I helgen var vi på badelandet i Skien fritidspark. Med store sklier, små sklier, klatrevegg, bølgebasseng og mye mer, er det et eldorado for store og små badeløver. Også har de stupetårn.

Det oppdaget jeg først da vi satt og spiste, rett ved bassengkanten med hver vår lunsj i klypa. Jeg bestilte salat. Hadde selvfølgelig mest lyst på nachos, men ikke søren om jeg sitter og spiser slafsemat i baris. Så jeg gnaflet salat og slurpet kaffe mens jeg i all hemmelighet sendte stjålne blikk mot stupetårnet.

Sukk, hva barna ikke vet. En gang i tiden var jeg en av stupetårnets baroner. Vokste opp på Ingierstrand og hoppet fra 10-meteren allerede i tredjeklasse. Stupte fra tiern året etter, og med årene ble jeg en fryktløs dødser.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Men det er mange år siden. Pappa er eldre enn Pappa Åberg nå. Sitter på sidelinjen og dypper sukkerbiter i kaffen mens ungdommen regjerer.

Trodde jeg.

Men det var helt frem til en bande på tre unge karer krabbet opp til toppen av stupetårnet. 7,5 meter over armringene. De hoppet ut én etter én, og til min store fornøyelse så jeg at de dødset. Sommerfuglene våknet til liv og begynte å blafre.

Jasså ja, så sporten lever enda? Trodde bare det var sånt vi gamlegutta drev med. Vel vel, salat og kaffe på meg.

Så gikk de til topps igjen og gjorde seg klare. Og jeg så hvordan barna gjorde store øyne og fulgte med. Se de kule gutta som tør å gjøre det der! De er tøffe de.

Og det var akkurat så mye konkurranseinstinktet mitt klarte å takle. Sitte her og sutte på en vissen kinakål mens jyplingene tar all æren? Not on my watch!

Håndkle, kniv og gaffel traff bakken på likt.

”Skal bare..” sa jeg til ungene og stampet av sted. Mannet meg opp og blåste opp kassa mens jeg gikk. Tok de mange stegene hele veien til toppen.

Dæven steike, det har blitt høyere med åra. Mange småbarn i kø på toppen og nede ved vannet sto mine egne barn med store øyne. Hva skal pappa nå?

Endelig min tur og akkurat da kom de tre unggutta opp og stilte seg bak meg i kø. Ok Peter, it´s showtime.

Jeg tok noen skritt tilbake, blåste luft ut av nesa som en kampklar okse og spurtet av sted. Sekundet senere forlot føttene plattformen og pappa var luftbåren. 7,5 meter over et hav av tilreiste Skiensfolk.

Umiddelbart sparket adrenalinet inn som en injeksjon i hjertet. 95 kilo pappa i fritt fall, som en komet på kræsjkurs mot jorden.

Jeg slo ut armene som en stor fugl ei skapt for flyvning, og så vannet komme mot meg i veddeløpsfart. Nå gjelder det. Holde igjen landingen så lenge som mulig. Få meter igjen, vente litt. Snart der, nå går det fort, vente litt til.

En halv meter igjen til landing, det er nå eller aldri. Jeg trekker armer og bein til meg i siste mikrosekund og treffer vannet som en bombe. Smellet får taket til å løfte seg. Etterdønningen skaper bølger som skyller samtlige med armringer på land.

Effekten er som å bli truffet av en kjempestor hammer. Fra 70 kilometer i timen til 0 på et splittsekund. Trykket treffer meg verst i magen. Som om en illsint hest står i døra på et utested og kaster meg ut med et velplassert spark i solar plexus.

Så kom jeg opp av vannet. Gikk bort til barna. Store blikk. Pappa er litt helt likevel. Men nå var jeg gira på mer, og løp opp tårnet igjen. Og der, på toppen, møtte jeg en av unggutta. Jeg tenkte ikke stort mer over det, men da han så meg, lyste han opp, rakte ut en hånd og ropte:

– Bro, du er jo helt maskin!!

Kvelden i forveien hadde jeg fått meg en skikkelig alderdomssmell, da jeg innså at jeg er eldre enn Pappa Åberg. Men nå var jeg ikke en gammel fjomp i fotformtøfler lenger. Nå var jeg bro. Og vips så var dagen helgen året reddet 😄🎉

(fra VM i døds for noen år siden)

/ brohjerte.blogg.no 😎