Måtte bare dele en artig liten ting med dere, for i dag er som sagt pluttens 4-årsdag og i den anledning fant frua frem en status jeg la ut på facebook for akkurat fire år siden.

Og bare en rask liten forhistorie for å male hele bildet: Frem til denne dagen for akkurat fire år siden, var jeg, om mulig, Norges største barnehater. Altså virkelig: Jeg hatet barn. Hvis du ikke har lest den før, sjekk ut “Min historie” nå, der står hele sulamitten.

For jeg gjorde virkelig det, hatet barn. Kunne ikke se verken gleden, kjærligheten eller nytten – kun irritasjonen. Og enda verre var jo selvfølgelig disse langt-over-middels irriterende småbarnsforeldrene som la ut i de vide og brede om de fantastiske små englene sine, som vandret jorden som semi-guder og var som snytt ut av nesa på hele kongefamilien.

Og det var ikke som om jeg holdt denne irritasjonen for meg selv, må vite. Å langt derifra! Jeg kommenterte gjerne surmaget på andres statuser om barn, jeg glefset etter dem på bussen og jeg opprettet egne grupper på facebook utelukkende ment for å forene oss glade barnehatere.

I ettertid har jeg fått høre at dette visstnok var til stor irritasjon for ganske mange. Forståelig nok.

Og derfor, nettopp derfor, var det veldig mange som frydet seg stort og gnikket seg i hendene, da jeg, av alle, la ut denne statusen for fire år siden i dag:

Jeg skal love deg at det satt ekstremt langt inne å poste dette, men jeg skjønte allerede da at jeg like gjerne kunne krype til korset med det samme. Jeg hadde nylig sittet på et venterom og grått i strie strømmer med muttern på telefon. Ikke noe jeg hadde gjort på enda 30 år, så jeg forsto allerede da at noe stort var på vei. Jeg husker enda hvor livredd jeg var for det hele. En kliss ny baby også meg? Hvordan skulle dette gå?

Kanskje også derfor jeg elsker dette bildet, for det representerer så mye. Ikke bare for det vanvittige vendepunktet i mitt liv, men mest fordi det viser hvilken tøff start det ble for lille pluttis. Han ble trøkka og klemt ganske hardt inni der og kom ut seende ut som en proffbokser som akkurat hadde gått på en real trøkk 16. Sant å si, ligner han ikke på seg selv i det hele tatt. Sånn rent bortsett fra nesa. Pappanesa, den sitter som et skudd 🙂

… og hva gjelder dette med fanatiske småbarnsforeldre som hele tiden legger ut statuser, bilder, info og alt om sine fantastiske små skapninger som er de beste i hele verden..?

Får vel bare innse at den beit meg i ræva den også 😉

/ Gratulerer med dagen, lille snussebusselussefnuss 😛

Les også: Mitt aller første innlegg –> Min historie (slik det hele startet)

* Følg Pappahjerte på Facebook *