Å komme opp med et passende navn på et barn er lettere sagt enn gjort. I hvert fall synes jeg det. Vi vet ikke enda hvilket kjønn det er på minsten i magen, selv om vi i forrige uke gikk gjennom de fleste kjerringråd og hjemmetester for å se om de holdt vann.
Siden vi ikke ønsker å vite kjønn før barnet hopper ut og setter telemarknedslag i armene til jordmor, har vi hele tiden to navnelister gående. En med jentenavn, en med guttenavn. De siste månedene har vi gått rundt og smattet på hvert eneste navn, prøvd å uttale dem på ulike måter og kjent litt på hvordan de føles på andre språk. Fra en liste på ørten millioner navn er vi nå nede på bare ni på hver side.
Det er så rart at ett av disse navnene er vinneren og skal bli navnet på vårt lille nurk! Men vi klarer altså ikke å finne bare én toppkandidat på hver side. Heldigvis vil halvparten av navnene bli borte på fødestua, men likevel blir det vanskelig å kåre en vinner.
Derfor kom jeg på en genial plan her en dag. Vi spør en utenforstående dommer! En som ikke har gått og vurdert navnene frem og tilbake i månedsvis. En som vil ha nær tilknytning til navnet, men som er en helt nøytral part i saken. Beslutningen ble tatt og valget falt på den vordende storebroren. Plutten.
– Vi spør jo bare pluttis og navnet han velger, det må det bli. Det er jo nesten som skjebnen det! sa jeg oppglød til frua da jeg kom på planen.
Jeg tror ikke det er helt uvanlig at man spør eldre søsken om litt hjelp med navnevalget. Tanken var jo at han skulle klinke til med et av navnene vi har presentert for ham i det siste og så skulle hans valg bli den avgjørende brikken. Men jeg innser jo at det kanskje var litt tidlig å spørre ham om kvalifisert hjelp når han tross alt bare er to og et halvt år gammel, for her en dag satt jeg meg ned med ham og stilte ham det store spørsmålet.
– Plutten? Du vet at mamma har en baby i magen..
– Mamma!
– Ja, mamma ja. Mamma har en baby i magen vet du. Men, hva synes du babyen skal hete?
– Mmm?
– Den lille babyen i magen, vet du… Hva skal babyen hete?
Da tenkte han seg lenge om. Han rullet litt med øynene og tenkte så det knakte. Nå kommer det, tenkte jeg. Dette er faktisk skjebnen. Det navnet han sier nå, det blir det. Da kan vi senere i livet si at det til syvende og sist faktisk var plutten som bestemte navnet og så blir det en søt greie. Ja, dette var en god plan. Det navnet han sier nå, det blir det. Bestemt av skjebnen. Bestemt av plutten.
Så skjøt øyebrynene fart høyt opp i panna på ham, før han smalt hendene sammen i et stort klapp og hylte ut med 120 % entusiasme:
– FERSKEN!
Nå vel… jeg tror vi får lete litt til. Så mye for skjebnen i denne omgang.
Uken startet egentlig knallbra. Allerede kl. 07.05 var jeg på plass på treningssenteret for å løfte vekter som en gorilla. Og det gjorde jeg. Med træler i hendene og svetteperler i pannen kjørte jeg inn i oppkjørselen hjemme en drøy time senere. Da jeg parkerte utenfor kunne jeg så vidt se konturene av et lite bustehode som virret rundt på innsiden av vinduet.
Jeg fant frem nøklene og låste opp døren, men kom meg ikke inn. For der sto en liten plutt og holdt igjen døra. Han var ikke klar for besøk riktig enda. Så sto jeg der da, svett, kald og undrende. Jeg prøvde å ringe på, men fortsatt var ikke tiden helt moden. Jeg vred om nøkkelen, låste døren igjen og låste den opp. Da skled den opp og på innsiden sto verdens største smil og strålte til meg.
– Pappa vært på trening! jubler han før han hopper fornøyd rundt i pysjen som et føll.
Så ga jeg ham avisen og ba ham gi den til mamma. Han tok jobben med det største alvor og grep avisen med begge hendene. Så løp han stolt inn til mamma. Dagen hadde med det fått en perfekt start og pappahjertet glødet.
Vanskelig å ikke smelte når plutten bruker mamma som bord 🙂
Men så var tiden kommet for å dra i barnehagen da. På en mandag vet man aldri hva man kan forvente, for mandager er ofte litt skumle. Først var han litt skeptisk til å reise, men han sa også at han gledet seg. Han lot seg enkelt overtale hvis jeg lovte å tute minst to ganger på mamma som sto i vinduet og vinket. To tut og et par slengkyss senere og vi rullet av gårde til tonene av fatterns “Bæ bæ lille lam”.
Det tar ikke mange minuttene å kjøre til barnehagen, men på den tiden rekker vi å synge om ull, søndagsklær og strømper rundt 4-5 ganger. Pappa er forsanger og plutten stemmer i på høydepunktene. Han sitter helt stille og smiler lurt i bilsetet sitt før han brøler ut enkeltord til akkurat riktig tid.
– ULL! FULL! FAR! MOR!
Og selvfølgelig selve rosinen i pølsa:
– …ittelille BROOOOR!
Når jeg hører den lille stemmen som synger med for full hals og ser det enorme smilet til den lille smurfen i sladrespeilet, er det nesten så jeg må kjøre inn til siden i frykt for at hjertet skal flate ut av gledesrus.
Endelig fremme i barnehagen og på vei ut av bilsetet sier han noe jeg ikke umiddelbart forstår:
– Agekos.
– Hmm? Hva sier du, pluttis?
– Ehm… Gustav få agekos.
Med to og et halvt år på nakken er jeg fortsatt ingen proff på barnespråk, men jeg har lært litt og dechiffrer koden raskt.
– Hadetkos?
– Ja! Gustav få hadetkos!
Da svikter det litt i knærne igjen. Aller mest har jeg bare lyst til å sette ham i bilen igjen og kjøre hjem og bare henge ut hele dagen, men det går jo ikke. Pappa må jobbe. Pappa må få hadetkos.
Så går jeg opp med plutten på armen for å levere ham i barnehagen. Det har gått noen uker nå, så dette burde gå smertefritt. De andre barna er godt i gang med leken og pjokken titter rundt seg og ser på de andre barna. Men det er ikke helt hans dag. Han er liksom ikke helt klar. Alle barna, alle inntrykkene, tråbilene som farter rundt, stemmer som roper og jubler, det blir litt for mye for ham. Han trykker seg nærmere pappa og feller noen tårer.
Så går vi inn, henter ut et par med støvler, kler på en jakke og tasser litt rundt. Det skal jo ikke være skummelt dette, men plutten er ikke helt enig. Han har tatt seg et lite avbrekk fra tårene for å se seg om, men nå er han i gang igjen. Ikke hylgråt, bare nervøse tårer. Bare “jeg er ikke helt klar”-tårer. Jeg prøver å trøste ham med å si at det kommer til å bli så gøy, han skal jo på tur i skogen og alt. Og han kan jo ikke bli med pappa på jobb, det er kjedelig det.
– Bli med pappa jobbe. Joda!
Da knyter det seg godt i magen da. Når han henger på armen med rødsprengte øyne, litt gråtesnørr i nesa og ser opp på meg med et håpefullt blikk. Men jeg må jo levere ham fra meg, må komme meg av gårde. Til slutt kommer vi til en slags enighet og snufsende ser han på meg og vinker når jeg tasser slukøret mot bilen. Jeg vet at han kommer til å storkose seg i barnehagen, men å gå fra en liten tass som fortsatt har hovne gråteøyne men likevel vinker tappert mens jeg tasser vekk, er ikke akkurat julekvelden.
Der oppe sitter´n og er litt trist.. #hjertesmerte
Så sitter jeg igjen alene i bilen etter å ha gått gjennom en berg- og dalbane av følelser. På bare en liten time har jeg gått fra høyt opp til langt ned og opplevd flere følelser enn jeg tidligere ville gjort i løpet av et helt år. Og alt dette på en mandag morgen før kaffe. Da er det bare å komme seg rett på jobb og lade opp til alle inntrykkene når han skal hentes om noen timer, for da venter en ny runde med hele følelseskarusellen.
Med så mange følelser som hopper og bobler og kjemper om oppmerksomehten kan det være harde tak for et følelsesforvirret pappahjerte, men så er det også da man kjenner at man lever.
I kveld skal frua og jeg ut på vift. DET er lenge siden det! Du vet det er lenge siden man har gjort noe sammen når man ikke husker sist gang. Jeg tror det kan ha vært den gangen vi var på Plantasjen for å handle blomster en gang før sommeren. Men før det… ingen aning. Vi var i et bryllup i mai i fjor. Det kan ha vært sist gang.
Og ikke bare det, men når blir neste gang?! Med bare få uker igjen til termin begynner det nå virkelig å nærme seg og noe sier meg at det blir en god stund til neste gang vi finner frem pub-til-pub skoene.
Så i kveld skal vi male byen rød. Nåvel, med en høygravid kone og en mann som har hvitt år, så blir det vel ikke akkurat noen fare for at dette ender på glattcella, men trivelig blir det okke som.
Er det ikke rart hvordan ting forandrer seg? For bare noen år siden var det ut på byen hver helg og gjerne en liten tur ut for noen rolige styrepils i løpet av uken også. Men så får man barn og plutselig frister det så mye mer å bare holde sofaen og kose seg i sofakroken med litt god mat og gullrekka på reprise.
Men da setter man også jo ekstra pris på de gangene man faktisk får somlet seg til å ordne barnevakt. Problemet er selvfølgelig bare at etter at man har vært borte i ca. to timer begynner man å snakke om hvordan man tror det går hjemme, om den lille pjokken sover, om de vet hva de skal gjøre hvis han våkner, om hvor søt han er og hvor mye man gleder seg til å hilse på ham i morgen igjen. En yrkesskade som kommer med jobben som forelder.
Så, Kristian Valen, et enormt ansvar hviler på dine skuldre i kveld. Dette kan være den eneste utekvelden vi får i 2014 OG 2015 sammenlagt og mye avhenger av din innsats på scenen. Ikke noe press altså, bare to år med innesperret overskuddsenergi som skal ut.
Så hvis du hører to stykker som ler litt for høyt og litt for mye, så er det ikke pasienter som har rømt fra galehjemmet altså. Det er bare oss, ikke kast oss ut, vi trengte bare virkelig å komme oss ut en tur.
God lørran!
OBS OBS! Det er fortsatt mulig å melde seg på konkurransen om å vinne signerte bøker av yours truly, men da må du være rask. Fristen er i morgen tidlig. >> Bli med på konkurransen her <<
Med bare uker igjen til fødselen begynner det nå virkelig å bli spennende i det pappahjertenske hjem. Blir det en gutt eller blir det en jente? Siden vi har bestemt oss for å ikke få vite det på forhånd tenkte vi at det kunne være artig å prøve alle mulige tester, myter, kjerringråd og fabler for å finne ut hvilket kjønn det ser ut til å bli.
Det kanskje mest spennende blir selvfølgelig å se om alle tegn peker i samme retning eller om det egentlig bare er vill gjetning hele greia. Selv har jeg veldig liten tro på slike tester, men ved å gå gjennom disse testene burde vi i hvert fall få en rimelig god indikator på om det blir gutt, jente eller om testene egentlig bare skyter i blinde. Mange av disse testene fant jeg for øvrig på mammanett.no.
For hver test setter vi ett poeng til kjønnet som “vinner”, så oppsummerer vi til slutt og ser hva det blir. Kjenner jeg er litt spent nå, så la oss gå i gang med første test!
Formen på magen er en av de mest populære metodene for å anslå barnets kjønn. Spiss mage skal indikere gutt, rund mage indikerer jente.
Nåværende kulestatus
Forrige svangerskap (gutt)
Hvis vi sammenligner med bildet fra sist, ser vi at magen da var langt spissere. Så ble det også gutt den gangen, så det kan se ut til at denne testmåten er inne på noe. Magen denne gangen er litt vanskeligere å definere, men vi synes absolutt det heller mot rund mage. Så derfor, 1 – 0 til jentelaget.
Kvalme
Hvor kvalm den esende hønemoren er de første 3 månedene av svangerskapet sies å være en god indikator på det kommende barnets kjønn. Er hun ikke eller lite kvalm er det tegn på at det ventes en gutt, mens mye kvalme tyder på jente.
Frua var grønn og spysyk fra morgen til kveld og hele natten gjennom i hvert fall de første fire månedene om ikke også lenger, så denne er tung på jentesiden. Men det var imidlertid like dårlig stemning i forrige svangerskap, og da ble det jo som kjent en gutt… Like fullt: Her stikker jentelaget av med nok et soleklart poeng.
Ringtest
Usj, dette tullballet har jeg utsatt lenge nok. Jeg er jo verken troende eller overtroisk så å skulle legge min lit til en ring i et snøre faller seg ikke spesielt naturlig. Men skal man prøve alt, så skal man prøve alt.
Ringen skal altså holdes i et snøre over magen. Etter en liten stund skal man notere seg hvordan ringen beveger seg. Går den i sirkler betyr det gutt, mens sidelengs bevegelse betyr jente.
For at jeg ikke ubevisst skulle bevege ringen på den ene eller andre måten visste jeg ikke hva som var hva før vi begynte. Jeg prøvde å holde snøret med både venstre og høyre hånd og jeg holdt pusten for å ikke bevege meg, men resultatet ble det samme hva enn jeg gjorde. Ringen beveget seg sidelengs frem og tilbake, ikke en eneste sirkel å se. Ringen har talt.
Hjertefrekvens
Fosterets hjertefrekvens er en velkjent indikator og også en av de som jo faktisk kan ha rotfeste i biologiske forskjeller og ikke bare kaffegrut og overtro. Under 140 slag i minuttet er et tegn på gutt, over 140 slag/min tyder på jente.
Vi har målt babyens hjertefrekvens ved flere ulike anledninger. De to første gangene klokket babyen inn på 160, den neste 150 og på den siste ca 130-140. Tre over og én under grensa der altså. Nok et hakk i beltet for jente.
Spark
Hvor livlig den lille krabaten er på sparkefronten er også en pekepinn. En livlig sparker indikerer gutt, mens jenter er litt mer bedagelige. Her kommer vi endelig til det første punktet der guttene gjør comeback! For babyen har sparket godt og gjerne helst om natten helt siden beina kom i funksjon. Så her prikker vi inn et poeng for gutta.
Oddetall og partall
Så langt har vi dekket de mest vanlige målemetodene, så da er det på høy tid å bevege seg inn på alternativ grunn. Her kommer et par rariteter. Slik som denne: Legg sammen mors alder ved unnfangelsen og måneden unnfangelsen fant sted. Summen av disse tallene betyr visstnok noe i den store sammenhengen. Partall betyr gutt, oddetall betyr jente.
Etter litt rask matte ser jeg at det blir to strake for gutta her. Men mattestykket får dere ikke, for det er visstnok ikke pent å snakke om en kvinnes alder og/eller vekt. Spesielt ikke når hun er såpass gammel som Mammahjerte 😛
Kinesisk kart
Dette høres særdeles okkult ut, men kineserne er jo flinke til så mangt så de har helt sikkert dreisen på dette også. Det sies at kartet ble laget for 700 år siden av en kinesisk vitenskapsmann og funnet i en kongelig grav. Det sies også at kartet skal stemme i 99 prosent av tilfellene. Kjenner jeg er skeptisk, men vi prøver.
Det kinesiske fødselskartet brukes ved å kryssklippe mors alder med måneden for unnfangelse og dermed skal svaret være gitt. I vårt tilfelle lander vi på en blå firkant. Det betyr tre strake for gutta. Takk til Kina for bidraget.
Den vordende mormorens hårfarge
Hvis den vordende mormoren har grått hår er det en gutt i vente. Har hun mer opprinnelig farge på håret enn grått, ja da er det en jente på vei.
Jaha… Denne blir verre. Ikke pokker om jeg tør å spørre svigermor om hun farger håret eller ikke! For en idiotisk indikator. De kunne like gjerne brukt “Den vordende mormorens vekt”. Nei, her får jeg bare gå for magefølelsen og si at min flotte svigermor fortsatt har sin naturlige farge i behold og dermed blir det et poeng for jente.
Spørre svigermoren sin om hun har mye grått hår? Psh, kamikaze kaller man det! Neste oppgave, takk.
Familiehistorie
Tell opp søsken og deres barn. Gjør det samme for barnefaren. Kjønnet det er flest av ligger best an. Skal vi seeee?. Jente, gutt, gutt, jente, gutt, gutt, jente, jente, gutt, jente, gutt, gutt. Så gutt altså.
Unnfangelsestidspunkt
Hvis unnfangelsen skjedde tidlig eller sent i eggløsningen blir det gutt, mens midt i perioden indikerer jente. Her blir svaret: Hakke pipling. Selv ikke mor har oversikten og siden jeg vet at min egen svigerfar ofte titter innom denne bloggen, synes jeg bare vi sier “pass” på denne og går videre uten å gå dypere inn i findetaljene rundt selve unnfangelsen 😉
Natrontesten / Plumbotesten
Dette var en form for test jeg ikke hadde hørt om tidligere. Testen ser ut til å være den samme for både natron og plumbo. Det går altså ut på at man skal helle natron/plumbo i en kopp og deretter tisse på det. For plumbo er det fargen på blandingen som avgjør kjønn, mens for natron er det hvorvidt det skummer eller ikke.
Men siden testen ikke gjelder for den vordende faren hopper vi lett over denne. Jeg kommer ikke til å be en høygravid kjæreste om å tisse på kjemikalier. Hun er allerede hysterisk opptatt av bakterier på kjøkkenbenken og at det ikke skal være et eneste hundehår liggende på gulvet, så jeg tror ikke vi skal dra den strikken der lenger enn nødvendig. Pass der altså.
KONKLUSJON:
En lang kveld med tester og vurderinger er over, Totalt ble barnet målt og vurdert i hele ni ulike kategorier. Og nå er stemmene endelig talt opp. Og vinneren eeeer….
….trommevirvel…
Jente! På stillingen 5-4 stikker jentene av med en knepen seier over gutta, så da blir det spennende å se hva som dukker opp.
Se så, da har vi fått det vitenskapelig bevist. Så da er det bare å kaste listen med potensielle guttenavn og brenne alle babyblå sokker ;-). Hadde vi prøvd flere tester ville sikkert resultatet kunne bikket over på gutt, så jeg tror ikke vi foretar noe overilt helt enda. En rask sjekk i kaffegruten eller på hvilken side av veien hunden tisser ville fort kunne snudd resultatet på hodet.
Så, da gjenstår det vel egentlig bare med å konkludere med det eneste som er sikkert, og det kommer i form av et sitat hentet fra en av tidenes beste filmer, Flåklypa Grand Prix:
Time will show.
Gutt eller jente, plutten gir tommel opp for å bli storebror uansett 🙂
I dag befant jeg meg helt plutselig på Ikea. Alene. Det er ikke et sted å være for en mann uten anstand.
Først gikk det greit. Jeg hadde fått med en liste fra frua over ting jeg skulle lete etter og ganske tidlig fant jeg den første tingen på lista. Tossig toalettsete, check. God flyt, dette klarer du Peter.
Etter å ha sust gjennom andreetasjen på rekordtid svinset jeg ned trappen og kastet meg ut i felten. Den beryktede førsteetasjen lå foran meg. I posen hadde jeg heldigvis bare kjøpt én ting fra lista og ingen unødvendige.. Hey?! Hva er dette? Hvor kom usb-lampa, slikkepotten, slipsboksen, lyspæra og duftlysene fra?
Aha, så er det Ikea-spøkelset som har slått til igjen. I det ene øyeblikket går du målbevisst rundt og leter kun etter ting på lista, men så fort du ser bort dumper han rare impulsprodukter ned i kurven din. Jeg mener: vi bruker jo aldri servietter, hva farken skal vi med hundrevis av servietter i alle regnbuens farger?!
Vil jeg noensinne få bruk for denne? Hvem vet, men opp i kurven med deg. #IKEA-effekten
Så kom jeg plutselig inn i en dårlig sone der de verken hadde lampene jeg var ute etter eller bilderammene frua ønsket seg. Jeg ringte henne, hun tok den ikke. Jeg kjente at jeg begynte å føle på Ikea-aggresjonen. Det er jo en velkjent sak at intet menneske kan oppholde seg på Ikea i mer enn 23 minutter før humøret ryker og man begynner å hisse seg opp over småting. Hvilken vei er ut? Tror de virkelig noen ville kjøpt de stygge lampene der? Hvorfor må folk sette vogna midt i gangen?! Jeg vil bare ha to glass, hvorfor må dere selge dem i bokser av søtten tusen?! Men seriøst, hvilken vei er ut?!
Plutselig ble jeg grepet av klaustrofobisk angst. Jeg så på bakken etter piler, men ingen var å se. Jeg prøvde å se hvilken vei de andre gikk, men alle vaset rundt i alle himmelretninger. Et øyeblikk fikk jeg faktisk litt panikk, for jeg hater virkelig å være desorientert. Hvis det begynner å brenne nå, hvilken vei løper jeg da? Og for å gjøre det enda verre kom det plutselig en dame bort til meg med et forstyrret blikk og spurte meg hvilken vei utgangen var. Jeg pekte henne i den retningen jeg trodde det var, før jeg smilte nervøst og rullet videre. Så kjøpte jeg en ørten-pack med duftlys med vaniljelukt og sniffet på de til jeg fikk roet meg ned.
Da først fant jeg selv veien mot utgangen og befant meg kort tid senere i kassekøen. Jeg var fornøyd. Et raskt overslag av det som lå i kurven viste at jeg hadde holdt meg på rundt 50 % planlagte kjøp og 50 % impuls. Det er bra til Ikea å være. Ja vel så trengte jeg kanskje ikke tennisracketsett til meg og plutten, to ulike lamper til kontorrommet eller en papirholder, men frua får skylde seg selv. Sånn går det når man sender en heterofil mann alene på shopping.
Lukten av bakverk, pølser og pizza fortalte meg at jeg nærmet meg. Dette roet nervene. Så kom jeg på at jeg er på en streng diett som ikke på noen som helst måte tillater verken bakverk pølser eller pizza. I tillegg var jeg skrubbsulten og en halvannen times kjøretur hjemmefra. Topp stemning. Ja ja, en får bare komme seg ut så fort som overhodet mulig og klampe gassen i bånn, tenkte jeg.
Da først tok jeg en titt på handlelappen. I min iver etter å komme meg ut av djevelens forgård og tilbake på motorveien hadde jeg selvfølgelig oversett den ene tingen jeg faktisk kom hit for å kjøpe. Og hvis jeg ikke husker feil, synes jeg å huske at jeg så de greiene der helt i starten av andreetasje. Ja.. da er det bare å begynne å bevege seg mot strømmen av irriterte shoppere da og være han fyren som alle irriterer seg over. Ja, denne dagen tror jeg blir fin…
For å si det sånn: Plutten, fattern kommer hjem med to stykk Bolmen trappestige og de har du å bli glad for.
Man vet aldri hva man kan forvente når man henter i barnehagen.
Har det vært en god dag, har han kost seg? Har det vært tøffere tider med blod og snørr? Jeg er alltid like spent når jeg drar opp den tunge spaken som holder porten inn til barnehagens område forsvarlig låst. Blir det tårer, blir det smil?
Jeg tenker alltid at jeg skal prøve å snike meg innpå ham, men det lar seg aldri gjøre. Barnehagen er et bærekraftig økosystem der alle barna spiller sin rolle for å holde hjulene i gang. Rett på innsiden av gjerdet står jegerne og hilser deg velkommen. Du tror de bare leker, men de analyserer deg. Prøver å finne ut hva du er for en kar. Så kjenner en av dem deg igjen og piler i vei. Hun må advare flokken.
Jeg tusler oppover veien til de små, røde husene mens hylende fornøyde barn suser forbi meg på trehjulssykler og suser nedover sklia med hodet først. På huskene sitter to blide fjes innpakket i regntøy som får fart av voksen i gul vest. Nedi skogholtet løper et ukjent jegere rundt i fullt firsprang mens stemmene løper høyt og engasjert. Det er lek på høyt nivå hvor enn jeg snur meg, men hvor er min sønn?
Sist sett under et moteshow på morgenkvisten
Jeg følger den rosakledde speideren som pilte i vei da jeg kom inn. Ser at hun virrer rundt og leter etter ham hun skal rapportere til. Så får hun los. Hun løper bort til sandkassa og der, midt blant en klynge med småtasser, ser jeg en helt spesiell liten tass. Han stabber rundt i sin mørkeblå regndress og lyse bustelugg.
Han er travelt opptatt med å rake i sanden da han får budskapet hvisket i øret. Han snur seg rundt og ser etter meg. Det tar litt tid, for rundt ham er det barn og voksne på alle hold. Men så ser han meg der jeg sitter på huk med armene ut til siden i optimistisk forventning om en klem.
Man vet jo aldri om det blir en klem eller ikke, men det er alltid verdt å håpe på. Det tar ham ikke et brøkdelssekund for å ta en beslutning. Han slipper alt han har i hendene og stormer mot meg i fullt firsprang. Han smiler fra øre til øre og kommer mot meg så fort han bare makter.
Så deiser han inn i meg og river meg nesten over ende. Jeg løfter ham mot himmelen, kysser ham på kinnet og omfavner ham i en knusekos. Det tar ikke mange sekundene før han begynner å fortelle. Babler lystig i vei om alt som har skjedd i løpet av dagen mens pappa har vært på jobb. En hel dag med begivenheter pakket ned til et par setninger. Det er ikke så lett å tyde de overengasjerte ordene som dukker opp, men det er lett å forstå at han har kost seg glugg i hjel.
På sånne dager er det veldig hyggelig å hente i barnehagen. Med største fortellerglede gjengir han alt han har opplevd i løpet av dagen, mens han peker og vifter med armene. Mellom ord som huske, tegne og leverpostei, hører jeg også navnene til de ansatte.
I det vi kjører ut fra parkeringsplassen sier han “Ha det, barnehagen” og jeg vet at ingen steder kunne vært bedre. Ikke hjemme med mamma, ikke på jobb med pappa. Akkurat her. Jeg ser det i smilet, hører det på stemmen. En god dag i barnehagen har alt.
Noen ganger tenker jeg over hvordan jeg ville klart meg som alenepappa. Jeg tror faktisk jeg ville vært helt ubrukelig.
Det er så mange ting som faller naturlig for deg som jeg må ha skrevet i store bokstaver for å huske. Og det er ikke som at jeg prøver å gjøre en middels jobb, det ligger bare ikke i genene mine på samme måte som hos deg. De stakkars plantene rundt om i huset ville vært døde og begravet innen få dager, hybelkaninene ville tatt over første etasje i løpet av en uke og stakkars plutten ville dukket opp i barnehagen med snuskete klær på vrangen.
Jeg har bare ikke den flyten i ting. Når jeg er alene så flyter det, når du er her så blir ting bare gjort.
Jeg legger ikke merke til alt du gjør, men jeg ser jo at skitne klær plutselig dukker opp i skapet og lukter blomstereng. Yoghurtsølet på stuebordet er borte helt av seg selv og erstattet med en vase friske markblomster. Alt den lille plutten trenger å ha med seg står pakket, klappet og klart til avreise hver gang. Alltid.
Når plutten er sulten har du maten klar, når pappa er sliten har du smilet på lur. Ikke ønsker du en klapp på skulderen heller. Du bare gjør jobben og går videre til neste. Som en maskin. Når jeg må gjøre noe så vil jeg helst ha riksdekkende tv på besøk. Heltestatus, tale fra kongen og en båt døpt i mitt navn. Og sånn er det hver gang jeg skal støvsuge gulvet. Jeg utsetter det gjerne noen dager og når jeg endelig gjør jobben passer jeg på at du gir meg et velfortjent klapp på skulderen etterpå.
– Det kjennes faktisk som at luften er litt lettere her nå. Kjenner du det?
Du gjør aldri sånt. Du forventer ingen gullstatue på Nationaltheatret bare fordi du har hengt opp en klesvask. Det gjør jeg.
Tur med bikkja OG ut med bleiesøpla? Ring Dan Børge, denne mannen fortjener sendetid!
Jeg lurer ofte på hvordan aleneforeldre klarer det og jeg kommer aldri frem til et svar jeg kan leve med. Jeg synes det er tøft nok å være to foreldre på ett barn, så hvordan klarer noen å være én forelder mot to barn? Det regnestykket går rett og slett ikke opp. Kanskje om den ene forelderen hadde vært deg, men ikke hvis det hadde vært meg. For alt annet i forholdet er det jeg som er gassen og du er bremsen, men på hjemmefronten er du hele maskineriet.
Selv om jeg er en ganske god far og selv synes gjør en rett så bra jobb på foreldrefronten, så har jeg for lengst innsett at uten deg er jeg sjanseløs.
Plutten synes mamma fortjener roser. Pappa er enig.
/ Gled et Mammahjerte i dag: Legg igjen en high five i kommentarfeltet 🙂
De sier at har man først lært å sykle så glemmer man det aldri og denne uken var dagen endelig kommet for at vår lille plutt skulle ta det store steget.
Det er noe helt spesielt med de store milepælene. Hverdagsøyeblikkene er én ting, men de litt større hendelsene varmer ekstra godt rundt hjerterota. De første skrittene, det første ordet og den første sykkelturen. Senere i livet har man flere slike høydepunkt å se frem til: Første dag på skolen, første melding med hjem, første gang han blir tatt på fersken i å smugrøyke bak sykkelskuret, den første kjæresten, den første kjærlighetssorgen og selvfølgelig første gang han kommer småbrisen hjem og later som ingenting. Men det er heldigvis lenge til. 35 år minst.
Mye skal på plass før da. Sykling for eksempel. Og det var på tide, for nå er det en god stund siden sist vi opplevde en slik milepæl. Det siste halvåret har fremskrittene vært mer glidende og han blir bare eldre i kulissene, men ikke med det blotte øyet. Jeg har egentlig fryktet at han plutselig skal komme hjem med snusleppe og mopedhjelm under armen, men heldigvis går ikke tiden riktig så fort.
Derfor var det helt fantastisk da jeg plutselig fikk et innfall om vi ikke skulle prøve sykkelen vi fikk av gode naboer som lenge har stått i garasjen og støvet ned. Sykkelen altså, ikke naboene.
– Nei plutten, hva tror du, skal vi sykle en tur?
– Ja!
– Hæ? Mener du det? Du har jo aldri syklet før, skal vi virkelig sykle en tur?
– JA! Sykkel.
Og før vi visste ordet av det var plutten ute i gata og cruiset. Vinden flørtet med håret, frihetsfølelsen alle motorsyklister snakker om var tilstedeværende og adrenalinet pumpet når han suste nedover bakken i et vakent tempo. Vel, nesten da.
Vet du hvorfor jeg stoppet deg? Få se vognkort og førerkort, takk.
Museskritt er nok veien å gå. Det er greit at man ikke glemmer å sykle hvis man først har lært det, men da må man først komme dit da. Og jeg innså raskt at jeg ikke er en spesielt god lærer, for jeg klarte bare vekselsvis å fortelle ham viktigheten av å holde seg fast i styret og tråkke på pedalene. Å koordinere begge på likt klarte jeg ikke å formidle. Til det er mine pedagogiske evner helt utilstrekkelige. Til slutt forkastet vi pedalene og gikk for å holde i styret mens fattern fungerte som påhengsmotor / trekkhest. Det fungerte derimot utmerket.
5 minutter senere var pappa utslitt av å løpe krokrygget bak den lille pjokken som styrte vilkårlig i alle himmelretninger og oppførte seg mest som en ustyrlig sirkuselefant. Også jeg som hadde så store planer om at vi skulle ta hele sykkelopplæringen i et eneste stort jafs. Vel, glem det, pappa må hvile. Kanskje i morgen, hvis jeg ikke er for støl i… vel, alt.
– Heey, skal vi poppe litt popcorn, se en film og kose litt i armkroken?
– Jaaa! Det blir topp.
Just the two of us <3
2 timer senere:
– For en knallbra film! Men du.. Vi skal ikke bare legge oss litt.. eh.. tidlig i kveld, da..?
– Jo!
– Æ ælska dæ og de kvite tennærn dine. – Æ ælska dæ åsså. Og tennærn. Gud kor perfekt vi e i lag.
NÅ
Fredag kveld:
– “Wolf of Wall Street” har jeg hørt at skal være bra. Tenk, endelig skal vi få sett en film! Det var lenge siden sist det, vi har vel ikke sett en film siden.. tja.. må ha vært i fjor en gang?
– Ja, men samme det, sett den på da, jeg er egentlig ganske trøtt allerede.
15 minutter senere:
– Wow, denne filmen er jo skikkelig kul!
– Ja, helt enig, filmkveld var en god idé!
4 minutter senere:
– Aah, så det var han som k- Øøy, sover du?
– Hm?! Hva nei jeg.. du, jeg er bare så sliten. Det har liksom vært ett kjør i hele dag og dessuten sto plutten opp en time tidligere enn vanlig og du så jo selv hvor lett det var å få i ham mat. Kan vi ikke se videre i morgen da?
– Hrmf.. Okei da.
Dette bildet er hentet fra forrige svangerskap. Det var sist jeg fikk knipset et bilde av en våken pus i sofakroken. Det sier vel sitt.
Lørdag kveld:
– Okeeei, da sover plutten og vi kjører i gang filmen der vi stoppet i går.
– Bra. Men du.. Det her har ikke jeg sett før?
– Jo, det der er jo han fyren han akkurat møtte på kafeen.
– Hmm, han har ikke jeg sett før i hvert fall.
– Kødder du? Bah, da har du jo slumret gjennom de siste fem minuttene fra i går da. Okei, vi spoler tilbake litt da.
– Sånn ja. Bra. Nå blir det filmkveld, dette blir kos.
30 minutter senere:
– Duuu..?
– Ja, hva er det? Er ikke denne filmen helt latterlig fet?!
– Jo jeg bare sliter litt med å få med meg handlingen. Altså, hvem er hun der egentlig?
– Nei, hun er jo bare.. Hei vent, du sover du?
– Nei, absolutt ikke, jeg bare.. Dagen har vært så utrolig lang og jeg er bare så sykt sliten. Tenk så deilig å få en skikkelig lang natts søvn da. Så begynte jeg å tenke på alt vi skulle ha ryddet i boden og da føles det så feil å ligge her og se på film liksom. Så ble jeg liggende og tenke på det, så da falt jeg ut litt. Men jeg tror kanskje det er fordi jeg er veldig sliten bare. Unnskyld.
– Nei nei, for all del. For å være helt ærlig.. Det begynte å glippe litt for meg også. Vi ser resten i morgen.
Vanskelig å følge med når man føler seg sånn..
Søndag kveld:
– Film?
– Ikke i kveld Peter, jeg må få stekt knekkebrød før vi legger oss og du burde spurt for en time siden.
– Jammen, da måtte jeg jo blogge.
– Ja jeg vet, men nå er det for sent altså. Vi kan sikkert se fem minutter, men jeg kan ikke love at jeg klarer å holde meg våken.
– Men d.. Okei da. Men da MÅ vi se den ferdig i morgen eller så glemmer vi jo hele handlingen. Og nå som vi er midt i den spennende delen også!
– Åh? Jeg husker ikke helt hva som skjer i filmen akkurat nå. Var de i Italia nå?
– Nei de har jo akkurat.. Eller.. Nei, jeg husker ikke helt selv.
Mandag kveld:
– Film?
– Sorry, jeg må jogge en tur og så må jeg legge meg tidlig.
Ikke i kveld kjære. Må komme på en bra bildetekst på Insta.
Tirsdag kveld:
– Film?
– Nå? Herregud, da skulle vi begynt for to timer siden. Nå må jeg bare legge meg før jeg sovner rett på kjøkkenflisene.
Onsdag kveld:
– Film?
– Nei, jeg orker ikke i kveld.
– Ikke jeg heller.
Torsdag kveld:
– Film?
– Kan vi ikke heller prøve å legge oss tidlig i kveld?
– Okei da.
– Fint.
– Men du.. med “legge oss tidlig”… du mener vel ikke?
– Peter!
– Sorry.
Fredag kveld:
– Film?
– Yes! I kveld skal det skje.
– Vi har faktisk bare 50 minutter igjen.
50 minutter senere:
– Yes, vi klarte det! Filmen er ferdig! Den var jo knallbra. Selv om vi måtte se den over tre kvelder i løpet av en hel uke føler jeg ikke at det ødela noe faktisk.
– Ikke jeg heller. Men du?
– Mja..?
– Jeg skjønte ikke helt den greia med pennen jeg. Tror du det var viktig?
– Æh, hvem vet. Amerikanske filmer har jo alltid sånne åpne slutter som liksom skal forvirre litt.
– Jo men.. sa ikke du at filmen var basert på en sann historie?
– Jo søren. Men tror du ikke de lagde slutten sånn for å forvirre seerne?
– Jeg vet ikke helt. For å være helt ærlig.. Jeg skjønte ikke slutten helt jeg.
– Ok da, ikke jeg heller.
– Samme for meg, jeg er trøtt som en dritt, kan vi ikke bare legge oss?
– Jo, la oss gjøre det. Men eh.. du?
– Ja?
– Nei altså… Det er jo freddan da… Vi skulle ikke kanskje..?
Jeg husker godt da jeg var en liten pjokk og lå i senga mens fattern satt ved siden av og klimpret på gitaren. Det var en beroligende lyd jeg elsket og jeg har alltid tenkt at jeg skal gjøre det samme for mine barn. Problemet er bare at jeg ikke kan spille gitar. Altså, virkelig ikke. Pr dags dato vil jeg påstå at jeg muligens faktisk er Norges aller dårligste gitarist.
Jeg har vel aldri egentlig prøvd å lære meg det heller, med unntak av et halvhjertet forsøk for ca. 5 år siden. Etter to kveldsøkter ga jeg opp. Da kunne jeg nesten tre grep og ga meg på topp. Av en eller annen grunn har jeg bare bestemt meg for at gitar er vanskelig og at mine pølsefingre ikke er genetisk anlagt til å mestre det
Men nå har jeg endelig bestemt meg for å gi det et helhjertet forsøk! Ikke for min egen del, ikke for å sjekke damer, men for barna. Jeg ønsker å skape de samme gode barndomsminnene for mine barn som fattern ga til meg. Jeg elsker tanken av å sitte på sengekanten og klimpre i vei mens barna sovner til låter av Cornelis Vreeswijk, Radiohead, Finn Kalvik eller Coldplay. Men veien dit er lang.
Så nå har jeg endelig kjøpt meg gitar og sett min første youtube-video av typen “guitar lessons for dummies”. Mange vil sikkert si at det er kjempeenkelt å lære seg å spille gitar, men jeg er helt uenig. Kanskje er jeg bare ikke skapt for gitaren, men jeg synes det føles som å løpe 100 meter med svømmeføtter. Joda, det går sikkert fort å komme seg opp på et visst nivå, men å bli god nok til å spille en hel sang uten 17 stopp og bommerter er en helt annen sak.
Kjenner at jeg angrer bittert på at jeg ikke bare lærte meg det da jeg var ung og lærenem. Men men, det er jo faktisk mulig å lære en gammel hund nye triks. Alt han trenger er litt tid, en godbit og tålmodighet. Og youtube.
Rooolig nå
Akkurat nå ligger jeg på nivå med apekatten Julius, men håpet er at jeg i løpet av noen måneders tid vil klatre til et nivå der jeg kanskje kan spille et par enkle sanger uten av plutten buer meg ut av soverommet. Men inntil videre holder jeg meg i stua, for jeg er helt sikker på at han ikke finner noen glede i å høre meg mishandle gitaren og spille som en katt med halsbrann.
Håpet er egentlig å klare å mestre gitaren såpass bra at jeg også kan synge med, men den drømmen virker uendelig langt borte akkurat nå. Vi er et stykke unna IDOL-audition, for å si det sånn 😀
Selv pluttis er bedre enn meg på gitar. For nå…
NB: Kunne det forresten vært interessant å se en rask video av mine gitarferdigheter? Kan lage en dagsfersk FØR-video, så prøver vi igjen om noen måneder for å se på fremgangen. Sleng igjen en like eller en kommentar om det kan være av interesse, så fikser vi selvfølgelig det 🙂 Men OBS: En sånn video nytes nok best med øreklokker 😉
Og helt til sist: Kjære plutten – Beklager hvis du våkner opp midt på natten av skumle lyder. Du har ikke mareritt, det er ikke krig og vi driver ikke med dyreplaging nede i stua. Det er bare fattern som prøver å lære seg å spille gitar. For deg. Hold ut, det vil bli bedre 🙂
/ Lyst til å se en video av Norges dårligste gitarist? Sleng igjen en like eller kommentar 😉
