Så mye på hjertet, men så altfor få ord

Noen ganger virker det utrolig frustrerende å være to år. Som når mormor ringer. Du har så utrolig mye på hjertet, men så få ord å dekke det med.

 

Ja, hvor blir du av? Du har jo vært bort minst en evighet!

Jeg vet hva du prøver å si og jeg hører at ordene som kommer ut bare stokker seg helt. Du prøver å fortelle at vi har stekt pannekaker, at vi har vært på butikken og at du fikk lure en pose ostepop ned i kurven selv om jeg sa at du ikke fikk lov. Du prøver å si at det regner så fælt at det nesten ikke er til å tro og at du savner mamma som har vært bort i flere timer allerede.

 

Mollstemt regnværsdag

Og du forteller med største iver. Ordene bare fosser over og du roper nærmest der du går runde etter rundt stuebordet med telefonen min som du har stjålet. Men alt som kommer ut er malplasserte ord som ikke egentlig hører hjemme. Eirik, yoghurt, ringe, bringebær. Du gjør så godt du klarer med de få ordene du kan.

Når jeg hører deg bable så overentusiastisk og ektefølt kjenner jeg det rykke litt i øyekroken. Jeg skjønner ikke hvorfor det knaser i hjertet av noe så dagligdags som dette. Det er noe med entusiasmen din og fortellergleden. Her går jeg dagen lang og har kjempedårlig samvittighet fordi vi ikke har gjort stort i løpet av dagen. Med en nyoperert hånd og et konstant regnskyll begrenser det seg litt med muligheter.

 

Ta en tur på lekeplassen? Gløym da!

 

I hele dag har jeg tenkt at du må bli helt vanvittig understimulert av å henge ut her hjemme med meg hele dagen. Jeg har kjent på klumpen i magen som sier at jeg må finne på mer, gjøre mer, yte mer. Det holder ikke å være sånn passe god på å steke pannekaker, du krever mer enn som så.

 

Norsk sushi = pannekaker

 

Men så hører jeg deg prate med mormor. Mellom den konstante, overivrige bablingen hører jeg ord jeg kjenner igjen, slik som pannekake og bringebær. Du forteller om alt du har opplevd og jeg innser at livet hjemme med fattern på en regnværsdag kanskje ikke er så verst likevel. For når pappa er hjemme får du tross alt spise så mange pannekaker du vil. Du får manipulert deg til både blåbær OG bringebær, og du får leke med perler helt på egen hånd.

 

Hupps!

Den tabben tar jeg på min kappe. Men selv om jeg sikkert gjør mange feil, kanskje er det akkurat det som blir så riktig for deg? Kanskje er det faktisk det du prøver å fortelle til mormor? Hvor mye moro det er når ting ikke går helt etter planen, som når pappa brenner en pannekake og kardemommeboksen går i bakken? Kanskje holder det faktisk at man gjør så godt man kan.

…selv om du ikke lot deg imponere over fatterns kunstverk “Thelma & Louise – avslutningsscenen” på tegnetavla tidligere i dag. Vi prøver igjen i morgen og da bør jeg best få stående ovasjoner, ellers kan du bare glemme pannekaker.

 

Skal vi starte budrunden på 50 000 kr?

 

Men hvem er det jeg prøver å lure… Jeg vet at hvis du først setter øya dine i meg og spør om “p… pa… kake?”, så får du pannekake.

 

“Pannekakeblikket” vinner alltid. Fattern er svak.

 

Kanskje er det også det du liker aller best med å være hjemme med fattern: Han er så grei å snurre rundt lillefingeren.

 

Les også:
Frykten

* Følg Pappahjerte på Facebook *

24 kommentarer

Siste innlegg