Dette er ikke egentlig et blogginnlegg, men historien om et innlegg. Et forvarsel, en advarsel, en oppfordring.
For i kveld skal jeg poste det tøffeste og vanskeligste innlegget jeg sannsynligvis noensinne kommer til å poste. Og jeg vil at du skal lese det. Men jeg vil ikke at du skal bli tatt helt på senga, så derfor dette innlegget. Kall det en slags introduksjon.
For jeg får mailer støtt og stadig, hver eneste dag. Mailer om ditt, mailer om datt. Ting jeg må lese, ting jeg må kjøpe, ønsker om gratisreklame etc etc. Men i blant får jeg også ting som stikker dypere. Som skjærer rett gjennom klærne og angriper hjertet. Mailer som gjør noe med deg og rister deg i grunnvollene. En slik mail fikk jeg for noen dager siden, og med en gang jeg leste den, visste jeg at dette måtte ut til verden.
Jeg ønsker jo at bloggen min skal være en kosebasert skravlekrok der vi kan ta oss velfortjent hvileskjær fra hverdagen for å prate skit og ha det spas, men noen dager blir vi også nødt til å ta den tøffe samtalen. Og det skal vi i kveld.
For i kveld skal du få servert en livshistorie litt utenom det vanlige, servert rett fra levra. Skrevet av en jente som kontaktet meg direkte og brettet ut hele sin hjerteskjærende historie. Og jeg ønsker at alle som er innom denne bloggen, ja hele landet, skal lese dette og ta det innover seg. Dele det med alle de kjenner og snakke om det på jobben.
Ja, det er ubehagelig, men å snu seg bort, gjør det bare verre. Ved å snu seg bort og si “Jeg orker ikke å lese sånt, jeg” gjør man ingenting for å hjelpe, snarere tvert imot. For dette pågår overalt, hele tiden, akkurat nå og vi MÅ gjøre noe for å stoppe det. Og noe av det viktigste vi kan gjøre er å prate om det. For barnas beste bør alltid gå foran de voksnes stolthet.
Så derfor velger jeg å løfte denne historien opp og frem for å vise den brutale virkeligheten som gjelder så altfor mange der ute. Gjenfortalt ord for ord direkte fra en som har fått livet ødelagt.
Du er herved advart.
/ Sees i kveld.
OPPDATERT: LES HOVEDSAKEN –> EVIG ARR PÅ SJELEN
* Følg Pappahjerte på Facebook *
Skal finne frem lommetørklene og manne meg opp til i kveld!
Høres bra ut! Kan ikke love at det blir spesielt hyggelig lesning, men viktig og nødvendig.
Det stakk i magen! Skal bruke dagen på å mote meg opp til å lese i kveld.
Jeg legger igjen en kommentar nå, for jeg er ganske sikker på at jeg ikke kommer til å makte det på neste innlegg. Men jeg skal lese, jeg kommer til å bry meg, og du har helt rett – vi må i det minste tåle å erkjenne. Så vil jeg bare sende en virtuell klem til hun som har delt med deg. Det er modig gjort <3
Nå vet ikke jeg 100% sikkert hva innlegget i kveld vil handle om, men får jo mine mistanker slik du skriver. Å om jeg har rett, så blir dette veldig sterk lesning, men jeg skal lese det. Det som er viktig er at alle barn, unge og voksne vet at vi er her… #JegErHer
Skal lese bloggen ikveld, og håper på at hennes historie ikke er lik min, som det kan virke som ut ifra de små hintene du gir. Har blitt bedt om å skrive min historie, men jeg vet ikke hvordan. Vi leses ikveld!
Kjente suget i magen!
Fy faen….. Er det overgrepssak , fysisk ,psykisk vold.
Løft det opp.
Til helvete med alle overgripere.
Nå vet jeg ikke temaet som kommer men fikk en følelse når du advarte.
Høres.
Det er mørkt her inne.
Langt borte høres prat og latter.
Føtter som tråkker over linoleum.
Dunket fra musikken overdøver skrittene,
som plutselig høres rett ved.
Kjenner tyngden av en kropp.
Holder pusten,vil ikke være her.
La meg være i fred,jeg vil ikke være med.
Forstår du hva du gjør med meg?
Hold opp er du snill!
Forvirrende følelser, kroppen i spenn.
Gå vekk,kan du ikke gå hjem?
Hvorfor later jeg som jeg sover,
når jeg egentlig bare vil rope ut?
Mamma,pappa,noen!!
Kom!! Se hva som skjer!!
Ta han vekk,det er ikke rett!
Kroppen bedrar meg,den sier ikke et ord.
Jeg ligger der stille, håper og tror, at en dag,
blir du lei og jeg slipper mer av deg!
BeKa
Det. var et bra innlegg, for vi trenger en påminnelse, men det var vel ikke akkurat en historie utenom det vanlige. Sannheten er vel at det er alt for vanlig.