Det føles som i går at du bare var en liten bolle som rullet rundt her hjemme, og nå skal vi på vår første foreldresamtale.
Sitte og høre en annen voksen prate om en helt egen del av ditt liv som vi ikke er del av. Din egen lille verden, helt uten oss. Hvem du er og hva du gjør når vi ikke er der. Det er rart.
Men også litt fint, for det er jo den veien ting må gå. Du må jo opp og ut og møte verden med alt som skal til. Ikke bare stabbe rundt her hjemme i bleia til du blir 25. Men likevel da, fortsatt rart for oss å vite at du gjør ting helt uten at vi er der. Utvikler deg, lærer, ler og gråter, alt mens vi er langt langt borte.
Og jeg skjønner at det er viktig og jeg skjønner at det er riktig, men fortsatt er det ganske rart. Det er vel ikke sånt man egentlig tenker så mye over, før man sitter ansikt til ansikt med en annen voksen som med viten og innsikt skal fortelle deg litt om ditt eget barn.
Hvem du er når du ikke er bare vår, om du trives, hva du liker og om du er der som du er her.
Så får vi se da, om du minner mest om mamma eller meg. Vi håper på førstnevnte, det vil spare deg for mange turer på rektors kontor 😉
I hele dag har jeg vridd hodet mitt rundt for å komme opp med et kløktig svar på dette spørsmålet. Det er først nå i kveld jeg innser at svaret er ganske enkelt.
For det finnes ingen fasit på hvordan en god far skal være. Hva han sier eller hvordan han ser ut, hvilken jobb han har eller hvor han bor. Men en god far gjør så godt han kan og det han kan for familien.
Han innser at det å være en god far krever mer enn bare å sette et barn til verden og se seg fornøyd. Han vet at det er mer enn bare en deltidsjobb du kan si opp når du vil. Han vet det er en tittel verdt å kjempe for. For en god far tar aldri fri. I kroppen selvfølgelig, men ikke i hjertet.
Jeg tror det å være en god far krever langt mer enn mange tror. Det holder ikke å bare være snill, det holder ikke å bare være streng. Det er en evig balansegang mellom lekeonkel og tyrann. Forbilde og diktator, en sjef og en venn. Likemann og overmann kokt ned i samme mann.
Hvem som helst kan bli far, men å bli en god far er noe ganske annet. Det er noe man må være villig til å jobbe for. Ofre og jobbe, for det kommer ikke automatisk. Det krever tid og dedikasjon, men mest av alt kjærlighet. Massevis av kjærlighet.
Dette er bare mine tanker, kanskje er de alle feil. Jeg liker å tro at jeg er en god far, men jeg er jo ganske inhabil. Jeg tror ikke det finnes noe riktig eller galt, så lenge man gjør så godt man kan. For mer enn det kan ingen gjøre.
Å være en god far er ikke bare nok en jobb, et ansvar eller en plikt. Ikke noe du bare ramler over eller en hobby du går lei.
Å være en god far er ingen selvfølgelighet. Det er en ære.
Hipp hurra, endelig farsdag og den startet på best tenkelig vis. Frua hadde stått opp tidlig for å piske sammen frokost og kaffe, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd. Jeg rakk ikke engang å ta så mye som en kaffeslurk, før jeg hørte hvisking og romstering fra bakrommet.
Plutselig troppet hele den lille familien opp i stua med pakker og overraskelser til pappa. Hurra!!
Stekepanne, teipholder til kontoret og skrapelodd-julekalender. Gull!
Men så var det én gave til da. Gaven som skulle ødelegge resten av dagen…
For jeg har nylig begynt å trene styrke igjen, så da plutten og jeg var innom sportsbutikken i går, tenkte jeg at jeg kunne kjøpe meg noe nytt og fint. Du vet, en kliss ny t-skjorte til en kliss ny start – det er bra inspirasjon!
Dessuten er alle trenings-t-skjortene mine et ørlite hakk for små, så en ny treningstopp i sånn fancy treningsstoff, ja det blir en bra farsdagsgave. En skjorte som kan dekke over den lille pølsemagen frem til jeg får trent den bort. Så jeg fant meg en fin en, og la i vei.
Om jeg tok meg tid til å prøve den? Nei da, large passer uansett. Tenkte jeg.
Viser seg at jeg burde tatt mer hensyn til plakaten som sa “kompresjonsklær”. Eller som det heter på godt norsk: Pølseskinn!
Jeg sa dekke til, ikke fremheve!!
Altså hallo? Det føles som at skjorta går gjennom huden! Jeg burde sjekket merkelappen nøyere, for hvis denne er Large må det seriøst være snakk om treningstøy til marssvin.
Sånn atte… Da får jeg vel bare gjøre som bloggere flest da: Suge inn magen, late som ingenting og posere til den store gullmedaljen 😉
I dag ble jeg servert det rareste salgsargumentet jeg har hørt noen gang.. Det skjedde da jeg oppsøkte en sportsbutikk for å kjøpe langrennsski til barna. Jeg kom inn i butikken og ba om ski til 4-åringen.
– Ski til han der? Yes, da anbefaler jeg denne. Trekjerne og forsterkede sidekanter, som gir en tøff ski med godt grep i svingene. Myk tupp og god fleks langs hele skien, som gjør den både robust og fleksibel.
Der han sto midt i sin lange salgstirade hadde jeg ikke hjerte til å fortelle ham at 4-åringer behandler langrennsski slik en tungrocker behandler gitaren sin på konsert. Så jeg lot ham ture på.
Men midt i talen hans, fikk plutten se et annet par. Det samme som bestekompisen har! Selgeren kunne sagt at de andre skiene leveres med en sekk diamanter, det ville ikke hatt noe å si. Ingenting kan toppe at skiene matcher bestekompisens.
Med ett av to par i boks, trodde jeg at jeg skulle slippe billig unna, men det var først da det virkelig begynte å bli rart.
– Så trenger jeg noe til 2-åringen også.. Er det bare de rosa der da eller?
– Jepp, de er fine vettu.
Jeg ser på skiene, jeg ser på prisen, jeg får bakoversveis.
– Men øy, hvorfor er de små skiene her dyrere enn de andre?
Han blir usikker og vinker inn en kollega. Uten å blunke, tar han fatt i skien som om den akkurat har vunnet ham edelt metall i kollen.
– Hvorfor denne er litt dyrere? Fordi det er en bedre ski, rett og slett. Forsterkede kanter for bedre tak i svinger, dessuten en robust og smørefri såle, som gir bedre grep og kontroll når man går fiskebein.
– Hæ? Fiskebein?
– Ja, når man skal –
– Jeg vet hva fiskebein er… Men seriøst? Hun har nettopp fylt 2…
Fra her og ut fikk jeg ikke med meg et eneste ord til av salgstiraden. Hvem i all verden er det som prøver å selge ski til en 2-åring på bakgrunn av deres egenskaper hva gjelder fiskebein? Haha!
Jeg hadde elsket om han bare sa: “Disse er dritbra på grus og asfalt”, men han hadde tydeligvis høyere ambisjoner for min datter. Fint det altså, men noen burde kanskje fortalt ham at 2-åringer går mer på asfalt enn på ski. Ikke er de spesielt opptatt av tekniske finesser i krevende motbakker heller, men mer opptatt av å stå stille og spise snø.
Men etter mye om og men, fant jeg pallen med billige plastplanker med Frost-motiv og forkastet hele ideen om lillesnupp i god glid over gratishaugen på vei mot nok en pallplass på 5-mila. Så suste vi hjemover igjen, og der ble det både langrennsspor i hagen, snøspising og godteri til kvelds 🙂
… men skuffende lite fiskebein 😉
Lookin´ good, Mr plutt!
Og lillesnuppa bare: Mmmmm, snø!
Sæstepar i gamleda´r <3
/ Får vel heller sikte oss inn mot Pyeongchang i 2018.
Her en dag fikk jeg nemlig en kommentar fra en leser som stusset over at Christina og jeg har begynt på foreldrekurs, og at jeg oppfordrer andre til å gjøre det samme.
For å være forelder er jo “den enkleste ting i verden”, så hvorfor i all verden skal man gå på kurs? Kan man ikke bare stole på seg selv? Rett og slett trist å se at noen må kurses i noe som er så enkelt!
Vel… Kjære leser og andre som måtte ha samme oppfatning.
For det første: La meg sette 500 kroner på at en person som sier noe sånt, ikke har egne barn.. 😉
For det andre: Se videoen under. Jeg lover at det kommer til å endre ditt perspektiv på ting. Anbefaler alle å se denne herlige lille videosnutten! Den kommer til å gi deg en god start på dagen, et smil om munnen og et helt nytt perspektiv på “den enkleste ting i verden”…
Enjoy!
/ Muttern ass <3 (del gjerne med en god mor. Eller far 😉
P.S. Siden videoen er laget i anledning morsdag, kan jeg akseptere at fattern er utelatt, men bare såvidt 😉
For nå som nomineringen endelig er i gang, trenger jeg din stemme mer enn noensinne. Jeg har tidligere vært med i konkurransen flere år på rad, men aldri vunnet så mye som en drue. Kanskje ikke spesielt overraskende egentlig, for i en prisutdeling primært forbeholdt de smellvakre og kjente, er nok ikke en rufsete pappablogger med tredagersskjegg akkurat juryens førstevalg 😉
Men selv om jeg ikke har vunnet noe til nå, klorer jeg meg fast med nebb og klør, for tenk så utrolig kult det hadde vært! En pappablogger som en av Årets bloggere – da tror jeg seriøst vi snakker verdensrekord, haha!
Men for at noe sånt skal skje, trenger jeg DIN stemme. Så vær så snill, hvis du har 10 ledige sekunder og synes jeg fortjener det: Klikk deg inn via linken under og nominer meg i de kategoriene du synes jeg hører hjemme. Det finnes hele 12 ulike kategorier å velge mellom, men det er vel egentlig bare 5 av dem jeg tenker at jeg har noen som helst mulighet i. Og det er:
Årets Gullpenn – Dette er prisen over alle priser for min del. Selve gullkalven, om du vil. Helt siden jeg ble slått på målstreken i fjor, har jeg drømt om gullpennen hver eneste natt. Jeg trenger den, den trenger meg, vi er ett <3
Årets livsstilsblogg – Å være småbarnsforelder er en livsstil som går langt forbi solpudder og extensions. Det er ikke noe du bare kan vaske bort eller ta av når du vil. Det er 24/7 – alltid. Da snakker vi livsstil da 🙂
Årets sterke mening – Tidligere i år postet jeg “Idas historie”, som satt av et snøskred av reaksjoner over hele landet. Dette ble starten på det som er blitt min kampsak, og nylig inngikk jeg et samarbeid med Stine Sofie-stiftelsen i kampen mot vold og overgrep mot barn. En pris her ville betydd så uendelig mye for så altfor mange, og det ville vært et klart og tydelig signal til meg om å fortsette å kjempe for de som trenger det aller mest. Barna <3
Årets blogger – Denne prisen henger selvfølgelig usannsynlig høyt, men tenk om en mann for aller første gang skulle klart å vippe kvinnene av bloggtronen? Det hadde vært kult, det! Da skal jeg få meg sånn heftig Trump-sveis og bli en maktgal idiot. Det er visst i vinden for tiden 😉
Folkets favoritt – Ålreit da, denne blir kanskje et litt væl hårete mål, men uten håp og drømmer kommer man seg ingen vei, hihi 🙂
Så er det én ting til: Årets Stjerneskudd… Denne prisen skal gå til årets nykommer, det nye stjerneskuddet, den som har kommet inn som et friskt pust i bloggverdenen… Hørte jeg en stemme til Kona til? 🙂
Alle som nominerer meg (og/eller kona til) og kommer tilbake hit for å fortelle om det, kan forvente seg en MASSIV high five i kommentarfeltet 😀
Det er aldri godt å vite hva som står seg gjennom generasjoner. Noen ting har bare sin tid, før de plutselig går av moten. Det som føles hett i dag, kan være gårsdagens nyheter i morgen. Se bare hva som skjedde med midtskill, buffalo-sko, Ace of Base og ruccola.
Derfor var jeg spent da vi nylig børstet støvet av det som med rette kan kalles en av våre store nasjonalskatter. Første gang utgitt i 1953 og har siden da vært en like viktig bidragsyter til den norske identiteten som brunost og fårikål. En kjent og kjær klassiker, trykket til nordmenns bryst i generasjoner, med kjente figurer og sanger vi alle kan på vers og rim. Hakkebakkeskogen.
Men det er nye tider nå. Barn rekker jo knapt å komme seg ut av kroppen til mor, før de sjekker inn “at fødeavdelingen” på Facebook. Og dette er jo tross alt en bok som er over 60 år gammel! Kan den hamle opp med dagens teknologifrelste barn? Har den fortsatt noe å fare med?
Da jeg først bladde opp i den gamle boka igjen, skal jeg innrømme at jeg var skeptisk. Med altfor mye tekst per side og gammeldagse tegninger, trodde jeg kanskje bokens storhetstid var over. Min 4-åring vil jo helst ha vittige tegninger, lite tekst og mye action. Dette lange eposet av en fortelling kan neppe holde på oppmerksomheten hans særlig lenge… eller?
Da jeg først bladde opp i den gamle boka, skal jeg ærlig innrømme at jeg trodde at livet i Hakkebakkeskogen for lengst hadde stilnet. Jeg regnet med å finne en igjengrodd krattskog der Bamsefar lå i torva, Mikkel Rev hadde spist opp både bakere og spellemenn, og bonden hadde solgt eiendommen til Olav Thon.
Men neida, boka er så full av liv og glede at man skulle trodd den var skrevet i går! Og 4-åringen elsker den!!
Han som jeg trodde bare likte korte små barnebøker, ligger som fengslet i kapittel etter kapittel mens pappa leser med beste mulige innlevelse. Han følger spent med på handlingen og elsker hvert sekund. Det er bare ett lite problem..
Pappa kan ikke synge for fem flate! Ikke husker jeg melodiene og den trøtte pappastemmen høres mest ut som en forkjølet Kråke-Per. Det fikk jeg bekreftet etter at mormor leste og sang for 4-åringen en kveld. Jeg har blitt fortalt at han lå med øyne store som tinntallerkener og hørte på den himmelske sangen, for lite visste han at sangene hadde både rytme og melodi, haha!
Da jeg kom tilbake, fikk jeg den slående dommen fra guttungen, så her gjaldt det for fattern å være like snar og løsningsorientert som Klatremus. Så nå ligger vi og leser i boka hver eneste kveld og når vi kommer til en sang, stopper vi opp, fisker frem telefonen og spiller av sangen på Spotify! Så hører vi gjennom låten slik den egentlig skal høres ut, før vi beveger oss videre.
Swing it, Thorbjørn!
Og som sagt: 4-åringen elsker det. Ikke bare han forresten, for jeg har litt teflonhjerne når det kommer til barndommen. Så for meg er det som å lese boka for aller første gang, og jeg elsker den! Den herlige humoren, de søte små visene og alle historien om alt de foretar seg der ute i skævven.
Så om det skulle være noen tvil: Boken om Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen er minst like aktuell nå som i 1953. Kanskje mer enn noensinne. Og i går fant jeg ut at den kommer på kino i romjulen!
Jeg vet ikke om det er flaut å innrømme det eller ikke, men vi har i hvert fall det. Hver tirsdag i 8 uker fremover skal vi kurse oss i kunsten å være foreldre. Og vet du hva? Det synes jeg faktisk ALLE småbarnsforeldre burde 🙂
For det handler ikke om å være en god forelder eller ikke, det handler om å få litt kunnskap inn i den viktigste og vanskeligste jobben man kan ha. Det handler om å få noen verktøy som gir deg svarene du kanskje har famlet etter, og selvtilliten til å vite at det du gjør er riktig eller ei. Eller.. det handler for så vidt ikke så mye om å ta “riktige” valg, men å bevisstgjøre de valgene man tar og hvorfor. Det handler om å lære barnet sitt å kjenne og hjelpe deg i jakten på å bli en så god forelder som mulig.
For er det ikke det vi alle vil, da? Gjøre så godt vi kan? Stikk i strid med hva jeg tror mange tror, så anser ikke jeg meg selv som verdens beste pappa. Ikke engang i norgeseliten, ganske midt-på-treet egentlig. Men jeg gjør så godt jeg kan og prøver å ta riktige valg. Noen ganger bommer jeg skikkelig, og det er helt greit, for det er ikke om å gjøre å være best eller aldri gjøre feil. Det handler kanskje mer om å komme i kontakt med sine egne og barnets følelser.
Om å styre sine impulser og løse situasjoner med barnet så godt som mulig, uten å famle i lufta etter svar og reagere i affekt. For det er kanskje det verste jeg vet, når jeg ikke vet helt hva jeg skal gjøre og lar følelsene ta overhånd. For det skjer. Jeg blir sur og løser situasjonen feil. Så blir det som kunne vært en liten sak, brått til en stor sak og alle blir misfornøyd. Gjerne over bagateller. En situasjon som kunne vært unngått blusser opp fordi man rett og slett ikke vet hvordan man skal reagere eller hva barnet tenker.
Jeg har alltid tenkt at dette er sånt man må skolere seg skikkelig for å bli bedre på, men etter bare noen få samlinger med kjeks og kaffe på kurs, føler jeg allerede en mye større trygghet rundt min papparolle og de beslutninger jeg tar. Jeg rekker å tenke på hvordan jeg best skal løse en situasjon, før jeg lar mine egne følelser ta styringen. Så langt har det vist seg å fungere som en klokke! 🙂
Og det er faktisk alt jeg har tenkt til å si om det for nå. Jeg kunne selvfølgelig raljert side opp og side med grunner og argumenter, men nøyer meg heller med en hyggelig oppfordring til alle småbarnsforeldre der ute om å vurdere å melde seg foreldrekurs. Ikke for naboen, ikke for svigermor, ikke for meg – for barna og deg selv.
Jeg trodde lenge at dette opplegget egentlig var en slags parterapi i forkledning og var veldig motvillig til å dra, for jeg mener, jeg har jo to barn, jeg trenger da for pokker ikke noe kurs. Viser seg at det antakeligvis er det aller beste jeg har gjort for barna i år 🙂
Vi fikk tilbud om deltakelse gjennom vår lokale helsestasjon. Les mer om kurset her:
I kveld skal jeg faktisk på kino. Med andre menn. Uten damer eller barn. Halleluja! Det høres kanskje ikke ut som noe stort, men i en travel småbarnshverdag er det faktisk overraskende vanskelig å komme seg ut døra og finne på andre ting i blant.
Man tenker at man skal få til noe, men så blir det liksom ikke noe av. Og de gangene man møtes, er det kjempetrivelig og alle blir enige om at man skal begynne med faste pokerkvelder og kino annen hver uke og det er ikke måte på, men så… tja.. litt sånn sliten etter en lang uke da. Syke barn. Må jobbe. Kan ikke ditt, kan ikke datt, og så koker det bort i kålen.
Men i kveld er det altså endelig duket for bacon snacks og action. Valget falt på Doctor Strange med den alltids suverene Benedict Cumberbatch i hovedrollen, så nå gleder han far seg stort!
At filmen ikke starter før 21.30, hvilket selvfølgelig medfører en viss fare for at jeg kommer til å sovne underveis, er det ingen som tenker på. For ved nærmere ettertanke, om jeg kan få to timer uavbrutt søvn i et kinosete, er det minst like bra som den beste film. Så uansett hvordan dette går, snakker vi vinn-vinn 😀
Håper selvfølgelig at filmen skal klare å holde meg våken, men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at så snart jeg har helt fri fra barn og ingen Christina som sitter og drar meg i skjorta og spør “Hvem er han?”, “Hva skjedde nå?” hvert 5. minutt, er det en reell sjanse for at jeg sovner med en bacon snacks i munnviken halvveis ut i filmen, haha!
