Nå er det ikke lenge igjen til vi kan sprette den første luka på julekalenderen, og jeg gleder meg veldig, for jeg ELSKER jul! Og første luka på julekalenderen er selve startskuddet. 24 dager med oppladning til et magisk klimaks av gaver, mat og juleglede.
Selv om jeg ikke er et klassisk tradisjonsmenneske, så er det fortsatt en del ting jeg bare må ha med meg hvert år. Julekalender, julemusikk og julefilmer. Altså, hvis ikke jeg får sett “Tre nøtter til Askepott” på julaften, er det bare å avlyse resten av julen.
Men før det, lenge før pinnekjøtt og gavekort, venter nesten en hel måned med oppladning, og hvert år MÅ jeg ha med meg årets julekalender på tv.
For julen handler tross alt om mye mer enn bare kjas og mas. Det handler også om å sitte samlet i sofakroken, gjerne med fyr i peisen, en klementin i klypa og en skål med grøt, og nyte spenningen og gleden mens 24 små episoder jobber seg frem mot årets beste dag.
Lukten av klementin <3
De som vil ha gaver her i hus, bør best sette ut grøt til bloggnissen 😉
Når a mor finner frem go´tøflene – da er det jul!
Klappet og klare for julekos i sofakroken.
Nå som vi har barn i rette alder, er ingenting hyggeligere enn å se på julekalendere for barn med dem. Vi var akkurat noen år for sent ute for Jul i Blåfjell, men i fjor var vi totalt hektet på Julekongen. Jeg har så utrolig gode minner fra å følge den hese heltens jakt på snø og sølvhansker i fjor, at jeg allerede gleder meg skikkelig til å følge med på en helt ny julekalender i år.
Alt jeg vet så langt, er at den heter Snøfall og handler om den foreldreløse jenta Selma, som drømmer om å få sin egen familie og finner veien til eventyrverdenen Snøfall. Så da burde alt være duket for 24 episoder med julemagi fra sofakroken, hver kveld på NRK super kl.18.00.
Til tv-serien følger også en kjempefin julekalender, og den er selvfølgelig allerede i hus 🙂
Er det første desember snart?!
Sjekk den joviale julenissen a 🙂
Snøfall-kalenderen kan kjøpes i alle dagligvarebutikker og er en kjempefin bordkalender for alle som gleder seg til jul. Bak hver luke gjemmer det seg små hint om hva som kommer i dagens episode på tv. Med kalenderen følger det også et knippe fine julekort. Anbefales varmt for alle som ser frem til å lade opp til julen sammen med barna 🙂
Så da er det bare å begynne å telle ned dagene til 01. desember og glede seg til 24 dager med Snøfall, grøt og kalenderkos i sofakroken 🙂
– “Pappa, pappa, det er lyst ute, jeg må tisse, vi må stå opp!”
Før jeg i det hele tatt rekker å løfte på lokka har jeg fått 5 oppdrag med deadline. Jeg er trøtt helt inn til beinmargen og jeg har allerede dårlig tid. Hjelpe til på do, få på noe frokost og det litt brennkvikt, ut med Teo og hepp hepp hepp.
Det kan føles urettferdig tidlig å være småbarnsforelder i helgene. Og mens man står der på kjøkkenet og smører brødskiver med prim og ser på klokka mens man rister på hodet i vantro over at den så vidt har passert 07.00, er det lett å bli misunnelig på de slabbedaskene som kan ligge og pølse seg helt til 11 om de vil. Bare ta det piano, uten en eneste pysj å skifte, yoghurt å sprette eller hund å lufte.
Men så får man seg en sup kaffe, litt mat i skrotten og plutselig er dagen i gang. Og før man vet ordet av det, ringer VG-gutten på døra og man sitter med kaffekoppen og løser kryssord med den ene hånda, mens man bygger merkverdige plastelina-kreasjoner med den andre.
Klokka er fortsatt lenge før stå-opp-tid for resten av verden, men her er dagen er godt i gang. Snart lunsj!
Å ja, så dere ryddet her i går… Sjå kor da bryr meg!
Kaffe og kryssord – let´ do this! 🙂
Så er det på med litt Marcus & Martinus på full guffe, for allsang og dans på kjøkkengulvet, før man benker seg ned i sofaen for litt rolig barne-tv og en skål med frossen frukt. Og det er fortsatt lenge til lunsj.
Selvfølgelig skulle man gjerne sovet en.. 7-8 timer til, men når man først er i gang så er man i gang. Si hva du vil om tidligere morgener i helgen – det er noe utrolig koselig over dem også. Spesielt fint er det om været er litt dårlig, for da kan man holde seg inne med god samvittighet. God tid til innekos mens verden gjør hva den vil der ute. Her inne koser vi oss med god tid og plastelina.
Og når kvelden kommer er det i hvert fall ikke noe problem å få sove 😉
God start, dette virker lovende.
Ikke fullt så lovende på plastelinafronten for fatterns kreativitet…
I går hadde jeg en super bursdagsfeiring med pølsefest og iskalas, godteri på senga og pakker i fleng 🙂 Men da det plutselig gikk en skål med sprøstekt løk i bakken, kom jeg på at flere av dere har spurt meg hvordan det gikk med banneutfordringen jeg ga meg selv for noen uker siden.
I utgangspunktet hadde jeg jo mål om å ikke banne på en ukes tid, men hvis jeg klarte det, tenkte jeg å videreføre det så lenge som overhodet mulig.
For det var akkurat som jeg fryktet. Jeg mistenkte nemlig at jeg ville klare å svelge unna alle banneordene som verden måtte kaste etter meg, i hvert fall for en stund, men at før eller siden så måtte det ut og da ville alt komme på likt.
Og jeg fikk rett.
For det gikk fint en stund, og på fjerde dagen uten så mye som et halvhjertet “søren” trodde jeg oppriktig talt at jeg skulle klare å kontrollere det. Men det var inntil gudene bestemte seg for å sette meg på en prøve… For det måtte liksom et maks irriterende uhell til på et maks irriterende tidspunkt, for å vippe meg av pinnen.
Vi var i stua alle mann og nøt full harmoni, da alt plutselig ble snudd på hodet. Fra å ligge pal i sofaen og nyte skogens ro, ble det plutselig fullt kaos. Et glass ble veltet og plutselig var det som om å hele huset våknet til liv. Og akkurat da jeg løp mellom stua og kjøkkenet for å tørke bort nysølt solbærtoddy fra vegger og tak, og hunden løp bjeffende rundt, og vaskemaskinen peip, og rot på gulvet lå og fløt, og “Johnny Johnny Yes Papa” dundret fra tv-en, og pappa var stresset og irritert, ja da, akkurat da, klarte jeg å miste en stooor beholder med frysetørret kaffe i bakken. Uten lokk.
Og da brast demningen. På episk vis.
Jeg har ingen planer om å gjenfortelle de nøyaktige ordene, men la oss bare si at dersom jeg skulle klart å vaske munnen min ren etter alt som ble sagt, hadde jeg trengt både bibel, eksorsist og vievann.
Så ja, jeg tapte jeg så det sang, men gud bedre så deilig det føltes å gå ut med en skikkelig salutt 😉
Jepp jessør, i dag feirer yours truly 35 år, så i dag startet dagen med godteri på senga! Hvorfor kan ikke hver dag starte sånn? Våkne til store klemmer, pakker og godteri – for en luksus! 🙂
Kort, gaver, pysj og kos – Hva mer kan man ønske seg 🙂
Ja vel, så er ikke akkurat 35 det nye 17, men samtidig… 35 er vel ingen alder? Tenk hvor lenge det egentlig er!
Man husker jo ikke stort fra de første ti årene av livet uansett, og det føles som eeeevigheter siden Lillehammer-OL, åpningen av TV2 og første gangen jeg smakte taco. Berlinmurens fall husker jeg ingenting av, og da var jeg tross alt 8 år. Super Mario Bros 3 husker jeg derimot veldig godt!
Det fikk jeg til 10-årsdagen i 1991, samme dag som vi hadde danseoppvisning. Jeg danset polonese med en hatt som muttern hadde laget til meg. Jeg husker godt de danseoppvisningene. Svinge seg med jentene og ha det som plommen.
Nå er jeg derimot overlykkelig hvis jeg kan få slippe å danse og heller heie på barna som svinger seg til de fortryllende stemmene til tvillingparet fra Trofors 😉
Normalt sett ville jeg tenkt at det er skummelt og litt uggent å bli eldre, men herregud: 35 er jo bare halvveis til 70 og hvis jeg kan være like awesome som mamma, pappa og Lilli Bendriss når jeg bikker 70, ja da er det helt greit 🙂
Og uansett: Jo eldre man blir, dess større kake trenger man for å få plass til alle lysene 😉
I det siste har vi prøvd å endre litt på leggerutinene, slik at jeg legger lillesnuppa og Christina legger plutten. Det er greit å bytte på litt i blant, og jeg tror uansett at plutten var veldig klar for å få inn noen som faktisk kan synge sangene om Klatremus og Harepus 😉
Så langt har det nye opplegget fungert som en klokke for alle andre enn lillesnupp. Hun blir mildt sagt irritert og lei seg hver gang hun innser at det er store, stygge pappa som skal stå for leggingen. Da blir det gjerne litt klaging og rop etter mamma. Men heldigvis går det fort over, for pappa er tross alt ganske ålreit han også, og etter få minutter kommer øyeblikket jeg har gledet meg til hele kvelden.
For vi har allerede fått våre faste rutiner for denne nye perioden. Først sitter vi og prater litt på senga mens lilletuppa klager fra seg, og så leser vi de samme fire bøkene. Om den lille jenta som skal bade, om Molly som skal legge seg og den kule boka med alle de rare lydene. Men viktigst av alt: Smokken.
Boka handler om en baby som vender hele huset på hodet på jakt etter smokken sin og på et tidspunkt blir babyen så lei at den brøler: “HVOR ER SMOKKEN?!” Når vi kommer dit, roper jeg ordene med en avdempet skrikestemme, mens jeg rister og kiler den lille leseløven. Og hun elsker det 🙂
Men før jeg gjør det, idet vi kommer til den siste siden før brølesiden, tar jeg en titt på det lille fjeset som sitter på fanget mitt og venter. Da gliser hun spent. Ikke til meg, men til boka, for hun vet hva som kommer. Uansett hvor sur hun må ha vært 20 sekunder tidligere; når babyen går i fistel, knekker hun sammen i latter. Og det er bare så utrolig herlig.
Jeg elsker det øyeblikket. Det høres kanskje ikke ut som stort, men det er vårt lille øyeblikk 🙂
Det var jo ikke slik det skulle bli. Du skulle komme inn i livet mitt som en befriende Messias, men helt siden dag én har det liksom vært noe mellom oss. En gnisning, en uenighet, en elefant i rommet. Og nå orker jeg ikke lenger.
Jeg tror kanskje problemet er at jeg hadde altfor høye forventninger til deg. Du skulle liksom være Jesus på et nyvasket esel. Jeg som alltid er vant til å kjøpe billige sko på tilbud, klasket endelig til med de dyreste skoene jeg fant i hylla. Det kostet og det svei, men som de sier: Buy quality, cry once. Trodde jeg..
Men det ble liksom aldri oss. Jeg har tatt deg med på rundtur i skogen, jeg har vist deg hytta, jeg har vist deg havet, men likevel ender det alltid opp med at vi krangler.
Vi har vokst fra hverandre på rekordfart og enten det er føttene mine eller passformen din – jeg tror ikke dette kommer til å funke. Så da er det bedre at vi bare går hvert til vårt og begynner å date andre, for livet som tospann skal definitivt være bedre enn dette.
Jeg vet ikke om det er deg eller meg, men det er ikke så farlig, konklusjonen blir den samme: Jeg gjør det slutt.
All by myseeeeeeelf <3
Lyst på gratis løpesko?
Har du eller kjenner du noen som kanskje har lyst på relativt nye og ganske dyre løpesko? Jeg kunne sikkert solgt dem på nettet, men det er liksom noe med å selge brukte sko.. Da har jeg heller lyst til å gi dem bort til noen som kan få glede av dem 🙂
Det er ingen skader på dem, de lukter ikke rart og ser relativt nye ut.
Skoene (Nike Air Zoom Vomero 11) ble kjøpt rett før sommeren og kostet rundt 1600 kroner. Størrelse 45. Det er absolutt ikke noe galt med dem og de går for å være knallgode sko, vi bare har ikke kjemien.
Så tips en venn eller legg igjen et pip i kommentarfeltet, gjerne med en god begrunnelse hvis du vil, så plukker jeg ut en heldig “vinner” i løpet av noen få dager. Jeg betaler selvfølgelig frakt 🙂
/ Bill. mrk: Der ingen skulle tro, at nokon kunne sko.
I forrige uke skrev jeg om at Christina og jeg har begynt på foreldrekurs. Det var utrolig hyggelig å se hvor mange av dere som synes dette hørtes ut som en god idé, og derfor ønsker jeg å gi dere en liten smakebit av hva vi lærte på kurset i går.
For da jeg skrev om kurset sist, var det flere av dere som nevnte “Haimusikk”. Jeg skjønte ikke bæret av hva det betydde, inntil i går. Da fikk vi introdusert begrepet på kurset og allerede nå har det revolusjonert min hverdag.
NB! Legg merke til at dette kun er mine tanker og tolkninger. Jeg kan neppe yte et pedagogisk utarbeidet begrep full rettferdighet, men jeg kan si hva det betyr for meg og muligens også hva det betyr for deg.
For å gi en rask forklaring på hva haimusikk er, se videosnutten under. OBS: Må sees med lyden PÅ!
La du merke til forskjellen?
Situasjonen er nøyaktig den samme, bare musikken er annerledes. Merker du hvordan musikken påvirker sinnsstemningen din? I den første snutten tenker man kanskje at bilen er i ferd med å kræsje eller at det er en kriminell ute på jakt. I den andre snutten derimot: Hei, for en hyggelig kjøretur på landet!
Se for deg nå at haimusikken foregår inni hodet ditt, i en helt vanlig situasjon i hjemmet. Kanskje du sitter i sofaen og skriver en tekstmelding mens barna herjer fritt i stua. Eller du har hentet barna i barnehagen og de er så slitne, sultne og sutrete at de kan gå i fistel når som helst. Og du har ikke rukket å begynne på middagen…
Eller dere står i døra, på vei til skolen, allerede 5 minutter forsinket og barna nekter(!) å kle på seg.
Kjenner du den ugne følelsen som bygger seg opp fra magen som en trykk-koker og får deg til å føle deg uvel, stresset og irritert? Det er haimusikk. Den følelsen av at noe kan og vil gå galt. Når du merker at du gradvis blir mer og mer irritert, eller bare forventer problemer uten å helt vite hvorfor.
På kurset ville de nok brukt begrepet annerledes, men det er haimusikk for meg. Når jeg merker at vi er for sent ute, når leken blir for høylytt eller alt er bare kaos. Sånne situasjoner der man normalt sett vil råde folk til å “telle til 10”. Problemet med det, er at når du kommer til det punktet der du må telle til 10, så er det allerede altfor sent. Da er man allerede irritert og klarer kanskje ikke handle så fornuftig og rasjonelt som man ønsker.
Derfor er jeg mye mer glad i begrepet om haimusikk, for den bygger seg opp. Sakte men sikkert, akkurat som i Haisommer-filmene. Slik kurset bruker “haimusikk” sier man at dette er musikken som spiller i hodet ditt og kanskje får deg til å lete etter farer som egentlig ikke er der. For meg betyr det noe litt annet.
For når jeg sitter med mobilen limt i ansiktet mens barna herjer i stua, og jeg kjenner haimusikken komme krypende, vet jeg at noe er på gang. Så fort jeg legger vekk mobilen, forsvinner musikken. Så for min del handler det like mye om å ta grep og få skrudd av haimusikken så fort som mulig, før man selv blir en hai.
Noen ganger lar det seg derimot ikke gjøre å skru av haimusikken. Slik som hvis man allerede er 10 minutter for sent og ingen av barna har fått på seg klærne. Da står haimusikken på for full guffe i hodet. I en sånn situasjon tenker jeg at det handler mest om å anerkjenne at haimusikken er der og klare å stå i det, frem til situasjonen er håndtert.
For jeg har innsett at hvis jeg ikke tar grep før haimusikken når sitt klimaks, kan jeg bli sint og irritert og reagere på en måte som ikke er optimal. Kanskje gjør det en allerede vanskelig situasjonen langt verre.
Ved å være bevisst på haimusikken, kan man også prøve å bytte den ut når ubehaget melder seg. Det er jo ikke sikkert det fungerer, men det er i hvert fall langt vanskeligere å la seg stresse til lyden av Kurt Nilsen eller Sølvguttene 😉 Personlig vil jeg anbefale denne gla´låta fra ingen ringere enn Mr. Bob Marley 🙂
Men hva man legger i begrepet, hva som utløser haimusikken og hvordan man håndterer den, tenker jeg er veldig individuelt, men å vite at den er der, kan være til stor hjelp for å få bedre grep på hvordan man takler ulike situasjoner i hverdagen. Kanskje kan man også begynne å se på hvilke situasjoner som skaper haimusikk og hva man kan gjøre for å unngå det?
Christina og jeg snakket blant annet mye i går om at avreise til barnehagen ofte er en situasjon der dårlig stemning oppstår. Haimusikken begynner nærmest å spille automatisk på morgenkvisten, fordi man forventer en trøblete avreise. Så hvorfor ikke komme haimusikken i forkjøpet? Ved å f.eks legge klærne klar kvelden i forveien og begynne å kle på barna 5 minutter tidligere enn vanlig, kan man ha løst problemet!
Eller hvis man sitter og knatrer på mobilen mens barna herjer i stua: Legg. Ned. Mobilen! Ofte er det faktisk ikke verre enn det. Eller så er det verre, men uansett: Å vite at haimusikken er der, og kjenne på når, hvor og hvorfor den kommer, kan være et nyttig verktøy for hvordan man løser situasjoner i hverdagen på best mulig måte 🙂
Det hadde vært helt supert om dere som har tatt kurset og kjenner til begrepet “haimusikk” kan si hva dere legger i begrepet og kanskje gi meg et vink hvis dere synes jeg bommer helt 🙂
Jeg har innsett at jeg aldri kommer til å klare å sette opp et hus eller snekre en bod på egen hånd, den saken er grei..
Men tidligere i dag oppdaget jeg at fjernkontrollen vår er i ferd med å gå opp i liminga, og tenkte: Det fikser jeg lett! Litt superlim og så er den oppe og går på null komma svisj.
Når du vet at du bare er én sur melkeskvett unna pakker og ballonger. Er det bare jeg som elsker den følelsen?
Det er nesten like magisk som når årets første melk med julemotiv treffer hyllene. Eller når han fjøsnissen dukker opp på TV2. Enda en liten stund igjen, men du vet at det nærmer seg og det begynner å boble og sprette i magen. Snart bursdag, snart jul!
Den følelsen er helt fantastisk og like spennende nå som da man var 10 år. For en skvett med melk er jo ikke akkurat hermetikk, så når du ser bursdagen din på melkesnippen, da vet du at det virkelig begynner å nærme seg 🙂
Det er søndag formiddag. I stua driver Christina og rydder, mens jeg går fra rom til rom på jakt etter oppvask. Barna holder på med sitt og nyter en rolig formiddag i søndagstempo. Alt er bare fred og fordragelighet, alt er ved det normale.
Alt, bortsett fra Teo. Han som på denne tiden av døgnet pleier å ta en velfortjent cowboystrekk i kurven, er usedvanlig masete. Han fotfølger oss hvor enn vi går, vifter med halen og bjeffer hver gang vi nærmer oss kjøkkenet.
Det er selvfølgelig Christina som først oppfatter at noe er galt.
– Skjer med Teo i dag da?
– Tja, mumler jeg.
– Vent litt… Du har gitt ham mat, ikke sant?
– Ehm… ja? Eller… nei.
– HÆ?! Men i helv… Han skulle jo spist for evigheter siden!
– Ja, jeg vet det, men jeg må ha glemt det. Du kunne ikke bare gjort det selv, da?
– Men vent litt, Peter… Jeg ga ham medisinen hans før frokost.. Og da satte jeg alarmen på ovnen til å pipe én time senere, for å huske å gi ham mat.
– Og..?
– Ja, jeg trodde jo kanskje du ga ham mat da du var på kjøkkenet og skrudde av alarmen i stad?!
– Hæ? Nei, jeg har ikke skrudd av alarmen.
– Jo..? Du var jo på kjøkkenet da det peip.
– Nei nei nei… Det stemmer ikke.
– Men jeg hørte jo at –
– Hallo, jeg hadde jo husket det!
– Er du sikker?
– JA! Tror du jeg er helt teit eller? Jeg har IKKE skrudd av den alarmen i dag.
Men akkurat da, mens diskusjonen er på det bristende punktet der begge parter begynner å tvile på hverandre og dårlig stemning er i ferd med å blusse opp som en flamme, kommer det plutselig fra en liten tass i hjørnet av sofakroken:
– Eh, pappa? Det har du faktisk. Fordi du sa til meg: “Kan du skru av alarmen? Jeg gidder ikke høre på den pipinga”
