I flere år har jeg utsatt det. Ja da, sier jeg. Klart jeg blir med på løpetur! Men i siste liten kommer jeg alltid opp med en unnskyldning. Trenger ikke være noe bra engang.
Oj sann, kan visst ikke i morgen, har noe møtegreier i Oslo.
Løpe en tur på lørdag kveld, sier du? Ja ja. Oj sann, hadde glemt at eh.. mamma og pappa ooog hele slekten kommer på besøk.
For Cato er ultraløper. En sånn som drømmer om å delta i 24-timers løp. Ja, du leste riktig. Konkurranser der man løper i tjuefire timer i strekk! Bare en gal mann kan drømme om noe sånt.
Men jeg er jo en jævel på å skryte på meg god form, og så fort jeg har tatt én joggetur, blir jeg alltid sånn ”Jæ jæ, nå er jeg klar snart vøtt”. Men denne uken tok han meg på ordet.
Så du er klar fredag morgen før jobb?
Ehm… asså… Men jeg kom ikke på noe å si. Ingen slektninger steg til overflaten, ingen plutselige møter i Oslo presenterte seg. Så jeg svarte det jeg ønsket å svare minst av alt: Ja.
Og brått sto vi der. -1 grader, løpetights, vannflaske på ryggen. Vi tar det rolig, sa Cato. Skal vi ta den korte løypa eller er du klar for en litt lenger en?
Og da var jeg i et dilemma. For jeg hadde trent styrke på onsdag, for første gang siden Ålesund brant. Og jeg var så støl at jeg nesten ikke klarte å gå. Helt seriøst. Jeg hadde kjørt en ustilig kombinasjon av knebøy, bulgarsk utfall og hipthrusts, som sammen sørger for å ta livet av samtlige muskler i beina.
Men jeg er jo et konkurransemenneske. Så når noen spør: ”Skal vi ta den biiitelille tulleturen eller den kjeeeempestore manneturen?”, så trigges urmannen i meg. Støl eller ikke, jeg er en apemann – gi meg den store!
Som selvfølgelig var en grusom beslutning, for den store turen var 11 kilometer lang. Og jeg som ikke klarte å gå til postkassen uten en hvilepause. Men nå var det for sent.
Vi la i vei, og ikke overraskende: Det var et mareritt. Fra start til slutt. Jeg løp på tømmerstokker og hver minste motbakke føltes som fjellklatring. Beina var stokk stive og jeg følte meg som en fisk på land. Hvert eneste skritt føltes som bom-giring, og det ble ikke noe bedre av at Cato løp runder rundt meg.
På et punkt tok han til og med en jobbtelefon mens vi løp! Da var det like før jeg gjorde det slutt på flekken. Men vi fortsatte. Hele tiden i mental og fysisk motbakke. Jeg klamret meg til vannflasken som en ammepupp.
For en stund som føltes som en langpint evighet, var alt jeg klarte å tenke: Badekar. Badekar, badekar, badekar. Takk Gud for at vi bestemte oss for å pusse opp vaskerommet og at det derfor står et badekar hjemme.
Bare opp denne bakken nå, så er det hjem til badekaret. Og der skal jeg ligge til over helgen. Bare badekaret, meg og hvalsang på stereoen.
De siste kilometerne før mål, stivnet jeg helt og det var som å løpe med spjelka bein og slalomstøvler. Da begynte Cato å løpe tempodrag på tid.. sånn hvorfor ikke liksom. Vennskapet hang i en tynn tråd.
Men til slutt, etter rundt en time med satans gaffel prikkende i rumpa, kom vi endelig i mål. Jeg kunne ikke si ha det fort nok, før jeg fikk skrudd på vannet og ålet meg over kanten av badekaret som en kyllingfilet ned i gryta. Og der lå jeg. Uvisst hvor lenge.
Men da jeg endelig klarte å karre meg ut av karet og opp trappen, hadde jeg fått melding fra Cato: ”Klar igjen torsdag om to uker?”
Nei, skulle jeg svart. Er du gal? Jeg ville heller rullet meg i hvitløksmarinade og stekt meg selv i en stekepanne, enn å bli med deg på løpetur igjen. Aldri! Ikke før Dan Børge vinner Eurovision med en gris på ryggen!
.. Skulle jeg svart..
Men jeg skrev selvfølgelig:
– ”Seff.”
/ Helsikes ape-gener 😅🙈
P.S. Cato er singel, godt trent, handy og super-pappa. Og du finner ham på Instagram –> catopedersen80 😘
Tråkker du til med Barskingen i Mai da? Det er morro 😁
Skal faktisk på et annet hinderløp av samme type i mai (utfordret av Line Victoria “Supporterfrue”), men hvis det passer og formen er fin, så sliter jeg med å takke nei her, hehe. Frua ga meg strengeblikket, så får vel se an kroppen litt etter halvmaraton i april først, haha! Halvmaratonet var for øvrig også en utfordring jeg takket ja til altfor raskt, haha!
Jeg var med i fjor,og syns det var så gøy at i år deler jeg gleden med brodern,som fikk det til jul av meg 😁👌 vi tar det som en tur
Så moro! Alltid gøy å ta sånne ting som en felles utfordring og tur. Road trip er jo det beste 😄 Skal vurdere å henge meg på, men har allerede takket ja til WOX Telemark som er bare et par helger før 😅 Men sånne løp er så moro! Var med på Råskinnet i Oslo for noen år siden og det var supergøy (og ekstremt slitsomt, hehe)
Skal du på wox? 💪🏼
Du kan glede deg! Det er morro! 😃
Line Victoria har utfordret meg, så det ser sånn ut ja 😄 Vi vurderer å tromme sammen et “Team Fit for Fight”, hadde ikke det vært moro? 🎉😄
Helt klart! Og lurt å være flere på laget slik at man kan hjelpe hverandre over hindrene.. er litt container klatring og annet smårusk som kan være lurt å få litt hjelp til. Ellers så har arrangørene en forkjærligthet til burpees… så det er gjerne 20 av de for hvert hinder man ikke gjennomfører 😳🤪
Å shit, tuller du eller? Da må jeg begynne å jobbe med burpeesene mine. Bare tatt én runde med burpees for typ 5 år siden 😂
For en fantastisk kompis!🤩 vil ha med deg i stedenfor å løpe alene i forhold til hans form. For å hjelpe deg i form😍 og du er rå som har en vilje av stål- kommer til å gå så fint dette Fit for fight prosjektet 👏👏👏
Haha, ja fint å ha noen å løpe med, men følte meg som en blind ape i kappløp mot en veddeløpshest 😆 Så var jeg selvfølgelig teit nok til å si at om to uker kom jeg til å være i, sitat: “sjukt mye bedre form”, så da er det bare å begynne å glede seg.. Neste gang gjemmer jeg meg under dyna når han ringer på 😂
Du må bli med på Bootcamp Survivor i juni! 🤩 Det er sååå gøy!
(Det er mitt mål å komme i form til, for jeg har termin 10.april! 🙈)
Wæææææt?! I form til juni når du har termin i april? Da håper jeg du mener neste juni. Eller den etter der igjen. Ville ikke stresset med å komme i form på så kort tid etter fødsel. Nyt heller den første tiden og la kroppen få tid til å komme seg i form etter fødselen igjen. Så kan vi heller møtes der neste år 😄👌
Hvem trenger fiender når man har sånne venner??
😜
Løpe m slalåmstøvler ja… Kjenner igjen følelsen!
Tvi rvi
Haha, nei ikke sant! Trenger ikke hatere i livet, kan bare ta en løpetur med Cato 😅
Ha ha.. jeg er så glad i de særdeles visuelle beskrivelsene dine 😀
Har ennå ikke glemt damene på rød løper,( for noen år siden )
som så ut som om de “levde på salatblad og fettet fra lebestiften… ”
Fantastisk observert og beskrevet!
God helg til dere alle.
Hahaha! Elsker når du tar opp den referansen 😄🎉 Må si at de visuelle beskrivelsene er det absolutt beste jeg vet ved å skrive også, så tusen takk for at du setter pris på dem 😘 Og goooood helg, IA!!
Er vel bare et kompliment om han vil ha deg med ut på tur! Jeg er ganske mye raskere til å jogge enn flere av mine venner, så derfor foretrekker jeg å jogge alene. Jeg hadde aldri spurt noen andre, nettopp fordi det gjør at jeg ikke får mest ut av egen innsats. Om han er så sprek som du sier, og er villig til å jogge med deg, så skal du bare være glad og fornøyd 🙂 Det er viktig å ha en som motiverer, selv om det kan være beinhardt!
Absolutt! Jeg er superglad for å ha en sånn friskus kompis. Det var ikke mye å hente for ham på den turen, så det var en ren servicehandling i kameratslig ånd. Særs trivelig gjort! Han kunne seriøst løpt runder rundt meg. Baklengs 😅