Jeg sier det allerede fra start, så vet du hva som kommer. Det blir litt banning. For i denne ukens episode av ”Gjesterommet” tok vi opp et tema som fikk det til å gå en kule varmt i studio: Pikkbilder på Snapchat.
For som mann, opplever jeg jo ikke dette. Aldri. I alle mine år på Snapchat med titusenvis av følgere har jeg fått to puppebilder og ett vaginabilde, men det er også alt. Christina derimot.. Asså, det hagler inn pikkbilder daglig. DAGLIG!
Før var det for det meste fra utenlandske kontoer, men i det siste har det begynt å ta seg opp fra norske brukere. Du leste riktig: I 2019 tar det seg opp. Det kommer faktisk flere og flere. Pikkbildene blomstrer!
Asså, hva faen?! Man skulle jo tro at dette var en greie man gjorde da Snapchat var nytt og alt var spennende, men det kommer altså flere og flere norske tissemenn inn på markedet.
Det gjør meg faktisk forbannet, for som mann så gir disse forpulte taperne oss andre et dårlig rykte. Og det er jo ikke bare ufint det de driver med, det er rett og slett ulovlig.
Å så til de grader eksponere seg for andre mot deres vilje, gjerne mens man sitter og onanerer, og nærmest presser pikken sin gjennom skjermen til noen som lykkelig uvitende sjekker innom mobilen, kan lett klassifiseres som et overgrep i min bok.
Noen vil kalle det blotting, men jeg mener det stikker mye dypere enn det. Pikkbilder på Snapchat er en slags moderne, utbrodert versjon av blotting, der man tar det et steg videre og kombinerer blottingen med et slags digitalt overgrep.
Slik patetisk, usømmelig oppførsel burde vært straffbart ved lov. Og det er det! Derfor synes jeg faktisk man skal anmelde enhver pikkidiot – og politiet oppfordrer til nettopp det.
Politiførstebetjent ved vold- og sedelighetsavsnittet i Øst politidistrikt, Daniel Wallin Holm, uttalte følgende til NRK i 2017:
– ”Det kan være mulig å spore opp hvem som sendte bildet. Men det kan bli slettet av brukeren, så en screenshot kan være lurt. Man bør sikre det man kan”.
I samme sak står også følgende:
”Ifølge paragraf 201 i straffeloven er det å sende slike bilder det samme som blotting. Man kan derfor straffes etter samme prinsipper som om man blotter seg foran en person.”
Holm uttaler videre i samme sak at flere personer faktisk har blitt dømt for dette:
– ”Får du dokumentasjon og vi avdekker brukeren, så kan vi straffeforfølge. Så er det forskjell på om det er en uskyldig ungdom som sender et bilde til en annen ungdom eller om det er en voksen som kontakter mindreårige.”
Så da burde den saken være grei. Sikre informasjon, anmeld forholdet og kryss fingrene for at rettferdigheten seirer. I en perfekt verden ville selvfølgelig straffen for noe slikt være at man fikk penisen kappet av ved roten, men en klekkelig bot eller en tur i kasjotten er ikke helt feil det heller.
/ Happy snapping!
OBS! Ønsker du å høre mer om denne saken, finner du den dagsferske episoden: “Gjesterommet #29: Hvite gutter, kokosnøtter og peniser på snapchat” på iTunes, Spotify, via denne linken, i din podcast-app (søk etter “Gjesterommet”) eller rett her i innlegget:
Da jeg var yngre både gruet og gledet jeg meg til å bli eldre.
Gledet meg fordi man som voksen kan gjøre hva man vil (være oppe hele natten, kjøre bil, kjøpe uendelig mye sjokolade etc), men gruet meg også litt fordi jeg var redd for å bli en voksen.
Du vet. Kjedelig. Grå og trist og en del av systemet. En som helt har glemt å være seg selv. Som bare går rundt i en grå dress med en tung stresskoffert og lever som en gnager i et hamsterhjul.
Så blir man litt eldre, og innser at voksenlivet har noen flere lag enn det. Jo da, det er ikke alltid som en gigantisk sukkerspinn, men livet som voksen er ganske ålreit likevel.
Helt ærlig tror jeg faktisk jeg liker tiåret jeg er i nå best. 30-årene har brakt så mange fantastiske ting på banen; barn, hus, kone og ferier, og jeg kjenner meg liksom mye mer meg enn før.
Da jeg var yngre var jeg så fryktelig opptatt av hva alle andre mente, men som 30+ kan man gladelig innrømme at man helt oppriktig synes at en låt av Marcus og Martinus er bra, uten å bry seg to ganger om hva alle andre mener.
Men voksenlivet kan være veldig voksent også. Voksent og fullt av arbeidsoppgaver. Og i dag hadde vi et litt søtt øyeblikk som på en fin måte definerer nettopp det.
Vi sto med hver vår pensel, kona og jeg, og malte den ene uteveggen.
En ganske kjedelig jobb vi har utsatt lenge, men er man to om det, blir det brått ganske trivelig. Da kan man prate skit og gjøre litt parterapi ut av det, og med litt sol attåt, blir det fort rett så hyggelig.
Så der sto vi. Hver vår flekkete malebukse, hvite streker i håret og panna. Og malte. Som kunne vært ålreit, men det er noe med andrestrøket. Spesielt på en hvit vegg.
Det er nesten umulig å se hvor man har vært, og i perioder føles det som en utrettelig tredemølle av klatting på klatting. Så går man videre, men usikker i sin sak kommer man tilbake til et sted man allerede har malt. 23 ganger.
– ”Det er bare så utrolig kjedelig å male en hvit vegg hvit”, sa jeg.
– ”Ja… Det er vel egentlig definisjonen på voksenlivet, det”, svarte Christina.
Og jeg vet ikke om det var stemning i luften, høstvinden som slåss mot sommersolen, samværet, praten eller den gladkjipe følelsen av å få ting gjort, men det er det sanneste jeg har hørt. Uten at jeg helt kan forklare hvorfor.
I dag var det nok. Nå var jeg drittlei og produsenten skulle få høre det. For her betaler man en hel formue for et routersystem som liksom skal være så bra. Tre enheter som skal prate sammen og gi knallgod dekning i hver krik og krok av huset, helt uten signaltap.
Og det kostet flesk. Selvfølgelig. Joda, det gir knallbra nett i både kjeller og garasje, men det er bare ETT lite problem. For én gang om dagen, sommer som vinter, jul og nyttår, faller hele dritten ut.
Da må vi trekke ut strømmen og sette den inn igjen, og så funker det som juling frem til neste morgen, da hele rasket flater ut igjen. Og det er så irriterende!
Jeg har en egen app til systemet som jeg sjekker daglig, men like fullt: Hver morgen må jeg inn bak TV-en for å nappe ut strømmen, vente i 10 sekunder mens jeg sitter halvveis lent over TV-benken som en tissende hund, rote litt rundt for å finne stikket i veggen igjen, banne litt, knote litt og til slutt få det til.
24 timer senere er det på´n igjen. HVORFOR?! Når man betaler gode penger for et system som liksom skal være så jækla bra, hvorfor skal jeg måtte knote med dette rælet hver eneste dag??
Til nå har jeg slått meg til ro med at før vi investerte i routersystemet, falt nettet ut mye oftere. Hver dag ble linjen brutt minst 10-20 ganger, så dette er bedre. Ikke perfekt, men bedre.
Men i dag tidlig var det nok. Nå var jeg drittlei. Sikkert sovet litt dårlig og våknet på feil fot, for i dag kjente jeg at pappa var ferdig med å ta dritt fra routeren. Kom meg ikke halvveis gjennom den første kaffekoppen før jeg kastet meg over mailen.
Så hamret jeg ned en helsikes tirade i store bokstaver, som om jeg prøvde å manne opp et helt kompani til krig. Se for deg Jon Snow i Game of Thrones. Der var jeg.
– ”I år og dag har jeg lidd, men det ender her. Nå! I dag tar jeg friheten tilbake (…)”
Den type ting.
Jeg klarte heldigvis å puste med magen og fikk tonet det ned og kuttet bort det feteste valgflesket før jeg sendte mailen av sted.
Så skrøt jeg litt til frua og sanket noen bonuspoeng for å ta affære. Flinke mannen som står opp mot industrigiganten. Nå skal det bli vei i vellinga.
Tenkte ikke jeg kom til å få svar på noen dager. Internasjonale bedrifter har ikke tid til mannen i gata. Pumper bare ut overprisede produkter som leverer under pari. Og når du først trenger hjelp, pøh da bryr de seg ikke om …
20 minutter senere kom svaret:
”Hei Peter,
Det er en enkel forklaring på dette. Vi har satt Omni til å ta en omstart (vedlikehold) hver natt kl. 03. Dette kan du enkelt endre selv i Omni WiFi appen. Se vedlagt PDF side 24.”
Crap.
I hele år (!) har jeg irritert meg over dette, så tok det hele 5 sekunder å fikse..
Og det var så enkelt at selv en brisen ape på 3-hjulssykkel kunne klart det.
Dobbelt-crap.
Jeg burde jo ha skjønt det.
Problemet er selvfølgelig ikke den lille boksen, men snarere det man i IT-verdenen kaller: PEBCAK.
Barnesavn og sommersavn – er det lov å si at jeg angrer litt?
For jeg husker på glovarme sommerdager at jeg tenkte: Tja, nå kan vel egentlig høsten komme. Nok strand for i år, la oss få på noen myke gensere og litt arbeidstid. Varme kvelder og vannmelon er supert det altså, men nå har det vært varmt og godt så lenge, og sånn kommer det sikkert til å holde seg i evigheters evighet, så la oss få på litt høst. Nok varme nå.
Husker jeg å ha tenkt. En glovarm sommerdag.
Men i dag sto jeg med rødsprengte vekkerklokkeøyne og smurte matpakker i otta. Gjespete og trøtte barn vaset rundt som zombier. Ute dundret regnet så intenst at asfalten ristet.
T-skjorte i dag? Yeah right. Prøv med en genser og en jakke og en paraply oppå der igjen.
Sur melk og 2 råtne avocadoer før endelig en moden en. Og det slo meg:
Hva jeg ikke skulle gjort for å spise ordene mine med en klatt smør og en klype salt, akkurat som på en nygrillet maiskolbe. Gjerne med et iskaldt glass og litt glovarm sol inntil. Og vannmelon til dessert.
For nå er det så definitivt høst. Jeg hører ikke ofte på mollstemt countrymusikk, men på en dag som denne kjenner jeg at det passer meg bra. Kjente det da vi først tok farvel med eldstemann på skolen og så vinket lillesnupp inn i barnehagen.
Høsten er her. Farvel du døgnville døgnrytme og tropenetter med dyna på gulvet. Hello regnjakke og sommersavn.
Og barnesavn. Jeg trodde jeg gledet meg til hverdagen, men nå savner jeg lange morgener og dager fulle av ingenting. Bare kos, tid og glede. Det blir sikkert bra med hverdag igjen, jeg trenger bare litt tid.
Så i dag blir det å legge beina i kryss med bootsene på saloonbordet og kjøre cowboyhatten godt ned i panna, for denne dagen blir blå.
Sommerferien er på hell og om ikke lenge ringer klokka inn til skolehøst. Da er det greit å tenke litt over hva man legger i matpakken til barna. For skoledagen kan være lang og krevende, og barna trenger skikkelig påfyll om de skal klare å henge med hele veien.
For næring gir læring og sunn mat med gode næringsstoffer er kroppens viktigste drivstoff på tøffe dager som krever både konsentrasjon og energi.
Mange tenker at de må friste med søte pålegg, kjeks og kaker for å få barna til å spise, men matpakken trenger ikke være usunn for å være fristende. Godt pålegg på godt brød, frukt, nøtter, bær og grønnsaker – det er skikkelig revemat!
Med litt variasjon blir en helt vanlig matpakke både sunn og spennende. Og det krever ikke mye jobb!
Bruk variert pålegg på godt brød
Kutt opp noen grønnsaker
Kutt opp litt frukt
Kanskje noen nøtter?
Kanskje noen bær?
Husk at barn er som voksne: Vi spiser med øynene. Er matpakken grå og trist som en polsk regnbue kan den fort bli liggende igjen i sekken, men med litt farger, variasjon og liv kan selv en vanlig matpakke bli både sunn og spennende.
Vi har funnet ut at Polarbrød passer perfekt i barnas matpakker. Brødtypene Flerkorn og Havre har høyt innhold av fullkorn, tikker inn på øvre del av grovhetsskalaen og smaker helt utsøkt!
Med godt pålegg og litt fristende tilbehør, setter man raskt sammen et lite festmåltid.
Tips! Oppbevar Polarbrød i fryseren og lag matpakken mens brødene fortsatt er frosne, så tiner de i matpakken og er maksimalt ferske og fristende rundt lunsjtider. Genialt!
Polarbrød bakes uten konserveringsmidler og finnes i mange ulike varianter, fra fint til grovt. I matpakken, som pizzabunn, på bålet, på hamburgeren, som toast, til salat og mye mer – Polarbrød kan brukes til alt.
I helgen var vi på badelandet i Skien fritidspark. Med store sklier, små sklier, klatrevegg, bølgebasseng og mye mer, er det et eldorado for store og små badeløver. Også har de stupetårn.
Det oppdaget jeg først da vi satt og spiste, rett ved bassengkanten med hver vår lunsj i klypa. Jeg bestilte salat. Hadde selvfølgelig mest lyst på nachos, men ikke søren om jeg sitter og spiser slafsemat i baris. Så jeg gnaflet salat og slurpet kaffe mens jeg i all hemmelighet sendte stjålne blikk mot stupetårnet.
Sukk, hva barna ikke vet. En gang i tiden var jeg en av stupetårnets baroner. Vokste opp på Ingierstrand og hoppet fra 10-meteren allerede i tredjeklasse. Stupte fra tiern året etter, og med årene ble jeg en fryktløs dødser.
Men det er mange år siden. Pappa er eldre enn Pappa Åberg nå. Sitter på sidelinjen og dypper sukkerbiter i kaffen mens ungdommen regjerer.
Trodde jeg.
Men det var helt frem til en bande på tre unge karer krabbet opp til toppen av stupetårnet. 7,5 meter over armringene. De hoppet ut én etter én, og til min store fornøyelse så jeg at de dødset. Sommerfuglene våknet til liv og begynte å blafre.
Jasså ja, så sporten lever enda? Trodde bare det var sånt vi gamlegutta drev med. Vel vel, salat og kaffe på meg.
Så gikk de til topps igjen og gjorde seg klare. Og jeg så hvordan barna gjorde store øyne og fulgte med. Se de kule gutta som tør å gjøre det der! De er tøffe de.
Og det var akkurat så mye konkurranseinstinktet mitt klarte å takle. Sitte her og sutte på en vissen kinakål mens jyplingene tar all æren? Not on my watch!
Håndkle, kniv og gaffel traff bakken på likt.
”Skal bare..” sa jeg til ungene og stampet av sted. Mannet meg opp og blåste opp kassa mens jeg gikk. Tok de mange stegene hele veien til toppen.
Dæven steike, det har blitt høyere med åra. Mange småbarn i kø på toppen og nede ved vannet sto mine egne barn med store øyne. Hva skal pappa nå?
Endelig min tur og akkurat da kom de tre unggutta opp og stilte seg bak meg i kø. Ok Peter, it´s showtime.
Jeg tok noen skritt tilbake, blåste luft ut av nesa som en kampklar okse og spurtet av sted. Sekundet senere forlot føttene plattformen og pappa var luftbåren. 7,5 meter over et hav av tilreiste Skiensfolk.
Umiddelbart sparket adrenalinet inn som en injeksjon i hjertet. 95 kilo pappa i fritt fall, som en komet på kræsjkurs mot jorden.
Jeg slo ut armene som en stor fugl ei skapt for flyvning, og så vannet komme mot meg i veddeløpsfart. Nå gjelder det. Holde igjen landingen så lenge som mulig. Få meter igjen, vente litt. Snart der, nå går det fort, vente litt til.
En halv meter igjen til landing, det er nå eller aldri. Jeg trekker armer og bein til meg i siste mikrosekund og treffer vannet som en bombe. Smellet får taket til å løfte seg. Etterdønningen skaper bølger som skyller samtlige med armringer på land.
Effekten er som å bli truffet av en kjempestor hammer. Fra 70 kilometer i timen til 0 på et splittsekund. Trykket treffer meg verst i magen. Som om en illsint hest står i døra på et utested og kaster meg ut med et velplassert spark i solar plexus.
Så kom jeg opp av vannet. Gikk bort til barna. Store blikk. Pappa er litt helt likevel. Men nå var jeg gira på mer, og løp opp tårnet igjen. Og der, på toppen, møtte jeg en av unggutta. Jeg tenkte ikke stort mer over det, men da han så meg, lyste han opp, rakte ut en hånd og ropte:
– Bro, du er jo helt maskin!!
Kvelden i forveien hadde jeg fått meg en skikkelig alderdomssmell, da jeg innså at jeg er eldre enn Pappa Åberg. Men nå var jeg ikke en gammel fjomp i fotformtøfler lenger. Nå var jeg bro. Og vips så var dagenhelgen året reddet 😄🎉
Jeg har alltid likt Alberg Åberg-bøkene. Hvem gjør vel ikke det? De herlig sjarmerende historiene om den nysgjerrige 7-åringen med den fantastiske fantasien og det store hjertet.
Gjennom nye oppdagelser og spennende eventyr, får vi bli med inn i en leken verden vi voksne ofte glemmer.
Men i dette universet finnes det også en dinosaur. Pappa Åberg.
Med sine ufasjonable fotformtøfler, genser av striesekk og pipe i munnviken, representerer han en skikkelse som tatt rett ut av en svunnen tid.
Han kan være autoritær og streng, men også overraskende barnslig. Noen ganger lar han livet skure i bakgrunnen mens han koser seg i godstolen med øl, avis og sigar.
Andre ganger er han en involvert superpappa som gladelig blir med på tur i Alberts fantasihelikopter.
Men én ting som alltid har vært konstant: Pappa Åberg er en gammel mann. Jeg har aldri tenkt over akkurat hvor gammel han må være, men hele oppsynet på fyren, det pjuskete håret, klærne, kråketær og pipa, får det til å lukte honnørbillett lang vei.
Derfor kom det som et lite sjokk i går kveld, da vi skulle lese Albert Åberg på sengekanten. Pappa bladde opp boka på første side, og registrerte for første gang hvor gammel Pappa Åberg faktisk er.
Jeg kjente en synkende følelse i hele kroppen og den lystige helgefølelsen som hang igjen fra fredagen, ble raskt og effektivt dratt ned i dass.
For den piperøykende Pappa Åberg…
Han som helt utmerket kunne vært Bestefar Åberg…
Han er 36.
Jeg er 37.
Jeg er seriøst eldre enn Pappa Åberg.
👴🏻😆🙈
/ Ja da barn, dere kan hoppe på trampolina, men hold dere unna saaagen!
Hva gjør man når man har lovet barna godteri, men kiosken er stengt? KRISE!
For det skjedde oss i dag. Jeg hadde gledet meg til å ta med ungene for å se Angry Birds 2 på selve premieredagen. Den første filmen var knallbra, kan den andre være like bra? Kanskje bedre?? Dette blir så spennende, vi trenger godteri og baconsnacks!
Glade og spente trippet vi inn dørene og gledet oss som små barn. 15 minutter til filmen starter, bare en rask tur innom doen og så rett til… til… kiosken? Den er… stengt? STENGT?! KRISE!!
For jeg hadde jo lovet, og barna hadde gledet seg – og nå var det bare 14 minutter til filmstart og verden falt i småbiter. Ikke godteri på kino? Særlig. Ingen kino uten godteri!
Hodene deres sank som hos to skyldige valper, og den gode stemningen sprakk som en partyballong. Godteri hadde visst litt større betydning enn jeg trodde for hele kinoopplevelsen. Fra å sprette rundt som glade barn, subbet de nå molefonkent rundt som to tenåringer med kjærlighetssorg.
12 minutter igjen. OK, hva gjør du nå Peter? Jeg prøvde å si at ”hey, det ordner vi” og lette i sekken. Tre flasker med lunken saft og en halv pakke eucalyptus-tyggis. Det kommer ikke engang i nærheten.
Vi gikk delvis motvillig mot kinosalen mens pappa tenkte så det knaket. Hva gjør vi? Kom igjen Peter, tenk!
10 minutter igjen..
Takket være tiden vi sparte på den stengte kiosken kom vi til å få ekstra god tid til å sitte i en halvtom kinosal og høre folka rundt oss knaske på medbrakte godsaker, og jeg visste at barna kom til å hate det.
Jeg shipper jo bare barna inn i kinosalen, benker dem ned på setene sine, sier at de må vente litt og spurtløper til nærmeste godtesjappe. Det er en bensinstasjon bare noen hundre meter herfra. Så kjøper jeg inn et utvalg snop og beinflyr tilbake i tide til å få med meg de siste reklamene og redde dagen. Yes! God plan, tenkte jeg.
Men så slo det meg. Innlegget Christina skrev tidligere i dag. Teksten ”Jeg blir såret av det du skriver” som blant annet omhandler en kronikk av Sanna Sarromaa. Hun mener blant annet at vi som foreldre er i ferd med å feile i vår oppgave med å lære barna å bli robuste og trygge på seg selv.
Sanna mener at vi syr puter under armene på barna våre og skjermer dem for livets realiteter. Hun kaller det en bjørnetjeneste å lære barna at skuffelser og ubehag ikke skal tåles. For det har faktisk blitt sånn at barna våre ikke skal takle dumpene i livet, men skjermes for dem.
Og da slo det meg: Hun har rett. Og det gjelder meg!
Hvis barna mine ikke skal lære seg å takle at kinokiosken er stengt uten at hele deres verden går i tusen knas, hvordan i all verden skal de da klare å håndtere faktiske problemer som vil dukke opp senere i livet?
Bare å skrive ”problemer som vil dukke opp” knaser litt i sjelen, for jeg vil jo helst bestikke gudene for at barna mine aldri skal møte et eneste problem langs veien. Men de vil jo det.
Venner vil være kjipe mot dem, de vil havne i slåsskamper, kjærlighetssorg, kjeft av sjefen, knekt nese og sparken på jobben. Sånne ting skjer og vil skje. Og den dagen det skjer, må barna være klare.
For slik vi behandler barna i dag, er de som skrikete fugleunger som aldri forlater redet. Bare forventer at mamma skal hente mat og kjempe unna inntrengere. Men barna må bli flyvedyktige og det er oss foreldres jobb å gjøre dem klar for det virkelige livet. Å behandle barna som skjøre egg som ikke må pustes på, er ikke vårt oppdrag. Vi skal gjøre dem flyvedyktige. Det er det som er oppdragelse.
Og det starter med de små kampene i ung alder.
– ”Sorry barn, kiosken er stengt. Og vet du hva? Sånn er det bare i blant. Litt kjipt, jeg vet det, men nå skal vi tross alt på kino og filmen blir ikke noe dårligere uten godteri. Drikk saft, kos dere med filmen og hvis det blir for ille kan dere få en dritsterk tyggis av pappa”.
Så gikk vi inn og storkoste oss! Filmen var knallbra og selv pappa måtte le høyt ved flere anledninger. Vi humret, vi lo og hadde en helt perfekt kinotur – selv uten godteri.
