Sorry for at det klikket for meg

Unnskyld for at jeg sparket deg. Unnskyld for at jeg brølte ut mine verste banneord, kalte deg forferdelige ting og prøvde å dytte deg ned en skråning.

Men du må skjønne at det er så fryktelig vanskelig for meg når du oppfører deg sånn. Har du sett ute eller? Det er 2 meter snø overalt og jeg er sjanseløs uten deg!

Og det vet du. Og du driter i det. Da hater jeg deg. Intenst. Fordømmer idiotene som laget deg og svigerfar som kjørte deg hit.

Iblant tenker jeg at du er bitter. Sur på ham som ga deg bort uten så mye som et ha det, en klem eller noe som helst. For det er svigerfar du elsker. Hver gang han er her, maler du som en mett katt. Går som en klokke og viser deg fra din beste side.

Men så fort han drar, surner du. Tar ut din bitterhet på meg. Slutter å virke og nekter å gå. Jeg gjør alt han gjør og alt jeg kan, men det er aldri godt nok for deg.

Til slutt klikket det for meg.

Jeg sparket deg. Jeg kalte deg grusomme ting. Godt at du sto og brummet høyt så ingen hørte oss, ellers hadde naboen fått sprekk i øretrompeten. Men jeg hadde fått nok.

Nok en time kastet bort på å krangle med deg. I minusgrader. Jeg kjørte deg innerst i garasjen og kastet deg på plass som søppel på dynga. Aldri mer. Det er slutt.

Men så kom jeg ut av garasjen, tok tak i snøskuffa og så hvor mye som var igjen. Og det var så sinnssykt mye. Vi hadde ikke tatt unna mer enn en hundredel og uten deg ville jeg ikke vært i mål før Olsok.

Så jeg kom tilbake med hodet senket. Beklaget og sa jeg var villig til å prøve igjen. Hvis du ville ha meg. Jeg tror du må ha skjønt at jeg mente det. Kanskje var det litt skummelt for deg også. Du skjønte kanskje at du hadde pushet meg for langt og at dynga var nestet.

For plutselig fungerte du. Som i en Disney-film!

Motgang ble til medgang og ikke én gang etter dette, stoppet du igjen. Vi spiste oss gjennom snøen i oppkjørselen, langs veien og ved søppelkassene, lagde gangveier til døra og sti i hagen. Vi lekte mens vi hørte på rockemusikk og storkoste oss.

En duett, et team, et par. Vi var ett. Som Bettan og Jan Werner.

Plutselig var livet en lek og jeg følte at du følte du også.

Jeg er Svigerfar nå.

4 kommentarer
    1. Burde ikke du, som skal bli slank og frisk og sprek, heller kaste deg over snømåkingen med liv og lyst framfor å dure dovent rundt med en støyende og forurensende snøfreser? Snømåking er tross alt en fabelaktig fin trening (og antakelig mye mer effektiv enn den løpeturen du tok tidligere i uka), hvor du attpåtil får frisk luft, egentid OG gjør noe nyttig. Kan det egentlig bli bedre!? Ville ikke vært så lei meg jeg, om den fresern tok kvelden;)

      1. Haha, ser den, men det er for mye snø til at jeg orker å ta alt med skuffa. Skal ut og jobbe med snøskuffa i hagen nå, så det blir noen timer med skuffing, lek og moro med barna, så henter inn treningen der. Men å måke ut bilene hvert 5 minutt pga all snøen, lar jeg fresern ta seg av 🙂

    2. Jeg har hatt lignende problemer med vår drittfreser.. for 2 dager siden kastet jeg den nesten i elva. Den var nettopp blitt fikset å sneen lavet ned.. Jeg dro helvete ut av vedboden å gjorde som jeg skulle.. choke, bensin, å dro i snora. 3 ganger. Så startet den, men dauet etter 20 sek. Så var det bare å kvinne seg opp å dra igjen. Å da klarte jeg faen hakke meg å dra SNORA UT AV HÅNDTAKET. Det er 2 gang jeg sliter snora når jeg drar i den.

      Jeg ga opp, gikk inn, å spiste en pudding.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg