– «Pappaaaaa?», to lure smil ser på meg fra kjøkkenet. Øyne store som tekopper og et ydmykt uttrykk så mildt og uskyldig som et nyfødt dådyr.
– «Mjaa?» svarer jeg og frykter allerede hva som kommer.
– «Atte…», to synkrone venstreføtter begynner å røre i den imaginære sanden på parketten.
– «Ja…?» fortsetter jeg fra godstolen, og minner meg selv om faren til Albert Åberg.
– «Kan vi få lage noe på kjøkkenet? Alene?», fire hender folder seg i bønn.
Og jeg innser: Dette er et sånt øyeblikk. Et øyeblikk de vil huske.
Det er ikke sikkert de kommer til å huske stort fra alle de ørten tusen fotballtreningene de er på, men den ene gangen de hadde en morsom plan om å ta over kjøkkenet og pappa faktisk sa ja, det er sånt som setter seg.
På den annen side.. Gi dem full kontroll over kjøkkenet og fullmakt til å gjøre hva søren de vil? Kommer ikke det kjøkkenet til å bli oversvømt og satt i lys lue i løpet av 2 minutter? Hva hvis de skjærer seg, hva hvis de knuser noe? Eller… hva om de storkoser seg, alt går bra og de skaper minner for livet?
Og uansett: Dette er typisk en sånn ting jeg ville sagt ja til, men som Christina ville vært litt mer kritisk til. Det blir så mye rydding, det blir så mye rot. Og hun har rett. Men hun ligger pjusk nede på sofaen, det er jeg som går med buksene i familien nå.
Så jeg sier ja.
Uten å si stort mer til Christina, går jeg ned i TV-stua, slenger beina høyt og venter. På kjøkkenet klirrer det i boller og skraller i skap.
– «Pappa, har vi en sil?» ropes det.
Jøss, jeg ante ikke at de visste hva en sil var engang. Imponert og nysgjerrig finner jeg frem en sil og går og setter meg igjen.
I nærmere en halvtime holder de på, og nå er jeg helt sikker på at kjøkkenet er så rotete og ødelagt at det bare kan legges rett på finn. Hva er det de lager??
Sakte men sikkert begynner det å gå opp for meg at dette muligens var en tabbe. Jeg vurderer å dra i håndbrekket for hele prosjektet, men plutselig kommer eldstemann ned den lille trappen til TV-stua.
I hendene holder han en liten skål og fire skjeer.
– «SE! Jeg har laget karamell!» gliser han stolt.
I skåla er en lysebrun suppe.
Som forelder, i et sånt øyeblikk, må man ta et valg. Skal jeg smake? Skal jeg virkelig ta sjansen? For alt jeg vet kan det være jord, zalo og hundebæsj i den skåla. Men han smiler så stolt og rekker meg en skje. Dette er hans lille mesterverk og hadde han vært noe stoltere, ville han vært en hane.
I en bevegelse som om jeg desarmerer en bombe, sniker jeg skjeen ned i suppen, fisker ut en smaksprøve (som til min store skuffelse har en stor klump i seg – hva er det liksom??) og fører den inn i munnen.
Sønnen gliser, Christina holder pusten.
Jeg smatter.
Jeg smaker.
Hva i..?
Det er jo kjempegodt!!
Det er som en slags karamellsaus med en smak av mel, sirup og veldig mye vaniljesukker. Men det er godt! Hvordan i all verden klarte han det helt på egen hånd?
Jeg kjenner jeg blir stolt av barna som klarer å finne på sånt helt på egen hånd, men også veldig glad for at jeg ga dem muligheten. Det kunne vært en kjedelig ettermiddag med ingenting å finne på, men istedet ble det en magisk lek for to små kjøkkensjefer.
Nysgjerrig på hva lillesnupp har laget, spør jeg om en prøvesmak, men den skulle visst stå og godgjøre seg til i morgen 😄❤️
Åååå, dette er så lurt! Vi gjorde sånn, og nå har vi tre voksne barn som elsker å lage mat og er kjempeflinke 😊
Og for et fantastisk minne for dem!
Kjempebra!! 😊 Jeg husker skepsisen, og jeg husker skrekken og rotet etterpå, men det stolteste øyeblikket er så verdt det!! ❤
PS! Jeg fikk vaffelmuffins!
Våre har hatt fritt leide i kjøkkenet siden de kunne gå. Bonusen vi har høstet, er to seksåringer som svinger skarpe kniver med stor selvsikkerhet, knekker egg som profesjonelle og lager både det ene og det andre. de spør om hjelp hvis det er noe de er redd for å skade seg på, som for eksempel varme panner og gryter som skal flyttes, eller hvis det er noe vanskelig som skal skjæres opp. Spesielt guttebarnet liker å kokkelere, og det er ikke rent sjelden han lager “noe godt til meg og Frida”. det kan være ostesmørbrød, oppskjærte grønnsaker med dipp, eller fruktsalat. Og best av alt: De rydder etter seg….
Her for ett par uker siden var jeg fryktelig syk etter en reaksjon på smertestillende etter en operasjon. Samtidig måtte pappa plutselig på sykehus. Så mens han lå der, og jeg lå rett ut og bare brakk meg, ordnet tvillingene sin egen mat. Riktignok “bare” varme ostesmørbrød og risgrøt fra Fjordland, men du verden for en lettelse.
Så bare oppmuntre barna dine til å fortsette med dette. Det kommer du ikke til å angre på.