Natta, sier jeg på søndag. Hei igjen, sier jeg på fredag. Tidsklemma er herved et faktum 😅
Da jeg gikk fra heltidsblogger til fulltidsjobber, visste jeg at ting kom til å bli annerledes. For selv om det sikkert høres deilig ut å kunne jobbe hjemmefra, er det å være selvstendig næringsdrivende som en konstant eksamensmodus. Du kan aldri skru det av, ei heller i helgene eller på julaften.
Der er det å være fulltidsjobber helt nydelig. Stå på og gi gass de timene man er på jobb, men så komme hjem og være hjemme. Men problemet er jo at de aller fleste dagene rekker jeg ikke å komme inn døra hjemme, før jeg må ut igjen. Kjøre til trening, hente på trening, lage middag, rydde opp og natta da. Ny dag.
Asså, det er jo helt galskap! Nå først skjønner jeg hva folk mener med tidsklemma. Jeg mener, jeg jobbet mye som blogger, men fortsatt hjemmefra. Jeg kunne sjonglere døgnet som jeg ville, og svare på mailer etter at barna var lagt for kvelden – eller midt på natta for den saks skyld. Nå må alt jeg brukte så mye tid på før, skje på 5 minutter og aller helst 4.
Jeg drar hjemmefra før barna står opp og innen alle har trent, spist, dusjet og gjort lekser, er det for lengst på tide å skru av lyset. Så må morgendagen preppes og Teo luftes, og innen vi slår oss ned for en halvtime på sofaen, er vi allerede på overtid for å legge oss.
Nå skjønner jeg hva folk mener med at ukedagene går i ett. Altså, mandag til fredag har gått jo gått fra å være nesten en hel uke, til å bli én sammenhengende dag.
Og enda jobber Christina hjemmefra og kan sjonglere på arbeidstimene! Hun kan få barna av gårde om morgenen, og ha middagene pluss minus preppet til vi kommer hjem fra treninger. Dessuten har vi bare to barn, så hvordan folk med flere barn og TO vanlige jobber klarer å få det til å gå rundt, fatter jeg ikke. Det burde kvalifisere til gullklokke og ærespris hvert eneste år!
Misforstå meg rett, jeg liker tidsklemma. Liker å komme hjem til «Hei pappa!» og varme klemmer fra barna, før Christina roper «Hei Peter, ha det Peter, dere er allerede for sent ute».
På jobb om morgenen og av jobb om ettermiddagen – det er fint det, selv om tidsklemma har fått et solid balletak på fritiden min, og uka har gått fra syv dager til bare tre:
Lørdag, søndag og mandagfredag 😅
// Hei, hvor det går!
Prøv deg med 4 barn , alene, hver dag, hvor enkelte av barna har spesielle behov og utfordringer….DA snakker vi passelig heftige dager…nevnte jeg full jobb for å få livet til å gå rundt økonomisk? 😛 Jeg beundrer de som har mer enn 5 barn og sjonglerer tilværelsen 😉 Masse lykke til, dere gir barna deres en god oppvekst ved å være så mye tilstede i livet deres <3
4 unger her også… skiftarbeidene mann, 100% jobb med litt reisevirksomhet, minst en aktivitet om dagen 4 dager i uken (der dagens første starter kl 16 og 1630). Ukedagene flyr og helgene går med til å komme ajour på hjemmebane.
Heldigvis begynner ungene å bli store (6-13 år) og kan ordne seg noen timer hjemme alene om de må, men stort sett henger vi med i svingene. Egentid derimot, det kan en se langt etter…. slutt på tiden da ungene var tidlig i seng, nå blir klokken nærmere 22 før sistemann er i seng.
Barnevakt har vi kun i ferier! Helt barnefri har vi kun hatt noen få ganger de siste 12 årene… siste gang for 6 år siden rett før minsten kom).
Men, dette er et liv vi har valgt og vi liker det! Ja, det er travelt… men tror ikke vi har det så mye travlere enn feks 2 barns foreldre.
Fulltidsstudent og vel så det, 85 % jobb, 3 barn og en fraværende far. Jo takk… kjenner til tidsklemma. Beklager -men det blir faktisk ikke bedre. Satser på det blir lettere når de får lappen.
Elskee når kommentarfeltet blir en konkurranse om hvem som har det verst 😅
Haha… Tenkte d samme;-)
Og jeg elsker når folk alltid tenker det verste 🙂
Hvem har sagt at det er en konkurranse om å ha det verst?
Bare flere som bekrefter at de er i samme situasjon.
Det kan ofte være en trøst i en travel hverdag å vite at en ikke er alene.
MEN, jeg har selv valgt å få barn, jeg har selv valgt å studere ved siden av jobben og jeg velger selv hvor mye jeg skal følge opp ungene mine.
Jeg har selv valgt å være den moren som er tilstede på alle treninger, alle kamper, alle foreldremøter, alle aktiviteter på skolen. Jeg er samtalepartner og fredsmegler. Jeg har valgt å sette mine interesser til side for å være en tilstedeværende mor.
Hvis dere tolket meg som jeg klaget, så gjør jeg ikke det. Jeg ELSKER å være der for ungene mine, selv om det betyr at enkelte dager flyter kjøkkenet, klær blir ikke ryddet bort, ting hoper seg opp, og det blir ofte lettvinte middager fordi vi skal videre på noe. Mine venner og mine hobbyer har jeg ikke tid til, men de forstår. Jeg er kanskje ikke hjemme, men jeg aldri lenger enn en telefonsamtale unna hvis de trenger meg.
Jeg har heller aldri vært pådriver for at ungene skal drive på med aktiviteter, de har fått begynne på aktiviteter når de har spurt om lov.
Jeg har ikke fått barn for å sitte hjemme å kjede meg.
Plutselig er de vokse og har sitt eget liv.
Kjede meg kan jeg gjøre når jeg er kald.
Vi har også startet på Harry Potter illustrert utgave-bøkene med 8 åringen! Vi elsker de! Men nå begynner panikken å ta oss, når kommer de siste fire bøkene ut i illustrert utgave? Vet du noe om det?