I flere år har jeg utsatt det. Ja da, sier jeg. Klart jeg blir med på løpetur! Men i siste liten kommer jeg alltid opp med en unnskyldning. Trenger ikke være noe bra engang.

Oj sann, kan visst ikke i morgen, har noe møtegreier i Oslo.

Løpe en tur på lørdag kveld, sier du? Ja ja. Oj sann, hadde glemt at eh.. mamma og pappa ooog hele slekten kommer på besøk.

For Cato er ultraløper. En sånn som drømmer om å delta i 24-timers løp. Ja, du leste riktig. Konkurranser der man løper i tjuefire timer i strekk! Bare en gal mann kan drømme om noe sånt.

Men jeg er jo en jævel på å skryte på meg god form, og så fort jeg har tatt én joggetur, blir jeg alltid sånn ”Jæ jæ, nå er jeg klar snart vøtt”. Men denne uken tok han meg på ordet.

Så du er klar fredag morgen før jobb?

Ehm… asså… Men jeg kom ikke på noe å si. Ingen slektninger steg til overflaten, ingen plutselige møter i Oslo presenterte seg. Så jeg svarte det jeg ønsket å svare minst av alt: Ja.

Og brått sto vi der. -1 grader, løpetights, vannflaske på ryggen. Vi tar det rolig, sa Cato. Skal vi ta den korte løypa eller er du klar for en litt lenger en?

Og da var jeg i et dilemma. For jeg hadde trent styrke på onsdag, for første gang siden Ålesund brant. Og jeg var så støl at jeg nesten ikke klarte å gå. Helt seriøst. Jeg hadde kjørt en ustilig kombinasjon av knebøy, bulgarsk utfall og hipthrusts, som sammen sørger for å ta livet av samtlige muskler i beina.

Men jeg er jo et konkurransemenneske. Så når noen spør: ”Skal vi ta den biiitelille tulleturen eller den kjeeeempestore manneturen?”, så trigges urmannen i meg. Støl eller ikke, jeg er en apemann – gi meg den store!

Som selvfølgelig var en grusom beslutning, for den store turen var 11 kilometer lang. Og jeg som ikke klarte å gå til postkassen uten en hvilepause. Men nå var det for sent.

Vi la i vei, og ikke overraskende: Det var et mareritt. Fra start til slutt. Jeg løp på tømmerstokker og hver minste motbakke føltes som fjellklatring. Beina var stokk stive og jeg følte meg som en fisk på land. Hvert eneste skritt føltes som bom-giring, og det ble ikke noe bedre av at Cato løp runder rundt meg.

På et punkt tok han til og med en jobbtelefon mens vi løp! Da var det like før jeg gjorde det slutt på flekken. Men vi fortsatte. Hele tiden i mental og fysisk motbakke. Jeg klamret meg til vannflasken som en ammepupp.

For en stund som føltes som en langpint evighet, var alt jeg klarte å tenke: Badekar. Badekar, badekar, badekar. Takk Gud for at vi bestemte oss for å pusse opp vaskerommet og at det derfor står et badekar hjemme.

Bare opp denne bakken nå, så er det hjem til badekaret. Og der skal jeg ligge til over helgen. Bare badekaret, meg og hvalsang på stereoen.

De siste kilometerne før mål, stivnet jeg helt og det var som å løpe med spjelka bein og slalomstøvler. Da begynte Cato å løpe tempodrag på tid.. sånn hvorfor ikke liksom. Vennskapet hang i en tynn tråd.

Men til slutt, etter rundt en time med satans gaffel prikkende i rumpa, kom vi endelig i mål. Jeg kunne ikke si ha det fort nok, før jeg fikk skrudd på vannet og ålet meg over kanten av badekaret som en kyllingfilet ned i gryta. Og der lå jeg. Uvisst hvor lenge.

Men da jeg endelig klarte å karre meg ut av karet og opp trappen, hadde jeg fått melding fra Cato: ”Klar igjen torsdag om to uker?”

Nei, skulle jeg svart. Er du gal? Jeg ville heller rullet meg i hvitløksmarinade og stekt meg selv i en stekepanne, enn å bli med deg på løpetur igjen. Aldri! Ikke før Dan Børge vinner Eurovision med en gris på ryggen!

.. Skulle jeg svart..

Men jeg skrev selvfølgelig:

– ”Seff.”

/ Helsikes ape-gener 😅🙈

P.S. Cato er singel, godt trent, handy og super-pappa. Og du finner ham på Instagram –> catopedersen80 😘