Jeg står ute i gangen og prøver å få antall skopar til å gå opp med mengden plass i skohylla. Hvorfor er det sånn at det alltid ligger sko strødd omkring uansett hvor mye jeg prøver å rydde i dem? Når jeg tenker meg om, så er det jo hovedsakelig mine sko som ligger strødd.. Og pluttens blinkesko da, men han er unnskyldt. I hvert fall for et par eller to.

Hmm plutten ja, mon tro hva han driver med akkurat nå? Ble det ikke merkverdig stille fra ute i stua da? Kanskje han jobber med en bleie, kanskje han leker med bokstavene sine igjen eller.. å herregud, kanskje noe har gått galt?!

Men plutselig kommer han løpende. Ut fra stua, forbi gangen og inn på kjøkkenet. Så løper han tilbake igjen og jeg ser han har noe i hånda.. Hva var det? Var det en leke eller var det.. Aha ja, nå vet jeg hva han driver med. Pokker!

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Jeg sniker meg etter ham og ganske riktig er han ingensteds hen. Ikke borte ved vinduet, ikke ved magnettavla, ikke i sofaen. Da kan det bare være ett sted han er. Stedet han går for å få litt egentid til å finne på hyss.

I dette bildet gjemmer det seg en plutt

Jeg lister meg bort og ganske riktig, mellom sofaen og stuebordet ligger han klemt med en penn i hånden. Men han har allerede oppdaget meg og sett meg komme, så mine ønsker om å ta ham på fersken blir raskt avblåst. I det jeg titter rundt stuebordet og ned på ham, ligger han og ser tilbake på meg.

Smilet i munnviken er så lurt, så utrolig lurt. Han holder en penn, men han har ikke gjort noe galt. Han vet at jeg ikke har noe på ham. Jeg kommer med en liten advarsel om at han ikke får lov til å tegne på stuebordet, for jeg VET at han kommer til å finne på noe bøll, men jeg har ingen bevis i saken og derfor må jeg la den lille forbryteren gå. Jeg kan jo ikke ta fra ham pennen i et preventivt forsøk på å stoppe kriminaliteten heller. Det vil føles feil, men likevel ser jeg i det lure smilet at han planlegger hyss.

Men hva skal jeg gjøre? Skal jeg fjerne alle tingene han muligens kommer til å herje med? Skal jeg aldri la ham teste grensene? Ønsker jeg å kneble hans muligheter for utvikling, for å teste grensen mellom rett og galt? Er det ikke tross alt bedre rent pedagogisk å la ham utføre ugjerningen og deretter ta skjenneprekenen og praten om konsekvenser etterpå? Jeg er kneblet.

Jeg husker nemlig en epiosde på ungdomsskolen da en lærer i starten av en time helt ut av det blå ba meg sette meg på første rad. “Hvorfor?” spurte jeg, som satt og vippet på bakerste rad. “Fordi jeg vet at du kommer til å finne på noe tull i løpet av timen uansett”, svarte han. Selv om han antakeligvis hadde rett så føltes det veldig urettferdig. Å bli forhåndsdømt på den måten sier litt om forventningene noen har til deg. Ønsker jeg at pjokken skal vokse opp med den tanken i hodet? Neppe.

Og i de sekundene det tok meg å gjøre meg opp disse tankene hadde plutten også tenkt seg om. Så kom det:

– “Gå bort”.

To og et halvt år gammel og allerede er han smart nok til å skjønne når han har fattern rundt lillefingern. Skrev jeg “når”? Jeg mente “at”. Slukøret og en smule irritert over at jeg er rundspilt av en to-åring tasser jeg tilbake til skohylla.

Litt usikker på hvem av disse to som styrer familien..

Senere samme dag etter at plutten har gått og lagt seg for kvelden er jeg tilbake i stua for å rydde. Etter en lang dag i heimen er det leker både høyt og lavt. Bordet er fullt av halvtygde gulrøtter, leverposteiskiver og vann. At det skal være så morsomt å søle med vann da? Ja ja.. Så kommer jeg på episoden med pennen. Jeg stikker hodet ned mellom sofaen og stuebordet, ned til pluttens hemmelige plass der han ofte henger ut for seg selv. Jeg ser på siden av stuebordet, jeg ser på sofaen. Jeg ser på teppet og en ekstra gang på stuebordet. Ikke et pennestrøk.

Kanskje var det derfor han sa “Gå bort”? Ikke for å si “Stikk pappa, jeg skal tagge ned bordet ditt”, men heller “Pappa, jeg forstår, du trenger ikke passe på meg hele tiden”. Hvilket signal hadde jeg da sendt om jeg hadde tatt pennen fra ham bare for å være på den sikre siden? Ville ikke det fortalt ham at jeg ikke har tillit til ham? Ville ikke det skapt en usikkerhet mellom oss som jeg kanskje ikke ville vært klar over?

Det høres kanskje ut som en triviell enkeltsituasjon, men slike episoder oppstår hele tiden og det er nesten skummelt å tenke over at summen av alle alle disse til slutt utgjør hans oppdragelse. Det er en konstant balansegang og det glemmer man ofte å tenke over. Kanskje er det like greit, for hvis man skulle hatt dette aktivit i tankene til enhver tid ville man blitt sprø.

Men det kan være greit å ha i bakhodet. Det er en tid for å sette ned foten og snakke med sinnastemmen, men det er også en tid for å ta et skritt tilbake. Noen ganger, kanskje oftere enn man tror, må man bare gi barnet tillit, stole på dem og la barnet selv finne ut av ting på egen hånd. Eller som plutten ville sagt det:

Gå bort.

Titt tei!

/ lik eller kommenter hvis du har noe på hjertet 🙂

* Følg Pappahjerte og plutten på Facebook *