Det er rart med bilder, hvordan det du ser ikke alltid er det som betyr noe. Slik som dette bildet:
Teo og meg på plattingen foran huset. Ikke akkurat stor bildekunst, men likevel et av mine aller stolteste øyeblikk. For dette bildet ble tatt av Erik, da han var på vei ut døra her i forrige uke, etter at vi hadde slurpet kaffe og pratet sammen i flere timer.
Jeg hadde aldri møtt Erik før, men det viste seg at han var en sånn fyr man umiddelbart blir glad i. Da han skulle dra, lurte han på om det var greit at han tok et raskt bilde for å legge ut på facebook. Sjeldent har jeg vært stoltere, gladere og mer kry.
For Erik er ikke bare en hvilken som helst Erik. Han har nemlig det jeg anser som en av Norges viktigste jobber, på en av Norges viktigste arbeidsplasser: Stine Sofie-stiftelsen. Praten vi hadde hatt, var om at jeg endelig har fått deres offisielle tommel opp for å spre ordet om stiftelsen og kjempe for deres sak.
For dere som ikke kjenner stiftelsen fra før: Stine Sofies Stiftelse ble etablert i Grimstad etter “Baneheiadrapene” (2000), der Lena (10 år) og Stine Sofie (8 år) ble brutalt voldtatt og drept. Stiftelsen ble grunnlagt av Stine Sofies mor, Ada Sofie Austegard, og Bente Bergseth, sistnevnte som selv har opplevd vold i barndommen. Sammen ønsket de å forbedre rettssikkerheten til voldsutsatte barn og deres pårørende, og forhindre at barn blir utsatt for vold og overgrep.
Det er selvfølgelig helt umulig å se for seg hvordan slik ubeskrivelig grusomhet må påvirke en mor. Så å klare å ta noe så horribelt og vri det om til å gjøre noe godt for verden, vitner om stort mot og en ryggrad laget av titan. Kanskje ikke så rart da at Ada Sofie nylig ble kåret til Norges modigste kvinne i 2016.
Det har vært en lang prosess å lande på at dette er noe jeg ønsker å skrive mer om. For samtidig som ingenting føles viktigere, er det også utrolig tøft materiale å jobbe med. Men samtidig… Å lukke øynene og late som ingenting, er faktisk det verste man kan gjøre.
Om vi noensinne skal komme noen vei, må vi ta motet til oss og innse at et tabubelagt tema som dette ikke blir borte bare vi holder oss for ørene. Eller som Erik så fint sa det: Dette må snakkes i hjel, ikke stilles i hjel.
For det er lett å tenke at vold og overgrep mot barn er sånt man bare hører om i nyhetene, og alltid i USA. Det er ikke ekte, på en måte. Realiteten er dessverre langt mer ekte. Et estimat sier at så mye som 100 000 norske barn lever med vold i nære relasjoner, og Kripos meldte tidligere i år om at saker med seksuelle overgrep mot barn har økt med 100 prosent det siste året.
Jeg ønsker ikke å gjøre dette til en heksejakt etter overgripere og jeg har ingen planer om å gjøre dette til en overgrepsblogg, men om ikke denne bloggen også kan brukes som en stemme for de minste og viktigste menneskene vi har i samfunnet, er det bare å kaste hele greia på dynga.
Alt jeg ønsker er dette: Vit at vold og overgrep mot barn skjer. Hver. Eneste. Dag.
Om vi kan anerkjenne såpass, er vi godt i gang. For det handler om å åpne øynene, det handler om å se. Å lukke øynene og late som ingenting, er faktisk det beste du kan gjøre for overgriperne og det verste du kan gjøre for barna. Det slutter ikke å regne bare man drar for gardinen.
Og derfor er jeg så stolt av dette bildet. En helt ny start og en mulighet for å hjelpe. Du og jeg, her og nå.
La oss åpne øynene.