Hvor lenge lar du barna vinne?

To på gulvet og et hav av brikker. Hender som fomler og leter frenetisk. Klokker som tikker. Blikk som veksles, blikk som myser. Konkurransetid. Pusleduell.

 

 

Jeg har tapt to ganger på rad, men akter å vinne den tredje. Men han er rask, 4-åringen, det skal han ha. Gudene vet hvor han har plukket opp ferdighetene, men over natta har han gått fra å stable som et barn til å jobbe og kalkulere som en japansk regnskapsfører. Der jeg før kunne ta meg god tid, slurpe kaffe, klappe hunden og legge ut bilder på Snapchat underveis, må jeg nå henge i om jeg ikke skal bli parkert. Den lille skilpadden har blitt en hare.

 

 

Men så kom jeg plutselig over en interessant problemstilling, for under den tredje duellen slet han litt, og helt uten å tenke over det, lå fattern plutselig et hestehode foran. Og med bare få brikker igjen, lå han lenger bak enn selv Northug kunne hentet inn. Og da først slo det meg: Hva gjør jeg nå?

Skal jeg late som og la han vinne igjen? Eller skal jeg bare knuse på og danse seiersdans om få strakser? For det er jo hyggelig å la barna vinne i spill, men hvor lenge skal man egentlig holde på med det? Og er det egentlig sunt? Hvis man lar dem vinne hele tiden vil de jo bare bli helt bortskjemte og ikke i stand til å takle tap, men like fullt… han blir så glad når han vinner.

Men sånn kan vi jo ikke holde på, han er jo 4 år nå, er det kanskje på tide å stramme inn litt på regimet? Så som et slags eksperiment smalt jeg de siste brikkene på plass, jublet for meg selv og ventet på reaksjonen. Den lot ikke vente på seg. Nederlaget ble for mye å takle så tidlig om morgenen og utrøstelige tårer fant fort veien til stuegulvet.

Synet av tårene fikk selvfølgelig fart på samvittigheten, men jeg hentet meg raskt i det, og innså at det faktisk er vår fordømte plikt som foreldre å ikke sy puter under armene på ungene. Selv om det er fristende, så kan vi ikke lage en fantasiverden for dem, der man alltid vinner i alt og alle ligger på kne for dem hele tiden. Men selvfølgelig er det fristende, for latter er så mye hyggeligere enn tårer.

 

 

Men så tok det ikke mange straksene før han forsto at han ikke kunne vinne hver gang og at pappa verken gadd å spille puslespill eller stigespill hvis det skulle være sånn. Noen ganger vinner man, andre ganger taper man, det er ikke så farlig, det viktigste er at man koser seg sammen. Og at begge kommer i mål selvfølgelig, og med litt helhjertet heiing fra sidelinja kom den siste biten på plass.

Jeg vet ikke hva som er den anbefalte alderen for å begynne å gi barna mer motstand, jeg vet bare at hvis man venter for lenge blir de bare juksepaver og utrolig dårlige tapere. Og 4 år ser ut til å være en god alder å starte. Jeg trenger kanskje ikke å avdekke alle livets hemmeligheter riktig enda, slik som at julenissen bare er farfar i anorakk, at Drømmehagen gjør at pappa får lyst til å kaste tv-en ut av vinduet og hva sangene til Staysman egentlig handler om, men vi kan jo starte et sted. Som å tape i spill en gang i blant.

Og det tok han med knusende ro. Som jeg trodde. Krokodilletårer. Og det tar ikke lang tid før tårene er byttet ut med nytt pågangsmot. Kom igjen fattern, en runde til! Okei da, men denne gangen er det ingen nåde!

Sa jeg. Men klart, jeg tar jo ikke to på rad mot en 4-åring. Det får være måte på. Julenissen får leve en dag til 😉

 

Etter en hard dag på slagmarken, smaker det godt med litt bursdagskakerester 😉

 

Lar du barna vinne i spill?

/ 1-2-3, førstemann!

*Følg Puslehjerte på Facebook *

Smakebit fra Bloggerne!

Neste sesong av Bloggerne er rett rundt hjørnet og her kommer en liten smakebit!

Jeg ber dere legge spesielt merke til alle de vakre, flotte menneskene som pryder denne promo-videoen.

Og oss da… Haha!

–> Klikk på bildet under for å snurre film 😉

 

Er ikke så mye vi har klart å snike oss med her, men fra det ene klippet der vi ligger som to stabler med wienerpølser i sofaen, og det andre klippet der jeg ligger og duner´n i et spa-basseng, er det grunn til å frykte høy føring av flaueputa utover våren.

Men det gledes! Det gledes stort, for å være med på Bloggerne har alltid vært en stor drøm! Enda kan jeg ikke helt forstå hvordan jeg klarte å overtale Christina til å bli med, men det gikk. Jeg ligger nok 200 000 bonuspoeng i minus, men det er det verdt 😉

Det eneste jeg håper er at de har med ganske lite av er den superkleine spa-daten vi var på i høst. For jeg har sjeldent blitt mer uvel, klam og ukomfortabel som da jeg fant det forferdelige spa-undertøyet de ville at vi skulle gå med. En voksen mann som meg, sprade rundt i en svart tanga laget av gjennomsiktig papirstoff? Hva i all verden feiler det de spa-folka?! x-)

Men dette blir gøy, utrolig gøy! Galskapen starter på TV2 Livsstil i mars. Å herregud, det er jo om bare noen få uker!! Jeg håper dere gleder dere minst like mye som oss, men bare for å være på den sikre siden, kan det være greit å gå til innkjøp av en slik:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sees i mars!

 

/ Som vist på TV 😉

* Følg Bloggerne-hjerte på Facebook *

Sjokkerende start på dagen!

Lite visste jeg hva som ventet meg da jeg kom ned trappen i dag tidlig. Hvor er alt?!

 

 

Vi går ned trappen, lillesnupp og jeg. Oppe ligger plutten i den store senga og tuller med mobilen mens mamma prøver å luske til seg en ørliten ekstra høneblund. På vei ned trappen er lillesnupp og jeg. Hun henger ut på armen mens pappa har begynt å prate oppspilt om kaffekoppen som nå er bare få minutter unna.

Men da vi nærmer oss bunnen av trappen, treffer sjokket. Hvor er alle tingene våre?!

 

 

Gangen er helt renset for ting, ikke en vogn, ikke en støvel. Hvor er alle jakkene? Kjøkkenet er likedan, ikke en ting! Hvor er macen til pappa? Hvor er kameraet? Hvor er alle greiene? Jeg spretter ut i stua og resultatet er det samme. Hvor er lekene til barna? Tørkestativet? Hvor er alt?!

 

 

Det første som slår meg, som en istapp gjennom hjertet: Vi har hatt innbrudd! Noen har vært her og stjålet alt vi eier!!

Men så husker jeg det. Vi hadde jo bursdagsgjester her i går. Det er bare ryddig.

Puh.

 

 

/ Får begynne å feire bursdag litt oftere 😉

* Følg Grønnsåpehjerte på Facebook *

Smilefjes og bursdag

En lang bursdagshelg med små og store øyeblikk går mot slutten, og her er noen bilder og høydepunkt. Men også et snedig lite fototips for de ikke fullt så store anledningene!

/ sponset innlegg

 

Før denne helgen var jeg nok ikke egentlig klar over hvor stor 4-årsdagen er. Altså virkelig! Om vi sier at det er som jul, nyttår og 17.mai på likt, tror jeg vi begynner å nærme oss.

Som om ikke det var nok, så skulle en serie med tilfeldigheter få det til at bursdagen til plutten falt på en fredag, men ble feiret også på lørdag. Og i dag! Tre dager til ende med feiring, pakker og nei-mat. Som et indisk bryllup, bare med pølser.

Toppen av kransekaka ble å toppe helgen med en barnebursdag på lekeland i dag. Jeg var litt usikker på hvordan det ville fortone seg, men fy flate for et smooooth opplegg! Først sender man ut barna i en nær sagt uendelig manndomsprøve av utfordringer og hinder, der de på en times tid rekker å forbrenne mer kalorier enn Petter Northug på treningsleir. Så samles de sammen som reinsdyr på vidda og loses inn på et trivelig temarom for å gåsestappes på pizza og snop. Og brått går stemningen fra “90-talls raveparty” til “Kl. 06.30 på gitarnachspiel”.

Og da den nybakte 4-åringen gikk til sengs i kveld, traff han puta med et drønn, som en bleikslitt russ på 18. mai.

 

Stigespillet – Nytt favorittspill i hus! #oldiebutgoldie


Ingen bursdag uten kake, sånn er det bare.

 

“Vi drikker øl, øl, ølløløløl!” (ny favorittsang, hihi)

 

“Den store rumpeboka” – altså, hallo? Her snakker vi tidenes gave til en 4-åring! 😀

 

Hele feiringen gjennom har jeg knipset i vei med Nikon D5500 – et knallbra speilreflekskamera jeg for tiden har på utlån fra Nikon.

Det er utrolig artig å kunne dokumentere store anledninger med et kjempebra kamera, men man trenger absolutt ikke vente på store anledninger for å ta gode bilder! For det er så lett å låse seg til tanken om at man må vente på bursdager, bryllup og ferier, for å ta gode bilder. Men i sånne stunder burde man egentlig bare ta et par raske knips og heller konsentrere seg om å nyte tiden.

Jeg synes i hvert fall ofte at det er litt antiklimaks når man prøver å ta gode bilder når alt står på som verst. Når gjestene tramper rundt og pølsene flyr veggimellom. Da har man egentlig mer enn nok annet å tenke på, i hvert fall i en barnebursdag.

Og hvis man bare venter på store anledninger, ender man også veldig ofte med å la kameraet ligge. Og det er synd, for det er så utrolig mye moro man kan gjøre med det hverdagslige også! Jeg synes i hvert fall det er morsommere og mer utfordrende å ta gode bilder av små, hverdagslige ting, enn store anledninger. For alt blir fint på Mauritius, noe helt annet er å fange gode bilder på en tur rundt nabolaget med vovsen.

Og derfor gjorde jeg nettopp det i dag tidlig: Tok en runde med Teo, for å se om vi kunne komme opp med noen fine bilder i en ellers utrolig kjedelig setting. Og her ser du resultatet av det 🙂

 

Nabolagets stolte vokter

 


Gutta på tur 🙂

 


Time for siesta.

 

Hör ni gökorna?

 


Ukjent norsk snirkletre.

 


I´m in the mood for løv <3

 

Og som en liten bonus: En liten luftetur med vovsen blir utrolig mye kulere om du har et kamera på slep og leter etter motiver. Så dagens lille fototips fra meg: Ikke vent på store anledninger, gjør heller de små anledningene store 🙂

Alle bildene er tatt med Nikon D5500, et knallbra speilreflekskamera med flere smarte funksjoner, som innebygget Wi-Fi og vinklet skjerm, som gjør det enkelt å ta kjempegode bilder – små anledninger som store.

 

Når bursdagsbarnet drar krona ned fra nøtta, er det på tide å avslutte kalaset 😉

 

/ God kveld og en goood ny uke!

Les mer om Nikon D5500

Til min lille blomst

Jeg kunne skamrost deg med lovord, jeg kunnes skrytt deg opp i skyene.

For på en dag som denne, både Valentines OG morsdag, ligger det litt i kortene at jeg skal velte ut av meg alle de mest flatterende superlativer jeg kan grave opp for å belyse alt det fantastiske ved deg.

Men det er jo ikke noe morsomt, vi er ikke sånne folk. Jeg vil heller si litt om det rare, men som også er litt fint.

Som at jeg er utrolig stolt over at du på bloggen din kan skrive helt uten hemninger om hemoroider. Du er tøff sånn. Ingen andre gjør det, men til å være så søt og pitteliten, er du utrolig tøff. Og litt skummel. Når jeg stikker en våt finger i øret på deg, det blikket du sender meg da…

Og at du er så utrolig lite selvhøytidelig! Du er ikke flau for å legge ut om både ammepupper og flate rumper, og jeg mener at det gjør deg til et fantastisk forbilde. Du er deg selv på godt og vondt, og sånn er det bare. Sminket eller ikke, samma det, jeg er meg, og sånn er det. Den holdningen unner jeg deg. Det utstråler så utrolig mye mer selvtillit enn du aner. Og en slags naturlig kulhet som ikke lar seg kopiere.

Og jeg digger humoren din, altså virkelig! Noen ganger kan du si ting som er så grovt og avskyelig at jeg må gå meg en tur. Gjerne mens jeg ler så jeg tisser på meg.

Og du er en helt fantatisk mor for barna våre. Bedre mor enn jeg er far. Men dette skulle jo ikke være en sånn type innlegg, så la oss gå rett til gaven.

For jeg sa vel at jeg ikke hadde kjøpt noe til deg, men det er en sannhet med modifikasjoner.

For jeg vet at på en dag som denne kunne du kanskje mest av alt tenkt deg noen timer på sofaen alene med en liten tekopp og ro i huset. Kanskje et moteblad, kanskje et fotbad, men ikke så mye mer. Et sårt etterlengtet hvileskjær for en småbarnsmor på konstant stormende sjø.

Men som jeg sa, vi er jo ikke sånne folk.

Så derfor har jeg fikset gratis inngang til deg i dag.

For en 3-timers “behandling”…

På lekeland.

Kos deg 😉

 

 

Også ja, sånn helt på tampen, siden det er valentines og morsdag og alt.

Og siden jeg faktisk mener det av hele mitt hjerte.

Jeg elsker deg, Christina <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Lykke til i ballrommet 😉

Sjekk ut –> Kona til (bloggen til Christina)

* Og følg Fruas blogg på Fejsbukk *

Om dere bare hadde visst…

Lørdag ettermiddag og det ringer på døren.

Fire smil spretter opp og løper som søren.

 

I døren møtes smil av smil og massevis av klemmer.

Inn i varmen med seg, få av jakka, se om alt her stemmer.

 

For gulvet skinner som en solskinnsdag og lekene står pent på plass.

Hunden han er nygredd og det lukter frisk, selv inne på vår dass.

 

På kjøkkenet putrer det i gryter, mat til alle mann.

Og trappen dufter friskt av blomstereng og badevann.

 

For intet her er mas og jag, her finnes ikke stress.

Vi er nok bare sånn folk, ja vi har klær med press.

 

Men det er klart, det er godt dere kom nå og ikke litt før tiden.

Om dere bare hadde visst hvordan det så ut her for en drøy halvtime siden… 😉

 

 

 

/ Takk og lov for faste avtaler 😉

* Følg Ryddehjerte på Facebook *

Facebook-statusen som beit meg i ræva

Måtte bare dele en artig liten ting med dere, for i dag er som sagt pluttens 4-årsdag og i den anledning fant frua frem en status jeg la ut på facebook for akkurat fire år siden.

Og bare en rask liten forhistorie for å male hele bildet: Frem til denne dagen for akkurat fire år siden, var jeg, om mulig, Norges største barnehater. Altså virkelig: Jeg hatet barn. Hvis du ikke har lest den før, sjekk ut “Min historie” nå, der står hele sulamitten.

For jeg gjorde virkelig det, hatet barn. Kunne ikke se verken gleden, kjærligheten eller nytten – kun irritasjonen. Og enda verre var jo selvfølgelig disse langt-over-middels irriterende småbarnsforeldrene som la ut i de vide og brede om de fantastiske små englene sine, som vandret jorden som semi-guder og var som snytt ut av nesa på hele kongefamilien.

Og det var ikke som om jeg holdt denne irritasjonen for meg selv, må vite. Å langt derifra! Jeg kommenterte gjerne surmaget på andres statuser om barn, jeg glefset etter dem på bussen og jeg opprettet egne grupper på facebook utelukkende ment for å forene oss glade barnehatere.

I ettertid har jeg fått høre at dette visstnok var til stor irritasjon for ganske mange. Forståelig nok.

Og derfor, nettopp derfor, var det veldig mange som frydet seg stort og gnikket seg i hendene, da jeg, av alle, la ut denne statusen for fire år siden i dag:

 

 

Jeg skal love deg at det satt ekstremt langt inne å poste dette, men jeg skjønte allerede da at jeg like gjerne kunne krype til korset med det samme. Jeg hadde nylig sittet på et venterom og grått i strie strømmer med muttern på telefon. Ikke noe jeg hadde gjort på enda 30 år, så jeg forsto allerede da at noe stort var på vei. Jeg husker enda hvor livredd jeg var for det hele. En kliss ny baby også meg? Hvordan skulle dette gå?

Kanskje også derfor jeg elsker dette bildet, for det representerer så mye. Ikke bare for det vanvittige vendepunktet i mitt liv, men mest fordi det viser hvilken tøff start det ble for lille pluttis. Han ble trøkka og klemt ganske hardt inni der og kom ut seende ut som en proffbokser som akkurat hadde gått på en real trøkk 16. Sant å si, ligner han ikke på seg selv i det hele tatt. Sånn rent bortsett fra nesa. Pappanesa, den sitter som et skudd 🙂

… og hva gjelder dette med fanatiske småbarnsforeldre som hele tiden legger ut statuser, bilder, info og alt om sine fantastiske små skapninger som er de beste i hele verden..?

Får vel bare innse at den beit meg i ræva den også 😉

 

/ Gratulerer med dagen, lille snussebusselussefnuss 😛

Les også: Mitt aller første innlegg –> Min historie (slik det hele startet)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Gratulerer med dagen, Plutten!

Tenk så rart! I dag er det fire år siden jeg satt og gomlet pizza og heiet på Tooji i den norske finalen av MGP, da frua plutselig begynte å lage lyder som en illsint okse.

Fire år siden hun vraltet seg ut i den ventende taxien og livredd for å ikke skulle få lov til å sitte på, prøvde å skjule en mage på størrelse med en liten buss under en jakke som bulet som en pauke. Fire år siden frua lå som en dopet elefant på Ullevål og far åpnet den store boksen med tårer.

Fire år siden far i nybakt ammetåke så på navnskiltet til en sykepleier og sa til sin kjære:

– “Hva med Gjertrud? Det er jo et fint navn da!”

Og hun svarte oppgitt:

– “Men Peter… vi har jo fått en sønn”

Fire år siden alt ble snudd på hodet. Fire år siden livet begynte.

 

Og sånt må feires med stil, så i dag startet dagen slik en skikkelig bursdag skal starte, med boller, pakker og sjokolademelk på senga. Tradisjon tro skulle det egentlig vært kakao, men plutten er så glad i sjokolademelk at vi gikk for et unntak. Dessuten forsov fattern seg litt… 😉

Men for en fantastisk morgen det ble!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Hjemmelagde bursdagsboller, sjokomelk og pakker – dette må jo bare bli bra!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Bursdagsbarnets første møte med mutterns innbakte sjokoladeoverraskelse 🙂

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Ingen fest uten musikk. Favorittsangen akkurat nå? Øl – Linni Meister. Haha!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lillesnupp svinger seg i valsen 🙂

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Litt over middels klar for en beta 😉 (Sorry Teo, no bolle for you)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nye bøker og puslespill – stor stemning!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Party people og sjokoladetruter.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Denne har hengt over senga og endelig er det slutt på tålmodig venting, hihi.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Denne pianoboka ble en umiddelbart innertier 🙂

 

Og som en siste lille overraskelse… Hver eneste kveld leser plutten om Trollet i “Bukkene Bruse vender tilbake” som snur et kjøleskap på hodet og rister på det som milkshake. Og hver eneste kveld spør han mamma om hva milkshake er for noe rart. Og nå, endelig fikk han svaret.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Milkshake er som sjokolademelk, bare enda bedre! 🙂

 

Men nå må jeg løpe, for bursdagsfeiringen ser ut til å forløpe seg som et indisk bryllup med feiring og selskap hele helgen gjennom, og da kan det være greit at huset ikke ser ut som et krigsherjet bomberom. Så da får fattern finne frem de gule hanskene, vaskebøtta og dertil egnet musikk på øret. Flaks at det ikke er så lenge siden vi la ut sjette episode av podcasten Gjesterommet 😉

GRATULERER MED DAGEN, GUTTEN MIN! Du er en jæskla bra fyr og verdens beste storebror 🙂

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Skål for bursdagsbarnet!

 

/ Bukke nikke neie, snu oss omkring <3

* Følg Bursdagshjerte på Facebook *

En stor takk og hilsen fra “Ida”

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si eller hvordan jeg skal si det, for dette er aller første gang jeg starter på et innlegg med tårer i øynene. Jeg har akkurat lest gjennom de siste kommentarene deres på historien til “Ida” og det ble litt for mye for meg i dag.

Men jeg vil vel bare si takk. Tusen takk av hele mitt hjerte.

Da jeg publiserte historien til “Ida” visste jeg ikke helt hva jeg kunne forvente, men jeg visste at jeg ikke kunne holde det inne. For første gang jeg leste ordene “Jeg var fire år. På dagen” knakk jeg helt sammen. Og jeg visste at jeg måtte dele det med verden, men jeg var vel litt redd for hva verden ville svare. Jeg var vel redd for at det skulle komme ut feil og på noen måte gjøre ting verre for “Ida” og andre som henne. Men responsen fra dere har vært helt overveldende.

Jeg hadde aldri trodd at så mange skulle tørre å lese denne historien, ei heller kommentere og dele den videre. Å vite at flere hundre tusen mennesker har engasjert seg i denne historien og brakt dette forferdelige temaet opp og ut av mørket, rører langt inn i hjerterota.

Å gjøre min blogg til en megafon for Idas historie er av de beste beslutningene jeg har tatt i mitt liv. For nå snakker folk om det. Og det er ikke bare vanskelig, men også utrolig viktig, for å snu seg bort og lukke øynene for realiteten, hjelper ingen. Snarere tvert imot.

 

Mange av dere har lurt på om overgriperen i historien fikk sin straff til slutt, og hvordan det går med Ida i dag. Til dere har jeg en personlig hilsen fra “Ida” som jeg fikk i dag:

– “Jeg leser hvert ord, hver kommentar og hver deling på facebook og jeg ser at det er mange som lurer på hvordan det gikk, om han fikk straff. Og det gjorde han, i mitt tilfelle seiret rettferdigheten til slutt (så klart, i en viss grad) og jeg er på vei inn i voksenlivet med godt mot og klar for å legge fortiden bak meg. Jeg er helt overveldet av det hele og ekstremt takknemlig. Du har noen fantastiske lesere, jeg har en slags reaksjon her – det ble såpass overveldende. Men på en veldig positiv måte!

 

Jeg har blitt spurt hva jeg har tenkt til å gjøre med denne saken fremover. Som “Ida” skriver, er hun nå klar for å gå videre i livet, og det akter jeg å la henne gjøre uten min innblanding. Men tematikken kommer jeg ikke til å gi slipp på så lett, for det finnes dessverre så altfor mange små “Ida´er” der ute.

Men akkurat nå må jeg konsentrere meg om min egen 3-åring, som blir 4-åring i morgen. 4 år… Etter de sterke inntrykkene denne historien har etterlatt, har jeg store planer om å gjøre dette til den beste dagen i hans liv. Og jeg skal susse ham på kinnet, rufse ham i håret og klemme ham rundt 2-3000 ganger. Og jeg skal ikke gråte. Selv om jeg nok helt sikkert har lyst.

Og til deg, kjære “Ida”: I din første mail til meg, kom du med en stille bønn om jeg kunne skrive et innlegg om vold og seksuelle overgrep i nære relasjoner. Du tenkte ikke først og fremst på deg selv, men på vegne av alle de som får livene sine ødelagt. Jeg spurte om du ville dele din historie med verden, og det gjorde du. Og nå ser du resultatet.

Ditt eneste ønske var å nå ut til noen der ute, kanskje hjelpe bare én. Kjære “Ida”, du har gjort en enorm forskjell. Fortiden kan ingen endre, men du har akkurat endret fremtiden for veldig veldig mange. Takk for at du turte. Takk for at brydde deg nok til å gjøre for andre det ingen gjorde for deg.

 

 

/ Stolt, rørt og trist <3

Les også:

Del 1: Advarsel – sterke ord på vei

Del 2: Evig arr på sjelen

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Evig arr på sjelen

Jeg var fire år. På dagen. I barnehagen hadde jeg fått en rød bursdagskrone med navnet mitt skrevet med glitterbokstaver, de sang bursdagssangen og jeg var midtpunktet – akkurat slik jeg elsket det. Endelig fire år, jeg var så stolt! Lykkelig uvitende om at det skulle bli den siste kvelden min som et uskyldig, lykkelig barn…

(OBS! Hvis du ikke har lest forhistorien, anbefaler jeg sterkt å gjøre det før du fortsetter. Les: Advarsel – sterke ord på vei. Nedenfor følger livshistorien til “Ida”, og den gjengis her i sin helhet.)

 

 

Den store dagen ble feiret hos bestemoren min. Han bodde fast hos bestemor gjennom hele oppveksten grunnet vanskelige oppvekstvilkår hjemme hos foreldrene. Men vår hjertegode bestemor åpnet både dør og armer og slapp ham inn i varmen allerede da han var bitteliten. På fireårsdagen min var han 14 år og en vanskeligstilt ungdom som stadig kom i trøbbel på skolen, han var innblandet i et rusmiljø og slet med å komme seg ut. Men jeg var liten, uvitende og glad til.

Uansett, på fireårsdagen min skulle jeg overnatte hos bestemor – det var nemlig det aller beste jeg visste! Hun var min beste venn. Og jeg digget han! Vi pleide å kle oss ut med gamle klær fra en eske på loftet. Noen ganger satte han meg på skuldrene sine, kledde på seg lange jakker – da ble jeg megahøy og lo så hele meg ristet. Jeg var ett lykkelig barn, ble skjermet for mye av verdens elendigheter fra foreldrene mine. Men på fireårsdagen min på slutten av nittitallet var de ikke der.

De var nemlig hjemme hver for seg og slappet av etter en lang dag fylt med forventninger og glede. De var ikke der for å skjerme den lille datteren sin der oppe i andreetasje på bestemors gjesterom. Noen ganger følte jeg at de lot det skje, at de lot meg bli torturert på det groveste, selvfølgelig gjorde de ikke det. Men det føles sånn.

Jeg hadde med meg den aller fineste pysjamasen min. Den var blåstripete og hadde små teddybjørner på seg. Den lignet på den Karsten hadde på seg i Karsten og Petra-bøkene. Det var mine favorittbøker. Hver gang jeg overnattet hos bestemor, sov jeg på gjesterommet hennes. Det lå mellom hennes rom, og fetteren min sitt rom. Sengen hadde ett sengeteppe med blonder på, heklet, og veggene var i en lavendelfarge.

På veggen hang det ett stort bilde med en hest på, og mot veggen som var parallelt med sengen min, stod det en stor bokhylle, fylt med leksikon, album, pocketbøker og gamle noveller ingen leste lenger. Senere fant jeg ut at det også fantes pornobladet innimellom alle pocketbøkene. De var hans.

På fireårsdagen min var jeg sent i seng, vi hadde lekt ute hele dagen og hatt det kjempegøy. Jeg var utslitt og sovnet fort, men ikke uten at bestemor først hadde sunget fadervår med meg på sengekanten og fortalt historier om kattepuser og hundevalper. Mine favorittdyr. Jeg sovnet fort, uvitende om at det skulle bli den siste kvelden min som ett uskyldig, lykkelig barn. Over natten ble jeg brått voksen.

 

Picture of pedophile standing at the child room entry

 

Jeg aner ikke hva klokken var, jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde sovet eller om jeg i det hele tatt hadde sovet – men jeg våknet av at han strøk meg på håret.

«Lille, nå skal vi leke en lek».

Jeg var trøtt og forvirra. Var det morgen alt? Hvorfor skulle vi leke midt på natten?

Han fikk meg til å utføre orale handlinger på ham. Jeg var redd, hikstet, skalv og gråt.

Han kledde av meg den fine, blåstripete pysjbuksa. Jeg ble motvillig med på det, skjønte ikke hva som skjedde og gråt enda mer.

«Lille, føles det ikke godt? Åh, huden din er så myk.»

Sytten år senere husker jeg enda den enorme smerten som sprengte i hele kroppen. Jeg kjenner det stadig på kroppen enda, jeg kjenner hvordan han tvang seg inn i meg. Jeg kjenner stadig lukten av deodoranten han hadde på seg, grepene han hadde rundt armen og munnen min.

Hviskingen hans i øret mitt og svetten som rant nedover tinningen hans og ned på meg. Jeg var fire år den gang, men bildene er like tydelige den dag i dag. Og jeg trodde på han, jeg trodde det var normalt. At det skulle være sånn.

Han gjorde seg ferdig, løftet meg opp på fanget sitt og ventet til jeg stoppet å gråte.

«Om du forteller dette til noen, kommer noen du er glad i til å dø».

Morgenen etter hadde den blåstripede pysjbuksa med teddybjørner flekker av blod på seg. Jeg var livredd. Mer enn livredd. Jeg vet at jeg gjemte den bort, men jeg kan ikke huske hvor og jeg er helt sikker på at verken jeg eller noen andre fant den igjen.

 

 

Tiden etterpå hadde jeg ofte mareritt om natten, det kom stadig blod i trusa og jeg tisset i sengen. Jeg kan ikke fatte eller begripe at ingen av de voksne så alle de tydelige faresignalene. Det var så tydelig. Så innmari åpenbart.

«Ikke gråt, det er normalt, det skal være sånn. Alle gjør det, det er vanlig.»

Noen uker senere, i sommerferien, skulle jeg tilbringe to hele uker sammen med pappa. Vi dro alltid på bilferie med bestemor og fetter, gjerne opp i nord. I forkant av ferien, gruet jeg meg så mye at jeg ikke bare tisset på meg om natten, men også om dagen. 

De ble to, jævlige uker. Tortur, trusler og tvang.

«Hvis ikke du stopper å gråte, stapper jeg en sokk ned i munnen din.»

Og slik fortsatte det. Annenhver lørdag i 9 år. Det utgjør ca. 230 ganger. Jeg var hos pappa annenhver helg, og vi tilbragte alltid lørdagskvelden hos bestemor og han. Der spiste vi kjøttkaker og selvplukkede poteter fra gården. Det som pleide å være favorittdagen min i uken – ble til min største frykt. Jeg tisset mye på meg, spesielt i forkant av pappahelgene.

Tiden gikk og jeg begynte i førsteklasse. Jeg var stille, sjenert og likte aller best å observere andres lek. Sitte for meg selv. Gjerne pusle litt med egne ting, som å tegne litt. Hatet sosiale sammenhenger. Enda tisset jeg mye på meg, og skjulte det ved å løpe vekk fra skolen. Jeg var annerledes og mobbingen begynte. Jeg var rar, stygg og feit sa de. Jeg var dum og de skulle banke meg med spader. Skolen slo alarm, men ingenting ble gjort.

Årene gikk, ingenting forandret seg. Overgrep annenhver helg, mobbing på skolen. Jeg skilte meg ut, hadde små raserianfall. Slo, sparket, skrek og lagde leven dersom jeg ble sint. Ville ikke være med andre elever og bet mannlige lærere dersom de rørte meg. Men jeg sa det aldri til noen, ville ikke at noen jeg var glad i skulle dø. Virkeligheten min var forvridd, alt som ble påført meg som gjorde vondt, var vanlig. Det skulle skje. Jeg fortjente det. Det skulle være sånn.

«Sett deg opp, slikk meg der, ta den inn i munnen. Ikke gråt, det skal være sånn.»

Jeg husker ikke når, kanskje jeg var omkring 9 år. Eller 8. Kanskje 7. Eller 10. Men jeg klaget mye på at jeg hadde vondt i magen, ville ikke på skolen. Ville ikke stå opp. Ville ikke til pappa. Ville ikke spise middag. Ville ikke ut. Magesmerter var unnskyldningen. Og sant var det, jeg hadde vondt i magen. Jeg var helt kvalm av bekymring, hadde vondt i hele kroppen av stress og traumer. Hodet spant og jeg var hele tiden redd.

En dag tok mamma meg med på legevakten, men selvfølgelig var alt fint. Magesmertene kunne være en strukket muskel, sa legen. Han var fra Cuba og snakket på et språk til og med jeg forstod. Jeg likte ham. Eller de kunne være tidlige menstruasjonssmerter. Jeg må da ha vært eldre enn 7 og 8, kanskje jeg var 10. Eller 11? Han rusket meg i håret og sa at alt ordnet seg. Jeg håpet på det.

«Du er spesiell, prinsessa mi, du burde takke meg. Ikke gråt, det er vanlig. »

Jeg begynte i femteklasse og ingenting hadde forandret seg. Vi hadde seksualundervisning for første gang på skolen. Jentene ble plassert på ett grupperom og guttene satt i klasserommet. Vi, jentene, fikk Trine. Den ene klasseforstanderen vår. Guttene derimot folk Beate. Den andre klasseforstanderen, Trine var alles favoritt, hun var ung og hadde bergensdialekt.

Jeg visste null, niks og nada om sex og seksualitet på forhånd. Jeg visste ikke at det som skjedde med meg, ikke var greit. Jeg visste ikke at det som skjedde mot meg, var ett lovbrudd. Jeg visste ikke hvordan barn ble til, jeg visste ikke hva mensen var. Jeg visste ingenting. Og jeg fikk sjokk. Jeg fikk frysninger i hele kroppen. Jeg fikk vondt dypt inn i hjertet. Jeg frosset i hele kroppen og klarte ikke bevege en muskel.

«Åh, kjære, du gjør meg glad»

 

 

Jeg skjønte ikke med en gang at det som skjedde mot meg var ett lovbrudd, men jeg skjønte at det VAR unormalt. Jeg forstod at jeg ikke var normal. Jeg gråt. Midt i timen. Ingen skjønte noe som helst. Alle så rart på meg, noen lo og andre hvisket seg i mellom. Jeg så ned i pulten og gråt. Trine ba meg vente ute på gangen mens hun fikk ro i klassen. På gangen spurte hun meg om hvorfor jeg gråt, hun spurte om det hadde skjedd noe. Jeg sa nei. Hun godtok svaret og gikk tilbake til de andre jentene. 

Brikkene begynte å falle på plass i hodet mitt, jeg skjønte at det ikke skulle være sånn, men jeg var livredd. Jeg var enda reddere enn noen gang før. Utageringen ble verre. Jeg slo andre elever, kastet ting rundt meg, dyttet stoler over ende og kjeftet høylytt om jeg ble sint. Beate sa til mamma at jeg hadde adferdsproblemer. Men i virkeligheten utagerte jeg ikke fordi jeg hadde adferdsproblemer, men jeg utagerte for å bli sett.

Jeg ville at noen skulle redde meg, hjelpe meg, redde meg og se hva som skjedde med meg. Jeg prøvde å utføre med handlinger, det jeg ikke kunne si med ord. Jeg trengte det så sårt, men jeg ble avvist. Gang på gang. Istedenfor å bli sett og tatt hånd om, fikk jeg kjeft og telefoner hjem. Så jeg sluttet og lukket meg inn i min egen, lille boble. Gjorde meg så usynlig som overhode mulig. 

Etterhvert som sjokket rundt seksualitet hadde lagt seg, begynte jeg å klandre meg selv. Selvhatet vokste, og følelsen av å være skitten ble uutholdelig. Jeg skrubbet underlivet til det ble blodig og fikk rifter, jeg klorte meg, skrapte huden opp med neglene. Ville rive av meg underlivet. Tenkte at den var grunnen til alt vondt. Forbannet meg selv, hatet meg selv for at jeg var jente. Jeg ville dø.

«Det er normalt, lille venn. Det er sånn det skal være. Ikke gråt, det er vanlig».

I syvendeklasse, omtrent rundt tiden jeg fikk mensen og en tid før 13 årsdagen min, stoppet overgrepene. Jeg husker ikke siste gangen det skjedde, tidsperspektiv finnes ikke i hodet mitt, jeg vet bare at det dabbet av. Skjedde mindre og mindre. Og til slutt var marerittet fullstendig over. Men det var bare det fysiske marerittet, for det mentale helvete hadde bare så vidt startet.

Det er grusomt å si det høyt, eller i det hele tatt tenke det, men det at det stoppet gjorde alt bare verre. Kanskje mest fordi det stoppet av… Naturlige grunner? At ingen tok tak, at ingen gjorde noe. For frykten ble mer intens, det å aldri vite om det kom til å skje noe eller ikke. Om det faktisk var over, eller om det skulle fortsette. Før det stoppet var jeg forberedt. Forberedt i den forstand at det var et mønster, jeg visste når det kom. Men da det forsvant, blåste angsten seg opp i hele meg. Det å ikke vite. Uforutsigbarheten. Redselen. Jeg knakk sammen på helsesøster sitt kontor.

Jeg gråt i mange timer, men sa aldri ett ord. Det turte jeg ikke. Aldri. Jeg glemte aldri truslene om at noen jeg var glad i kom til å dø om jeg sa det til noen. Den sitter enda som en fare inni meg, til tross for at jeg vet det bare er tomme ord og trusler. Men det forandrer ikke frykten jeg som liten følte på, frykten og det enorme ansvaret jeg satt på, som jeg egentlig ikke hadde.

«Husk at om du sier det til noen, vil noen du er glad i dø. Du vil vel ikke det, vil du? Nei, så ikke fortell det.»

Det er så mange ting jeg ikke forstår fra tiden på barneskolen. Alle signalene jeg sendte ut var så tydelige, så åpenbare og så veldig lett å se. Hvorfor ble ingenting gjort? Hvorfor tok ingen tak? Hvorfor skjønte INGEN at det måtte være noe mer bak min til tider merkelige oppførsel? Hvorfor var det ingen som brydde seg nok til å se meg? For det aller vondeste, den tanken som svir aller, aller mest – er å vite at ingen brydde seg nok til å ta tak og grave litt. For om noen hadde spurt, hadde jeg svart.

Signalene mine var så sterke at det er nærmest umulig at ingen av lærerne mine ikke mistenkte noe. Det gjør så innmari vondt, og jeg er så sint. Om jeg hadde fått hjelp for starten av, ville jeg nok sluppet alt jeg har gått igjennom psykisk i senere tid. Men ingen brydde seg.

Jeg er ikke unik, jeg er langt derifra det eneste barnet der ute. Det er hundretusenvis av dem. Barn som lever i samme frykt som jeg gjorde, som lever med samme ansvar hengende på skuldrene som jeg hadde. Det er så mange fler enn jeg tør å tenke på, men jeg må likevel tenke på det. Vi alle må det, for det skjer. Det skjer i huset på andre siden av gaten, det skjer hjemme hos venninna til sønnen din, det skjer med barnet foran deg i køen på matbutikken og det kan til og med skje med ditt barn. Uten at du er klar over det.

 

Portrait of little girl crying with tears rolling down her cheeks

 

Voksne misbruker sin autoritet, barn mishandler andre barn og de mest vennlige menneskene du vet om, de som gjerne byr på kaffe og nystekte vafler, de som alltid hilser og de som virker så ordentlige – de misbruker barna sine. Vi er blinde, vi er selvsentrerte og vi er egoistiske. Vi ser det vi vil se og tror det vi vil tro. Legger oss ikke bort i andres elendighet, velger å tro at noen andre tar tak dersom nabogutten har en merkelig oppførsel. 

Jeg måtte gå ni år på skole uten at så mye som en eneste lærer en gang mistenkte at noe kunne skje med meg hjemme, at det ikke var adferdsproblemer eller trass. I niendeklasse tok engelsklæreren min meg til side og spurte rett ut. Jeg svarte. Brutalt og ærlig, for jeg var sliten av å bære en så tung bør på mine skuldre. Da hadde overgrepene stoppet for to år siden og jeg hadde levd alene i kaoset i elleve år.

Vi må slutte å så relativt på alt, vi må slutte å se gjennom fingrene, vi må slutte å la ting skure. Jeg brenner for dette med hvert fiber i kroppen, for fenomenet rundt seksuelle overgrep er så innmari unødvendig. Det skal ikke skje, det er ikke normalt og det skal ikke være sånn. Det ødelegger liv og lager dype sår i små sjeler. Man må ikke være redd for å sende en bekymringsmelding for mye, for det viser at man bryr seg. Og dersom familien ikke har noe å skjule, er det jo ikke noe problem.

Livet mitt er ødelagt, og jeg har tilbragt omtrent alle tenåringsårene mine på psykiatriske avdelinger og diverse institusjoner. Jeg ville satt uendelig stor pris på om noen faktisk hadde brydd seg så mye om mitt barn, at de satte i gang hjelp fra andre instanser om det var grunn til bekymring. For barnets beste bør alltid gå foran de voksnes stolthet.

 

Concept photo of bused child break the silence of sexual and violence abuse by drawing.

 

/ Bry deg.

 

P.S. Legg gjerne igjen noen ord til “Ida”, som turte å brette ut sitt liv i et håp om at det kanskje kan hjelpe andre.

P.P.S Hvis ingen prater om det, blir ingenting bedre. Del “Idas” budskap videre!

Les også –> “En stor takk og hilsen fra “Ida”

* Følg Pappahjerte på Facebook *