Si et lite pip

Plutselig er plutten helt borte for meg. Jeg som akkurat sto inne i stua sammen med ham før han løp av sted og gjemte seg. Nå er han ingen steds hen. Jeg roper på ham, men han svarer ikke. Trappegrinden er lukket og døren inn til vaskerommet står urørt på gløtt, så han kan ikke være verken oppe eller der inne. Han må være inne på kjøkkenet.

 

Plutteeen? Hvor eeeer du?


Og ganske riktig, i det jeg runder hjørnet, tråkker over den snorkende hunden og trasker inn på kjøkkenet ser jeg ham. Han ligger under spisebordet og gjemmer seg bak en stol så bare et lubbent lite barnebein og en liten flik av bleia er å se. Han gjemmer seg som best han kan og selvfølgelig leker fattern med.

– Nei nei nei, hvor er lille dutten blitt av nå da? Har han gjemt seg? Nei og nei, hvor kan han være?

Så går jeg rundt på kjøkkenet og leter på helt innlysende feil steder. Nedi gryter, oppe i kjøkkenskap og bak de andre stolene. Han ligger musestille og gjemmer seg, men jeg hører at han puster engasjert og fniser for seg selv. Pappa klarer ikke å finne meg og det er hysterisk morsomt. Selv om han er veldig flink til å gjemme seg, så hender det også at han ikke tenker seg om og avslører gjemmestedet. Slik som når jeg tilsynelatende er på randen til å gi opp leting på kjøkkenet og han kan kjenne lukten av seier.

– Nei nei nei, jeg finner ham ikke noe sted jeg… Kanskje han er inne på badet? sier jeg høyt.

Da hører jeg plutselig en spinkel liten pipestemme fra under spisebordet:

– Ja, kanskje det?

Jeg smelter på et mikrosekund og faller pladask på gulvet. Det er så hjerteskjærende sjarmerende å høre den tynne lille stemmen pipe ut fra mellom spisestolene.

 

Plutten da.. rett i fella til fattern!

Når han skjønner at han er avslørt kommer han løpende ut fra gjemmestedet med verdens største smil. Fortsatt mo i knærne og med en sjarmert liten krøll i munnviken kaster jeg meg over ham for en knusekos. Så spretter han videre mens han prater og ler. Så blir det plutselig helt stille igjen…

Plutten er ingen steder å se, men borte ved vinduet blafrer det mistenkelig og under kjøkkengardinene stikker det frem to små føtter med ivrige barnetotter. Og så er det på´n igjen.

På sånne dager er det lett å bli forelsket.

 

Titt tei!


Les også:
Koselig morgenstund

* Følg Pappahjerte på Facebook *

    1. Smelter helt av det jeg leser! Å som jeg gleder meg til jentungen begynner sånn 😀

    2. Sjarmerende liten gutt vet akkurat når han har pappa på kroken 🙂 *smelt* Utrolig søtt! Godt du er tilbake på bloggen Peter!

    3. Åhh, nå var det godt at det kom et innlegg. På god vei til abstinenser de siste dagene!:p Ja, gjemsel med småtroll er veldig koslig, men den tjuesjette gangen ungen gjemmer seg på samme sted, på under ett kvarter, synes jeg faktisk det begynner å bli kjedelig å lete nede i gryter og bak sofaputer….;) Det som derimot er veldig morsomt er å selv gjemme seg bak den gjennomsiktige gardinen, og observere to-treåringen som leter nede i gryter og bak sofaputer og kommer med kommentarer som “Hvor er mamma? Hm? Kanskje hun er ute i gangen?” 🙂

    4. hihi,åh. du lager bare de flotteste innlegg som får meg til å smelte og le langt inne i hjerterota! ønsker deg,plutten,vovven og den gravide frue en vakker sommerdag videre 🙂

    5. Fantastisk herlig måte du beskriver leken mellom deg og barnet på. Morsomt å lese. Det er ganske herlig måten barna gjemmer seg på og tror at de voksne ikke kan se dem. Litt som Ole Brum (if I Close my eyes, no one can see med) følelse. Ganske så artig. For ikke å snakke om det faktummet at de finner seg et favorittsted som de alltid gjemmer seg på. Neste steget er når de blir eldre og skal leke gjemsel med andre, hvor de forteller “nå kan du lukke øya og telle, så gjemmer jeg meg bak sofaen”. Fantastisk moro å følge med på. Og hvordan barna faktisk legger merke til at den voksne later som den ikke vet hvor de er, for sitter du å følger med når den som teller skal leite, så vil du kjenne igjen din egen opptreden fra historien din. De går rundt “Nei, han er ikke her.” mens de leiter på rare steder, før de flirer rått og hopper dit hvor den andre faktisk gjemmer seg. Moro å følge med på barnas lek. Og enda morsommere å se at du er så ivrig med på ditt barns lek og klarer å gjenfortelle det på en livlig og morsom måte 🙂

    6. tildetbesteforbarna: Haha, ja det er herlig med faste gjemmesteder. I stad gjorde pluttis en rar sak. Midt i samtalen om at vi måtte gå og skifte bleie ble han bare lei av alt mitt pjatt, sa ha det bra og dukket ned bare sofaen. Og med det var han liksom borte?! Haha, barn altså 😀 😀

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg