To på gulvet og et hav av brikker. Hender som fomler og leter frenetisk. Klokker som tikker. Blikk som veksles, blikk som myser. Konkurransetid. Pusleduell.
Jeg har tapt to ganger på rad, men akter å vinne den tredje. Men han er rask, 4-åringen, det skal han ha. Gudene vet hvor han har plukket opp ferdighetene, men over natta har han gått fra å stable som et barn til å jobbe og kalkulere som en japansk regnskapsfører. Der jeg før kunne ta meg god tid, slurpe kaffe, klappe hunden og legge ut bilder på Snapchat underveis, må jeg nå henge i om jeg ikke skal bli parkert. Den lille skilpadden har blitt en hare.
Men så kom jeg plutselig over en interessant problemstilling, for under den tredje duellen slet han litt, og helt uten å tenke over det, lå fattern plutselig et hestehode foran. Og med bare få brikker igjen, lå han lenger bak enn selv Northug kunne hentet inn. Og da først slo det meg: Hva gjør jeg nå?
Skal jeg late som og la han vinne igjen? Eller skal jeg bare knuse på og danse seiersdans om få strakser? For det er jo hyggelig å la barna vinne i spill, men hvor lenge skal man egentlig holde på med det? Og er det egentlig sunt? Hvis man lar dem vinne hele tiden vil de jo bare bli helt bortskjemte og ikke i stand til å takle tap, men like fullt… han blir så glad når han vinner.
Men sånn kan vi jo ikke holde på, han er jo 4 år nå, er det kanskje på tide å stramme inn litt på regimet? Så som et slags eksperiment smalt jeg de siste brikkene på plass, jublet for meg selv og ventet på reaksjonen. Den lot ikke vente på seg. Nederlaget ble for mye å takle så tidlig om morgenen og utrøstelige tårer fant fort veien til stuegulvet.
Synet av tårene fikk selvfølgelig fart på samvittigheten, men jeg hentet meg raskt i det, og innså at det faktisk er vår fordømte plikt som foreldre å ikke sy puter under armene på ungene. Selv om det er fristende, så kan vi ikke lage en fantasiverden for dem, der man alltid vinner i alt og alle ligger på kne for dem hele tiden. Men selvfølgelig er det fristende, for latter er så mye hyggeligere enn tårer.
Men så tok det ikke mange straksene før han forsto at han ikke kunne vinne hver gang og at pappa verken gadd å spille puslespill eller stigespill hvis det skulle være sånn. Noen ganger vinner man, andre ganger taper man, det er ikke så farlig, det viktigste er at man koser seg sammen. Og at begge kommer i mål selvfølgelig, og med litt helhjertet heiing fra sidelinja kom den siste biten på plass.
Jeg vet ikke hva som er den anbefalte alderen for å begynne å gi barna mer motstand, jeg vet bare at hvis man venter for lenge blir de bare juksepaver og utrolig dårlige tapere. Og 4 år ser ut til å være en god alder å starte. Jeg trenger kanskje ikke å avdekke alle livets hemmeligheter riktig enda, slik som at julenissen bare er farfar i anorakk, at Drømmehagen gjør at pappa får lyst til å kaste tv-en ut av vinduet og hva sangene til Staysman egentlig handler om, men vi kan jo starte et sted. Som å tape i spill en gang i blant.
Og det tok han med knusende ro. Som jeg trodde. Krokodilletårer. Og det tar ikke lang tid før tårene er byttet ut med nytt pågangsmot. Kom igjen fattern, en runde til! Okei da, men denne gangen er det ingen nåde!
Sa jeg. Men klart, jeg tar jo ikke to på rad mot en 4-åring. Det får være måte på. Julenissen får leve en dag til 😉
Lar du barna vinne i spill?
/ 1-2-3, førstemann!
*Følg Puslehjerte på Facebook *
Den der er vanskelig af! Det er liksom litt “Know when to hold them, know when to fold them”.
Mhm! Fin referanse, for øvrig 😉 Gleder meg til å vi skal begynne å spille poker om penger 😛
/highfive
Aldri juksevinne … Her spiller vi seriøst. 5 åringen knuste meg i Ludo, på ekte , Hærregud for en seier for småen
Jeg er ganske sikker på, at å la barna vinne, vil gi de selvtillit. 🙂
Mjaaaa, til en viss grad og alder, tror jeg. Å la dem vinne for å vinne gir dem jo bare falsk selvtillit som vil slå tilbake før eller siden. Selvfølgelig skal de få vinne veldig ofte, og til dags dato har jeg enda ikke vunnet en eneste gang vi har løpt førstemann til bilen etc, men jeg tror det er greit å ha et tak på det også. Kunne helt sikkert klart å dra en parallel fra dette over til oppdragelse, om hvordan vi foreldre faktisk skal være familiens overhoder og ikke dermed kan vise oss underdanige gang på gang, men har ikke helt pedagogiske fundamentet for å treffe en slik kobling fullt ut. Men du skjønner hva jeg mener 😉
Haha, så bra skrevet! 1, 2, 3 – Førstemann går hver dag til kveldsstell og noen ganger velger jeg innerfila med forsett for å klare sette tåa først inn på baderomsgulvet. Er jo aldri gøy å tape for noen av oss, men vi begge tar det med et smil og sier “ny sjangs neste gang” ;p
Hihi, høres ut som en god deal. Førstemann vinner er jo et kjempeprinsipp for å få noe gjort i huset, og det funker på hva som helst 😀
Pappa klarer ikke å vinne, så sånn er det med den saken!
Memory, for eksempel, han har ikke sjans.. og jeg ser at han prøver det han kan.. blir mer og mer irritert.. haha. Pappaer ass…. egen rase!
HIlsen Vera på tre, snart fire år
Min venninnes datter er en super dårlig taper. Utrolig dårlig , ha ha fra ho var bittelitta var det full krig når vi spilte med henne. Lot henne vinne av og til da var det seiersdans og æddabædda. Nå er hun 29 og hun hater spill. Moren måtte si til henne da hun var liten. Hvis du taper så må du oppføre deg. Så engang vi nærmet oss enden på spillet og vi så hvem som kom til å tape så dultet hun borti brikkene så alt fløt utover brettet. DET var ikke meg altså bedyret dette trollet. Ha. Ha. Ett sårt tema. Hun unngår alltid temaet på en elegant måte. Man kan ikke være best i alt sier hun 😗
Jeg vokste opp som det eneste barnet i hele slekta, og de voksne lot meg alltid vinne. Plutselig en dag når jeg var altfor gammel (6-7 år) vant min 18 år eldre fetter over meg, og det utløste et ramaskrik uten like. Jeg var absolutt ikke vant til å tape, og den dag i dag HATER jeg spill (er nå 22 år gammel). Jeg synes det er fryktelig trist, fordi spill er ufattelig gøy. Men jeg har vokst opp til å bli en dårlig taper, og til å hate alt jeg kan tape/være dårlig i. Jeg har nå kommet til et punkt der jeg også føler meg utenfor og annerledes på grunn av dette, så forhåpentligvis kan jeg rette opp i det igjen, men man gjør absolutt ikke barna en tjeneste ved å la de vinne hele tiden – det er iallfall sikkert!
Hei du 🙂
Spørsmål ang bloggerne, vet du hvor lenge episodene vil vare? 🙂 Nå er det jo så mange flere, så håper det er mer enn de 22 min det har vært tidligere 🙂
Det kommer helt an på hva vi spiller. I memory og sjakk er jeg sjanseløs uansett. 7-åringen lærer nemlig sjakk på skolen (bor i Tyrkia) og hun på snart 6 er en racer i memory. Kortspill og Ludo har jeg sjans på men pleier å se an humøret litt. Spiller fotball med han på 7, og idet siste har det vært helt greitt at jeg/aka det andre laget, vinner av og til. Men den satt langt inne!
Når vi har puslespillduell så gjør vi det enkelt. Når vi starter ligger brikkene til de voksne med baksiden opp. Da får de minste et forsprang og konkurransen blir jevnere.
Ungene kan ikke vinne hver gang, men de skal få slippe å få tape hele tiden. En dag snur det, og da er det du som taper heletiden 😛
Over på noe helt annet. Sånn mens”vi” les 3 åringen så på barnetv og mor leste pappahjerte (oops). Så sier 3 åringen til meg, sånn Mascha og Mishka puslespill vil jeg også ha 😊 så, tips til hvor vi kan kjøpe sånn? Takker!
Haha! Det kan vi like 😛
Kjøpt hos Extra Leker, men ser at de har det på BR Leker også, så da finnes de nok litt overalt. Riiiiimelig populært her i huset, skal jeg si 😉
/highfive
Haha! Oj shit, lærer sjakk på skolen? Så kult! Det burde de begynne med her hjemme også. Uff, fotball kommer jeg til å falle av fort på. Tror jeg er ganske god selv, men innser at jeg kommer til å bli fintet på rumpa i løpet av få år 😉
Godt tips! Prøvde å drøye tiden maks i stad, men til slutt måtte jeg bare kline til og se an reaksjonen. Fin lekse å tape litt i blant også, men hva gjelder pusleduell tror jeg vi holder det til rundt 1 av 5 inntil videre. I stigespillet er det derimot hver mann for seg selv 😉
Ser man det! Takk for innsiktsfull kommentar 🙂 Da er vi på rett spor, godt å høre. Og hvis du fortsatt hater å tape, får du ta en runde uno mot meg en dag, der er jeg rimelig sikker på at du kommer til å dra i land seieren dagen lang 😉
Der kan du se! Har sett barn som blir både superdårlige tapere og tyr til juks hvis de må, hvis man lar den ubrutte vinnerekken holde på i altfor mange år, så like greit å reality checke dem relativt tidlig, om enn ganske skånsomt da 😉
Anbefaler å starte tidlig og har allerede startet med min egen treåring. Jobber selv i skoleverket og har sett altfor mange eksempler på unger som er dårlige tapere og aldri har tapt i spill. Når jeg har tatt dette opp med foreldre, viser det seg at foreldre og andre familiemedlemmer som oftest har latt ungen vinne for å slippe unna tårer og raseriutbrudd. De som velger denne løsningen gjør bare ungen en stor bjørnetjeneste. Har som sagt allerede startet med min lille frøken og hun er enn så lenge både en god vinner og en god taper. Vurderer dagsformen hennes litt i forhold til hvor mye hun tåler og litt i forhold til hva vi spiller (om det er nytt eller gammelt).
Tusen takk for det, Nina! Godt å høre en lærers mening på dette, og en slags fasit 🙂
Da kjører vi på i samme tralten, unngår bjørnetjenester og vinner en gang i blant. Det er uansett ikke mange år igjen før plutten må gjøre samme vurdering med oss, haha!
Så viktig å lære barn og tape! Bare se for deg et klasserom med 25 førsteklassinger, der alle er vant med å vinne..;)
La barna vinne ?? … Ska man la di vinna?? … Kossen i all verden finne de ut, kossen de ska tapa då da?
Ånei, her i hus fekk di bara øva seg, te de va goe nok te å vinna…
Og når man såg, at de nærma seg det å vinna, mot pappa…
Då va me ferdige med det spillet… Og fant fram, nåke vanskeligare..
;D ;D ;D
Jeg har alltid spilt fear. Fra frøkna var liten. Man må fra tidlig alder lære at det går helt fint å tape. Har vel hendt at hvis jeg i ludo ser jeg slår hun inn for endte gang, velger jeg en annen brikke. Og nei, jeg lar det ikke gå ubemerket forbi at jeg vant. 🙌
Jobber i barnehage og ser mange som ikke takler å vinne. Og da gir jeg klar beskjed om at da vil ikke jeg spille mer. Da godtar de det som regel. 😉 Vi har ett memory spill i barnehagen hvor mange av barna har lært seg hvem som hører sammen. Står M2 bakpå alle, men allikevel ser de forskjell på skriften. For å si det sånn. Jeg taper glatt uten å prøve. Ekke moro en gang 😛
🙋🙋
*host’ Jeg faktisk ikke huske at vi i det hele tatt lot ungene vinne… Som en annen her sa – vi spiller seriøst! Vi leker ikke spill! ;o) Husker en gang, ikke så lenge etter at jeg fikk ny kjæreste og vi spilte ludo med ungene mine som da var 3,5 g 5,5 år gamle. Jeg slo inn brikkene til ungene så det sang og kjæresten var sjokkskadet. *hehe* Mine unger elsker å spille alle slags spill (nå er de i tenårene) og det har aldri vært sure miner om man taper. Men juks – det tolereres ikke!
Har jo sett unger som alltid får vinne og som flere andre sier – de blir jo totalt hysteriske om de noen andre spiller med dem og ikke diller og de taper. Har sett spillbrikker fly vveggimellom og tårene sprute av unger i skolestartalder jeg, når de ikke vant… For ikke å snakke om når pappa scorte på ungens fotballmål…
Med to tette så lærte de tidlig at man ikke vinner hver gang. Men vi måtte ha en prat om å være en dårlig taper for det er jo ikke moro for den som vinner heller når de andre er sure. Så her i huset har vi fokus på å gratulere vinneren.
Det er én ting å være en dårlig taper men nesten verre å være en dårlig vinner. Dvs, ja vinn over barna nå og da fra ung alder, men ikke gni det inn, ikke hover, ikke latterigjør den som taper og ikke gjør noe stort nummer av det. Denne gangen var det meg, neste gang vinner en annen…
Her i huset startet vi veldig tidlig med å “spille seriøst”. Hadde en kar som startet livet som dårlig
taper. Men etter mye grining og raserianfall så er det forbedringer. Men det tar tid…