Tidligere denne uken kom jeg over en kommentar fra en leser født i 1997. Det fikk hjernen min til å løpe løpsk i gamle minner..
“Tenk å være født i 1997! Herregud, lurer på hva jeg drev med på den tiden..?”
Og sakte men sikkert spratt de frem, små sprett av historier fra hele 19 år tilbake. Tiden jeg mange ganger har tenkt på som den beste tiden i livet. Ungdomsskolen og videregående. Det var en litt annen Peter som vandret kloden den gang. En ung og hyperaktiv villstyring som gjorde livet surt for lærerstanden, spilte håndball, sto på snowboard, fløy etter jentene og så vidt hadde begynt å snuse på voksenlivets gleder. Og selvfølgelig ungdomstidens store plageånd: kviser.
Bare sånn for å sette tonen, dette var altså tiden da man hadde gått fra dette:
Til dette…
Skoleåret 97-98 var også tiden da jeg endelig, etter mange års ungdommelig forelskelse, klarte å kapre min ungdoms store kjærlighet. Den er egentlig ganske vond den kjærligheten man opplever i ungdomsårene, for den er så sterk, uhemmet og uregjerlig. Blir du først skikkelig forelsket, er det plutselig ingenting annet som betyr noe. Du ser for deg ansiktet til den du har kjær og livet blir brått et eneste stort sjakkspill der hun er alle brikkene, og du en ussel bonde. Det er en følelse så rå og brutal at jeg ikke engang unner min verste fiende å ha ungdommelig kjærlighetssorg.
Man ville ofret sin høyre hånd bare for et blikk. Om kvelden ligger man på sengen og går gjennom alle dagens små episoder. Om da man helt uvitende dultet borti henne i trappen opp til heimkunnskapstimen. Hva tenkte hun om det? La hun merke til det? Vet hun egentlig hvem jeg er? Liker hun meg? Hun synes sikkert jeg er teit. Synes hun jeg er teit? Kanskje hun likte meg frem til den dulten? Ååååh!
Jeg var en merkelig blanding av to ulike poler den gang, som nå egentlig. Samtidig som jeg var lærernes skrekk og brukte unormalt mye tid på rektors kontor, kunne jeg også dukke opp på døra til jentene jeg var forelsket i, med brev og egenkomponerte dikt. Om roser og kjærlighet og det. Gjerne med forslag til musikk.
Mon tro hva hun tenkte, min ungdoms store kjærlighet, da jeg, skolens bøllefrø, dukket opp på døren hennes med et søtladent frierbrev som også inneholdt anbefalingen: “Leses best til tonene av Herborg Kråkevik – Klovnen”.
Og det fungerte! For ikke så altfor lenge etterpå ble vi endelig sammen <3 Etter flere års distansert sjakkspill om kjærlighet fikk vi endelig fortalt hverandre alle historiene, og det viste seg at hun hadde vært forelsket i meg et par ganger også. Jeg var i himmelen.
Men det varte vel ikke så imponerende lenge, noen måneder kanskje. Kanskje mindre. Akkurat det husker jeg ikke så mye av, må ha fortrengt det. Men det er ikke så farlig, for som man sa på den tiden (takket være den store 90-tallspoeten i Scooter): “Ze chase is beddah than ze catch”.
Ladies? 😉
P.S. Dette var for øvrig også tiden da jeg først ble kjent med “De grusomme buksene”, men det er en heeelt annen historie 😉
Plutselig kom det et drag av vår i luften og da var´n far raskt ute med fotoapparatet! Og slik gikk det 🙂
/ samarbeid med Nikon
Teo <3
Joda, det er selvfølgelig altfor tidlig å rope ut at våren er i anmarsj, men likevel er det lov å ta seg en biiiiiiitteliten jubel for årets første forsmak. For nå lukter det virkelig vår lang vei! Snøen smelter, solen steiker, hundekabler tiner og fuglene jubler. Så i dag tok jeg med meg kamera ut på tur for å knipse noen glimt av den gryende våren, og jeg ble ikke skuffet 🙂
Jeg kan for øvrig meddele at jeg nylig har inngått et nytt og spennende samarbeid med Nikon, og utover våren kommer jeg til å knipse meg vei gjennom hverdagen med et nytt og spennende kamera. Og basert på de første testturene rundt blokka, er det all grunn til å glede seg!
For si hva du vil om å ta bilder med mobiltelefonen, men for å ta skikkelige bilder trengs et skikkelig kamera. Og da er det utrolig spennende å få lov til å prøve ut råskinnet Nikon D5500, et knallbra speilreflekskamera som tar hverdagsbilder til helt nye høyder.
Det fine med et moderne speilreflekskamera, er ikke bare at det tar utrolig gode bilder, men også at det kommer med smarte, nye funksjoner, slik som innbygget Wi-Fi. Det gjør at jeg raskt kan sende bilder rett til mobilen og poste på bloggen eller Instagram. Helt genial for en travel blogger på farten. Med kameraet følger også en egen app som gjør at man kan bruke telefonen som utløser, for å ta kule selfies på avstand og mye mer. I det hele tatt et knallbra kamera med mange spennende muligheter.
Kameraet har dessuten en vinklet skjerm som kan tilpasses under klønete forhold, slik som i dette bildet:
Som for øvrig resulterte i dette bildet:
Men alt dette kan vi prate mer om senere. For nå legger jeg bare ved et knippe bilder av min første prøvetur med kameraet, så håper jeg du kjenner at det allerede nå vokser frem en liten forsmak av vår 🙂
Utover våren kommer jeg til å skrive flere innlegg med tips og triks for å ta bedre bilder. Jeg kommer spesielt til å prate om dette med å ta bilder av barn, for alle vet at å ta gode bilder av barn, kan være en massiv utfordring. Men et par enkle tips og triks kan være alt du trenger for å løfte bildene til helt nye høyder! 🙂
… og aller helst et skikkelig kamera, selvfølgelig 😉
Etter gårsdagens innlegg om den pågående løk-krangelen, ble jeg nødt til å prøve ut teorien om den magiske løken på egen hånd. For det hjelper ikke meg om 1000 mennesker sier at det står en rosa elefant bak husveggen, hvis jeg ikke har sett den selv.
Så i går kveld, en liten stund før leggetid og helt uten å si fra til Christina, gikk jeg til verks. Jeg kuttet en løk i to og dokumenterte det hele på Snapchat underveis.
Løken ble plassert på en stol inne på rommet til plutten, så tasset jeg ned igjen.
Resultatet etter noen få minutter var skuffende. Hostingen vedvarte.
Men noe må ha skjedd i hodet mitt, for jeg begynte umiddelbart å FORSVARE LØKEN!!
Kanskje den står for langt unna? Kanskje det var en gammel løk som har mistet litt av kraften? Vent nå litt, står vinduet oppe? Da kan jo den magiske løk..parfymen gå rett ut av vinduet! Nei nei nei, her må noe gjøres.
Så opp igjen med meg. Og når jeg først var i full overtroisk-modus, så jeg at det faktisk var ganske mye som ikke var optimalt. Både vinduet OG døra sto oppe, så muligheten for løken å etablere seg i rommet må ha vært tilnærmet null. Så jeg satt vinduet såvidt på gløtt og lukket døra bak meg.
Løken er plassert. Kryss fingrene!
Før jeg kom så langt, flyttet jeg løken fra stolen opp på kommoden ved senga.
Og tok med Husfreden som sto der. For i mitt hode ville den magiske løkluften fly rett bort til planta og bli spist opp av den. Det kan vi ikke ha noe av, så ut med seg, lille plante.
Så gikk jeg en tur med hunden, pusset tennene, og la meg inn til pluttis. Mens jeg lå der og koste meg med boka mi, tok det ikke lang tid før det kom et skikkelig host.
Jasså ja, så er alt dette løkpratet bare tullball likevel? Søren heller, også jeg som hadde begynt å tro. Og mens jeg lå der og tenkte på løk, mens jeg noterte meg at rommet begynte å lukte mer og mer som en kebabsjappe, sovnet jeg omsider med hodet fullt av løktanker. Hvor lenge jeg lå sånn vet jeg ikke, men ikke ett host var å høre.
Og da jeg våknet igjen var klokken nærmere halv åtte. Ikke en eneste hostekule hele natta!!! Og tro meg, jeg hadde våknet. Hvordaniallverdenerdetmulig?!
Kan noen vær så snill å forklare dette for meg?! Finnes det en løk-spesialist, en lege eller et eller annet som har en logisk forklaring på hvorfor dette funker??
For én ting er helt sikkert: Det funker. Bare det at jeg faktisk skriver at løk funker mot hoste sitter så langt inne at det i seg selv er bevis nok.
/ Ære være løk i det høyeste
OBS! Husk å følge løkdramatikk og annen moro på Snapchat –> Pappahjerte
Den siste uka har vi hatt en pågående krangel her i huset, og nå må jeg bare få ut min frustrasjon, for jeg tror muligens det har klikket for Christina…
Det startet med at plutten hostet litt for andre kveld på rad. Eller “litt”… Han hørtes ut som en illsint schäfer med kennelhoste. Og jeg vet ikke helt hvordan det oppsto eller hvor ideen kom fra, men plutselig kommer Christina inn til meg i stua med en løk i hånda. Jeg sitter i sofaen og jobber, og aner fred og ingen fare.
Hun forteller meg at hun har blitt tipset om å kutte en løk i to og sette den inn på rommet til et barn som hoster. Jeg gir henne et rart blikk.
Hun fortsetter med å si at hun er blitt tipset av en leser, hun har gjort research og flere kvinner i et forum på nettet er enige om at løk hjelper mot hoste. Passiv løk altså. Satt på en hylle. Blikket mitt har nå blitt så skjevt og rart at jeg er i ferd med å pådra meg strekk.
Løk? Mot hoste?
Jeg spør om hun ikke kan ha lest det feil, at man skal gi barna en løkbit til kvelds, blande det inn i grøten eller lignende, men neida. Sett en halv løk på hylla og se hosten mirakuløst forsvinne.
Jeg gir henne noen sekunder til å tenke over saken, og til min store forskrekkelse virker hun seriøs. Jeg bryter ut i gapskrattende hånlatter og må tørke tårer før jeg får hikstet frem et eneste ord.
– “Bahahaha! Christina, jeg vet at du er ganske godtroende, men seriøst? Løk på hylla? Fordi 5 damer i et forum sier at det funker?”
– “Ja.”
– “Christinaaaaa… Du er bedre enn dette. Vær så snill a, si at du kødder!”
– “Nei. Jeg har lyst til å prøve. Hør på ham da!”
– “Ja, jeg hører det, men løk? Altså… du vet at jeg elsker deg og alt det der, men har det seriøst rablet for deg?”
– “Men de sier at det funker! De er like sjokkert som oss!”
– “De?! Hvem er de?! De kan være innsatte på et mentalsykehus eller korrupte løkbønder.”
– “Men det kan jo ikke skade å prøve?”
– “Jo… Vær så snill a pus, dette blir for teit.”
– “Dust. Jeg gjør det.”
Så forsvinner hun opp trappen, stadig akkompagnert av lyden fra en babycall som lyser opp som nyttårsaften hver gang hostekulene går av som fyrverkeri. Det kommer til å bli en lang og kjip natt… Jeg skrur på musikken og jobber videre. Mens jeg sitter og skriver, rister jeg på hodet, oppgitt og litt bekymret for madammen. Altså, hvor overtroisk er det mulig å bli?
Tiden tikker av sted og etter en halvtimes tid kommer Christina inn i stua, slår ut med armene og ser på meg. Munnen på vidt gap.
– “Seriøst?!”
Det er alt hun sier. “Seriøst”. Jeg ser på henne, hun ser på meg. Forvirringen er total.
– “Seriøst, hva?” spør jeg.
– “Hør da!”, hun fortsetter å stirre måpende rett på meg som en idiot.
– “Hør hva da? Jeg hører ikke en dritt jeg..”
– “Nei, ikke sant? Han hoster ikke lenger!!”
– “Øøøøh…”
– “Seriøst, etter at jeg var inne med løken tok det kanskje 5 minutter og etter det har det vært HELT stille!”
– “Jammen asså, hallo… Kanskje det var det at du åpnet døren og fikk ut litt gammel luft, kanskje han hadde noe i halsen, det kan jo være en million ulike grunner!”
– “Nei! Det er løken! Seriøst, det virker!!”
Og slik gikk vi frem og tilbake som to sta esler. Til slutt måtte vi bare gi oss på at det kanskje var løken, kanskje ikke. Det viktigste var at hostingen tok slutt. Ferdig snakket.
24 timer senere.
Babycallen bryter ut i fullt raveparty igjen. Plutten har vært pjusk og hjemme hele dagen. Jeg går ut på kjøkkenet og finner Christina ved kjøkkenbenken. I det jeg kommer inn døra, snur hun seg rundt og i hendene holder hun… en løk.
– “Å kom igjen a, seriøst? Jeg trodde vi var ferdige med dette nå.”
– “Ja selvfølgelig! Andre kvelden på rad, så får vi se om løken gjør jobben eller ikke. Det kan uansett ikke skade å prøve.”
– “Vel jo… for hvis du tror på alt mulig tullball, kommer hjernen din til å gi opp.”
– “Dust. Jeg går opp.”
Og like fordømt…
5 minutter senere. Stillhet.
Ikke lenge etter hører jeg de raske museskrittene til Christina komme pilende i oppglødd gange mot meg. Æsj, nå kommer det.
– “Hæ? Hva sa jeg? Det virker! Å herregud, det virker!!”
– “Men -”
– “Kan du ikke bare innse at det virker. Jeg vet da søren hvorfor, men det virker!!”
– “Sååå, hvorfor har jeg aldri hørt om det før da?”
– “Jeg vet ikke jeg vel, kanskje fordi verden er full av fordomsfulle mannfolk som deg? Uansett, det virker! 2 kvelder på rad, Peter, det kan du ikke nekte for.”
– “Jeg skal innrømme at det var litt rart, men sånn er det med tilfeldigheter. Ikke noe mer enn det”
– “TO kvelder på rad, Peter. Dagen før hostet han jo halve natta gjennom, men nå har det vært helt stille begge nettene med løken.”
– “Ja vel, så kanskje han er i ferd med å bli frisk da!”
– “Nei, det er løken!”
– “Nei, det er ikke løken..”
– “Jo!”
– “Nei, for satan, er du helt -“
Brått gikk vi hvert til vårt og samtalen fikk en muggen avslutning.
2 timer senere og Peter er på vei til sengs.
Vi møtes på badet og lar tannbørstene riste og danse i takt. Grunnet sykdom både her og der, skal jeg legge meg inn til plutten på den provisoriske ekstrasengen på gulvet. Vi gjør oss ferdige med kveldsstellet før vi møtes ute i gangen for en siste kos og et lite suss. Christina prøver seg en siste gang:
– “Men du? Du må jo innrømme at det er ganske sprøtt da. Ikke vært et eneste host i hele kveld…”
– “Joda… begynner vel å bli frisk da.”
– “Men hørte du ikke hvor ille det var RETT før jeg gikk inn i stad?”
– “Jo jo, men så gikk det over.”
– “Åh Peter, at du må være så teit. Kan du ikke i hvert fall si deg enig i at løken KAN ha en effekt?”
– “Beklager pus, men det er en løk.. Det blir for dumt, bare.”
Vi enes om å være uenige og går mot hver vår dør, men akkurat i det jeg skal åpne døra hører jeg henne igjen:
– “Du?”
– “Ja?”
– “Du kan egentlig bare ta ut løken, altså. Det er ikke umulig at han blir liggende og hoste hele natta, men det er jo du som skal ligge der inne. Og siden du ikke tror på det uansett så…”
Det blir stille. Jeg blir nødt til å tenke meg om.
Så hvisker jeg tilbake, så utrolig lavt at det nesten ikke lar seg høre:
– “Assååå, når den først står der… kan jo ikke skade”
Så smetter jeg inn døra før hun rekker å svare, men jeg kan tydelig kjenne det triumferende gliset hennes brenne i ryggen.
For jeg må bare innrømme det, uansett hvor latterlig det høres ut: Løk… ser faktisk ut til å fungere! Jeg hater å innrømme det, og jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor, jeg vet bare at når det kommer en hostekule nå, er jeg førstemann ut på kjøkkenet 😉
/ Overtroisk, nyfrelst og forvirret – løk er magi.
P.S. Har det klikket for oss eller finnes det andre som sverger til løken??
Tusen takk for et veldig interessant og tidsaktuelt spørsmål! Det er jo veldig mye fokus på dette, og uten å gå inn på hele den (idiotiske) debatten om prinsesser og superhelter, vil jeg bare få si at vi nok kommer til å oppdra først og fremst etter personlighet, ikke kjønn.
Jeg har ingen predisponert holdning til at lillesnupp må dras mot feminine valg og farger, mens plutten skal tøffes opp og knuse stein. Om noe, kan det faktisk virke som at barna våre blir stikk motsatt av dette, for plutten virker som en stille, ingeniør-aktig type, mens lillesnupp er utagerende og tøff som juling!
Jeg er jo selvfølgelig opptatt av likestilling og alt det der, men i disse dager må jo reklamekataloger inneholde gutter som leker med dukker for at ikke foreldre skal gå i fistel, og karneval avlyses fordi gutter kler seg som superhelter og jenter som prinsesser. Å snakke om at karnevalkostymer i barnehagen fremmer kjønnsstereotypiske holdninger, blir litt for mye for meg. De er barn.
Jeg synes det må være lov å si at vi har to ulike kjønn og at de kanskje muligens kan ha ulike interesser. Vi trenger kanskje ikke oppfordre til det, men vi trenger ikke gå helt bananas heller. Som sagt: De er barn. Jeg er ikke så hysterisk opptatt av at alt skal være likt og kjønnsnøytralt, så lenge man blir gitt de samme mulighetene.
Jeg tenker at vi kommer til å oppdra barna våre så likt som mulig, men med noen tilpasninger. Jenter og gutter funker ikke helt på samme måte, men først og fremst handler det vel om personlighet. Så vi kommer nok til å la personlighet være toneangivende, ikke kjønn. Om lillesnupp vil være med på fisketur, mens plutten vil være hjemme og leke med dukker, så må de få lov til det. Jeg er mest opptatt av at de får utvikle seg i tråd med deres personlighet.
Men én stor forskjell kommer det til å bli: Tenårene. Når lillesnupp bikker 13 gir jeg ansvaret for hennes videre oppdragelse fullt og helt til Christina. Jeg har ikke tenkt til å blande meg opp i intrigene og dramatikken som følger med en jente i tenårene, hehehe. Jeg er der bare for å kjøre politiavhør på de kvisete beilerne som kommer på døra her 😉
Sånn kommer fattern til å gjøre med alle de moped-fisende dunbartene, skjønner du?
/ Sving gjerne innom spørsmålsrunden hvis du har noe på hjertet 🙂
At jeg ikke har skjønt det før! Hvordan kan jeg ha unngått å se dette for lenge siden? Å få barn gjør deg hjerneskadet! Ikke veldig altså, bare litt. Ikke nok til at du bør oppsøke lege, bare såpass at du kan komme til å slite i sosiale settinger.
Og det innså jeg først i dag! Det var under et viktig jobbmøte at det slo meg. For mens vi satt der, slurpet kaffe og pratet om markedsplaner, bloggaktiviteter, Q1 og annen markedsjippo, kom vi plutselig over på dette med barn. Barn er fint, barn er herlige. Har dere barn?
Men bare to av tre i rommet hadde barn, og som alle vet: Å prate om barn med noen som ikke har barn er No No. Spesielt om man er 2 mot 1, for to småbarnsforeldre som begynner å prate om bleiepriser, omgangssyke, barnehagedekning og barne-tv kan være veldig veldig vanskelige å stoppe. Og det er nøyaktig det verste folk uten barn vet. Så da måtte vi droppe det.
Problemet var bare at da hadde jeg og madammen på den andre siden av bordet allerede satt i gang barneprat-maskineriet. Viste seg at vi hadde døtre på omtrent samme alder og jeg kunne se gløden i øynene hennes i det vi endelig så ut til å bevege oss over fra å prate fag til å prate bleier. Men så måtte vi kutte det ved roten, og derfra og ut hang det liksom en mørk skygge over møtet. Jeg ville prate om noro-virus og Poppeloppane!
Store Hu, Tuddelu, Pippeli og Pip.. 🙂
Og plutselig begynte brikkene i puslespillet å falle på plass. Alle gangene jeg har sittet alene i bilen og hørt på spillelista til plutten (Du e eleeeeeekrisk!). All tiden jeg har blitt sittende igjen i stua for å se ferdig barne-tv mens barna har forflyttet seg til et annet rom. Grunnen til at jeg plutselig fyser på kinderegg hele tiden, og sist men ikke minst, den dagsferske hendelsen med min reduserte sosiale evne til å prate om noe som helst annet enn barneting…
Å herregud, det er som jeg fryktet: Livet som småbarnsfar er i ferd med å spise opp hjernen min!
Jeg trenger voksne impulser og jeg trenger det nå! For om man ikke tar grep tidsnok, er det bare et spørsmål om tid før det rabler helt og man kler på seg bart, frakk og trekant-hatt for å leke Kaptein Sabeltann selv etter barnas leketid.
Så i kveld skal jeg iverksette drastiske tiltak for å reversere prosessen. Jeg skal lese Kafka, drikke chablis og diskutere politikk med Christina. Så skal jeg sette meg i godstolen en times tid og høre på NRK P2.
Hej hej hallå! I går kveld fikk jeg endelig på plass et kliss nytt kommentarfelt her på bloggen, for å gjøre det enklere for alle dere som ønsker å kommentere eller legge igjen et lite ord 🙂
Sånn rent teknisk er det egentlig det gamle kommentarsystemet som har fått seg en liten fix, men samme det. Selv om Disqus-systemet var veldig fint og fjongt, så synes jeg det er litt klønete at man helst må ha egen profil, logge inn og alt det der.
Så fra nå av er ordet helt fritt! Ingen innlogging eller noe som helst. Og som en artig liten bonus vet jeg at denne typen kommentarfelt også funker som en åpen invitasjon til trollene som liker å kommentere anonymt, så jeg regner med at det blir litt flere av dem fremover også. Kan jo bli artig. Begynner uansett å bli altfor lenge siden sist jeg ble truet med barnevernet og den slags.
Og derfor, som en slags lanseringsfest, kjører vi spørsmålsrunde i dette innlegget! Sleng igjen en kommentar, et spørsmål eller hva som helst, og du vil få svar. Til vanlig prøver jeg å svare på det meste jeg får av kommentarer, snapper etc, men for akkurat dette innlegget garanterer jeg svar til alle.
I forrige uke skrev Christina på bloggen sin om vårt aller første møte. Det var utrolig trivelig å se gamle minner komme til live igjen, og ganske rørende å lese om hvordan hun opplevde det. Men det var jo bare hennes side av saken… Hvordan opplevde jeg vårt aller første møte?
Jeg husker veldig godt da utgangsdøra slo igjen bak meg og jeg begynte på de første skrittene mot bussholdeplassen. Vekk fra min trygge lille ungkarsbule i stødig marsj mot det usikre og skumle. Men også mot sommerfugler. For jeg var så spent. Så utrolig spent at jeg holdt på å kaste opp.
Helt siden den første lille facebook-meldingen tikket inn, hadde jeg… nei, vent nå litt. Det stemmer ikke. I starten var jeg jo ikke spesielt interessert. Vi var i hvert vårt forhold, bodde milevis fra hverandre og hadde verken kjennskap eller interesse for hverandre. Vi var som smør og genser på forskjellige planeter.
Men på et eller annet tidspunkt, noen måneder senere, ved en merkverdig tilfeldighet vi fortsatt klør oss i hodet over, så kom vi i kontakt. På facebook, av alle steder. Og det var bare gjennom et lite hint av et blikkfall, ikke en gang det. Som to blikk som møtes på en stappfull buss, og ingen tar notis av det. Som å si hei i kassa på butikken. Mindre enn det.
Men det var noe. Og en liten gnist trenger ikke stort mer for å bli en stor flamme.
Og brått var jeg på vei. Jeg hadde forsert hjørnet av den siste bygningen på vei opp, nå var det bare strake veien opp. For sent å snu nå. Hjertet holdt på å eksplodere og jeg visste ikke helt hvorfor. Eller.. det er tull. Jeg visste veldig godt hvorfor. Det var kjærlighet som banket på døren.
Og den banket hardt. Hvilket var ganske rart med tanke på at jeg bare hadde skrevet meldinger med denne lille spirrevippen av en jente så langt. Nesten ikke sett bilder og egentlig ikke pratet så mye på telefon heller. Mest tekst. Men det holdt lenge, hjertet forsto det lenge før meg.
Jeg begynte vel å skjønne at det måtte være noe stort på gang da jeg en kveld sendte henne et bilde av meg selv med Jif-flaska parat, som for å si: “Se for en ren og ryddig fyr jeg er. Liker å ha det rent og pent hjemme, jeg.” Hadde hun bare visst hvilken slask jeg egentlig var.. Men hva gjør man ikke for kjærligheten? 😉
How you doin´?
Kanskje allerede den gangen jeg var på tur med jobben, langt langt hjemmefra. Vi hadde så vidt begynt å sende meldinger til hverandre og enda var det ikke snakk om verken følelser eller forelskelse, det var bare meldinger. Trodde jeg, men hjertet kjente lusa på gangen. Det hamret hardt hver gang det tikket inn en melding, og jeg leste hver eneste linje med lupe. Sommerfuglene danset og pulsen steg. Det var et eller annet som bare føltes riktig, som om vi forsto hverandre fra første stund. Som å komme hjem.
Såpass oppslukt i meldingene ble jeg at jeg helt glemte tid og sted en dag på nevnte jobbtur. Jeg ble sittende limt til skjermen og jobbe meg halvt i hjel med et svar som ord for ord måtte være helt perfekt. Og sånt tar tid. Brått hadde tiden løpt fra meg, som igjen førte til at jeg dukket opp altfor sent på noe ganske viktig jobbopplegg. Og det var visst ikke så populært. Men samme det, jeg var forelsket. Forelsket! I tekst! Det var en rar følelse, men den lot seg ikke stoppe.
Jeg husker faktisk jeg skrev det til henne en kveld. Vi kommuniserte via MSN den gangen (dagens ungdom vil aldri forstå). Og jeg husker så godt da jeg skrev det. Hjertet hamret, svetten piplet og det føltes som å hoppe utfor et stup. Hva i all verden feilet det meg? Skulle jeg virkelig skrive til en jente jeg kun hadde kommunisert med via tekst, at jeg var blitt forelsket i henne? Jeg kunne ikke, jeg ville virke ravende gal!
Men jeg gjorde det.
Og hun svarte.
Og nå sto hun rundt hjørnet av den neste bygningen. Jeg var så nervøs. Men det kunne jeg jo ikke vise henne, så for å roe nervene spilte jeg høy og dundrende rock på øretrompeten. Mando Diao – Dance with somebody. Så høyt at ørene vibrerte. Men det var helt nødvendig. Og det funket til en viss grad. Nervene roet seg og jeg følte meg som Mr Cool der jeg gikk. Da jeg nærmet meg busstoppet var nervene i høyspenn og kroppen var sammenbitt som krokodillekjever. Det var som å gå inn døra på et jobbintervju. Jeg var så spent at jeg var livredd.
Da jeg rundet hjørnet av den siste bygningen før jeg skulle krysse gaten og møte henne for aller første gang, skjedde det som absolutt ikke skulle skje. For jeg skulle jo fortsette å være Mr Cool. Jeg skulle være han kule kisen som var helt rolig og urban hele veien, han som kunne sklidd rett inn i Hollywood. Men øretelefonene mine ville det annerledes…
Akkurat i det jeg tok dem ut, kastet de seg mot bakken. Jeg viftet etter dem og de skjøt ut til sidene i hver sin retning. Jeg veivet, viftet og herjet frenetisk, før jeg endelig fikk fanget dem og slengt dem i lomma. Jeg må ha sett ut som en pære dritings dirigent på ville veier. Jeg krysset fingrene for at hun ikke hadde sett det pinlige opptrinnet.
Men det hadde hun. Selvfølgelig. For der, på den andre siden av gaten, sto en liten kropp med et kjempesmil. Muligheten for å gjøre et imponerende førsteinntrykk var for lengst spolert, men det ektefølte smilet sa meg at det var dette hun kom for. Ikke Mr Cool, men Mr akkurat-sånn-som-du-er.
Og det var flaks, for jeg for min del trengte ikke å se på henne to ganger for å se at hun var kvinnen i mitt liv. Det bare var sånn. Som om det sto skrevet i stjernene. Som å komme hjem.
