I dag fikk jeg en viktig påminner i livet: Hold på Christina!

For i dag var Christina syk. Og lillesnupp hjemme i karantene. Som betyr at pappa måtte gjøre alt selv.

Lage frokost, lage nistepakke, pakke sekken, rekke skolen, lufte hunden, aktivisere lillesnupp, rydde, lage lunsj, gjøre ærender, hente etter skolen, lage middag, rydde av middag, rydde kjøkken, aktivisere barna, lufte hunden, lage kveldsmat, ta kveldsstellet, lese på sengekanten og komme tilbake til et kjøkken som fortsatt står på hodet.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Og da har jeg ikke engang vurdert et millisekund å vaske et eneste plagg. Glem å rydde i kjelleren, måke snø eller male vegger – ekstraordinære aktiviteter er helt sjanseløst. For uten Christina ved min side føles foreldrelivet som en eneste lang arbeidsoppgave.

Jo da, vi har kost oss i dag også. Lillesnupp og jeg var stakk en tur på kafé for å feire at sykdomskarantenen var over, men det gikk selvfølgelig på bekostning av tidsregnskapet for resten av dagen.

Skulle jeg i tillegg vasket klær, brettet klær, støvsuget, vasket gulv, skrubbet dusj, hentet posten og alle de resterende 1500 arbeidsoppgavene som utgjør en helt vanlig arbeidsdag, hadde jeg trengt 46-timers døgn eller 2 au pairer.

Jeg har ikke fått jobbet et halvt sekund og hadde noe uforutsett skjedd, ville hele korthuset rast på sekunder.

Helt seriøst, etter bare én dag som ”alenepappa” føler jeg at jeg har gjort meg fortjent til å gjeste Lindmo. Jeg er jo en helt som har stått gjennom dette helt alene!

Og tenk: Sånn har folk det hver eneste dag. Får barna på skolen, vasker klær, mat på bordet, tannpuss om kvelden og så er det på´n igjen. Uten at de går rett i bakken og sykemelder seg på livstid.

Fantastisk. Utrolig. Rett og slett helt vanvittig imponerende!

Så kjære aleneforelder: Hatten av for deg! Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Du gjør en helt fantastisk jobb og hvordan du klarer det dag ut og dag inn vil jeg aldri forstå, men du fortjener kongens æresmedalje for din daglige innsats.

Nå skal jeg legge meg på sofaen og bare være. Ingen TV, ingen lyd, bare tøfler. Stua ser ut som et bombet horehus og skittentøyskurven er full, men dem om det. Nå må pappa stirre litt i taket her 😆

Det trenger ikke være stort, det trenger ikke være dyrt, men det trenger å være noe.

For enten man er en stor tilhenger av å feire merkedager eller ikke, så er det én dag i året som burde holdes hellig: Morsdagen.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

For mødre, de fortjener å bli hyllet som helter og båret på gullstol.

Når jeg ser hvor mye Christina ofrer og gir for barna hver eneste dag, når jeg tenker tilbake på svangerskap og fødsler, når jeg ser hvordan hun står på her hjemme for å skape et lunt, trygt og godt hjem for våre to små, blir jeg ydmyk og varm. Jeg er ikke så bra som henne. Jeg står på, jeg representerer og gjør en tålelig bra jobb, men det er noe eget med mamma.

Den medfødte intuisjonen til å alltid ligge et lite hakk foran. Morsinstinktet som fungerer som en slags ekstra sans. Værer behov og følelser, hører lyder gjennom etasjer, lukter farer før de oppstår og glemmer aldri en matpakke.

Selv kan jeg finne på å sende barna ut døra i pysj, én sko og ingen frokost. Jeg har ikke den samme kontrollen. Jeg er en ganske bra pappa, men jeg er ingen mamma.

Jeg må jobbe dobbelt for å huske alle de tingene som går automatisk for henne. Klarer ikke å gre hår, sette i strikk og snakke om Peppa Gris, samtidig som jeg koker grøt og lager matpakke. Mamma kan.

For sånn innsats fortjener man egentlig kongens æresmedalje i gull, men om ikke annet skal man da i hvert fall få en liten oppmerksomhet på den store morsdagen.

Til morsdagen i år rappet jeg en idé som Christina kom opp med til farsdagen min i fjor: Ta med barna på butikken og la de velge en valgfri gave.

Den gang resulterte det i Julebrus og Brunost, og derfor var jeg spent på hva det ville bli denne gangen. Pultost og vørterøl? Sushi og Fun light?

Grunnet sykdom måtte lillesnupp bli hjemme, mens vi gutta dro alene og tok hennes gave på bestilling over telefon. Hun var veldig usikker der hun lå pjusk på sofaen og prøvde å tenke, men til slutt kom det et tydelig svar:

– Ehmmmm.. karamell!

Eldstemann var fast bestemt på lakris, og selv tenkte jeg (i beste Askepott-stil) å gå for det første som falt ned på nesen min. Pluss en liten kvast.

Til gaven ønsket ungene også å lage et personlig kort og det er jo, som alle mødre vet, den beste gaven av alle.

Og sånn ble det at årets morsdagsgave ble dette:

Eplebobler, konfekt, sjokolade og kvast – Ikke stort, ikke dyrt, men en personlig, liten påminner om at mamma er best i verden.

/ God morsdag, alle mødre ❤️

Jeg merket det på søndag og jeg merker det i kveld. På søndag var vi på kino, i kveld er det tv-kveld og kos. På diett. Og det er ikke det samme.

Etter hvert blir det nok det, men inntil videre er jeg fortsatt ikke helt der. Vi er bare et par uker uti prosjekt ”Fit for fight”, der dårlige vaner og usunne matvaner skal endres til et nytt og bedre liv, men enda har jeg ikke vent meg helt til det. Like greit å være ærlig.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Skulle gjerne sagt at livet er minst like flott med gulrøtter til filmen, men det er jo ikke det! For gulrøtter er godt det, men det er jo ikke sjokolade. For sjokolade er godt det! Og da mener jeg ikke sånn sunn juksesjokolade laget på 99% kakao og økologiske dadler, nei jeg mener skikkelig sjokolade. Melkesjokolade. Den type sjokolade som danser inn i munnen og roper ”Elsk meg” og du bare ”JA!!”.

Men det er jo også akkurat denne type holdning som fikk meg i trøbbel i utgangspunktet. For selv om melkesjokolade smaker som englevinger marinert i harpemusikk, så er det jo ikke direkte sunt. Et par fortryllende sekunder i munnen blir fort til et halvt liv på hofta, som de sier (”A moment on the lips, a lifetime on the hips”).

Og det er liksom det man må klamre seg til i mørke stunder som dette. Når man gnikker rumpa godt ned i sofaen og man automatisk griper etter potetgullskålen som ikke lenger står der. Som en god venn som har gått bort.

Der er da man skal huske på det som skjedde tidligere i dag. Da Cato troppet opp på døra kl. 08.30, klar for en joggetur. Og alle som husker to uker tilbake i tid og episoden som førte til innlegget ”Grusomme Cato”, vet at jeg gruet meg veldig til tur nummer to i dag.

Men været var fint og jeg klarte ikke å tråkke over eller få diaré på kommando, så da måtte jeg bare bli med ut igjen. Jeg har jo trent litt og spist sunt de siste to ukene, men likevel var jeg skeptisk. For løpeturen for to uker siden var et mareritt jeg ikke var veldig gira på å gjenoppleve.

Men vet du hva? Jeg fløy gjennom løypa!! Sist måtte vi ha flere pauser underveis og jeg følte for å ringe både taxi og ambulanse underveis, men i dag løp jeg hele løypa uten en eneste pause! Vi løp til og med lenger denne gangen og det gikk vesentlig fortere!

Jeg klarte til og med å stå på egne bein i dusjen etterpå!

Og DET føltes fantastisk det. Å vite at kroppen har kommet i SÅ mye bedre form på bare to små uker! Det kan jeg selvfølgelig takke Cato og Desirèe Andersen for, men det hadde ikke skjedd om jeg hadde holdt meg til mitt faste følge av Herr Baconsnacks på kino og Fru sjokolade på fredagskvelden. Glem det, sjanseløst, helt umulig.

Og det trøster jeg meg med nå, her jeg sitter og klamrer meg til en kopp te, mens jeg sikler etter en bit sjokolade eller to. Eller tretti førti.

Da er det greit å gjenta samme mantra om igjen og om igjen: A minute on the lips, a lifetime on the hips.

For jo da, sjokolade er magisk, men noe må jeg nesten ofre om jeg noensinne skal klare å løpe fra Cato 😉

Hvem hadde trodd at noe som lukter så stramt kan være så godt?! 😄

Det er to og en halv uke siden vi sparket i gang ”Fit for fight”, prosjektet der Desirèe Andersen over de neste 5 månedene skal sparke Line Victoria og meg i form.

Målet er å få en helt ny livsstil som vil føre til mer overskudd og energi i hverdagen. Ut med drittmat og stillesitting, inn med sunn mat og glede!

Nye rutiner, sunnere mat, mer aktivitet og kropper klare for alle hverdagens utfordringer. Ikke et slankeprosjekt, men et prosjekt for varig livsstilsendring. Men jeg skal ikke legge skjul på at undertegnede gjerne også ser at magen er høflig nok til å skrumpe inn litt i prosessen 😉

Og det ser i hvert fall lovende ut nå, for nå har jeg fått en nyyyydelig ny middagsfavoritt. Og den er sunn. Kjempesunn!

Retten heter ”Kremet kyllingsalat” og er egentlig en lunsj-rett fra boka til Desirèe, men jeg har oppgradert den til fullverdig middagsrett. For den er så fyldig, frisk, rask og god!

Meeen det er bare et lite problem. Retten inneholder ganske røslige mengder karri OG rå løk, som sammen utgjør en ganske potent kombo av sterk lukt.

Og er man en relativt stor mann som spiser relativt store mengder mat, blir det mye løk og krydder i omløp.

Som er greit når man skal sitte hjemme alene resten av kvelden og står fritt til å stinke som et nedlagt gatekjøkken. Men i kveld skulle vi på forestilling på skolen, med påfølgende stolsitting tett inntil andre foreldre en drøy time eller to.

Og da kjenner man plutselig på det. Ånden som minner om en travel indisk småby. Og selvfølgelig har man glemt tyggis.. 🙈

Men samme det, så lenge magen jubler. Og det gjør den virkelig! Noen få uker ut i prosjektet har jeg fått meg flere nye, sunne favorittretter og jeg har ikke røket på én eneste pizzabit, hamburger, pommes frites eller sjokolade.

Men det har blitt endel kremet kylling. Og mer skal det bli.

Bare huske tyggis neste gang 😉

I mange år har jeg ventet. Hver eneste middag. Liker alle maten i dag? Nei.

Den ene liker ikke ditt, den andre liker ikke datt. For salt, for sausete, for søt, for varm, for kald.

Poteter – isj

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Suppe – usj

Kylling – æsj

Og sånn er det hver eneste dag.

Ikke alle må spise opp alt, men alle må smake. Alltid. Ofte er det opp mot tre som liker maten. Noen ganger, hvis pappa har vært litt vågal med krydderet, er det kanskje bare én. Andre ganger er det to. Men aldri fire.

Ikke engang på tacofredager. Plutselig er det feil med taco, kjøttet er for vått eller har noe grønt i seg (koriander). Eller så er man fortsatt mett etter SFO eller føler seg plutselig litt dårlig eller en av syv hundre andre rare unnskyldninger.

Og det bytter på. Den ene dagen kan den ene spise som en ulv, for neste dag å pirke så forsiktig i maten at man skulle trodd det var snakk om å klippe riktig ledning på en bombe.

Jeg tror seriøst ikke alle fire har spist seg mette på den samme maten en eneste gang. Ikke med mindre den ene får pizza, den andre får fiskepinner og to får taco.

For vi har ett barn som liker veldig lite og et annet som liker nesten alt, med unntak av det den andre liker. Og sånn kan man jo ikke holde på, så jeg hadde egentlig bare gitt opp. Inntil i dag.

For i dag skjedde det mirakuløse!

Jeg serverte den samme maten til alle (stekt laks med en dæsj sitron, superris og dampede grønnsaker), og gledet meg til å se hvem som ikke likte den. Men så skjedde det.. Én tommel. To tomler. Tre tomler. Fire tomler! Alle likte den samme maten!!

Jeg trodde jeg skulle ramle av stolen. Også fisk da, av alle ting! Klok av skade hadde jeg allerede en runde glovarme fiskepinner på lur i panna, men de hadde det faktisk ikke vært behov for. Alle spiste den samme maten! Uten ketchup, uten klager!

Og som småbarnsfar som har servert stort sett alt som går an å servere de foregående 7 årene, ofte til blandede kritikker, buing og klaging, må fire sett med tomler i været sies å være så nær lykken en mann kan komme på en gjennomsnitts-onsdag 😀

Om under én uke har guttungen bursdag (7 år!!) og til helgen skal vi ha bursdagsfest her hjemme.

I den anledning spurte jeg om han hadde noen spesielle ønsker for bursdagskaken. Den kommende uken er fullstappet med treninger, håndballcup, skoleforestilling, Oslo-tur, fotosession og mer, så aller helst håpet jeg at han skulle svare et enkelt: Nei da.

Men sånn gikk det jo selvfølgelig ikke.

– “JA!” ropte han.

Og fulgte opp med:

– “Jeg vil ha en sånn stor, gul legokake med Batman inni!”

Og jeg bare:

-“Hææ? Lego? Batman?”

– “Ja, sånn kjempestor legobrikke-kake, også er det Batman-kake inni.”

Først skjønte jeg ingenting. Men så slo det meg:

– “La meg gjette: Noe du har sett på youtube eller?”

– “Jepp!”

Så ja… Nå skal pappa prøve seg på LegoBatman-kake.

Det ser jo selvfølgelig helt umulig ut, men jeg kan ikke gi meg så lett: Det er jo bursdag!

Inntil videre har jeg ingen anelse om hvordan jeg skal få det til, og den særegne Batman-kakeformen jeg trenger, rekker jeg selvfølgelig ikke å bestille. Så den må jeg lage selv. Får prøve å knekke opp en gammel pepperkakeform eller noe.

Jeg vet heller ikke hvor man får tak i halvparten av ingrediensene eller i det hele tatt hva ”vegetable shortening” er, men jeg har frem til søndag. Og jeg gleder meg!

For jeg lever fortsatt litt på den Frost-kaken jeg lagde til lillesnuppas bursdag for halvannet år siden. Og den tenker jeg å overgå nå 😀

/ Let´s go, Lego!

Her har man gått og gledet seg nesten hele livet. Håpet og trodd, en vakker dag, kanskje man kommer på forsiden av en av landets aller største nettaviser: Dagbladet.no.

Jeg har alltid likt Dagbladet, helt siden tiden jeg kjøpte avisen på fredager utelukkende for siden med ”Sterke Meninger”. Det var som artige statusoppdateringer, bare mange år før Facebook og Twitter.

Jeg lo og koste meg mens jeg følte meg litt voksen, og drømte om en vakker dag å få et innsendt bidrag på trykk og dermed vinne en CD. Tenk det: en gratis CD!

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Og siden den gang har jeg hatt en slags drøm om å komme på forsiden. Før på papir, men nå digitalt. Nå ut til hundretusener, kanskje millioner, med et viktig budskap.

Kanskje for en heltedåd, kanskje for en stor prestasjon. ”Ung-gutt fra Kolbotn vinner fredspris”, ”Voksen mann reddet gammel dame ned fra tre”, ”Peter (37) slukket brann i bygård med bare nevene!”

Og i går, etter 37 lange år med venting, skjedde det! Etter alle disse årene – endelig!!

37 år med venting, 37 år med håp i blikket og fingre i kryss.

Det startet med et tips på Snapchat: ”Du er på forsiden av Dagbladet!”. Så noen meldinger og så en mail. Gira og spent klikket jeg meg inn.

Hvilken sak gjaldt det egentlig? Og hvilket bilde hadde de valgt?? Et der jeg viser meg fra min beste side, lyssettingen er helt perfekt og blitzen tilfører en slags gutteaktig sjarm i det voksne mannefjeset?

Neida, de gikk for dette:

Og som om ikke det var nok, satt de det i nærheten av denne pikante teksten, som vel ikke kan sies å gjøre noe annet enn å gi bildet et drag av ufine assosiasjoner.. x-)

Men samma det: Jeg kom meg på forsiden av Dagbladet! En kjapp tur-retur til månen nå, så er jeg snart ferdig med min bucket list for livet 😀

Hvis du vil se reklamefilmen bildet er hentet fra, finner du den her –> ”Smaker så godt at Pappahjerte ikke klarer å høre” *

*Jeg fikk betalt for innspillingen, men dette blogginnlegget er ikke en del av avtalen. Jeg tjener ikke en krone på om du klikker på linken eller ikke, jeg synes bare filmen ble veldig morsom og ønsket å dele. Highfive!

Det slo meg i går, mens vi var ute og måkte snø. Alle fire ute i kulda i hver vår kjeledress. Sammen.

Jobbet på lag for å prøve å grave frem terrassen igjen. Skuffet og måkte og alle kluter til. Snø vekk her, snø vekk der, og ungene koste seg med kliss ny akebakke i hagen.

Til slutt kastet jeg meg utmattet ned i et hav av snø, og ble liggende. Liggende og se på himmelen. Skyene sprakk opp og ble til et dypblått tak. Solen tittet frem og varmet på kalde kinn.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Barna så sitt snitt til en betalt 5-minutter og slang seg ned sammen med meg. Den ene ved siden av, den andre oppå. Så begge oppå. Og ganske raskt var pappas hvileskjær blitt til en lekestue.

Og det slo meg: Tenk at jeg egentlig ikke ønsket dette. Fryktet tanken på livet med barn. Jeg ville jo ikke ha barn jeg. Trodde jeg. Jeg var han fyren som hatet barn og synes de var plagsomme, irriterende og bare i veien.

Det irriterte meg når nære venner fikk barn, og jeg kunne ikke skjønne at ikke de skjønte hvilken feil de hadde begått. Barn gjør deg jo traust og kjedelig. Plutselig blir du en sånn som bare går rundt og snakker om hvor trøtt du er og hvor sinnssykt dyrt det har blitt for bleier.

Og du elsker det. Og du forteller sånne som meg at jeg ikke forstår hva ekte kjærlighet er før du får egne barn. Og jeg forstår det ikke da, men vet det veldig godt nå, at du hadde rett.

For barna er jo alt vi har. Barna er gleden, fremtiden og kjærligheten. Barna er håpet og veien videre. Og det føles så fjernt, så ufattelig fjernt og uendelig rart at dette var noe jeg ikke ønsket. Noe jeg fryktet. Livet som pappa, det beste livet jeg vet.

Selv med snø i nakken.

/ Og så var det inn for kakao ❤️

Muhahaha, jeg har kommet opp med en fantastisk plan! En diabolsk plan, en genial plan.

For de neste 5 månedene har jo Desirèe Andersen tatt på seg jobben med å piske Line Victoria og meg i form, blant annet ved at vi skal spise mat som hun godkjenner og trene etter hennes fløyte.

Som er en utfordring! Denne uka har jeg presset meg gjennom flere turer til treningssenteret, samt løpt intervaller. Jeg hater intervaller! Men jeg gjør det for Desirèe. Jeg må innrømme at jeg alltid har fnyst litt av tanken på å bruke PT til trening, men jeg innser jo nå kraften og verdien av det.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

For hun skreddersyr et opplegg for meg og da føler jeg liksom at jeg skylder henne såpass at jeg gjennomfører det. Det gir meg den ekstra dytten jeg trenger for å ta en løpetur på slappe dager eller droppe den håndfullen med smash som står på bordet og frister.

Men da jeg var ute og løp her en dag og synes skikkelig synd på meg selv, slo det meg:

Mon tro om bittelille Desirèe hadde klart å spise opp et av mine vanvittige tacotårn?

Og da snakker jeg ikke om ”slankeversjonen” jeg lagde her i forrige uke, men det gigantiske tacotårnet med nachos, ost, setterrømme og alt som har ført til at jeg er ute og løper i utgangspunktet..

Du vet tacotårnet er stort når du ikke engang ser de over 200 grammene med kjøttdeig som gjemmer seg inni der… x-)

For her er jeg ute og jobber og sliter, og smålig som jeg er så vil jeg at hun skal føle hvordan det er å være i mine kjøttdeigfylte sko.

Hadde hun i det hele tatt hatt en sjanse? Vi snakker jo her om et måltid på rundt 1400 kalorier, noe som sikkert tilsvarer en hel ukesrasjon i hennes verden.

Samtidig har hun jo faktisk tatt på seg utfordringen med å spise som Line Victoria i en hel uke, og det er ganske sporty med tanke på at Line Victoria spiser absolutt alt det Desirèe IKKE spiser. Noensinne. Aldri.

Så da kan hun vel prøve seg på bare ett av mine tacotårn?? Dropp en hel uke med kosthold, alt jeg ønsker er å se Desirèe klatre til toppen av et gigantisk tacotårn og spise seg vei mot bunnen.

Ville hun klart det? Det kommer til å ta henne 7 episoder av Ullared og muligens en tur innom legevakten, men kan det gå?

Jeg vet ikke engang om selve Desirèe består av noe særlig mer enn 1400 kalorier, så dette er en utfordring jeg VIRKELIG skulle likt å se.

Jeg har skrevet ned de eksakte målene for hver ingrediens og sitter klar med oppskriften hvis hun tør å finne frem sine største spisebukser og hoppe på en real utfordring..

P.S. Du vet du er langt nede når dette er ting du tenker deg frem til mens du trener x-)

Unnskyld for at jeg sparket deg. Unnskyld for at jeg brølte ut mine verste banneord, kalte deg forferdelige ting og prøvde å dytte deg ned en skråning.

Men du må skjønne at det er så fryktelig vanskelig for meg når du oppfører deg sånn. Har du sett ute eller? Det er 2 meter snø overalt og jeg er sjanseløs uten deg!

Og det vet du. Og du driter i det. Da hater jeg deg. Intenst. Fordømmer idiotene som laget deg og svigerfar som kjørte deg hit.

Iblant tenker jeg at du er bitter. Sur på ham som ga deg bort uten så mye som et ha det, en klem eller noe som helst. For det er svigerfar du elsker. Hver gang han er her, maler du som en mett katt. Går som en klokke og viser deg fra din beste side.

Men så fort han drar, surner du. Tar ut din bitterhet på meg. Slutter å virke og nekter å gå. Jeg gjør alt han gjør og alt jeg kan, men det er aldri godt nok for deg.

Til slutt klikket det for meg.

Jeg sparket deg. Jeg kalte deg grusomme ting. Godt at du sto og brummet høyt så ingen hørte oss, ellers hadde naboen fått sprekk i øretrompeten. Men jeg hadde fått nok.

Nok en time kastet bort på å krangle med deg. I minusgrader. Jeg kjørte deg innerst i garasjen og kastet deg på plass som søppel på dynga. Aldri mer. Det er slutt.

Men så kom jeg ut av garasjen, tok tak i snøskuffa og så hvor mye som var igjen. Og det var så sinnssykt mye. Vi hadde ikke tatt unna mer enn en hundredel og uten deg ville jeg ikke vært i mål før Olsok.

Så jeg kom tilbake med hodet senket. Beklaget og sa jeg var villig til å prøve igjen. Hvis du ville ha meg. Jeg tror du må ha skjønt at jeg mente det. Kanskje var det litt skummelt for deg også. Du skjønte kanskje at du hadde pushet meg for langt og at dynga var nestet.

For plutselig fungerte du. Som i en Disney-film!

Motgang ble til medgang og ikke én gang etter dette, stoppet du igjen. Vi spiste oss gjennom snøen i oppkjørselen, langs veien og ved søppelkassene, lagde gangveier til døra og sti i hagen. Vi lekte mens vi hørte på rockemusikk og storkoste oss.

En duett, et team, et par. Vi var ett. Som Bettan og Jan Werner.

Plutselig var livet en lek og jeg følte at du følte du også.

Jeg er Svigerfar nå.