Hva gjør man når man har lovet barna godteri, men kiosken er stengt? KRISE!

For det skjedde oss i dag. Jeg hadde gledet meg til å ta med ungene for å se Angry Birds 2 på selve premieredagen. Den første filmen var knallbra, kan den andre være like bra? Kanskje bedre?? Dette blir så spennende, vi trenger godteri og baconsnacks!

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Glade og spente trippet vi inn dørene og gledet oss som små barn. 15 minutter til filmen starter, bare en rask tur innom doen og så rett til… til… kiosken? Den er… stengt? STENGT?! KRISE!!

For jeg hadde jo lovet, og barna hadde gledet seg – og nå var det bare 14 minutter til filmstart og verden falt i småbiter. Ikke godteri på kino? Særlig. Ingen kino uten godteri!

Hodene deres sank som hos to skyldige valper, og den gode stemningen sprakk som en partyballong. Godteri hadde visst litt større betydning enn jeg trodde for hele kinoopplevelsen. Fra å sprette rundt som glade barn, subbet de nå molefonkent rundt som to tenåringer med kjærlighetssorg.

12 minutter igjen. OK, hva gjør du nå Peter? Jeg prøvde å si at ”hey, det ordner vi” og lette i sekken. Tre flasker med lunken saft og en halv pakke eucalyptus-tyggis. Det kommer ikke engang i nærheten.

Vi gikk delvis motvillig mot kinosalen mens pappa tenkte så det knaket. Hva gjør vi? Kom igjen Peter, tenk!

10 minutter igjen..

Takket være tiden vi sparte på den stengte kiosken kom vi til å få ekstra god tid til å sitte i en halvtom kinosal og høre folka rundt oss knaske på medbrakte godsaker, og jeg visste at barna kom til å hate det.

Vent litt. 10 minutter. Medbrakt. Godsaker. EUREKA!!

Jeg shipper jo bare barna inn i kinosalen, benker dem ned på setene sine, sier at de må vente litt og spurtløper til nærmeste godtesjappe. Det er en bensinstasjon bare noen hundre meter herfra. Så kjøper jeg inn et utvalg snop og beinflyr tilbake i tide til å få med meg de siste reklamene og redde dagen. Yes! God plan, tenkte jeg.

Men så slo det meg. Innlegget Christina skrev tidligere i dag. Teksten ”Jeg blir såret av det du skriver” som blant annet omhandler en kronikk av Sanna Sarromaa. Hun mener blant annet at vi som foreldre er i ferd med å feile i vår oppgave med å lære barna å bli robuste og trygge på seg selv.

Sanna mener at vi syr puter under armene på barna våre og skjermer dem for livets realiteter. Hun kaller det en bjørnetjeneste å lære barna at skuffelser og ubehag ikke skal tåles. For det har faktisk blitt sånn at barna våre ikke skal takle dumpene i livet, men skjermes for dem.

Og da slo det meg: Hun har rett. Og det gjelder meg!

Hvis barna mine ikke skal lære seg å takle at kinokiosken er stengt uten at hele deres verden går i tusen knas, hvordan i all verden skal de da klare å håndtere faktiske problemer som vil dukke opp senere i livet?

Bare å skrive ”problemer som vil dukke opp” knaser litt i sjelen, for jeg vil jo helst bestikke gudene for at barna mine aldri skal møte et eneste problem langs veien. Men de vil jo det.

Venner vil være kjipe mot dem, de vil havne i slåsskamper, kjærlighetssorg, kjeft av sjefen, knekt nese og sparken på jobben. Sånne ting skjer og vil skje. Og den dagen det skjer, må barna være klare.

For slik vi behandler barna i dag, er de som skrikete fugleunger som aldri forlater redet. Bare forventer at mamma skal hente mat og kjempe unna inntrengere. Men barna må bli flyvedyktige og det er oss foreldres jobb å gjøre dem klar for det virkelige livet. Å behandle barna som skjøre egg som ikke må pustes på, er ikke vårt oppdrag. Vi skal gjøre dem flyvedyktige. Det er det som er oppdragelse.

Og det starter med de små kampene i ung alder.

– ”Sorry barn, kiosken er stengt. Og vet du hva? Sånn er det bare i blant. Litt kjipt, jeg vet det, men nå skal vi tross alt på kino og filmen blir ikke noe dårligere uten godteri. Drikk saft, kos dere med filmen og hvis det blir for ille kan dere få en dritsterk tyggis av pappa”.

Så gikk vi inn og storkoste oss! Filmen var knallbra og selv pappa måtte le høyt ved flere anledninger. Vi humret, vi lo og hadde en helt perfekt kinotur – selv uten godteri.

/ Og pappa fikk ha tyggisen i fred 😆