Jeg merket det på søndag og jeg merker det i kveld. På søndag var vi på kino, i kveld er det tv-kveld og kos. På diett. Og det er ikke det samme.

Etter hvert blir det nok det, men inntil videre er jeg fortsatt ikke helt der. Vi er bare et par uker uti prosjekt ”Fit for fight”, der dårlige vaner og usunne matvaner skal endres til et nytt og bedre liv, men enda har jeg ikke vent meg helt til det. Like greit å være ærlig.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Skulle gjerne sagt at livet er minst like flott med gulrøtter til filmen, men det er jo ikke det! For gulrøtter er godt det, men det er jo ikke sjokolade. For sjokolade er godt det! Og da mener jeg ikke sånn sunn juksesjokolade laget på 99% kakao og økologiske dadler, nei jeg mener skikkelig sjokolade. Melkesjokolade. Den type sjokolade som danser inn i munnen og roper ”Elsk meg” og du bare ”JA!!”.

Men det er jo også akkurat denne type holdning som fikk meg i trøbbel i utgangspunktet. For selv om melkesjokolade smaker som englevinger marinert i harpemusikk, så er det jo ikke direkte sunt. Et par fortryllende sekunder i munnen blir fort til et halvt liv på hofta, som de sier (”A moment on the lips, a lifetime on the hips”).

Og det er liksom det man må klamre seg til i mørke stunder som dette. Når man gnikker rumpa godt ned i sofaen og man automatisk griper etter potetgullskålen som ikke lenger står der. Som en god venn som har gått bort.

Der er da man skal huske på det som skjedde tidligere i dag. Da Cato troppet opp på døra kl. 08.30, klar for en joggetur. Og alle som husker to uker tilbake i tid og episoden som førte til innlegget ”Grusomme Cato”, vet at jeg gruet meg veldig til tur nummer to i dag.

Men været var fint og jeg klarte ikke å tråkke over eller få diaré på kommando, så da måtte jeg bare bli med ut igjen. Jeg har jo trent litt og spist sunt de siste to ukene, men likevel var jeg skeptisk. For løpeturen for to uker siden var et mareritt jeg ikke var veldig gira på å gjenoppleve.

Men vet du hva? Jeg fløy gjennom løypa!! Sist måtte vi ha flere pauser underveis og jeg følte for å ringe både taxi og ambulanse underveis, men i dag løp jeg hele løypa uten en eneste pause! Vi løp til og med lenger denne gangen og det gikk vesentlig fortere!

Jeg klarte til og med å stå på egne bein i dusjen etterpå!

Og DET føltes fantastisk det. Å vite at kroppen har kommet i SÅ mye bedre form på bare to små uker! Det kan jeg selvfølgelig takke Cato og Desirèe Andersen for, men det hadde ikke skjedd om jeg hadde holdt meg til mitt faste følge av Herr Baconsnacks på kino og Fru sjokolade på fredagskvelden. Glem det, sjanseløst, helt umulig.

Og det trøster jeg meg med nå, her jeg sitter og klamrer meg til en kopp te, mens jeg sikler etter en bit sjokolade eller to. Eller tretti førti.

Da er det greit å gjenta samme mantra om igjen og om igjen: A minute on the lips, a lifetime on the hips.

For jo da, sjokolade er magisk, men noe må jeg nesten ofre om jeg noensinne skal klare å løpe fra Cato 😉