Trenger du en liten vitamininnsprøytning på en ellers grå og regntung lørdag?
Klikk på videoen under for å bli med på en rask runde “Hvor er Nora?” og se om ikke det kan hjelpe på humøret 🙂
Og det beste med den populære selskapsleken “borte / tittei” er jo selvfølgelig at den aldri blir gammel, selv på hundreogtrettisyvende forsøk. Så hvis du trenger et tips for å brenne av noen timer på en ellers mollstemt lørdag – vær så god 😉
Tittei!
/ God helg!
I går var frua på lunsjdate med en venninne, så da synes jeg bare det var rett og rimelig at jeg gjorde det samme. For det er altfor lenge siden jeg har vært på date også! Og siden frua var opptatt, inviterte jeg selvfølgelig den fineste jenta jeg vet (for tiden på delt førsteplass med mor si): Lillesnupp.
Og så snart hun våknet fra formiddagsluren, satt vi oss ned for å gå over alternativene. Stikke en tur til byen, henge ut på kafé og slarve om gutter, livet og kronekursen? Næh. Kino? For mørkt. Spise ute? For dyrt. Men vi kjente begge et sug i magen og er det én ting vi begge digger til lunsj, er det mammas hjemmelagde smoothie!
Men i sterk manko på dertil egnet mamma, måtte pappa ta rattet og improvisere seg vei i vellingen. En beslutning ble tatt og så var vi i gang. Opp på kjøkkenbenken med seg, skru på litt passende musikk, finn frem ymse frukt og grønt fra kjøleskap og fryser – på tide å lage smoothie for to <3
Ikke så veldig opptatt av detaljer, så hele stilken og alt går med 😉
Igjen… Detaljer, lillesnupp, detaljer!
Grønnkål, kokosmasse og kakaonibs – Nå snakker vi!
Det var da vakent til bråk!
Ta-daaa!
Og Teo bare: “Hei døh, gidder´u å søle et par dråper, ell?”
Det ser kanskje ikke så spenstig ut, men fy flate for en smak! #fruktoverdose #30omdagen
Og ikke for å skryte altså, men sjeldent har jeg smakt en bedre smoothie! Jeg kan jo selvfølgelig ta all æren selv, men jeg tror muligens det kan noe å gjøre med at hver gang jeg snudde meg rundt, kastet lillesnupp alt hun fant av frukt oppi blenderen. Resultatet ble et fruktkalas av dimensjoner, grønt gris over halve kjøkkenet og en vellykket lunsjdate med verdens beste jente 🙂
P.S. Sorry Christina, du ble akkurat danket ned på andreplass 😛
Kanpai!
/ Ha en smooth fredag! 🙂
Kaldt kaldt kaldt, også så veldig kaldt! Jeg hutrer meg rundt nabolaget på morgentur med vovsen, mens tennene klaprer og danser. Jeg drar glidelåsen på jakken helt opp og graver hodet så langt ned at bare øynene titter frem fra over kragen.
Brått stopper Teo og går ned i hockey. Endelig. Sekunder senere strener jeg hjemover med det trofeet dinglende i et fast grep.
Vi kommer hjem igjen og jeg stopper i gangen. Står og venter et sekund. Stille. Helt stille. Men så kommer den, lyden jeg ventet på, lyden jeg håpet på.
Fra ute i stua kommer den og den nærmer seg raskt. Lyden av små tassende totter og oppjaget pust. Noen som gleder seg, og nå kommer hun.
Det er ikke så lenge siden vi hadde en liten en i hus, men jeg hadde helt glemt hvor koselig det er å komme hjem til en liten tass i brytningspunktet mellom barn og baby. Den tiden da de gjør så mye rart for første gang, der nye oppdagelser og små overraskelser dukker opp daglig. Ting som dette.
Lyden av bittesmå totter som kommer trippende når du kommer hjem. En liten kropp som titter rundt klesskapet, smiler, hilser deg blygt velkommen og løper inn for en kos. Jeg setter meg ned på huk og slår ut med armene. Hun stormer så helhjertet inn i kosen at jeg nesten velter. Så smiler hun fornøyd, før hun stikker av med tøflene til pappa. Alt jeg hører er muntert prat og babbel før hun er borte igjen.
Jeg hadde helt glemt hvor godt det føles å komme hjem til dette. Når kaldt blir varmt veldig fort. Også så veldig varmt.
Varmt i hjertet.
/ Spar på filttøfla, Solan!
Det har nå gått en uke siden jeg postet ”Evig arr på sjelen”, innlegget som fortalte ”Idas” historie og rørte en hel nasjon.
Responsen blåste av meg hatten og midt oppi alt det triste var det både rørende og fantastisk å se alt engasjementet og kjærligheten fra dere lesere. Rundt en halv million lesere har vært innom saken, og både på mail og facebook har det haglet inn så mange kommentarer og støtteerklæringer at macen nesten kræsjet. Men det var også mange som brukte Idas historie til å ta bladet for munnen og fortelle sin egen, hjerteskjærende historie. Og det var så utrolig trist å lese historie på historie som fortalte om ødelagte sjeler og istykkerreven barndom.
Nå har det gått en uke og jeg har endelig fått hodet over vannet igjen. Jeg har snakket med ”Ida”, jobbet meg gjennom henvendelser og svart på alle mailer. Stormen har lagt seg, og her står jeg med et hode fullt av store tanker og det uhåndgripelige spørsmålet: Hva gjør jeg nå?
For jeg må gjøre noe. I utgangspunktet tenkte jeg ikke så mye mer over saken da jeg postet Idas historie, annet enn at den historien måtte ut. Men i kjølvannet av alt som har skjedd, alle tankene jeg har gjort meg, all den hjertevarmende responsen og de hjerteskjærende historiene, har jeg innsett at det ikke lar seg gjøre å bare bevege seg videre fra dette. For ”Idas historie” er dessverre ikke unik, dette foregår over landet, hver eneste dag. Akkurat nå. Tenk på det! Fy faen!
Og ikke søren om jeg bare kan gå videre i livet uten å vite at jeg har gjort en skikkelig innsats for å gjøre en forskjell. Med ”Idas historie” vet jeg at vi allerede har gjort en slags forskjell, men det som egentlig bare var tenkt som et én-gangsinitiativ har så absolutt blitt starten på noe mye større.
Spørsmålet er bare: Hva og hvordan? Det har jeg tenkt mye på. Jeg ønsker å jobbe videre med denne tematikken, for dette med vold og seksuelle overgrep mot barn må vi faktisk få en slutt på. Jeg kan ikke stå passivt på sidelinjen og se bort i stillhet, vel vitende om at dette foregår hele tiden, over hele landet, uten at jeg i hvert fall har gjort mitt beste for å gjøre en forskjell.
Jeg vet bare ikke hvordan jeg best kan bruke min stemme til dette. Jeg ønsker absolutt ikke at dette skal bli en overgrepsblogg, for denne bloggen skal og vil alltid først og fremst være en jovial kosekrok der de som vil, kan komme innom for et hvileskjær i hverdagen. Men nå som jeg har sett den mørke siden, kan jeg ikke heller bare late som ingenting. Og i denne sofakroken vår må vi også kunne prate om vanskelige ting. Det er vår jobb som foreldre og voksne – det er vårt samfunnsansvar å hjelpe.
Spørsmålet er bare hvordan. Hvordan skal jeg best angripe dette? Jeg ønsker ikke å gjøre det til politisk raljering eller starte kronerulling for et veldedig formål, men å bruke min stemme på best mulig måte.
Jeg kommer nok enda til å bruke litt tid på å finne riktig måte å angripe dette store og veldig vanskelige temaet på, men hvis noen av dere har tips eller råd som kan hjelpe meg med dette, så blir jeg VELDIG glad for innspill i kommentarfeltet!
Er det faktisk best å fri til politikerne eller kjøre i gang kronerulling? Bør jeg starte egen stiftelse? Dele flere historier? Oppsøke et krisesenter?
Kanskje du jobber med dette? Kanskje du har opplevd lignende og har tanker om hva man kan gjøre for å hjelpe andre? Jeg har som sagt ingen erfaring med dette, jeg har bare to små barn, en stor blogg og et intenst ønske om å hjelpe så mange som mulig på best mulig måte.
For med all kjærligheten dere har vist, kan ikke dette være slutten på historien – men starten.
/ På forhånd, tusen takk for all mulig hjelp! <3
Les også: Evig arr på sjelen (Idas historie)
Som tobarnsfar må man bare slå seg til ro med at det kommer til å være mye lyd rundt en, stort sett hele tiden. Ikke bare fra barna, men alt som hører med. Og da i sær: Leker med lyd. Å herregud!
Noen dager kan det bli litt mye for det stakkars hodet å hanskes med, når de samme lekene har spilt de samme skrikete melodiene gang på gang, og gjerne også bare går av helt på egen hånd. Gjerne også midt på natten. I sånne stunder er det selvfølgelig både fristende og lov å drømme om å samle alle lekene i et eneste stort St. Hans-bål.
Men her en dag fikk jeg brått en besnærende tanke: Én er ille nok, men hva da hvis man samler ALLE og setter dem av på likt?
Denne tanken har kilt meg bak øret lenge nok, og i dag lot jeg endelig nysgjerrigheten ta overhånd.
Og slik gikk det… 😉
–> Klikk på videoen under!
To på gulvet og et hav av brikker. Hender som fomler og leter frenetisk. Klokker som tikker. Blikk som veksles, blikk som myser. Konkurransetid. Pusleduell.
Jeg har tapt to ganger på rad, men akter å vinne den tredje. Men han er rask, 4-åringen, det skal han ha. Gudene vet hvor han har plukket opp ferdighetene, men over natta har han gått fra å stable som et barn til å jobbe og kalkulere som en japansk regnskapsfører. Der jeg før kunne ta meg god tid, slurpe kaffe, klappe hunden og legge ut bilder på Snapchat underveis, må jeg nå henge i om jeg ikke skal bli parkert. Den lille skilpadden har blitt en hare.
Men så kom jeg plutselig over en interessant problemstilling, for under den tredje duellen slet han litt, og helt uten å tenke over det, lå fattern plutselig et hestehode foran. Og med bare få brikker igjen, lå han lenger bak enn selv Northug kunne hentet inn. Og da først slo det meg: Hva gjør jeg nå?
Skal jeg late som og la han vinne igjen? Eller skal jeg bare knuse på og danse seiersdans om få strakser? For det er jo hyggelig å la barna vinne i spill, men hvor lenge skal man egentlig holde på med det? Og er det egentlig sunt? Hvis man lar dem vinne hele tiden vil de jo bare bli helt bortskjemte og ikke i stand til å takle tap, men like fullt… han blir så glad når han vinner.
Men sånn kan vi jo ikke holde på, han er jo 4 år nå, er det kanskje på tide å stramme inn litt på regimet? Så som et slags eksperiment smalt jeg de siste brikkene på plass, jublet for meg selv og ventet på reaksjonen. Den lot ikke vente på seg. Nederlaget ble for mye å takle så tidlig om morgenen og utrøstelige tårer fant fort veien til stuegulvet.
Synet av tårene fikk selvfølgelig fart på samvittigheten, men jeg hentet meg raskt i det, og innså at det faktisk er vår fordømte plikt som foreldre å ikke sy puter under armene på ungene. Selv om det er fristende, så kan vi ikke lage en fantasiverden for dem, der man alltid vinner i alt og alle ligger på kne for dem hele tiden. Men selvfølgelig er det fristende, for latter er så mye hyggeligere enn tårer.
Men så tok det ikke mange straksene før han forsto at han ikke kunne vinne hver gang og at pappa verken gadd å spille puslespill eller stigespill hvis det skulle være sånn. Noen ganger vinner man, andre ganger taper man, det er ikke så farlig, det viktigste er at man koser seg sammen. Og at begge kommer i mål selvfølgelig, og med litt helhjertet heiing fra sidelinja kom den siste biten på plass.
Jeg vet ikke hva som er den anbefalte alderen for å begynne å gi barna mer motstand, jeg vet bare at hvis man venter for lenge blir de bare juksepaver og utrolig dårlige tapere. Og 4 år ser ut til å være en god alder å starte. Jeg trenger kanskje ikke å avdekke alle livets hemmeligheter riktig enda, slik som at julenissen bare er farfar i anorakk, at Drømmehagen gjør at pappa får lyst til å kaste tv-en ut av vinduet og hva sangene til Staysman egentlig handler om, men vi kan jo starte et sted. Som å tape i spill en gang i blant.
Og det tok han med knusende ro. Som jeg trodde. Krokodilletårer. Og det tar ikke lang tid før tårene er byttet ut med nytt pågangsmot. Kom igjen fattern, en runde til! Okei da, men denne gangen er det ingen nåde!
Sa jeg. Men klart, jeg tar jo ikke to på rad mot en 4-åring. Det får være måte på. Julenissen får leve en dag til 😉
Lar du barna vinne i spill?
/ 1-2-3, førstemann!
Neste sesong av Bloggerne er rett rundt hjørnet og her kommer en liten smakebit!
Jeg ber dere legge spesielt merke til alle de vakre, flotte menneskene som pryder denne promo-videoen.
Og oss da… Haha!
–> Klikk på bildet under for å snurre film 😉
Er ikke så mye vi har klart å snike oss med her, men fra det ene klippet der vi ligger som to stabler med wienerpølser i sofaen, og det andre klippet der jeg ligger og duner´n i et spa-basseng, er det grunn til å frykte høy føring av flaueputa utover våren.
Men det gledes! Det gledes stort, for å være med på Bloggerne har alltid vært en stor drøm! Enda kan jeg ikke helt forstå hvordan jeg klarte å overtale Christina til å bli med, men det gikk. Jeg ligger nok 200 000 bonuspoeng i minus, men det er det verdt 😉
Det eneste jeg håper er at de har med ganske lite av er den superkleine spa-daten vi var på i høst. For jeg har sjeldent blitt mer uvel, klam og ukomfortabel som da jeg fant det forferdelige spa-undertøyet de ville at vi skulle gå med. En voksen mann som meg, sprade rundt i en svart tanga laget av gjennomsiktig papirstoff? Hva i all verden feiler det de spa-folka?! x-)
Men dette blir gøy, utrolig gøy! Galskapen starter på TV2 Livsstil i mars. Å herregud, det er jo om bare noen få uker!! Jeg håper dere gleder dere minst like mye som oss, men bare for å være på den sikre siden, kan det være greit å gå til innkjøp av en slik:
/ Som vist på TV 😉
Lite visste jeg hva som ventet meg da jeg kom ned trappen i dag tidlig. Hvor er alt?!
Vi går ned trappen, lillesnupp og jeg. Oppe ligger plutten i den store senga og tuller med mobilen mens mamma prøver å luske til seg en ørliten ekstra høneblund. På vei ned trappen er lillesnupp og jeg. Hun henger ut på armen mens pappa har begynt å prate oppspilt om kaffekoppen som nå er bare få minutter unna.
Men da vi nærmer oss bunnen av trappen, treffer sjokket. Hvor er alle tingene våre?!
Gangen er helt renset for ting, ikke en vogn, ikke en støvel. Hvor er alle jakkene? Kjøkkenet er likedan, ikke en ting! Hvor er macen til pappa? Hvor er kameraet? Hvor er alle greiene? Jeg spretter ut i stua og resultatet er det samme. Hvor er lekene til barna? Tørkestativet? Hvor er alt?!
Det første som slår meg, som en istapp gjennom hjertet: Vi har hatt innbrudd! Noen har vært her og stjålet alt vi eier!!
Men så husker jeg det. Vi hadde jo bursdagsgjester her i går. Det er bare ryddig.
Puh.
/ Får begynne å feire bursdag litt oftere 😉
En lang bursdagshelg med små og store øyeblikk går mot slutten, og her er noen bilder og høydepunkt. Men også et snedig lite fototips for de ikke fullt så store anledningene!
/ sponset innlegg
Før denne helgen var jeg nok ikke egentlig klar over hvor stor 4-årsdagen er. Altså virkelig! Om vi sier at det er som jul, nyttår og 17.mai på likt, tror jeg vi begynner å nærme oss.
Som om ikke det var nok, så skulle en serie med tilfeldigheter få det til at bursdagen til plutten falt på en fredag, men ble feiret også på lørdag. Og i dag! Tre dager til ende med feiring, pakker og nei-mat. Som et indisk bryllup, bare med pølser.
Toppen av kransekaka ble å toppe helgen med en barnebursdag på lekeland i dag. Jeg var litt usikker på hvordan det ville fortone seg, men fy flate for et smooooth opplegg! Først sender man ut barna i en nær sagt uendelig manndomsprøve av utfordringer og hinder, der de på en times tid rekker å forbrenne mer kalorier enn Petter Northug på treningsleir. Så samles de sammen som reinsdyr på vidda og loses inn på et trivelig temarom for å gåsestappes på pizza og snop. Og brått går stemningen fra “90-talls raveparty” til “Kl. 06.30 på gitarnachspiel”.
Og da den nybakte 4-åringen gikk til sengs i kveld, traff han puta med et drønn, som en bleikslitt russ på 18. mai.
Ingen bursdag uten kake, sånn er det bare.
Hele feiringen gjennom har jeg knipset i vei med Nikon D5500 – et knallbra speilreflekskamera jeg for tiden har på utlån fra Nikon.
Det er utrolig artig å kunne dokumentere store anledninger med et kjempebra kamera, men man trenger absolutt ikke vente på store anledninger for å ta gode bilder! For det er så lett å låse seg til tanken om at man må vente på bursdager, bryllup og ferier, for å ta gode bilder. Men i sånne stunder burde man egentlig bare ta et par raske knips og heller konsentrere seg om å nyte tiden.
Jeg synes i hvert fall ofte at det er litt antiklimaks når man prøver å ta gode bilder når alt står på som verst. Når gjestene tramper rundt og pølsene flyr veggimellom. Da har man egentlig mer enn nok annet å tenke på, i hvert fall i en barnebursdag.
Og hvis man bare venter på store anledninger, ender man også veldig ofte med å la kameraet ligge. Og det er synd, for det er så utrolig mye moro man kan gjøre med det hverdagslige også! Jeg synes i hvert fall det er morsommere og mer utfordrende å ta gode bilder av små, hverdagslige ting, enn store anledninger. For alt blir fint på Mauritius, noe helt annet er å fange gode bilder på en tur rundt nabolaget med vovsen.
Og derfor gjorde jeg nettopp det i dag tidlig: Tok en runde med Teo, for å se om vi kunne komme opp med noen fine bilder i en ellers utrolig kjedelig setting. Og her ser du resultatet av det 🙂
Gutta på tur 🙂
Time for siesta.
Ukjent norsk snirkletre.
I´m in the mood for løv <3
Og som en liten bonus: En liten luftetur med vovsen blir utrolig mye kulere om du har et kamera på slep og leter etter motiver. Så dagens lille fototips fra meg: Ikke vent på store anledninger, gjør heller de små anledningene store 🙂
Alle bildene er tatt med Nikon D5500, et knallbra speilreflekskamera med flere smarte funksjoner, som innebygget Wi-Fi og vinklet skjerm, som gjør det enkelt å ta kjempegode bilder – små anledninger som store.
/ God kveld og en goood ny uke!
Jeg kunne skamrost deg med lovord, jeg kunnes skrytt deg opp i skyene.
For på en dag som denne, både Valentines OG morsdag, ligger det litt i kortene at jeg skal velte ut av meg alle de mest flatterende superlativer jeg kan grave opp for å belyse alt det fantastiske ved deg.
Men det er jo ikke noe morsomt, vi er ikke sånne folk. Jeg vil heller si litt om det rare, men som også er litt fint.
Som at jeg er utrolig stolt over at du på bloggen din kan skrive helt uten hemninger om hemoroider. Du er tøff sånn. Ingen andre gjør det, men til å være så søt og pitteliten, er du utrolig tøff. Og litt skummel. Når jeg stikker en våt finger i øret på deg, det blikket du sender meg da…
Og at du er så utrolig lite selvhøytidelig! Du er ikke flau for å legge ut om både ammepupper og flate rumper, og jeg mener at det gjør deg til et fantastisk forbilde. Du er deg selv på godt og vondt, og sånn er det bare. Sminket eller ikke, samma det, jeg er meg, og sånn er det. Den holdningen unner jeg deg. Det utstråler så utrolig mye mer selvtillit enn du aner. Og en slags naturlig kulhet som ikke lar seg kopiere.
Og jeg digger humoren din, altså virkelig! Noen ganger kan du si ting som er så grovt og avskyelig at jeg må gå meg en tur. Gjerne mens jeg ler så jeg tisser på meg.
Og du er en helt fantatisk mor for barna våre. Bedre mor enn jeg er far. Men dette skulle jo ikke være en sånn type innlegg, så la oss gå rett til gaven.
For jeg sa vel at jeg ikke hadde kjøpt noe til deg, men det er en sannhet med modifikasjoner.
For jeg vet at på en dag som denne kunne du kanskje mest av alt tenkt deg noen timer på sofaen alene med en liten tekopp og ro i huset. Kanskje et moteblad, kanskje et fotbad, men ikke så mye mer. Et sårt etterlengtet hvileskjær for en småbarnsmor på konstant stormende sjø.
Men som jeg sa, vi er jo ikke sånne folk.
Så derfor har jeg fikset gratis inngang til deg i dag.
For en 3-timers “behandling”…
På lekeland.
Kos deg 😉
Også ja, sånn helt på tampen, siden det er valentines og morsdag og alt.
Og siden jeg faktisk mener det av hele mitt hjerte.
Jeg elsker deg, Christina <3
/ Lykke til i ballrommet 😉
Sjekk ut –> Kona til (bloggen til Christina)
