Vemodig foreldremøte

I kveld er det vårt aller første foreldremøte i barnehagen, så hvorfor henger jeg med leppa?

Pjokken har endelig fått plass i barnehagen til høsten. I kveld skal vi opp for å hilse på de andre foreldrene, de ansatte og snakke om hvordan hele opplegget funker. Vi skal bli sånne folk som sier “bhg” istedenfor barnehage. Egentlig burde jeg være glad og udelt positiv. Etter å ha gått hjemme i to år med mams og paps skal pjokken endelig ut og oppdage den store verden.

Han vil knytte nye vennskapsbånd og få bekjentskaper som kanskje varer livet ut. Han vil få en eksplosiv fremgang i sosiale ferdigheter, språk, kommunikasjon, medmenneskelig forståelse og alt det som hører til. For alt dette burde jeg være intet annet enn strålende fornøyd, så hvorfor rynker jeg på pannen?

 

 

Jeg tror kanskje det er frykten for det ukjente. Gutten vår blir eldre og det gir meg ambivalente følelser. Fra å være bare vår vil han nå bli en av mange, inngå i en vennegjeng og få et forhold til de ansatte i barnehagen. Mamma og pappa vil ikke bli hans alt lenger, bare to av flere omsorgspersoner.

Jeg har så absolutt ingen mistillit til de ansatte i barnehagen, snarere tvert i mot. Jeg gleder meg så veldig på hans vegne, på alt han vil oppleve og alle de nye fjesene han vil bli kjent med. Ekskursjoner ut i skogen, eventyrstund, lek og moro. Men mamma og pappa vil ikke være der. Det er nok det jeg sliter litt med.

Til nå har vi vært der for alle de fantastiske øyeblikkene og alle de såre stundene. Det har alltid vært oss han har snudd seg til for et strålende smil eller en trøstende klem. Nå må vi dele på den oppmerksomheten og det gir meg en klump i magen.

 

Man hører jo om barn som våkner av mareritt midt på natten og roper etter “Tonje” fra barnehagen. Sånt høres bare morsomt ut når det ikke gjelder ens eget barn, men jeg vet at det ville bristet mitt hjerte om det en dag skjer med meg. Når pappas armer ikke lenger varmer og alt han lengter etter er klemmen fra “Tonje”.

Jeg vet at han ikke kan være en fomlete liten valp for alltid og det er jo heller ikke det jeg ønsker, det bare… Jeg vil bare være der for alt, men jeg vet at det ikke går. Det er ikke bra for ham, det er ikke bra for oss. Og det kan være litt kjipt å anerkjenne.

Men så gleder jeg meg også veldig til å hente ham i barnehagen og høre ham oppglødd fortelle om alt det spennende han har opplevd. Se ham sovne i sofaen en time tidligere enn vanlig fordi han er totalt utslitt etter en dag med lek og moro. Det er jo det jeg vil for ham, men som småbarnsfar er det også litt sårt å sette mine egoistiske behov til side. Jeg er nok litt redd for at pappa plutselig ikke rekker “Tonje” til knærne.

 

Så tenker jeg på alle stundene vi har hatt til nå. Tiden da han var bare vår. Var vi flinke nok til å sette pris på den? De vokser opp så fort og det er så lett å ta ting for gitt. Det slår meg nesten alltid etter at pjokken har lagt seg for kvelden. Når han fredfullt ligger og smatter seg gjennom natten. Tar jeg deg for gitt?

Med første dag i barnehagen starter for alvor den delen av oppdragelsen der mamma og pappas rolle blir mer fragmentert. Det er bare så mye vi kan lære deg innenfor husets fire vegger. Du trenger mer.

Vår lille fugl er i ferd med å ta sine første kast på ustødige vinger og det gjør meg både glad, stolt og litt trist. Er det bare jeg som er teit eller har alle det sånn?

Jeg er vel bare redd for å sitte igjen i redet og savne tiden da han var bare min.

 

Pappas lille alt <3


Les også:

– Kan vi stoppe tiden?

* Følg Pappahjerte på Facebook *

78 kommentarer
    1. For et utrolig koselig innlegg 🙂
      Jeg hadde det sånn med eldstemann som nå er 3 og jeg kommer til å slite like mye med å “forlate” nummer to når hun begynner i barnehagen til høsten.

    2. Jeg grein mine modige tårer på vei hjem fra infomøte da min eldste skulle begynne i barnehagen… Gjorde det samme med nr 2 og 😉

    3. Å herre min hatt.. Tårer triller og klumpen i halsen vokser..
      Har selv 2 herlige barn, 2 og 4 år..
      Det aller verste var vel da eldstemann skulle begynne i barnehagen for første gang. Samboeren min ble forbannet da jeg satt ute i bilen i 45 min utenfor barnehagen og “bare skulle se at alt gikk bra..” og også da tårene sprutet de første gangene vi leverte ham og skulle reise derfra. Det ble jo såpass ille for akkurat meg, at jeg tok ham ut av barnehagen en periode fordi jeg følte han ikke var klar enda.
      Eller var det JEG som ikke var klar??
      Må flire litt; for vi hadde en samtale/diskusjon tidligere idag om når det ville være ok for oss å sove borte fra barna en natt..
      Samboeren min snudde seg mot meg i bilen og sa: Jeg kjenner deg.. Du hadde ikke taklet det. Gi det 3, kanskje 4 år til, så kan vi prøve, men ikke nå.
      Så er det sånn at det er verst for foreldrene?
      At det er ikke barnet som skal bli klar for en dag eller natt uten mamma og pappa, men at det er VI som må bli modne for en tid uten dem?
      Kjenner meg så absolutt igjen i det du skriver, og når jeg ser på mennene jeg har rundt meg til enhver tid, er det forfriskende å høre om en mann som setter ord på følelser som, som regel, blir forbeholdt mor.. (åpenlyst iallefall) Takk for at du blogger som du gjør! Gleder meg til hvert innlegg!

    4. Tåre i øyekroken! Du setter veldig godt ord på det. Da lille pjokken her i hus begynte i”bhg”Jeg vet ikke hvem som gråt mest. Han eller jeg. Av og til tror jeg det var meg. Jeg bare holdt meg til jeg kom til bilen og så satt jeg der å hulka. Det føltes skremmende å overlate det kjæreste jeg har til fremmede. Det føltes feil å gå ifra min gråtende sønn i en ukjents armer. Det føltes vondt å tenke på at heretter skulle jeg få høre om alt den fantastiske sønnen min hadde gjort den dagen, høre det fra noen andre, istedet for å få oppleve det selv. Det var noen tøffe dager og uker. Og jeg husker lett den følelsen. Men nå er det fint, han gleder seg til å dra, men er også glad for å se meg når jeg kommer å henter han. De som jobber der er engler på jord og de elsker også sønnen min. Han er i de beste hender. Og om ikke annet, så setter man mer pris på timene man har sammen, når de ikke er så mange som før.

    5. Mitt første og foreløpig eneste barn begynte i barnehage etter påske, og jeg har kjent på akkurat de samme følelsene; det føltes så rart å overlate henne til “fremmede” mennesker for mesteparten av dagen? Hun skal jo være hos mammaen og pappaen sin, hun som er så liten? Hun var knappe halvannet år når hun begynte så vi fikk mye ekstra tid hjemme, men likevel…
      Jeg husker en venninne med jevnaldrende barn si at “de blir så selvstendige når de begynner i barnehagen”. Og jeg begynte nesten å gråte av den tanken; min lille skulle bli selvstendig? Hun er jo bare halvannet år, hun skal da ikke trenge å være selvstendig!?
      Heldigvis går dagene bra, hun vinker og smiler når jeg går og ser ut til å kose seg. Men jeg tenker fortsatt mye på alt det hun opplever som vi ikke er en del av. En hel verden som mamma og pappa ikke er en del av. En verden av nye ord, nye sanger, små venner og fine turer.
      Jeg er i bunn og grunn MEGET fornøyd med det barnehagetilbudet som staten har til oss, men mammahjertet mitt skulle helst vært hjemmeværende en stund til 🙁

    6. Så fint skrevet..:) Det er ikke lett det der med bhgplass, men vi fikk fra sønnen var ett år. Jeg må bare si at jeg anger på at vi ikke snudde enda mer på krona, og hadde han hjemme til han var hvertfall halvannet. Dere er heldige som har hatt skatten deres hjemme så lenge,selv om det sikkert ikke har vært ukomplisert i forhold til jobb og økonomi:) Hvis vi får flere barn skal jeg gjøre alt for å ikke sende min lille ettåring i bhg, de er så små. Har jobbet i bhg selv, og synes de minste er så små. Gutten din som er så stor kommer nok til å storkose seg med de andre barna:) Lykke til alle tre, det er omveltning for alle, og kanskje mest av alt foreldrene;)

    7. Kjenner meg ikke igjen jeg. Både ungene og jeg likte bhg. Har verken hatt tåre i øyekroken eller klump i halsen. Minste begynner på skolen til høsten og det blir godt. Alle aldre har som sjarm. Lykke til med bhgstart 😉

    8. Min jente er nå 5 år, jeg har fått føle på denne “vil hun klare seg uten meg?” to ganger, siden vi flyttet i fjor høst og hun da byttet barnehage. Jentungen var pissredd for at de andre ungene ikke skulle forstå hennes dialekt, gjøre narr eller tenk om hun ikke forsto dem! Og mammahjerte mitt gråt med henne, men trøstet meg med at hun er jo min lille skatt og alle liker jo henne, dette skal gå så fint! Og tror du ikke det gikk over all forventning? Etter 2 dager var hun en av gjengen, etter 4 dager var hun invitert i bursdag og etter 2 uker var hun med sin nye bestevenninne hjem 🙂 Og hun er nå en av dem, og hver dag løper hun inn der og blir tatt imot med klem og kos, og hver dag drar hun derfra og blir vinket hadet med klem, kos og masse roping og hoiing. Jeg tror det er verst for oss store, det å gi slipp og ikke være den aller viktigste, men vet du hva?
      Du vil alltid være pappa, og ingenting slår mamma og pappa!

    9. Kjenner meg så igjen!! Her begynte lille frøkna i bhg når hun var 13 mnd! Jeg gråt flere ganger og ville helst ha hun hjemme! Men så så jeg hvor mye glede hun fikk av å være der og jeg tok meg sammen. Men det var ille den første tiden :/ aldri hatt en så stor klump i magen før jeg! Men stå på, lytt til magefølelsen din og se ann humøret på barnet 🙂 det værste er når de gråter da vi går fra dem, men jeg stod bak en vegg en gang, og da sluttet hun å gråte i sekundet hun ikke så meg lenger! Men de lærer så utrolig mye ! Tror gutten din kommer til å kose seg 😀 lykke til med starten og hold on! Det blir nok sterkt, men også veldig bra 🙂

    10. Dette var ett følelsesladet innlegg med klump i halsen. Jeg kjenner på den usikkerheten du snakker om å at alt er så fremmed. Fremmede mennesker skal ta vare på det kjæreste man eier og har i en stor del av dagene. Alle har jo de samme følelsene. De fleste hvertfall. Og det går nok veldig fint, men klart de første dagene må man gå noen runder med seg selv,.
      Sønnen min blir 1 år om ett par dager og begynner også i barnehage når han fyller 2 år. Veldig glad for at vi også valgte å vente så lenge. Bare nyte 1 år til 🙂 Ha en fin uke Peter!

    11. For et rørende innlegg! Fikk nesten tårer av å lese selv om jeg ikke har barn selv:P Du er utrolig flinkt til å sette ord på følelser, noe mange menn sliter med føler jeg. Håper du fortsetter å blogge slik! 🙂

    12. Jentene våre begynte i bhg da de var 11 og 12mnd. Rart å tenke på at de skulle ha sitt eget liv der,som ikke vi var en del av.
      Begge jentene elsker barnehagen, og eldste er ei skravlebøtte,så får høre mange historier 😉

    13. Det er bare et tegn på at du er en god forelder tror jeg. Vår begynte når han var året. Da var han helt klar, de sa de sjelden så tilenning gå så greit. Fryktelig tungt for meg som hadde vært alene hjemme med han ett helt år. Men, vær trygg på at han får en god hverdag med venner og samtaler vi sm foreødre ikke kan ha med barna, for de må de ha med jevnaldrene. Lykke til, det kommer til å gå så bra. Og du, det er helt normalt om det kommer litt vått i øyekroken første dagen altså. 🙂

    14. Som ansatt i barnehage kan jeg meddele at uansett hvor lange dager barna har borte fra foreldrene, fylt med eventyr og mestring og nye oppdagelser, er det alltid mamma og pappa først. Uansett hvor mye kos og kjærlighet, uansett hvor høy latter, uansett hvor mye tolmodighet skjenket for å hjelpe et barn å skrive bokstaven sin riktig vei – ingen i hele verden kan noen gang måle seg med mamma. Uansett hvor stressa pappa var da han leverte, hvor morsomt barnet har hatt det med vennene sine og uansett hvor mye oppmerksomhet barnet har fått fra meg – til å fortelle det pappa ikke hadde tid til å høre på – med det samme mamma og pappa nærmer seg porten slipper barna ALT, fysisk og mentalt, ansiktet lyser opp og HVER GANG roper/hikster/ler/gråter barna “MAMMA MIN! DER ER PAPPA!”
      Vi i barnehagene blir innmari glad i barna deres, men uansett hvor hardt vi prøver kan vi aldri aldri aldri komme i nærheten av dere foreldre.

    15. Hehe…dette er bare nå det… Så kommer vårdugnad med EU oppraking av all barken de leker på..samt sikre at sanda er bløt og at asfalten er tørr.. Og så kommer valg til SU og FAU og alskens komiteer.. Og så kommer diverse frokoster og luncher du må ta deg fri til.. Og hysteriske foreldre som ikke klarer la være å kritisere hva andre unger har på maten… Så kommer høstdugnad og møter og valg til styret og andre komiteer igjen.. Så blir unga sjuke..etter tur.. Du har mye “morro” vente…
      Apropos mat: Vi opplevde at to barn delte matpakka til den ene.. Da kommer mammaen til han som ikke hadde igjen mat og som storkoste seg med ei skive med gulost inn, ser på sønnen sin, røsker skiva ut av handa på han og sier “du liker jo ikke gulost du”… Vær så snill å tenke dere om der ute..
      Og en ting til.. Om Plutten griner da du/dere skal gå…så bare gå.. Han er ferdig med grining så snart dere er ute av syne… Gjør personalet tjenesten å gå..ikke bli og dust til tilvenningen 🙂

    16. Vesla mi er 9,5 måned og skal ha første dag i barnehagen på ettårsdagen sin. Jeg gruer meg som en hund!! Det lengste jeg har vært borte fra henne er 1,5 time, og plutselig er det jobb, pendling og lange dager i barnehagen!
      Du er heldig som har hatt Plutten for deg selv i 2 år. Jeg skulle så gjerne vært hjemme mye, mye lenger….

    17. Sitter her og stortuter.. Føler det på akkurat samme måte..gutten vår skal begynne til høsten og jeg kan ikke engang forestille meg hvirdan jeg skal klare å si ha det til han i barnehagen, levere han til fremmede..og gå..??! Nei.. Det er skummelt det her.. For oss voksne;)
      Lykke til til dere! Og takk for at du blogger! Fantastisk flink med ord!!

    18. Jeg har jobbet ca et år som vikar i barnehage, på både liten og stor avdeling, og jeg må bare undertegne Ingrid sin kommentar over her. Det er INGEN fare for at “Tonje” skal overgå pappa :p Vi snakker så mye om mammaer og pappaer og hva de gjør og hvor de er og hva de heter og når de kommer i løpet av en dag i barnehagen, at man kan bli helt svimmel 😀

    19. Fy søren, du skriver så bra! Har ikke barn selv, men du beskriver alt så bra at jeg nesten kan kjenne de samme følelsene selv!

    20. Ja, det er ikke så lett å nå opp til oss Tonje’r, vi er noen fantastiske skapniger 😉
      Men fra spøk til Halvor: Plutten kommer alltid til å foretrekke dere framfor bhg-tantene (kaster litt stein i glasshus i samme slengen, jeg…) 😉 hihi

    21. Jenny Carlsson: Tusen takk for fine ord, Jenny 🙂 Uff, kjente et lite stikk i magen når du skriver “…men at det er VI som må blo modne for en tid uten dem?”. Det er jo akkurat det som er problemet. Heldigvis snakket vi endel om dette på foreldremøtet i går og barnehagen virket helt super, så da går det vel greit. Heldigvis lenge til høst 😉

    22. Sanny: Hei, det var et godt poeng! Føler nemlig at jeg ikke er så flink til å sette pris på timene nå, fordi det er så mange av dem at man tenker at man alltid har tid. Men nå må jeg jo faktisk begynne å kjempe om hans oppmerksomhet og virkelig legge ned en innsats for å bli mer populær enn “Tonje”, så sånn sett er det sikkert bra 😀

    23. Det er ikke til å unngå at horisonten utvider seg for barna våre, hvor vondt det enn gjør for oss. Men vi må sørge for å gi dem både røtter OG vinger, da vil det gå dem bra og de vil leve lenge i landet 🙂

    24. Og btw: vi hadde første natt vekk fra plutten da han var litt over 1 år. Det var altfor tidlig for mor 😉 Melkespreng og dårlig samvittighet hele natten 😛

    25. Anne: Hele tanken om selvstendighet vifter jeg bare bort og nekter å tenke mer på før han bikker 18 år 😛 Jeg satt faktisk på foreldremøtet i går og tenkte at det virket som et veldig bra sted og det lettet hjertet. Tror det er veldig bra for barna å komme i gang med sosialiseringen, men noe selvstendighet skal vi ikke ha noe av 😉

    26. Lise: Takk for det Lise, jeg er helt enig med deg. Det ville vært vanskelig for oss å sende en liten 1-åring i barnehagen, spesielt siden han tok seg god tid med å lære å gå. Så bare for oss at alle andre dro på tur mens han ble liggende igjen alene på gulvet 😛

      Har vært en priveligert situasjon å kunne ha ham hjemme selv om det selvfølgelig ikke har gitt så mye champagne i glasset og russisk kaviar på skiva 😉 Men så lenge man kan holde regningene nede, så er det ikke så farlig med de penga 🙂

    27. Thea Louise: daaa, takk for fin historie. Betryggende å høre. Man tenker jo selvfølgelig bare worst case hele tiden, men det skal vel gå bra. Barnehagen virket som et veldig bra sted, så det går nok flott bare fattern kommer seg over sjokket av “frigjøringen” 😛

    28. Silje: Takk for det 🙂 Det må være tøft å gå fra en så liten en, men pjokken rekker jo faktisk å bikke 2 1/2 år før han setter sine tøfler i bhg, så tenker det blir helt knall 🙂 Kan jo ikke ha ham rekende hjemme heller, så mye kompetanse og kunnskap har vi ikke 😉

    29. Linda: Det føles i hvert fall godt å ha ventet i det lengste, for nå føler jeg i hvert fall at han er klar 🙂 Og etter å ha vært i barnehagen i går og hilst på de ansatte har frykten dempet seg. Virker som et knallbra sted, så får jeg vel bare akseptere at lille pjokken er iferd med å bli eldre :´-)

    30. line: Tusen takk for det 🙂 🙂 Uff, da burde du være forsiktig med å lese slike innlegg når du får barn, for da kommer tårene til å ta helt av. Jeg har i hvert fall gått fra å være en fyr som aldri felte en tåre, til å bli rørt av den minste ting.
      Ha en fjong dag videre! 🙂

    31. FruVa: Godt å høre at selv de minste knøttene kan finne sin plass. Da må det være håp for min lille pudding på 2 1/2 😀 Er ikke han jeg er bekymret for egenlig, men meg selv 😉

    32. Anna: Takk for det 🙂 Ja vi snakket om det på møtt i går, så fint å høre at mange har det sånn. Men likevel da… tror det blir tøft for fattern ;´-)

    33. Stine: Puh, okei det er faktisk litt godt å høre. Alle de skrekkhistoriene om barn som trøstesløst gråter om natten i savnet etter “Tonje” har nok gjort meg litt paranoid 😛

    34. Siri: Tusen takk for det: ) Og ja, det er nok bare skummelt for oss voksne. Det blir nok bra skal du se, men den klumpen i magen kommer nok til å sitte i de første ukene tenker jeg. Mor i huset gruer seg nok enda 7-8 hakk mer enn meg, så det skal bli spennende 😛

    35. LineH: Uff ja skjønner at det kan føles veldig tidlig. Heldigvis er de dyktige i barnehagene og har hatt mange småttiser oppigjennom. Det blir nok sikkert litt tøft i starten, men det blir nok bra 🙂 Uansett er det fint å tenke over at det bare er tøft for oss foreldrene. Barna får jo en helt ny verden av mennesker og opplevelser å baske seg i 🙂

      Lykke til! (til oss begge)

    36. Geriatriks: Haha, rett fra levra som vanlig 😀 Du får nå sagt det mate! Og ja, de sa flere av de tingene der i går. At barna spiser ting de ikke spiser vanligvis hjemme, at de gjør nye ting og at foreldrene ikke må “stå i veien”, slik som å ikke klare å forlate bhg når barnet gråter 😉

      Og ja, det var allerede i går snakk om en komite man kunne bli del av, planleggingsdager etc, så får vel se alle sidene av medaljen med tiden 😛

    37. Neida! Ny verden! Max ELSKET barnehagen fra første dag. Like glad da vi leverte han, og akkurat like glad da vi kom for å hente han. Det er to forskjellige verdener, hvor de kan være superhelter i begge. Og så kan han med stolthet fortelle om alle knask og knep han gjør den andre plassen. Barnehagen er et sted for røverhistorier. Tvi, tvi – det blir garantert suksess! Sneipen er jo en tøffing 😉

    38. Tine: Sant sant 🙂 Det er i hvert fall viktig at hvis det skal være noen som sliter med løsrivelse, så får det være barna og ikke en overkosete fattern som ikke klarer å gi slipp 😛

    39. Mona Stenseth Larsen: Ah takk for det, godt å høre at man ikke nødvendigvis må gjennom en fase med tårer og snørr. I hvert fall ikke fra småtten 😉 Kjenner jeg grugleder meg, men det blir vel bra. Så lenge ikke han kaller med “Tonje” er det greit 😛

    40. Kjenner meg igjen! Knerten var bare 13 mnd da han begynte og jeg følte meg kjempeslem som bare overlot ham til noen andre. Og jeg syntes det var fælt at han ikke kunne gå en gang! (Han lærte det iløpet av første uka da…) Jeg ser nå at han setter pris på å være der og koser seg, men jeg håper at nestemann kan få være hjemme med mamma/ pappa noen måneder lengre.

    41. Ahh, tenk så godt de har av det! Å lære seg å forholde seg til andre barn, andre voksne og lære seg en annen verden enn denn de er kjent med! Utforskerhjertet må jo omtrent sprenges?
      Ja, jeg skulle gjerne vært flue på veggen i barnehagen og se mine to på 3 og 6 i den nye hverdagen. Se de interagere med andre barn, krangle litt og suge til seg ny kunnskap hver dag, men jeg vil tro de til dels nyter øyeblikkene uten foreldrene i nærheten også.
      Han kommer til å gli rett inn i rutiner i barnehagen (bhg 😉 ) for “alle andre gjør jo det”.
      Forøvrig glimrende blogg som jeg leser med glede 🙂

    42. Kjempefint innlegg. Så heldig gutten deres er som har fått være hjemme med mamma og pappa så lenge!
      Jeg må bare komme med en kommentar til en kommentar. Jeg er helt ute og i at man bare skal gå mens barnet gråter under tilvenningen. Da kan man heller bruke litt mer tid. Det er sikkert enklere for barnehagepersonellet at du bare går, men jeg tror ikke det er bedre for barnet. Etter tilvenningen og barnet er trygg i bhg er det kanskje en annen sak. Lykkeligbarndom.no og tillnytningapedagogene har mange gode tips til barnehagestart.

    43. Et tips til alle med barnehagestartere – dra på besøk før tilvenningsuka. Vår eldste fikk plass fra høsten, så vi var innom å lekte ute sammen med ungene flere ganger i løpet av sommeren. (ring barnehagen først å avtal, så vet dere at ungene og de voksne fra avdelingen kommer til å være der). Dette lettet tilvenningen voldsomt for oss og vi opplevde aldri gråting i levere/hente-situasjonen før trass/test-alderen slo til:)
      Er det sårt å gå fra ungen sin – ja. Men du venner deg til det. Og når tegningene strømmer på og store smil og gode klemmer er det som møter deg i døra, skjønner du at du ikke trenger å være redd for at Tonje tar plassen din. Hun får bare sin egen plass:)
      Og angående tipset over her om å bare gå hvis ungen gråter. Det river deg opp innvendig, men du gjør ungen din en mye større tjeneste ved å korte ned hadet-øyeblikket. (Nå snakker jeg selvfølgelig om tiden etter at tilvenningen er unnagjort). La dem lære at “hadet” betyr at noen går, men at de kommer tilbake igjen senere. Ingen drar for alltid, men de kan heller ikke tvinges/trasses/lures til å bli når de først har sagt hadet. Alle unger (og foreldre) er selvsagt forskjellige, men alle (de andre ungene og de ansatte også) får det bare verre ved å dra ut disse stundene. Ungen gråter like mye når du har klemt og trøstet og går femten minutter senere. Gikk fra en hylgråtende toogethalvtåring en gang, gråten var gått over til leking og herjing før jeg fikk på meg skoa ute i gangen….;)

    44. Jeg lurer også på hvor tiden blir av og gjør alt for å nyte nuet. Merker at nuet fort blir spist opp av logistikk med 3 barn og hverdagen. Men noen ganger tar jeg meg i å kjenne at lykken stikker i hjertet. Det kommer gjerne når jeg ser alle 3 gjøre noe sammen. Eller som i går når minste frøkna kom løpende over gresset i barnehagen, barbent med type barna-i-Bakkebygrenda kjole og armene rett ut og roper MAMMA når jeg kommer for å hente. Hun var lykkelig og sliten på slutten av dagen og det strålte av henne. På veien hjem hadde hun masse å fortelle. Det er hverdagslykke.
      Når eldsten kommer ruslende over gresset ved 19-tiden i fotballtøy etter trening og ser så frisk og kjekk ut, da også kjenner jeg på lykken.
      Da gav meg også lykkefølelse når mellomste hadde skrevet 10 ting om seg selv på Instagram. En av punktene hun skreve var at hun er mammadalt, noe jeg ser sent på kvelden etter at alle barna er lagt.
      Foreldre er de viktigste for barna, selv om de får sine egne arenaer med egen omgangskrets som mamma og pappa ikke er en (hoved)del av.
      I dag skal jeg på foreldremøte for de som har barn som skal begynne på ungdomskolen (eldste). Neste år har vi nok et foreldremøte for de som har barn som skal begynne på ungdomsskolen (mellomste) og foreldremøte for de som skal ha barn som begynner på barneskolen (minste).
      Men jeg har enda ett år med (barneskole og) barnehage barn før barnehage er over for godt vår del.
      Alle aldre har sin sjarm (må ærlig innrømme at jeg synes de små er herlig, men de blir ikke mindre herlige med alderen).
      PS: du kommer også helt sikkert til å ha nok plass og kjærlighet til nr. 2 som kommer til høsten. Det er utrolig hvor mange man har plass til i hjertet.

    45. Sånn følte vi det også, og jeg var faktisk en smule sjalu på barnehagetantene, men de gode hade og hei klemmene og gliset småttisen får når han ser oss er ubeskrivelig og man skjønner i det tidspunktet at ingenting er bedre enn mamma og pappa 🙂

    46. Ta det med ro! De eneste voksne som ALLTID vil være der, samme hvilken situasjon eller fase i livet, er DERE! Den plassen kan INGEN ANDRE ta. Bortsett fra, kanskje, en fremtidig kjæreste da… Men det er LEEEEENGE til;) Ha en fin tid i barnehagen, alle tre! 🙂

    47. Hehe, ja dette her er det mange som sliter litt med. Jeg tror det stort sett er vi foreldre som ikke takler dette.
      Med alt det du fyller bloggen med så kan jeg love deg at du er dyktig på å sette pris på tiden du har sammen med pjokken. Og bare vent; snart gleder han seg over å fortelle deg om de store og små artige tingene han har opplevd i barnehagen og som han veldig gjerne vil dele med akkurat deg. Høres ut som om dette blir en sunn erfaring for både deg og ham. Lykke til!

    48. Toril: Litt glad for at vi kunne ha ham hjemme såpass lenge at vi føler at han er klar. Før han kunne gå så jeg bare for meg at han ville ligge og kave mens alle andre herjet rundt og koste seg, men jeg tenker det blir bra okke som. Proffe folk som jobber i bhg og barna er tilpasningsdyktige 🙂

    49. Viidar: Halloisen! Ja, du har nok rett. Tror han ville blitt seriøst understimulert om han skulle gått her hjemme de neste par årene. Kan jo ikke risikere at han når skolealder uten å ha fått sosialisert seg skikkelig. Det er bare så uggent med tanken på at den lille fuglen skal ut og fly. Men men, det er nok bare uggent for mor og far 😉

      /brofist

    50. Ida (trønderen): De sa faktisk også dette i barnehagen når vi var der i går. Bare gå. Det blir bare verre av å trekke det ut. Men de hadde en fin 3-dagers innkjøringsplan, så det blir nok bra. Skal ærlig innrømme at jeg satt i det møtet og tenkte over hvor sinnssykt priveligerte vi her som bor her til lands 🙂

      Og ja, planen er absolutt å suse opp dit ved første anledning og leke ute i lekeområdet på barnehagen, så det blir nok topp. Tenker det gjør ting enklere under tilvenningsuka 🙂

    51. Vel tenkt og vel skrevet… Tipper dette kommer til å gå strålene, men det blir feil å forsøke å overbevise noen om at det kun er oppsider. Dette vokser nok både pjokk og du på tenker jeg 🙂
      Jeg kan love deg at de ansatte i barnehagen kommer til å bety for ham, men min opplevelse er at vi hjemme ble en enda tryggere havn for gutta.
      Lykke til!

    52. Bjørn: Uff, det er noe tragikomisk over det øyeblikket der både barn og voksne gråter når man sier hadet for dagen. Så går mor/far tilbake til bilen og snufser litt og tenker på barnet som tenker på dem og har det fælt, mens barnet allerede er i lekehimmelen med andre barn 😛 😀

    53. Mona: Hahaha, takk for det 🙂 Ja noen kjæreste skal vi ikke ha før om mange år. Og den personen skal virkelig få jobbe for å vinne fatterns tillit 😉

    54. Smil: Hehe, tror ikke det uvanlig å bli litt sjalu på de barnehageansatte nei 😉 Men for en fantastisk jobb de gjør, så man må jo bare evig takknemlig 🙂

    55. Hanne: Kan tenke meg at det er godt å lese “mammadalt” ja 😀 Drømmen er selvfølgelig at plutten skal skrive noe fint om fattern i andres skoledagbøker senere, men har realistiske forventninger til at det ikke kommer til å skje. Så lenge jeg får en kos i ny og ne, er jeg fornøyd med det 😛

    56. “Du er kysten som de en gang reiser fra, si meg hvem er stor og hvem er liten da.” Fritt etter hukommelsen Louis Jacobys tekst “Hverdag” Det er flott at du virkelig hver dag tar deg tid til å tenke etter. Barneårene går så uendelig fort, her i huset er største jenta snart ferdig med 1.klasse, mellomste har til høsten ett år igjen i bsrnehagen og yngste på snart fire ligger i skrivende stund på fanget mitt med smokken i munnen og litt feber. . Hvorvde siste seks og et halvt årene har blitt av , fra jeg vsr en førstegangsmor som famlet i blinde til å bli den relativt erfarene trebarnsmor, har blitt av vet jeg ikke. Det jeg vet er at de to eldste har kost seg i barnehagen og på på skolen. Men størst av alt er mamma og pappa og kjærligheten vi i familien har sammen. Men noen ganger er det fint at de utvikler seg til å bli større uten mor og far også. Og så lenge man har teksten til “Hverdag” spillende i hodet husker man på at livet leves her og nå, om det så er i barnehagen, på jobben, hos venner eller hjemme. Opplevelser kan deles selv om man ikke er sammen hele tiden også.

    57. “Du er kysten som de en gang reiser fra, si meg hvem er stor og hvem er liten da.” Fritt etter hukommelsen Louis Jacobys tekst “Hverdag” Det er flott at du virkelig hver dag tar deg tid til å tenke etter. Barneårene går så uendelig fort, her i huset er største jenta snart ferdig med 1.klasse, mellomste har til høsten ett år igjen i bsrnehagen og yngste på snart fire måneder ligger i skrivende stund på fanget mitt med smokken i munnen og litt feber. . Hvorvde siste seks og et halvt årene har blitt av , fra jeg vsr en førstegangsmor som famlet i blinde til å bli den relativt erfarene trebarnsmor, har blitt av vet jeg ikke. Det jeg vet er at de to eldste har kost seg i barnehagen og på på skolen. Men størst av alt er mamma og pappa og kjærligheten vi i familien har sammen. Men noen ganger er det fint at de utvikler seg til å bli større uten mor og far også. Og så lenge man har teksten til “Hverdag” spillende i hodet husker man på at livet leves her og nå, om det så er i barnehagen, på jobben, hos venner eller hjemme. Opplevelser kan deles selv om man ikke er sammen hele tiden også.

    58. Det er nok bare å erkjenne at foreldrene får en mindre og mindre sentral rolle i barnets liv for hvert eneste år, inntil de en gang blir voksne og man knapt ser dem og de knapt ringer.

    59. for et herlig innlegg!:) ble nesten litt våt i øyekroken! tenk om alle pappaer var som deg! (og mødre for den slags skyld) men så vakkert å se en pappa med “mamma tanker”! gutten deres er virkelig heldig!:)

    60. Hei! Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Mi datter er hele 4,6år. Var på foreldre samtale idag og bhg er bare fantastisk! Maya har lært enormt mye, hun har venner som bare er sine. Hun lager ting til mamma og pappa i bhg og er såå stolt. Det er tungt for foreldre å gi slipp. Ingen kan passe maya bedre enn meg. ( tenker jeg.) Hva om de ikke gir henne nok tid, hva om hun blir bare en av mange barn? Hva med alle bhg ulykkene? Slik tenkte jeg først. Men ser jo nå som hun har gått i bhg i 3 år. At de ser henne. De forteller deg hva akkurat ditt barn har gjort. Forteller morsomme anekdoter osv. Det vil gå bra 😉

    61. En kommentar til en kommentar om en kommentar : Jeg mente selvsagt ikke at man skal gå tvert under tilvenningen… da skal man bruke tid.. men da underet har startet i bhg så må man ikke surre og kødde det til.. personalet kan dette og som en annen kommentar påpekte om en kommentar så leker barna stort sett før du har fått kommet deg ut døra og gått av deg den lydløse fisen på vei til bilen…

    62. Pappahjerte til Smil: Hehe, tror ikke det uvanlig å bli litt sjalu på de barnehageansatte nei 😉 Men for en fantastisk jobb de gjør, så man må jo bare evig takknemlig 🙂
      – Ja det er sant det! 🙂 Dem er tross alt viktige oppi alle disse følelsene, man blir heldigvis vandt til det 🙂

    63. Vår lille begynner i barnehagen 1.8. – 4 dager før han blir 9 mnd. Jeg ER så lite klar for det! Å tenke på at han kanskje ikke skal si sitt første ord til oss, ikke ta sine første, ustødige skritt mens han tviholder i mamma eller pappa sin hånd.. Nei det er fælt! Men samtidig, så er vi utrolig heldig som faktisk har fått barnehageplass nå, ettersom han er Novemberbarn, og vi faktisk er avhengig av at han begynner i barnehage.
      Men det er fortsatt dritkjipt, rett og slett!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg