Jeg tok testen og resultatet var mildt sagt overraskende!
For i år har jeg et samarbeid med Compeed. De lager fantastiske gnagsårplaster som sitter på huden som en klegg. De har flere plastre til ulike formål, men er det egentlig noe vits med gnagsårplaster?
Jeg mener, kan man ikke like gjerne bare bruke vanlig plaster? Hva er det liksom et gnagsårplaster kan gjøre som ikke et helt vanlig plaster kan? Sitter det bedre? Holder det lenger? Er det egentlig noe bedre mot gnagsår enn et helt vanlig plaster?
Det ønsket jeg å finne ut av og la derfor ut på løpetur! På den ene hælen hadde jeg et Compeed gnagsårplaster, skreddersydd for en slik anledning.
På den andre hælen hadde jeg et smileyplaster jeg fant i skuffen til ungene. Lystig og fint, men funker det til noe annet enn skrubbsår og sommerknær?
DET ville jeg finne ut av. Og sånn gikk det!
Klikk her for å se video eller i innlegget under:
Så der har dere det altså: Compeed sitter!
Smileyplasteret ser kanskje morsomt ut, men det havnet også under foten(!) i løpet av få minutter. Hvordan det er fysisk mulig aner jeg ikke, alt jeg vet er at Compeed satt som limt og ga full komfort hele veien.
Sving innom compeed.no for gnagsårplaster som faktisk funker 😉
Baklysene foran svingte av på en øde grusvei og så var jeg alene.
Tåken lå som et tettvevd teppe av piperøyk, månen lå gjemt bak mørke skyer.
Fortsatt sensommer, men jeg skrudde opp varmen. Stått på blått i hele sommer, men opp til hvitt og forbi nå. Helt inn på rødt. Fortsatt kaldt i bilen. Merkelig.
Langt på natt, burde vært hjemme for lengst. Hjemme venter et mørkt og sovende hus. Ingen å prate med, bare legge seg i stillhet og håpe dyna varmer.
Setter på musikk og kutter meg sakte gjennom tåken. Frontlysene som en machete i en tettvokst jungel av grått.
Vet ikke hvorfor, men kjenner meg merkbart ensom i natten. Burde vært hjemme nå. Snor meg rundt på ukjente veier.
Virrer rundt i et hav av mørke som en forvirret penn i et blekkhus.
Skrur opp musikken og søker selskap i ordene.
Og der var det.
Helt overraskende og helt plutselig. Midt i en sang jeg nesten aldri har hørt. ”Cold” av James Blunt. Har ikke tenkt på teksten før, men der var det svart på hvitt:
“Without you I´m just cold.”
Og det er sånn jeg føler.
Tenker ikke over det når jeg har deg i sofakroken, gjerne med en tott i fanget som søker massasje. I bilen, i senga, ved middagsbordet, glemmer å tenke på det da.
Men her jeg sitter i en ensom bil alene, skinner ordene klart som solen.
Uten deg er jeg ensom og liksom ikke hel.
Ukomplett og utilpass.
Kan være at sangen handler om noe helt annet, det betyr ikke stort, for de få ordene er alt jeg trenger. De er alt som definerer hva jeg føler for deg. Innser jeg nå.
Den helhetsfølelsen. Meningen med det hele, alt jeg trenger for å være meg, mann og pappa. Brikken som gjør puslespillet komplett. Det er deg.
Det er fullt mulig at det er en alderdomsgreie, men i det siste har jeg altså fått så sterke vegringer for å ringe til folk, at jeg vurderer å ta en tur til fastlegen.
Og det ironiske er: Telefonen er jo min beste venn! Jeg går ikke et sted uten den. Jeg bruker den til nesten alt: Mobilbank, kalkulator, dataspill, film, serier, meldinger og sosiale medier. Men å bruke den til den ene tingen den faktisk er laget for, å ta telefoner, nei det byr meg kraftig i mot.
Misforstå meg rett: Det plager meg ikke å ta telefonen hvis noen ringer til meg, nei det gjør jeg lett som bare det. Men å ringe til andre gir meg brekninger.
Jeg vet ikke hva det er, men bare det å skulle ringe for å bestille sushi plager meg. Hva om jeg ringer feil? Hva om de ikke forstår hva jeg mener? Hva om jeg ikke forstår dem? Hva om menyen er feil og jeg må improvisere direkte på lufta? Hva om jeg ringer mens de står midt oppi noe og blir dritsure fordi jeg avbryter?
Sånn tenker jeg hele tiden.
Ringe en håndverker, sier du? Hah! Hva om han er kjempeopptatt og blir pottesur? Hva om jeg ikke klarer å forklare hva jeg trenger? Hva om han ikke forstår meg, så må jeg begynne å rote rundt med masse faguttrykk jeg ikke forstår? Hva om han innser at jeg på ingen måte er noen nevenyttig håndverker, men en skjør bygutt med kontorkropp og innefingre?
Så da utsetter jeg det, dropper det eller sender en melding på face. Bedre sånn. For Gud forby at man skulle brukt telefonen som en telefon.
Det kjipe er at Christina ikke er det spøtt bedre, så da hun for en stund siden spurte om ikke jeg kunne ringe et sted for henne og stille en hel haug med tekniske spørsmål hun ikke forstod seg på, sa jeg selvfølgelig ja. Selvfølgelig kan jeg det. I´m your man, vettu. Drømmemannen tar det.
Men det var da… For gjør man det ikke med én gang, blir det gruff og nå ligger lappen der. Ligger og stirrer på meg hver gang jeg går forbi.
På et eller annet tidspunkt vet jeg at jeg må ringe, men inntil videre behandler jeg lappen som en sulten krokodille og lusker meg bare stille forbi.
Jeg har selvfølgelig sagt til Christina at jeg har ringt dem og at de skulle sjekke et par ting før de kunne ringe meg opp igjen, men på et eller annet tidspunkt vil vel den bløffen gå ut på dato og da må jeg faktisk ringe. Men frem til da.. ikke vekk krokodillen som sover. Pappa har telefonskrekk 😆
Jeg sitter i bilen, svetten siler allerede før jeg drar. Så mye å rekke! Jeg skal ditt, jeg skal datt og har jeg egentlig husket å skrive ned alt på lista?
Okei, så jeg må innom regnskapsfører med bilag, jeg må hente rovviltkort hos en fyr, jeg må en rask tur innom butikken for å kjøpe meg en ørliten PepsiMæx jeg kan drikke på veien når ingen ser meg (#kosebrus), jeg må kaste glass & metall, jeg må pante flasker, jeg må på Grinda (gjenbruksstasjonen) med en henger full av hageavfall, også må jeg innom Jysk for å kjøpe stoler til man-cave’en. Greit. Notert. Det blir en del stopp, men suser jeg nå, så rekker jeg det før henting på SFO.
Gjenvinningsstasjonen ligger lengst unna og er viktigst i dag, så dit reiser jeg sist. Alt det andre tar jeg på veien og så kan jeg suse rett hjem etterpå. God plan, helt perfekt.
Men allerede på vei ut oppkjørselen fikk jeg en snikende mistanke. Er det ikke noe jeg mangler..? Jeg sjekker lista, har husket å skrive opp alt. Papirene til regnskapsfører ligger i passasjersetet, pant og metall skrangler i bagasjerommet, alt ser ut til å være greit. Ingen tid å miste, vi kjører på!
Først et stopp innom regnskapsfører, ingen tid å miste, bruker bare brevsprekken, så sparer vi tid på small talk. Smart, men kjedelig. Sånn får det bli når pappa har dårlig tid.
Så slår det meg at hvis jeg kjører til butikken nærmest Grinda, så tar jeg glass&metall, pante og en liten PepsiMæx der, så slår jeg 3 fluer i en smekk. Smart! Ikke stoppe på første og beste butikk, gjøre unna mye av den kjedelige kjøringen først. Flink gutt.
Kobler opp telefonen på anlegget, setter på en pokerpodcast (Ante Up Poker Magazine, min favoritt) og kjører av sted. Godt tempo, god flyt, lite trafikk, dette blir bra.
Likevel.. føles som at noe mangler. Som den scenen i Home Alone 1, der moren til Kevin ikke klarer å riste av seg den snikende mistanken om at noe er galt. Sånn er det. Klarer bare ikke å sette fingeren på det. Ja ja, sikkert ikke noe.
Nå gjelder det å komme seg til butikken, gjøre alle greiene, tømme den stappfulle hengeren, kjøpe stoler og hjem i tide til henting. Kjøyr!
Kommer til butikken et lite kvarter senere. Sjekker klokka, joda, dette burde gå akkurat. Men da må det kastes og pantes raskt!
Parkerer.
Hopper ut.
Glad og fornøyd og… Men i helskotten! Hvor er hengern??
For jeg har løftet på lokket av Pandoras eske og gløttet på ondskapen som bor der nedi.
Jeg vet.
Så når øynene til min søte lille pus, blir som flammende lavaklumper i satans anus, vet jeg hva jeg skal gjøre. Løp for livet eller legg deg flat før du sier noe galt. Stryk kamelen medhårs og generelt behandle kvinnen i ditt liv som en håndgranat.
Vær veeeeldig forsiktig. Den håndgranaten kan eksplodere ved selv den minste rystelse, så sitt stille i båten og vent på at stormen blåser over.
Vel.. det var det ingen som hadde fortalt de ungguttene som lekte utenfor her for noen dager siden. Å gud. Jeg så dem leke med det lille målet vårt som står på plenen her, og jeg tenkte at leken var litt i overkant herjete, men ok. Ingenting å mase med.
Så gikk jeg inn og Christina gikk ut. Jeg så hun så på dem, men tenkte ikke mer over det og suslet videre med mitt på kjøkkenet. Men så hørte jeg plutselig at det smalt i metall fra plenen.
Jeg rakk akkurat å innse at gutta helt sikkert hadde skrudd opp herjingen litt og kanskje kastet det lille metallmålet veggimellom, før.. brølet. Glem klimabrølet, her snakker vi Adolf Hitler på en dårlig dag.
Sekunder senere pilte ungguttene av gårde som to mus med en sulten katt i hælene. Som er en ganske treffsikker analogi, for da jeg tittet ut av vinduet sto Christina med klørne ute og hveste.
Jeg tenkte kanskje at hun overdrev en smule, selv om jeg også hørte at hun ropte vennlig etter dem at de gjerne kunne bruke målet bare de ikke ødela det med vilje, men ikke søren om jeg hadde tenkt til å bli værende for den debatten.
Nei, for jeg har lært. Klokere nå.
Jeg la bare frem et mykt teppe, åpnet en boks med kattemat og gjemte meg på badet nede.
Denne helgen skal jeg være med i NM for aller første gang!!
Shit pommes frites, jeg kan ikke tro at den store uka endelig er her. Spillet er i gang, spenningen vises på TV og i morgen skal jeg delta for aller første gang!!
Vi snakker om NM i poker og yours truly skal være med i en 2-dagers turboturnering på lørdag og forhåpentligvis mandag (hvis jeg går videre fra dag 1).
Jeg har ikke skrevet så mye om poker på bloggen tidligere, for jeg tenker at det først og fremst er en hobby som interesserer meg og ikke så fryktelig mange av dere.
Men det siste halvannet året har jeg vært helt 100% bitt av pokerbasillen. Jeg har alltid vært glad i poker, men mest sånn spille-én-gang-per-lysår type greie.
Men for to år siden ble jeg kjent med en fyr, som kjente en fyr og plutselig var jeg med på pokerlag. Som innflytter i ny by fant jeg ut at poker egentlig var en perfekt arena for å møte nye venner. Og det fikk jeg fort. Nye venner, gode venner!
Problemet var bare at han ene vennen hadde en annen venn som hadde et månedlig pokerlag, og DER var nivået på spillet skyhøyt over mitt nivå. Jeg fikk være med én gang og jeg innså at hvis jeg ikke skulle dumme meg helt ut i fremtiden, måtte jeg begynne å jobbe på spillet mitt.
Så jeg lånte meg en pokerbok og begynte å lese. Da var det gjort. Siden da har stort sett all tid jeg ikke bruker på jobb eller familie, gått med til poker.
Jeg leser pokerbøker på sengekanten, jeg har pokerpodcast på øret når jeg jobber i hagen, jeg spiller online og live så ofte jeg kan (som selvfølgelig er mye sjeldnere enn jeg ønsker). Jeg har dessuten begynt å arrangere en månedlig pokerkveld for gutta, og det er asså så utrolig trivelig!
Tenk at jeg som var en stakkars, ensom innflytter her for noen år siden, kan fylle huset med trivelige folk som alle kommer for å spille kort, fortelle røverhistorier og få noen timer fri fra kona. Det er ganske fantastisk.
Og i morgen vil all tiden, besettelsen og kjærligheten til spillet kulminere i en stor turnering. For i morgen spiller jeg i NM og jeg gleder meg. Gruer meg også, men fy søren så moro det skal bli!
/ Heia den som vinner, buksa full av pinner/kvinner (stryk det som ikke passer) 😊
Jeg vet jeg leker med ilden nå, men jeg setter gladelig livet på spill for å bringe dere dette sitatet. Bare sånn for at dere skal forstå hvilke tilstander det er her i huset når PMS-en rår.
For i forrige uke, etter flere dager der Christina spontan-antente flere ganger daglig og løp etter meg med høygafler bare jeg kuttet en agurkskive litt skjevt, ble det plutselig stille.
Like greit å innse det først som sist: Norge er og blir et matpakkeland. Ja, vi elsker matpakker!
I følge Opplysningskontoret for frukt og grønt har hele 60% av landets voksne og nesten alle barn med seg matpakke på jobb og skole. Den er med oss på kontoret, den er med oss på tur. I parken, på jobben, i bilen, på skolen – matpakken er med overalt.
Det er bra, for matpakke er enkel, rask og billig mat. Men siden matpakken spiller en stor rolle i barnas kosthold, er det viktig å huske på at den også burde være litt sunn. For næring gir læring, og små barn trenger mye sunn energi om de skal komme seg helskinnet gjennom lange dager med lekser, lek og latter.
”5 om dagen” er myndighetenes anbefaling for hva vi minst bør spise av frukt, bær og grønnsaker hver eneste dag.
Frukt og grønnsaker er fullstappet av vitaminer, mineraler og antioksidanter, og med ”5 om dagen” er man sikret at man får i seg en mengde viktige næringsstoffer som kroppen har godt av.
Og her er matpakka genial!
Matpakkens jobb er å gi påfyll til kropp og hode. Ved å inkludere frukt og grønt i maten, er man sikret at små og store får i seg det beste drivstoffet som kan kjøpes for penger.
Og det trenger absolutt ikke være komplisert. Ved siden av en brødskive eller to med godt pålegg, slenger du på noen eplebåter, et par gulrotstaver, en halv banan eller kanskje en neve blåbær – så er matpakken i boks!
Hvis du synes det er litt vanskelig å finne spennende tilbehør som barna liker, har Opplysningskontoret for frukt og grønt laget en nettside som kan hjelpe deg med nettopp dette.
”Et pluss for matpakka” er en morsom matpakke-generator, der barna selv kan velge frukt og grønt de ønsker å ha med i matboksen.
Fra en dra-og-slipp-meny velger man to daglige godbiter til matboksen. Til slutt sitter man igjen med en komplett ukesmeny som kan printes ut og henges på kjøleskapet.
Med ”Et pluss for matpakka” har Opplysningskontoret for frukt og grønt gjort det lett for oss foreldre å gjøre barnas matpakker fristende og fargerike. Og det kan være lurt å pimpe opp matpakken litt, for kresne små kropper spiser ofte med øynene 😉
Så hiv oppi noen fargesterke bær, et par gulrotstaver, et halvt eple, noen paprikaskiver eller kanskje en melonbit – vips så er matgleden i boks!
Trenger du flere forslag?
Her er noen personlige favoritter:
Gulrot
Eple
Blåbær
Fersken
Mandler
Banan
Jordbær
Dadler
Agurk
Sukkererter
Småtomater
Aprikos
Avocado
Druer
Kiwi
Melon
Plommer
Pære
Så sørg for at både store voksenkropper og nysgjerrige skolehoder får i seg sine 5 om dagen:
** I går nevnte jeg “VG-gutten” i saken “Kirketid for småbarnsforeldre” og det minnet meg om et innlegg jeg skrev i 2014! Innlegget omhandler en spesielt pinlig episode vi hadde med datidens VG-gutt.
Da jeg leste historien i går kveld, måtte jeg le høyt for meg selv. Derfor ønsker jeg å dele historien igjen og håper at dere liker denne lille godbiten fra arkivet 😂🙈**
I går kveld lå jeg og scrollet meg gjennom fruas instagramkonto, da jeg plutselig kom over et bilde som fikk meg til å le høyt. Men for å klare å forklare hva som gjør bildet så hysterisk morsomt, må jeg forklare forhistorien.
For ganske nøyaktig et år siden skrev jeg innlegget “Er det greit å utlevere barna på nett?” om hvor grensa går på å utlevere barna på nettet. Underveis i teksten tok jeg opp det litt underfundige men underholdende fenomenet “Dog shaming”, altså at man legger ut bilder av hunden sin som skammer seg og en tekst med hva den skammer seg over.
Teo hadde nylig sluppet en smyger så fryktinngytende at den fortsatt kan måles med geigerteller og i den anledning la jeg ut dette bildet:
Tekst: “Jeg slapp en smyger som luktet så ille at vi måtte male om stua”
Greit, sånn, da vet du hvor det bildet kommer fra. Så spoler vi et par uker frem i tid.
Det var en helt vanlig søndag og vi skulle ut på trilletur med plutten i det fine været. Her i området har vi en kjempetrivelig gutt som tasser rundt hver eneste søndag, sol eller regn, for å selge VG på døra. Vi synes han gjør en såpass tapper innsats at vi kjøper avisa hver eneste gang han dukker opp, agurksesong eller ikke.
Det er ganske trivelig faktisk, for hver gang han ringer på spretter plutten opp av sofaen, roper “VG-GUTTEN!” og løper til sparebøssa for å hente skillemynt. Avis og penger veksler hender og plutten kommer stormende inn i stua, stolt som en hane med avisen høyt hevet.
Men akkurat denne søndagen ringte det ikke på døra som normalt. Vi hadde lovet plutten en tur ut i det fine været og hele familien begynte å bli utålmodige. Derfor sæla vi på og tenkte vi at vi heller fikk legge igjen pengene på dørmatta til ham.
Så da gjorde vi det. Men i frykt for at han ikke skulle se dem og forstå tegninga eller at noen andre skulle rappe dem, la vi igjen en lapp der vi skrev at pengene lå under arket og at han bare skulle slenge igjen en avis, ha en fin dag og alt det der.
Joda, turen var fin den, men så kom vi hjem igjen. Joda, avisen lå der den, men et vindkast hadde tydeligvis snudd arket rundt. Og da så vi det …
For jeg hadde jo ikke tenkt på å bruke et nytt ark, men tok bare et som lå og slang uten å tenke stort mer over det. Og slik hadde det seg at dette var synet som møtte avisselgeren den morgenen:
Ehm… HÆ?!
Ha ha, det er så mye ved denne pinlige situasjonen jeg lurer på og som kan få meg til å le. Ansiktsuttrykket hans selvfølgelig, det må ha vært helt ubetalelig.
Men også: Hva kan den stakkars gutten ha tenkt?
– “Hvorfor skriver de dette til meg?? Her går jeg og sliter hver eneste søndag og nå skal folk liksom begynne å betale meg lusne 20 kroner for å betro meg sine innerste, kvalmeste hemmeligheter?!”
Jeg vet ikke om man må ha vært der eller ikke, men bare tanken på ansiktsuttrykket hans kan få meg til å le gang på gang.
Det er kanskje ikke et etablert begrep, men det burde det vært. For det er en hellig tid som ikke skal avbrytes. En tid da alle er samlet og har noen timer til hverandre.
Ikke lekser, ikke fotball, ikke skole, ikke venner. Bare en himmelsk ro og nå skal vi kose oss. Familien samlet under samme tak, plutte litt med stort og smått. Nettbrett og strikkepinner, eggkoker og lego.
Det burde vært en lov om at denne tiden er hellig, for den trenger vi. Til å ro ned, til å se hverandre, til å bare være sammen. Kjenne litt på kjærligheten. Tvinge stresset ut av kroppen og senke de kollektive skuldrene.
Vi trenger den tiden. Alle gjør det. Søndagstimene fra morgengry til rundt 12 en gang. Det er verneverdig familietid som burde vært satt på UNESCOs verdensarvliste. Tiden da familien forenes, avslutter inntrykkene fra uka som gikk og lader opp til en ny.
Ikke send over barna dine, ikke arranger fotballcup. Ikke ring meg om strømpriser, ikke bank på døra for å prate religion.
Den eneste som er velkommen her er VG-gutten, og selv han har bare 30 sekunder på seg. Så er det inn og sette på en ny kanne med kaffe. Strekke på pelsen og gnikke seg ned i godstolen som om den var en myk og deilig 180 med nytt sengetøy.
Det er hellig familietid.
Noen bruker denne tiden i kirken, andre foran TV-en. Noen vil ut i skogen, andre ut på havet.
Men hva enn man gjør skulle det vært påkrevd at man gjør det sammen. Alene. Uten verden utenfor og helt uten dekning. Bare lade, kose og møtes som ett.
Led oss ikke inn i forstyrrelser,
men frels oss fra det maset.
For tiden er din, og familien og kjærligheten i evighet.
