare rett i øynene som bare et barn kan. Jeg ser at han tenker og jeg lurer på hva han skal si. Hva blir det første han sier for dagen? Blir det kanskje pappa? Har han hatt mareritt og vil fortelle om det eller er han tørst?
Ganske uventet lysner han plutselig til idet han har bestemt seg for hva det var han måtte si som var så viktig at han måtte stå opp for dagen bare for å få sagt det:
– Koke egg!
Jeg bryter ut i overrasket latter og drar ham opp i senga, fortsatt ikke helt klar for å stå opp, men veldig kosesyk. Vær så snill vær kosesyk du også. Og det er han. Vi ruller rundt i senga og tuller. Jeg blåser ham i nakken og drar ham i pysjen, han slår meg med en pute og ler ertende. Så finner vi frem tegnesakene og tegner flotte kunstverk. Han øver seg på bokstaver, mens jeg gjør mitt beste forsøk på å tegne en person. Jeg spør pjokken hvem han tror det er. Han svarer både mamma og farfar. Det minner meg bare på at jeg virkelig ikke kan tegne.
Farfar / mamma
Så spør jeg om det er på tide med litt frokost og at det er slik at han virkelig vil koke egg. Det kan han bekrefte. Han vil koke egg. Det finner jeg veldig merkelig siden jeg aldri har kokt egg med ham før, men det er sikkert en greie han har sammen med mamsen når jeg er borte. Så vi går på badet, skifter for dagen og tasser ned på kjøkkenet. Jeg finner frem eggkokeren og spør en siste gang:
– Er du sikker på at du vil at pappa skal koke egg?
– Nei.
– Hva, vil du ikke ha kokt egg?
– Nei.
– Jøss. Vil du ha brødskive med leverpostei da?
– JA! Leverpostei!
Så løper han hylende fornøyd inn i stua. I sånne øyeblikk blir jeg ofte stående og tenke på hva som foregår oppe i hodet til en 2-åring. Hvorfor sier han ting han tilsynelatende ikke mener og hvor kommer det fra? Hvilke prosesser er det som har fått ham til å tenke på akkurat kokte egg til frokost når vi aldri har laget det før? Kan det ha vært en drøm? Fascinerende er det uansett.
Så pakker jeg ned eggkokeren, finner frem leverposteien og starter på den daglige rutinen. Med et smil om munnen og en herlig start på dagen kan jeg ikke bare annet enn å konkludere med at 2-åringer er noen rare skapninger og at noen morgener er bedre enn andre.
Jeg står ute i gangen og prøver å få antall skopar til å gå opp med mengden plass i skohylla. Hvorfor er det sånn at det alltid ligger sko strødd omkring uansett hvor mye jeg prøver å rydde i dem? Når jeg tenker meg om, så er det jo hovedsakelig mine sko som ligger strødd.. Og pluttens blinkesko da, men han er unnskyldt. I hvert fall for et par eller to.
Hmm plutten ja, mon tro hva han driver med akkurat nå? Ble det ikke merkverdig stille fra ute i stua da? Kanskje han jobber med en bleie, kanskje han leker med bokstavene sine igjen eller.. å herregud, kanskje noe har gått galt?!
Men plutselig kommer han løpende. Ut fra stua, forbi gangen og inn på kjøkkenet. Så løper han tilbake igjen og jeg ser han har noe i hånda.. Hva var det? Var det en leke eller var det.. Aha ja, nå vet jeg hva han driver med. Pokker!
Jeg sniker meg etter ham og ganske riktig er han ingensteds hen. Ikke borte ved vinduet, ikke ved magnettavla, ikke i sofaen. Da kan det bare være ett sted han er. Stedet han går for å få litt egentid til å finne på hyss.
I dette bildet gjemmer det seg en plutt
Jeg lister meg bort og ganske riktig, mellom sofaen og stuebordet ligger han klemt med en penn i hånden. Men han har allerede oppdaget meg og sett meg komme, så mine ønsker om å ta ham på fersken blir raskt avblåst. I det jeg titter rundt stuebordet og ned på ham, ligger han og ser tilbake på meg.
Smilet i munnviken er så lurt, så utrolig lurt. Han holder en penn, men han har ikke gjort noe galt. Han vet at jeg ikke har noe på ham. Jeg kommer med en liten advarsel om at han ikke får lov til å tegne på stuebordet, for jeg VET at han kommer til å finne på noe bøll, men jeg har ingen bevis i saken og derfor må jeg la den lille forbryteren gå. Jeg kan jo ikke ta fra ham pennen i et preventivt forsøk på å stoppe kriminaliteten heller. Det vil føles feil, men likevel ser jeg i det lure smilet at han planlegger hyss.
Men hva skal jeg gjøre? Skal jeg fjerne alle tingene han muligens kommer til å herje med? Skal jeg aldri la ham teste grensene? Ønsker jeg å kneble hans muligheter for utvikling, for å teste grensen mellom rett og galt? Er det ikke tross alt bedre rent pedagogisk å la ham utføre ugjerningen og deretter ta skjenneprekenen og praten om konsekvenser etterpå? Jeg er kneblet.
Jeg husker nemlig en epiosde på ungdomsskolen da en lærer i starten av en time helt ut av det blå ba meg sette meg på første rad. “Hvorfor?” spurte jeg, som satt og vippet på bakerste rad. “Fordi jeg vet at du kommer til å finne på noe tull i løpet av timen uansett”, svarte han. Selv om han antakeligvis hadde rett så føltes det veldig urettferdig. Å bli forhåndsdømt på den måten sier litt om forventningene noen har til deg. Ønsker jeg at pjokken skal vokse opp med den tanken i hodet? Neppe.
Og i de sekundene det tok meg å gjøre meg opp disse tankene hadde plutten også tenkt seg om. Så kom det:
– “Gå bort”.
To og et halvt år gammel og allerede er han smart nok til å skjønne når han har fattern rundt lillefingern. Skrev jeg “når”? Jeg mente “at”. Slukøret og en smule irritert over at jeg er rundspilt av en to-åring tasser jeg tilbake til skohylla.
Litt usikker på hvem av disse to som styrer familien..
Senere samme dag etter at plutten har gått og lagt seg for kvelden er jeg tilbake i stua for å rydde. Etter en lang dag i heimen er det leker både høyt og lavt. Bordet er fullt av halvtygde gulrøtter, leverposteiskiver og vann. At det skal være så morsomt å søle med vann da? Ja ja.. Så kommer jeg på episoden med pennen. Jeg stikker hodet ned mellom sofaen og stuebordet, ned til pluttens hemmelige plass der han ofte henger ut for seg selv. Jeg ser på siden av stuebordet, jeg ser på sofaen. Jeg ser på teppet og en ekstra gang på stuebordet. Ikke et pennestrøk.
Kanskje var det derfor han sa “Gå bort”? Ikke for å si “Stikk pappa, jeg skal tagge ned bordet ditt”, men heller “Pappa, jeg forstår, du trenger ikke passe på meg hele tiden”. Hvilket signal hadde jeg da sendt om jeg hadde tatt pennen fra ham bare for å være på den sikre siden? Ville ikke det fortalt ham at jeg ikke har tillit til ham? Ville ikke det skapt en usikkerhet mellom oss som jeg kanskje ikke ville vært klar over?
Det høres kanskje ut som en triviell enkeltsituasjon, men slike episoder oppstår hele tiden og det er nesten skummelt å tenke over at summen av alle alle disse til slutt utgjør hans oppdragelse. Det er en konstant balansegang og det glemmer man ofte å tenke over. Kanskje er det like greit, for hvis man skulle hatt dette aktivit i tankene til enhver tid ville man blitt sprø.
Men det kan være greit å ha i bakhodet. Det er en tid for å sette ned foten og snakke med sinnastemmen, men det er også en tid for å ta et skritt tilbake. Noen ganger, kanskje oftere enn man tror, må man bare gi barnet tillit, stole på dem og la barnet selv finne ut av ting på egen hånd. Eller som plutten ville sagt det:
Gå bort.
Titt tei!
/ lik eller kommenter hvis du har noe på hjertet 🙂
Jeg husker ikke stort fra barnehagen, men én episode husker jeg veldig godt. Og den har brent seg fast i minnet.
Tunnelsyn (#badumtss)
Det var rundt lunsjtider en varm sommerdag og bordene var blitt flyttet utendørs. Sånt skjedde nesten aldri så det må ha vært veldig varmt. Med stort overmot løp jeg mot benkene der melkeglassene sto på rad og rekke. Overivrig og tørst kastet jeg meg over glasset og gulpet nedpå en stor slurk. Glasset hadde allerede stått ute en god stund og melken som engang hadde vært god, hadde blitt sur som en sneip. Varm, besk og syrlig. Den smaken kommer jeg aldri til å glemme.
Sånn smakte det…
Det begynner å bli noen år siden den dagen og nå har tiden kommet for at jeg skal slippe min egen sønn løs innenfor barnehagens porter. Endelig skal vi bli sånne folk som sier “bhg” istedenfor barnehage. Selvfølgelig gleder jeg meg stort på hans vegne, men jeg er også nervøs. Hva om han ikke trives? Hva om han trives for mye og aldri vil hjem igjen?
Klumpen i magen har rukket å vokse seg stor som et svangerskap i sitt andre trimester. Den søte lille valpen vår er i ferd med å bli eldre og det føles som at jeg snart har utspilt min rolle. Er jeg egentlig klar for å bli stuet opp på loftet sammen med fonduesettet og raclette-grillen?
Pappas trygge hånd vil alltid være her
Samtidig skal det selvfølgelig bli fint å få noen med utdannelse på saken. Mine ferdigheter innen grunnleggende oppdragelse begynner å nærme seg et metningspunkt. Alt var så mye lettere før han lærte seg å lese meg. Da han bare var en liten baby som blindt tok imot vår hjelp som en lat konge. Nå er han mer som en politiker i opposisjon. Han er uenig i det meste og hva enn vi lager til middag er det ikke det han ønsker. Det skal bli fint med litt hjelp, for det er bare så mange ganger en enkel far kan si nei til store blå øyne som spør om en yoghurt til.
Is = Tross alt bedre enn sur melk
Så når den dagen kommer og portene åpnes skal jeg være klar. Klar for å sende ham av gårde med lovord og sang. Men det blir ikke lett. Jeg har så lyst til å fotfølge ham rundt og advare ham mot alt han må passe seg for. Vær forsiktig når du klatrer, ikke stå på stolen og pass deg for huska. Jeg kan ikke være der for alle øyeblikkene eller fange ham når han faller, alt dette må han nesten bare finne ut av selv. Jeg har ikke tenkt til å holde ham igjen når han flyr av sted på ustødige vinger, men én ting kommer jeg til å si:
En dag vil du være en voksen mann. Kanskje høyere enn meg. Kanskje tøffere enn meg. Vi skal prate som likemenn, krangle som likemenn og enes som likemenn. Du vil klappe meg på skulderen og jeg vil bli overrasket over hvor sterk er. Sterkere enn meg.
For nå er du bare et lite barn som elsker min oppmerksomhet og hyler av glede når du får spakre pappas sko i været slik du vet at du ikke får lov til. Du ser meg på og smiler.Jeg ser det i det lure smilet ditt at dagen en gang vil komme. Den lille krøllen i munnviken og gnisten i blikket ditt sier meg at du vet mer enn jeg vet. Du er ikke en liten baby lenger, du er en person. En liten mann. En fremtidig læret, kanskje regnskapsfører. Dyrlege, vaktmester, statsviter eller IT-konsulent. Hva enn det blir, vit at jeg heier på deg. Alltid.
Akkurat sånn ja
Du tester hele tiden grenser og akkurat nå er det greit at vi holder deg igjen, men en dag må vi gi slipp. En dag vil du bryte fri og starte ditt eget liv. En dag vil du kanskje stifte din egen familie eller ikke, valget er ditt. Men tiden tikker alltid og en dag vil du bli en skjeggete mann. Som meg. Det er rart å tenke på når jeg ser deg tøffe rundt i stua og hyle lystig og viltert som bare et barn kan. En dag vil du gå i mine sko. Men for nå er det pappa som er størst.
En dag vil disse faktisk passe
/ lik hvis du også synes det er rart å ha en fremtidig voksen i hus
Det er utrolig hva en liten 2-åring kan få til. Det må han nok synes selv også, for nå for tiden trenger han ikke oss foreldrene lenger. Tittelen taler vel egentlig for seg, for med sine snart to og et halvt år på klokka har pjokken nå entret den velkjente “klare selv”-fasen.
Det føles som i går at han lå i vippestolen og var helt hjelpesløst avhengig av mamma og pappa. Han klarte ingenting selv og vi måtte jobbe døgnet rundt for å sørge for å gjøre den lille prinsen til lags. Vi måtte ha koll på når han var tørst, når han var sulten, når han var kald, når han var varm osv. Han klarte ingenting selv og vi som foreldre hadde hele ansvaret. Slik hadde jeg sett for meg at vi skulle holde det gående i rundt 16-17 år til. Den gang ei.
Plutten har nå tilsynelatende blitt fullvoksen over natta. Alt er klare selv. “Sjøl!” roper han. Og vi lystrer. “Ha det” sier han da og vifter oss elegant vekk. Slik som hvis vi skal vaske hendene før maten.
Sjøl!
Før måtte jeg holde ham over vasken og styre noe forferdelig med både vann og såpe for at hendene skulle bli rene uten at vannet ga ham verken brannsår eller koldbrann. Nå ber han pent om å få ta saken i egne hender og løper inn på badet for… hei vent, det var løgn. 1 av 10 kvelder løper han velvillig inn på badet. De resterende 9 må jeg dra ham med nebb og klør unna lekene sine. Og med leker mener jeg for tiden min egen mobiltelefon.
Kjapp notis: Til alle dere som står på kontaktlisten min: Beklager. Det er ikke meningen å ringe dere i tide og utide for så å bare legge på igjen etter et sekund. Jeg er ikke rar, gal eller pervers. Det er bare plutten og han ELSKER å ringe. Jeg har rett og slett ikke hjerte til å ta fra ham telefonen når han sitter der og styrer. Legger ved et bilde som jeg håper gir meg litt forståelse. Her har han lurt seg ned mellom sofaen og bordet slik at han får ligge i fred og ro for å ringe stort sett alle han finner på kontaktlista.
Ah, fatterns gamle kollega han ikke har snakket med på 10 år. La oss ringe ham. 17 ganger.
Hei vent, det ga meg en idé. Jeg skal gi ham en nøyaktig lik telefon, slik at han tror den er min, men så lagrer jeg KUN nummeret til telefonselgere. Så kan han ringe og plage livsskiten ut av dem tilbake, så får de smake sin egen medisin og se hvordan det føles. Dæsken, jeg skulle jo egentlig bare skrive et innlegg om alt som plutten får til på egenhånd for tiden, men det var jo faktisk en god idé!
Så til alle dere partysvensker med kveldsjobb som telemarketer: Watch out, Plutten is coming!
Ja hej, jag heter Plutten. Vilken strömförsörjing använder du? Vil bu byte? Ah ån, kom igen grabben!
Inspirert av innlegget Hverdagsnevroser av Casa Kaos ble jeg nødt til å saumfare mitt eget hode og se etter feilkoblinger som fører til hverdagsnevroser. Jeg trodde først at jeg ikke hadde noe å melde, men innså raskt at det var opptil flere skruer som var litt slarkete. Her er mine hverdagsnevroser:
Volum på tv Jeg må ikke bare ha lyden på tv-en på partall, men volumet jeg lander på må alltid være skrudd opp, ikke ned. Slik at jeg kan ikke gå 16-15-14, men 12-13-14. Hvis jeg skal skru lavere må jeg gå omveien slik 16-15-14-13-14.
Dopapir Papiret skal henge ut fra veggen. Her finnes det intet rom for diskusjon. Snur rullen hvis jeg er på besøk.
Bilskilt Regner sammen tallene på bilskiltet og vil aller helst at det skal gå opp i et partall eller evt. 9 (av ukjent grunn). F.eks LX 36254 = 3+6+2+5+5 = 21 = 2+1 = 3 = Dagen er ødelagt.
Like fingre Hvis jeg tar på noe med én hånd, så vil jeg gjerne ta på det samme med den andre for å skape symmetri. Dette gjelder spesielt for riller eller andre ting som sitter igjen litt i fingrene. Dette gjelder for øvrig også hvis jeg biter meg i kinnet. Da må jeg bite det andre også for å skape likevekt.
To av alt Jeg er litt besatt av partall, spesielt på matfronten. Jeg spiser aldri en pastill eller tyggis alene. Aldri. Brødskiver kan jeg akseptere i oddetall, men rundstykker må være partall. Jeg prøver også å porsjonere ut f. eks biff slik at den siste biten er et herlig stykke partall.
Hmmm…. singeltyggis. Skeptisk.
Søvntyv Jeg tror alltid at noen skal bryte seg inn hos oss om natten og derfor har jeg ikke sovet en skikkelig natt uten en eneste bekymring siden jeg var typ 10 år. Bare hvis jeg er på hotell kan jeg sove trygt, men selv da sover jeg med ett øye åpent. Så er jeg uansett så giret på hotellfrokosten at jeg sover urolig okke som.
Tissatrengt Jeg utstår ikke tanken av å måtte bare litt på do når jeg skal legge meg og derfor må jeg ofte gå for å tisse opptil flere ganger før jeg kan bysse lalle. Dette må jeg også ta med i beregningen hvis jeg tenker å lese bok eller lignende. “Mjaa, jeg kan jo lese 3-4 sider i boka nå, men da må jeg opp på do etterpå og det gidder jeg ikke, så da dropper jeg det”. Kanskje er det faktisk derfor jeg får lest så lite?! Har sittet fast i den samme boka i snart et halvt år.
Bildøra Jeg må alltid dobbel-/trippelsjekke at bildøren er låst. Jeg har lagt meg til en rutine at jeg sier et kjendisnavn sånn halvhøyt til meg selv når jeg lukker døren, slik at jeg skal huske at jeg har gjort det. Sånn at når jeg etter 20 sekunder tenker at jeg ikke låste døren, kan jeg si til meg selv: Hei Peter, husk: Davy Wathne. Du låste døra.
Hygiene Det er tre ting jeg MÅ ha tilgjengelig til enhver tid; rene sokker, deodorant og tannbørste. Hvis jeg mangler en av disse går jeg konstant og tenker på det. Hvis jeg hadde blitt sendt på en øde øy og kunne tatt med meg én ting, ville det blitt en tannbørste. Ikke en kniv, pil og bue eller noe sånt tull. Tannbørste.
Hyttebørsta står alltid klar til tjeneste 🙂
Dødsangst Dette er vel mer en reell frykt enn en triviell nevrose. Når jeg tenker på døden kan jeg frike helt ut, altså virkelig. Det er noe med tanken på en uendelig evighet i mørke som virker så utrivelig. For å balansere ut dette må jeg ofte “snappe” ut av det, enten ved å snakke med noen eller f. eks. slå i veggen for å avlede tankene. Problemet er at denne angsten ofte inntreffer f. eks. når jeg står i dusjen og det hender i blant at jeg kommer løpende klissvåt og kliss naken ned til frua for å bare si hei. I starten virket nok det veldig rart.
Okei, her må jeg faktisk dele en historie til. For dette skjedde nemlig en gang da jeg var i militæret. Jeg kjente den stille panikken komme krypende ved tanken på solen som brenner ut og alt det der. Jeg prøvde å lese på en shampooflaske, men det hjalp ikke. Så helt ut av det blå gikk jeg bort til en av gutta i dusjen og ga ham en skikkelig high five. Han forsto selvfølgelig ingenting og jeg hadde ikke noen god forklaring å gi ham heller. Vi sov på samme rom også, så stemningen den kvelden ble litt beklemt. Jeg tror kanskje han fryktet at jeg satt fast i skapet og akkurat hadde lagt an på ham. Så Tore, hvis du leser dette, jeg var ikke hypp på deg eller bare skikkelig creepy altså, bare litt redd for å dø.
Tenke på at man tenker Har du noen gang tenkt over at du tenker? Altså, at man sier til seg selv: “Så rart at jeg tenkte på akkurat det og så rart at jeg tenkte på at jeg tenkte det”. Så begynner du å tenke over at du tenker og deretter tenker du over at du tenker over at du tenker. Så begynner du å tenke at du… Ja, du forstår greia. Det er en klassisk “mindfuck” som kan gå i loop og holde det gående helt til man blir sprø.
Aj, slike tanker gir meg strekk i hjernemuskelen
Bank i bordet Jeg er på ingen måte en troende mann, ei heller overtroisk, men jeg klarer ikke slutte å banke i bordet! Jeg tenker at jeg skal slutte neste gang det kommer en situasjon som ikke er så alvorlig at jeg strengt tatt ikke trenger å banke, men så langt har alt vært bankeverdig. Det føles på en måte som en bønn og det virker så strengt og urettferdig å droppe det. Det er noe med å si at: “Ok, jeg har banket for alt frem til nå, men seriøst… den turen din til India der du håper å ikke bli overfalt og drept, nei det kan jeg ikke banke for”.
Puh, det var heldigvis alt. Tror jeg. Det er sikkert mer også, men det får holde. Og nå er jeg kjempespent: Nå som jeg har lagt ut om mine hverdagsnevroser, hva er DINE?
Massiv respekt og en enorm high five til alle som deler av sine rariteter i kommentarfeltet 🙂
Båten, det er pappas sted. Det er her jeg finner min etterlengtede pappatid og smaker på livet utenfor husets fire vegger. Her ute rufser vinden i håret og jeg kan være bare meg selv. Her er luften forfriskende skarp i lungene og nasjonalromantikken strutter blant måkeskrik. Her kan jeg mette jaktinstinktet og leve som en urmann. Med påhengsmotor.
Men om noen år, lille plutt, om noen år er det din tur. Da skal du bli med pappa ut og fiske. Da skal jeg lære deg det jeg kan. Forhåpentligvis blir du like glad i å fiske som meg. Kanskje synes du det er teit, kanskje vil du ikke være med i det hele tatt. Jeg skal ikke tvinge deg, men jeg håper så inderlig at du som meg vil kjenne adrenalinet i kroppen når det napper i snøret.
Føle gleden og spenningen når du ser det glinsende skjæret i vannet av en sprelsk makrell som nærmer seg overflaten. Da kan vi sprette mellom bølgetoppene og sammen gjøre livet utrygt for alle havets fisker. Vi kan liste oss ut en tidlig morgen og koke kaffe på brygga før vi legger i vei. Vi kan ta med oss niste og bli i båten til solen går ned. Bare du og jeg, lille plutt, bare du og jeg.
Men ikke i dag, for i dag er båten bare pappas sted. Mitt lille fristed der jeg kan leve som en mann. Men en dag, lille plutt.
