En uke siden “Idas” historie – Hva nå?

Det har nå gått en uke siden jeg postet ”Evig arr på sjelen”, innlegget som fortalte ”Idas” historie og rørte en hel nasjon.

Responsen blåste av meg hatten og midt oppi alt det triste var det både rørende og fantastisk å se alt engasjementet og kjærligheten fra dere lesere. Rundt en halv million lesere har vært innom saken, og både på mail og facebook har det haglet inn så mange kommentarer og støtteerklæringer at macen nesten kræsjet. Men det var også mange som brukte Idas historie til å ta bladet for munnen og fortelle sin egen, hjerteskjærende historie. Og det var så utrolig trist å lese historie på historie som fortalte om ødelagte sjeler og istykkerreven barndom.

Nå har det gått en uke og jeg har endelig fått hodet over vannet igjen. Jeg har snakket med ”Ida”, jobbet meg gjennom henvendelser og svart på alle mailer. Stormen har lagt seg, og her står jeg med et hode fullt av store tanker og det uhåndgripelige spørsmålet: Hva gjør jeg nå?

 

Photo of a sick teddy bear with a blue bandage in bed

 

For jeg må gjøre noe. I utgangspunktet tenkte jeg ikke så mye mer over saken da jeg postet Idas historie, annet enn at den historien måtte ut. Men i kjølvannet av alt som har skjedd, alle tankene jeg har gjort meg, all den hjertevarmende responsen og de hjerteskjærende historiene, har jeg innsett at det ikke lar seg gjøre å bare bevege seg videre fra dette. For ”Idas historie” er dessverre ikke unik, dette foregår over landet, hver eneste dag. Akkurat nå. Tenk på det! Fy faen!

Og ikke søren om jeg bare kan gå videre i livet uten å vite at jeg har gjort en skikkelig innsats for å gjøre en forskjell. Med ”Idas historie” vet jeg at vi allerede har gjort en slags forskjell, men det som egentlig bare var tenkt som et én-gangsinitiativ har så absolutt blitt starten på noe mye større.

Spørsmålet er bare: Hva og hvordan? Det har jeg tenkt mye på. Jeg ønsker å jobbe videre med denne tematikken, for dette med vold og seksuelle overgrep mot barn må vi faktisk få en slutt på. Jeg kan ikke stå passivt på sidelinjen og se bort i stillhet, vel vitende om at dette foregår hele tiden, over hele landet, uten at jeg i hvert fall har gjort mitt beste for å gjøre en forskjell.

Jeg vet bare ikke hvordan jeg best kan bruke min stemme til dette. Jeg ønsker absolutt ikke at dette skal bli en overgrepsblogg, for denne bloggen skal og vil alltid først og fremst være en jovial kosekrok der de som vil, kan komme innom for et hvileskjær i hverdagen. Men nå som jeg har sett den mørke siden, kan jeg ikke heller bare late som ingenting. Og i denne sofakroken vår må vi også kunne prate om vanskelige ting. Det er vår jobb som foreldre og voksne – det er vårt samfunnsansvar å hjelpe.

Spørsmålet er bare hvordan. Hvordan skal jeg best angripe dette? Jeg ønsker ikke å gjøre det til politisk raljering eller starte kronerulling for et veldedig formål, men å bruke min stemme på best mulig måte.

Jeg kommer nok enda til å bruke litt tid på å finne riktig måte å angripe dette store og veldig vanskelige temaet på, men hvis noen av dere har tips eller råd som kan hjelpe meg med dette, så blir jeg VELDIG glad for innspill i kommentarfeltet!

Er det faktisk best å fri til politikerne eller kjøre i gang kronerulling? Bør jeg starte egen stiftelse? Dele flere historier? Oppsøke et krisesenter?

Kanskje du jobber med dette? Kanskje du har opplevd lignende og har tanker om hva man kan gjøre for å hjelpe andre? Jeg har som sagt ingen erfaring med dette, jeg har bare to små barn, en stor blogg og et intenst ønske om å hjelpe så mange som mulig på best mulig måte.

For med all kjærligheten dere har vist, kan ikke dette være slutten på historien – men starten.

 


 

/ På forhånd, tusen takk for all mulig hjelp! <3

Les også: Evig arr på sjelen (Idas historie)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

    1. Heisann der – for eg utrolig koselig blogg, eg hadde faktisk ikke sett den før – så eg brukte litt tid på og lese her inne nå .. og likte godt bloggen din, åpen ærlig og interesang 🙂 så nå gleder meg allerede til og komme tilbake på besøk 🙂 ønsker deg og dine en fin uke videre 🙂

    2. Hei du! Så utrolig hyggelig å høre, og velkommen skal du være 🙂
      Et godt tidspunkt å ramle innom bloggen, for med denne saken skjer det mye spennende her. Og for å veie opp alt alvoret blir det endel fjasete videoer også, så da burde det være litt blandet drops å ta tak i.
      / Ha en fjong dag 🙂

    3. Hei Pappahjerte! Jeg har også Vært utsatt, jeg har fått mye hjelp på støttesenterene som finnes overalt I hele landet! Det viktigste man kan Gjøre er å snakke om det og ikke la overgrep være Tabu! Kjære Ida tenk at med din historie så er det mange som har turt om fortelle om sin historie som ikke hadde turt å snakke om det og kanskje alltid tiet om det.. jo flere som tør å åpne seg og fortelle sin historie jo mindre TABU blir det rundt temaet 💖

    4. Hva med å kontakte Stine-Sofies stiftelse? De jobber med dette temaet, og har sikkert konkrete og gode tips til hvordan du kan bidra. Du har en fantastisk plattform som når mange mennesker som er i kontakt med barn. Vi må alle forstå at dette skjer, og hvordan hver og en av oss kan hjelpe et barn som må bli sett. “Du ser det ikke før du tror det”.

    5. Fantastisk flott at du som blogger bruker din unike posisjon til å belyse et så viktig og hjerteknusende tema!! Anbefaler deg å sjekke ut Stine Sofie stiftelsen og deres nyåpnede Stine Sofie-senteret, som er et av verdens første senter med fokus på offeromsorg for barn og forebygging. Stine Sofie stiftelsen har også mange tips til hvordan man kan forebygge/snakke med barn i tillegg til at de tilbyr kurs for ansatte i skole/barnehage osv. En fantastisk organisasjon som bør komme mer i fokus. Du vil for alltid ha en stjerne hos meg pgr av ditt ønske om å bruke plattformen her til å sette fokus på noe som er så grusomt. Vi må gjøre alt vi kan.

    6. Hei!
      Du kan jo gjerne “reklamere” for noen av de stiftelsene som allerede fins? http://stinesofiesstiftelse.no/index.php er en stiftelse som er opprettet av moren til en av de som døde i Baneheia i Kristiansand. Hun bestemte seg for å dedikere livet sitt for å hjelpe andre etter det 🙂 Har ikke noe personlig forhold til det selv, men kunne godt tenkt meg å lære mer om det. Bloggen din er en fin kanal, som jeg uansett leser.

    7. Skulle bare ønske det var en lett løsning. Jeg tenker at det viktigste er å fjerne tabu og skam. Og kunne tørre å snakke om det så de som har opplevd det slipper å gå å bære alt det vonde inni seg helt alene. Og så opplysning. Til barn. Og på en god måte kunne opplyse barn om at kroppen deres er bare deres. Og Gjøre det lettere for dem som blir utsatt å tørre å si noe med en gang. Veldig vanskelig. Jeg skulle ønske at noen hadde plukket det opp den gangen det pågikk for meg. At noen kunne snakket med meg da. Alle de årene jeg gikk å bar på det alene rakk å Gjøre stor skade på meg. Problemet med forebygging er at da må man ut til alle. Og spørsmålet er om det skaper mer frykt enn å føre noe positivt med seg.

    8. Liker å lese bloggen din. Også når du er mer i det alvorlige hjørnet! Hvis jeg var deg og hadde innflytelse og mulighet til å sette fokus på dette ville jeg absolutt gjort det. Del flere innlegg. Lag en underskriftskampanje for å gi strengere straffer? Jeg som lærer tror det aller aller beste ville vært om du samlet sammen en god gjeng engasjerte mennesker. Det kan være noen som vil dele sin historie? Dere burde dratt rundt på skolene og rett og slett tatt en prat med ungene. Holdt foredrag og få noen som kan gi et bilde på hva som er greit og ikke til å snakke. Fortelle ungene at det faktisk ikke er sånn at de ikke kan fortelle lærere/andre de stoler på om de blir utsatt for noe. Ja vi skal skjerme ungene, men selv om de er unge har de godt av å høre slikt! Det hjelper de som blir misbrukt mer enn de som må høre om dette en gang på skolen. Barnehagen burde også ha det som tema men med fagpersoner som vet hvordan de skal snakke med barn. Kan du samle inn penger til dette og samarbeide med noen? Sikkert mange frivillige som er villige til å samle inn på dører osv. for at du skal kunne gjøre noe slikt (kan alltids kalle det et prosjekt?) Jeg melder meg ! 👍🏻 Hilsen Tjøllingjente!

    9. Fantastisk flott at du engasjerer deg. Det er viktig å snakke om det.
      Jeg har selv vært i den situasjonen og fått god hjelp fra støttesenter mot incest.
      I dag er jeg blitt voksen (litt over 30),fått min egen lille familie og jeg har det bra.
      Men krevde masse hjelp og gode folk rundt meg.
      At du vil fortsette å gjøre en innsats varmer mitt ♡

    10. I gjennomsnitt tar det 17,5 år fra overgrepet eller overgrepene skjedde til man tør å BEGYNNE å fortelle om det. 17,5 år! Det sier mye om skammen som ligger der, synes jeg, og særlig for gutter. Det er mye stigma og mange myter rundt seksuelle overgrep som jeg tror det er viktig å stikke hull på. Særlig myten om at barn er mindre troverdige enn voksne. Forskning viser at hvis barn i det hele tatt forteller om overgrep ( og de fleste forteller ikke for alt i verden), underrapporterer de hendelser. De pynter på virkeligheten.
      Du ser det ikke før du tror det! Vi må tro at dette faktisk kan skje, og at det skjer mange, hele tiden.
      Å øke kunnskapen om seksuelle overgrep for folk flest tror jeg er et sted å begynne. også må ikke vi voksne være så redd for å snakke åpent og ærlig om det. Hvis ikke vi tør å snakke om det på en direkte måte, hvordan skal vi kunne forvente at barna skal fortelle oss at mamma eller pappa, tante eller onkel, utsetter dem for seksuelle overgrep?

    11. Hei hei. Jeg synes også bloggen din er veldig fin som den er, men jeg skjønner veldig godt at du vil fortsette. Nå har ikke jeg så mange gode råd, men det var en liten ting som slo meg: kan du ikke opprette en egen blogg om saken/sakene? Jeg tenker bare at det er en måte å sette seg ordentlig inn i problemstillingen på, det får kanskje tankene til å rulle videre, parallelt?
      Ja, det var den første tanken som falt inn i hode på meg:)
      Lykke til og ha en super dag videre.

    12. Hei. Jeg ville starta der Ida mener hun ikke ble hørt, hos foreldre og skole. Det kan være vanskelig å starte med foreldre, men man når foreldre gjennom skolen. Fortell dem hvilke tegn Ida (og andre) viste når de gjennomgikk dette, fortell dem at de kan ikke bare spørre en gang og godta ett nei. De må lære seg å bruke følelser, spørre barna om det er noe, om det er noen som har gjort dem noe vondt, om noen har tatt på dem. Rett og slett “presse” barna til de sprekker, og forteller. Når de først har kommet så langt må de finne ut hva de skal gjøre. Er det foreldrene som gjør noe må barnevernet involveres, er det elev(er) på skolen som gjør det må skolen og foreldrene gjøre noe, og er det en lærer (jeg vet om en lærer som mobber, og det finnes nok de som gjør verre) så må skolestyret involveres, og selvfølgelig noen som kan hjelpe barna å takle ett slikt traume. Det må fokuseres både på mobbing og overgrep, for det verste er når de kombineres.
      Den verste historien jeg har hørt er ei jente som i 2. klasse(!!) ble mobbet av sine klassekamerater. De sa til henne at de skulle slutte å mobbe henne hvis de fikk ha sex med henne, og det sier seg selv at du er hardt mobbet når du går med på noe slikt. Så de voldtok henne, ja hun gikk med på det men hadde ikke lyst, og mobbingen holdt opp… i to uker. Etter det begynte de igjen og mobbingen fortsatte resten av barne- og ungdomsskolen, noe som ga henne problemer senere. Heldigvis var det ingen som forgrep seg på henne mer, men det var ille nok det som skjedde! Hun fikk til slutt nok mot til å si det til sine nærmeste venninner, og sin mor, noe som gjorde at venninnene og moren hadde mer forståelse for henne og hennes oppførsel, men det skulle fortsatt vært avdekket da det skjedde, og ikke 10 år etterpå. Slike avsløringer kommer ikke til å skje med mindre skolene begynner å fokusere riktig og tar slikt seriøst, så hadde jeg vært deg hadde jeg startet der, for da når du tak i foreldre, lærere og de fleste voksenpersoner og barn som utgjør hverdagen til ett barn. I verste fall burde også barnehagen involveres og informeres, når slike ting starter så tidlig som i 4-års-alderen.

    13. En ting til. Skolen min arrangerte visning og besøk av hovedpersonen i denne filmen: https://tv.nrk.no/program/kmte30000414/voldtatt
      Jeg kunne dessverre ikke være der, men hadde lyst. Jeg har ikke sett filmen men det skal jeg, men jeg forstår det sånn at den handler om hvordan hjelpeapparatet fungerer, at legevakta rådet henne til ikke å anmelde og lignende. Jeg har som sagt ikke sett filmen, men kanskje du her kan få tips til hvordan du skal gå fram eller hvor du skal starte?
      Når jeg først er i gang med å dele slikt vil jeg også anbefale deg å se Idas dagbok: http://www.nrk.no/dokumentar/xl/_-jeg-kutta-meg-til-blods-for-a-overleve-1.12590444
      Filmen ligger i sin helhet øverst i artikkelen. Den handler ikke om mobbing eller overgrep, men handler om hvordan en persons som sliter sitt liv er der og da i vanskelige situasjoner. Ida filmet seg selv mens hun tenkte høyt, noe som gjør at vi kanskje kan forstå hvordan personer med problemer har det. Filmen forteller ingenting om bakgrunnen eller fortiden til Ida, men forteller hvordan hun har det, ser på seg selv, syns, fra gode tider til de verste hvor hun skader seg selv. Filmen ble vist på skolen, og regissøren var der for å svare på spørsmål. Filmen satte en støkk i meg, og spesielt noe hun sier om en trekant (uten at jeg skal avsløre for mye) fikk meg til å forstå at personer med så sterke psykiske problemer ser og tenker på en måte jeg ikke en gang kan forestille meg. Jeg vil også tro at noen med “Ida”s bakgrunn kan ende opp med slike psykiske problemer, om de ikke får hjelp.
      Den øverste filmen er mest relevant, men den har jeg ikke sett, og den nederste har jeg sett, og psykiske problemer og rus er noe jeg også syns det bør fokuseres på i lik linje med voldtekt og mobbing.

    14. Hei. Fantastisk at du vil gjøre mer! Gjør en forskjell. Om alle gjør litt hver tror jeg vi kan utrette MYE! ☺️ Hva med videre utdannelse? Selv er jeg i gang med utdanning innen spes.ped og vil videre ta videre utdanning innen barne psykiatri, med fokus på vold,stress og traumer. På denne måten tror jeg at jeg vil være i stand til å tidlig avdekke se faresignalene ved overgrep og mishandling tidlig og kunne gripe inn. Barnehage/skole trenger mer midler til utdanning og et større tverrfaglig miljø- så kanskje en underskriftskampanje eller skrik til politikerene ikke ville være så dumt ☺️

    15. Jeg tenker som fler andre her: Får bort skammen. Eksponere temate, fjerne tabuer. Og spesielt dette med at den som er utsatt føler det er dens egen skyld, og at overgriper faktisk er den som pålegger en skylden. Dette er kunnskap som er viktig for folk rundt å vite, for ellers vil ikke den usatte si så mye, selv om de rundt forstår at det er noe.
      Jeg tenker som så, at dersom de som skal hjelpe faktisk begynner med å bearbeide skam og skyld hos dem som er utsatt – i stedenfor å gå rett i en “overgrepsdialog”. For det er den verste kneiken. Så dette mener jeg bør rettes mot barnehager og skoler.
      Ja, jeg har vært utsatt selv – og i løpet av årene har jeg vært på “begge sider”: Både som “knust offer” som prøvde selvmord, og i senere tid med å hjelpe andre på incestsenteret i Bergen. Og ser gang på gang at “med det samme” skammen og skylden blir “plassert der den hører hjemme”, så er selve overgrepstiden enklere å “komme inn til” og å bearbeide.
      Bare noen strøtanker herfra 🙂

    16. Foreldreutvalget kan samle inn penger og bestille foredrag fra Stine Sofie stiftelsen, for store barnsavd hvert år. Der vil en proff prate med barna + gjøre de ansatte/foreldrene trygge på hvordan håndtere og hvilke tegn de kan se etter

    17. Hei, barne og ungdomsarbeider her som også videre studerer meg om barn med spesielle behov, jobber en del med dette nå, mange barnehager og skoler får nå kurs i noe som heter jeg er meg, sette deg litt inn i hva det går ut på og skrive litt om at vi som foreldre bør lære litt om dette?

    18. Gå sammen med de største bloggerne i Norge, og lag en kampanje. Det er ikke lenge siden brystkreft og prostatakreft var tabu..

    19. I et slikt tema er enkeltsaker nesten viktigere enn det store bildet, synes jeg… Å bruke politikk og store ord, organisasjoner og hele kaka er jo flott det. Men tenk om jeg kan hjelpe et eneste barn ut av helvete. Tenk hvor mye det betyr for det barnet, heller en store organisasjoner som skal hjelpe i etterkant? Og får å få til det tenker jeg ofte på hvor viktig det er å se signalene. Ikke at man skal lete etter dem, men vite hva man skal reagere på.
      . Jeg er førskolelærer og har vært på litt kursing, men føler det er så langt i fra nok. Og som Ida skrev, hun hadde jo hylt ut og sagt fra så sterkt så mange ganger, men ingen forsto. Så det jeg ønsker at du kan gjøre med bloggen din, uten å ødelegge kosekroken ved den, er å møte noen som jobber med nettopp dette og gi oss et innlegg på hva vi skal se etter. Hva skal mannen i gata reagere på? Hvilken adferd bør reise røde flagg, og hvordan kan vi hjelpe? Hvordan komme i kontakt med de rette instansene når vi er bekymret? For jeg tror mange kvier seg for å gjøre noe, fordi det oppleves vanskelig og omfattende. Barnevernet er i mange kretser den store stygge ulven, og den må ufarliggjøres. Jeg har mye følelser for dette og synes det er fantastisk at du med din stemme vil få dette fram i lyset igjen. Tusen takk!

    20. Har fått en rar situasjon her i heimen. Tenker mye. Kjenner jeg blir aktivert oppi hodet mitt.
      Alt dette overgrepssnakket og skrivingen har gjort det vanskelig for meg å gå inn på bloggen.
      Jeg blir satt ut. Bloggen har på en måte vært fristedet mitt. Der jeg har ledd og kjent at jeg har kost meg.
      Men nå er fokuset overgrep mot barn. Jeg er altså en av disse ungene. Jeg er stor nå. Men det er så forbannet sårt. Som å rive skorpen av ett sår. Godt du kjenner på engasjement , men jeg blir så jævlig sliten av det.
      Ønsker alt alt godt for deg og dere.
      Hilsen Lene

    21. Kanskje skrevet et innlegg om “typiske kjennetegn” på slike saker – for å minne vanlige mennesker på hva vi skal se etter. Og også hva de i så fall skal gjøre (slike som læreren til “Ida” som kan gjøre noe!). For eksempel: Når skal man sende bekymringsmelding til barnevernet, og hvordan gjør man det?
      Slike ting er det ikke alle som vet, så kunnskapsformidling tror jeg kan gjøre mye forskjell!

    22. Hei! Kjempeviktig tema, og supert at du tar det opp selv om det er ubehagelig og vanskelig. Man må få høre om ting som dette for å faktisk vite at de foregår. Ansatte I barnehager og skoler, barnevern, leger, sykehus – ja alle som jobber med barn og familier må vite hva de skal se etter, og at dette faktisk er noe som skjer ofte, for å kunne gjøre noe med det. Men, jeg tenker det viktigste er å snakke med barn om kropp og seksualitet (vonde og gode berøringer, hva som er lov og ikke, at bare barnet bestemmer over sin egen kropp, hvordan barn blir laget, at voksne har sex – ikke barn og så videre). Forskning viser at barn som har denne kunnskapen I tidlig alder også i tidligere alder forteller om seksuelle overgrep og vold. Du kan bidra ved å sette lys på dette, finne tips og dele erfaringer om hvordan man kan prate med barna, og rett og slett være med på at disse temaene ikke får være tabubelagte.

    23. Jeg tror at om du starter i gang noe, om du for eksempel tar kontakt med en stiftelse eller starter din egen. Så tror jeg at du kan være en viktig rolle i å få andre med. Du når ut til så mange, og du når ikke bare ut til 14 åringer som liker sminke. Du når ut til mange mennesker som har mulighet til å hjelpe! Hadde jeg visst hva jeg kunne gjort, ville jeg gjerne vært med på et prosjekt om dette. Jeg vil også være med å hjelpe å bidra, men jeg sliter med det samme spørsmålet, hvordan? Så kanskje din stemme kan brukes til å nå ut til mennesker og fortelle hvordan vi også kan hjelpe?
      Utrolig bra initiativ! Jeg blir varm inni meg av at det finnes så mange gode mennesker. Det er en god tanke og godt å vite når en også vet hvor mye fælt som foregår i bare lille Norge..

    24. Hei! Ser det er flere som nevner det, men Ada Sofie Austegard gjør en helt fantastisk jobb med Stine Sofie stiftelsen. Jeg ville absolutt kontakte henne og spurt om hva man eventuelt kan gjør for å hjelpe. Uansett er dette et utrulig viktig tema som må komme enda mer frem i søkelyset sånn at vi alle bli mer obs når vi ser barn som vi blir bekymret over.

    25. Hva med å skrive litt på bloggen om hvordan man kan ta opp et slikt vanskelig tema med små barn. Er så viktig, men er også vanskelig som foreldre å vite hvordan man skal snakke om det uten å skremme barna altfor mye.. Men det hadde vært så greit med noen konkrete tips om hvordan man kan gå fram med en slik samtale. Det kan jo i bunn og grunn være med på å forebygge slike forferdelige hendelser. Barna våre er jo det mest dyrebare vi har💖

    26. Hei! Takk igen for at du har satt lys på “ida”s ,og alle andre seksualovergrepsofre’s historier! Dette er så viktig at ikke blir tabubelagt så jeg har alltid ønsket at en blogger med mange lesere skulle dele en slik historie, og d ble du, og du gjorde d på en så bra måte, du og “ida”! Takker også for innleget med advarseln først… det kanskje mange ikke tenker på er at de som selv er utsatt for overergrep kan få kraftige reakjoner på å lese slikt og heller vil lese bare komentarene, det håper jeg det var mange av oss som gjorde ( ja jeg skriver OSS), det var godt å lese all støtten og se alt engasjementetrundt dette! Jeg har endelig fått rett hjelp til å bearbeide og derfor turte jeg å lese! Så til spørsmålet ditt, hva skal du gjøre nå? Vel jeg har noen tips til deg som du kanskje kan få til noe ut av! Det er en facebookside som heter Landsforeningen mot seksuelle overgrep, de har mye fine innlegg der, jeg har sett at de jobber med en del underskriftskampanjer og opplysnigsarbeid til mennesker som jobber med barn,kanskje du kunne kontaktet dem? De har ikke så mange følgere som de kansje burde hatt i den viktige jobben de gjør! Jeg ser også at flere nevner Stine Sofies stiftelse, kanskje du på en eller annen måte kunne hjulpet dem med å presse politikerene til å gjøre noe med de latterlig lave strafferammene til de som blir dømt for overgrep, en ting er jo att straffen ofte blir latterlig lav med tanke på konsekvensene for ofrene, en annen ting er at terskelen for å melde fra om overgrepet blir lavere for gutten/jenta eller andre i rundt offeret også hvis de vet at overgriperen blir strengt straffet. ( bare noen tanker fra meg)! Et annet forslag er å ordne i stand et fakkeltog/ lys-akjon til støtte for overgrepsutsatte å som protest mot overgrep, både for å sette dette temaet på politikernes dagsordre, vise at det er et engasjement i rundt dette ,og å vise for alle som sitter med denne forferdelige ufrivillige bagasjen at VI BRYR oss og VI SER og vi tenner et lys for en bedre fremtid for dem og alle barn! Dette ble langt, og rotete, og det beklager jeg, er bare veldig engasjert og må skrive fort,( før jeg ombestemmer meg)! Uansett hva du gjør eller ikkje gjør med dette temaet, så vit at du mest trolig allerede har gjort mye..med å åpne øynene til mange voksne, slik at flere barn blir sett, du har vært med å sette i gang samtaler og tanker, og skremt bort mye skam å tabu, og det er viktig det! Så takk igjen… m vennlig hilsen Astrid (nå må jeg bare gå å kjempe meg litt gjennom noen somatiske reakjoner på atjeg har skrevet meningen min på nett, kanskje grine litt å, hvis jeg får d til)

    27. Røde kors har en kampanje gåend som kalles #jegerher. Kanskje du kan høre med dem?Jeg har selv tatt kontakt med dem for en stund tilbake for høre om hva jeg kan gjøre, men jeg har dessverre ikke hørt noe tilbake så vet ikke hvor aktuell denne kampanjen er for røde kors. Men kan hende de heller ønsker noen mer profilerte personer i kampanjen sin?
      Ellers kan du jo kontakte StineSofies-stiftelse. De vet jeg er seriøse.
      Ser flere her etterlyser hvilke tegn man skal se etter og hvordan prate med barna. Når det gjelder tegn er jo dette ganske sammensatt. og barn utagerer på ulike måter. Det finnes mange tegn på at et barn er utsatt for overgrep, men disse tegnene kan også implisere andre ting. Og ved å lage en liste kan man unngå å ta med noen tegn som er like viktige som andre. Men det er viktig å bry seg, og det er viktig å vise barnet at du ser barnet. Man får ofte en følelse om et barn ikke har det bra, og da er det viktig å bry seg uansett -uansett om barnet blir utsatt for overgrep eller kanskje mobbet på skolen eller at foreldrene skal skilles. Vi bør bli finkere til å bry oss om “naboungene”, selv om det handler om skikkelige alvorlige ting som overgrep.
      Og når det gjelder å prate med barna våre må man ta dette ut i fra alder og utgangspunktet, men et greit utgangspunkt er jo å snakke om kropp og seksualitet. F.eks få frem at det ikke er lov for andre skal ta på tissen/rumpen så frem noen ikke hjelper de med dobesøk og skal tørke dem ect.
      Men jeg syns det er bra at du brukte en persons livsfortelling i bloggen din, da gjør det overgrep mot barn mer virkelig, som du skjønner. Det er ikke bare ord, det er ikke bare et tall, men en faktisk hendelse med personens erfaringer og følelser. Jeg tror det rører føere mennesker på en annen måte enn “bare” f.eks tall eller generelle hendelser.
      Og som jeg skrev i en tidligere kommentar så er overgrep mot barn noe media tar opp innmellom, og da kommer det store lovnader fra politikere og andre, men så blir det glemt før neste “periode”. Så da ble jeg så glad når jeg leste nå at du faktisk ikke bare legger saken død, men ønsker å fortsette med dette arbeidet 🙂 Hurra for deg!

    28. Ville tatt kontakt med Stine Sofie – stiftelsen. Kansje du kunne fått til et samarbeid med de nå som det blir laget senter for voldsutsatte og overgrepsutsatte barn. Har pratet med Ada Sofie flere ganger ettersom jeg har arbeidet for en veldedig butikk som samler inn penger for Stine sofie-stiftelsen. Og Ada er virkelig en flink kvinne som har stor gjennomslagskraft og som har påvirket regjeringen og stortinget i flere saker.
      Så tror nok det lureste kansje er å ta kontakt der for mer informasjon om hvordan du kan hjelpe til videre 🙂

    29. Ada Sofie, mor til Stine Sofie fra barneheia drapene, er riktig person å ta kontakt med. Jeg var på en konferanse med henne en gang (som barnehagetante) og hun gidde et utrolig godt tips. Det var slik: Alle barnehager og skoler bør dele barna opp enkeltvis eller i grupper (kommer an på alder) og fortelle at det ikke er greit at andre tar på underlivet deres og at det heller ikke er greit at barna tar på voksnes underliv. Eksempelet på hva som kan skje er at ene gutten/jenta i gruppa kan si “men onkel gjør jo det med meg” etc. Det er som Ida skriver, om noen hadde spurt hadde jeg svart.
      Det trenger ikke være noe seksualundervisning men gjerne forklaring med dukker/bilder at tukling ikke er lov. Jeg bare sier det: Ring Stine Sofie stiftelsen.
      P.S.
      Kjære Ida. Jeg er utrolig rørt av din historie. Helt siden Pappahjertet delte den for en uke side har den tunget mitt hjerte. Når jeg leser dette du har opplevd og at du sier det finnes så mange flere som opplever det samme som deg er min umiddelbare reaksjon og beskytte mine egne barn ( denne uken har jeg mistenkt alle rundt meg for barnemishandling), jeg har snakket med min eldste sønn (snart fire) om at det ikke er greit at noen tar på han og at han ikke har lov å ta på noen. Den neste reaksjonen min er at jeg ønsker å redde ALLE barn som har det som du hadde det. Min tredje reaksjon er at jeg blir fryktelig sint, og at det burde være livstid for barne overgrep.
      Hold deg sterk Ida, for idet du delte din historie kjempet du et stort tak for alle.

    30. Hei pappahjerte.
      Takk for fin blogg!
      Jeg har aldri opplevd overgrep selv, så jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det føles. Men fikk helt vondt i hjertet av å lese om Ida, og synes det var utrolig modig og flott at du deler din historie. Jeg har noen tanker om hva som kanskje kan bidra til noe hensiktsmessig rundt dette. Det første jeg tenker er at tiltakene kan deles inn i to kategorier, der det ene er forebyggende arbeid, og det andre er brannslokking. Begge deler er viktig. De som har opplevd det må få god oppfølging og jeg er eng med andre her om at vi må snakke, snakke og snakke så det ikke blir tabu. Som forebyggende tenker jeg at det også hjelper å snakke, og informere barn og voksne om hva de skal være obs på, så godt man kan.
      Og en annen ting i sammenheng med forebyggende.
      Hva gjør en overgriper til en overgriper? Det kan være mange grunner, men det er alltid psykisk ubalanse som ligger bak. Syke mennesker gjør slikt. Ganske mange av de barna som blir utsatt for overgrep i dag, blir overgripere i fremtiden. Det er vondt men sant. Tar vi bedre vare på barna våre blir det færre overgripere og det blir færre overgrep. Jeg er opptatt av å menneskeliggjøre alle parter, både offer og overgriper. Tror ikke strengere straffer er svaret, men det er min mening. Og overgrep skal absolutt ikke aksepteres, på noe som helst måte. Dette er en kompleks problematikk, og håper vi finner gode løsninger fremover som vil gjøre at slike ting skjer sjeldnere og sjeldnere. Igjen, takk for fin blogg, stå på videre!

    31. Hei!
      Ser mange her sier du kan skrive om tegn å se etter hos barn som er utsatt for overgrep. Like viktig tenker jeg det er om du skriver et innlegg om hvordan vi snakker med barna våre om dette. Vi kan nok ikke forhindre det første overgrepet, sies det, men vi kan forhindre det andre. Barn som kan noe om kropp og seksualitet forstår at overgrep er galt, -og forteller om det. Vi må snakke med barna våre om lovlige og ulovlige berøringer, og om gode og vonde hemmeligheter. Vonde hemmeligheter telles ikke! De skal fortelles til noen. Anbefaler boka “Si det til noen”, av Margrete Viede Aasland.
      Mvh barnehagelærer

    32. Hei, grusomt tema som fortjener oppmerksomhet.
      En kollega av meg fortalte om en artikkel hun hadde lest. Om en mor som praktiserte det at dersom barna hennes sa nei så stoppet hun med det som gjorde at barna sa nei. Dt kunne være kiling i en lek, sussing, tulling etc. Selvom barna faktisk ikke ville at hun skulle slutte. Da lærte barna at nei er nei. I mitt hjem har dette ført til at jeg ikke får susse på unga som JEG vil. Det jeg vil frem til er egentlig et spm, presser vi foreldre barna våre til å akseptere at voksne kan gjøre som de vil? Jeg kan enkelt tvangskose ungene mine med kune kjærlighet som mål, men lærer dt ungene å akseptere at voksne kan gjøre som de vil?
      Jeg etterlyser også hvordan barna oppfører seg når de opplever overgrep.
      Jeg har to små gutter og har fullstendig og totalt panikk for at noe skal skje med de.ganske slitsom!

    33. Jeg vet ikke om dette er helt på jordet, men føler at det kanskje vil gi mening. Ser at mange nevner opplysning rundt temaet, slik at voksne blir mer obs på faretegn. Dette er jo en vanskelig problematikk, men jeg tror faktisk at barn har godt av litt opplysning også. Det er jo forståelig at det ikke er et første ønske for foreldre å snakke med små barn om overgrep, men det kan kanskje løses at det istedet ble opplyst om det igjennom skolen. Slik at barn får vite at det ikke er greit at noen tar på dem uten deres samtykke, og at hvis slikt skjer, så må de ikke være redd for å si ifra til en voksen. Vet ikke om det er en løsning, men føler det er riktig

    34. Hærregud ….. Ser at noen sier at overgripere er syke, at de er i psykisk ubalanse . Kjære vene for all del ikke sykeliggjør overgripere. For syke folk vet ikke hva de gjør , de er unnskyldte , de slipper å ta ansvar.
      Fy fan altså, ansvarliggjør overgripere. De er noen jævla svin som skal ansvarliggjøres. Er de syke blir de fritatt for straff .
      Tenk å si til ett barn , du er voldtatt av denne personen pga at personen er syk.
      I det siste har det vært en del fæle overgrepshistorier på nyhetene der små babyer er blitt voldtatt og utsatt for vold.
      Er det ikke ondskap som skjer. Rein ondskap.
      Vet i fengsler er overgripere de laveste i rangen , det er lynsjesteming rundt dem . Måtte de brenne i hælvete .
      Jeg så nettopp en serie der pedofile norskemenn kjøper unger i utlandet, små barn de får levert på hotellrommet når de er på ferie. Feks på Filipinene, Thailand . Alle skulle sett disse seriene. Tror engasjement hadde eksplodert.
      Kjenner jeg blir så sint og så oppgitt. Som mann , far og ektefelle så raser jeg imot dette.

    35. Hurra!
      Endelig en manns reaksjon .
      Kom igjen guttaboys. Har ikke dere meninger om dette. Dere er jo faren til barna som skal beskyttes.
      Hvordan snakker gutta med ungene sine.

    36. Start pappahjerte stiftelse 🙂 Forferdelige greier det her.. Får helt frysninger.. Grøss! Håper alt det beste for Ida!

    37. Hei Pappahjerte. Jeg kommenterte på ditt innlegg med Ida, og er en av de mange som går rundt med en skam som sitter langt inne i sjelen min. Du lurer på hva du skal gjøre med alt dette, og da har jeg kanskje en liten pekkepinn. Jeg har aldri klart å fullføre det som kalles Traume Behandling som det offentlig helsevesen tilbyr, men jeg har derimot funnet min egen måte å holde demonene og minnene i sjakk på. Jeg foreleser på Høyskolen som er i nærheten av der jeg bor. Nå har jo ikke du noen personlig erfaring med dette temaet, men du har en veldig god og stor innsikt i det å får det frem gjennom medier, samt at du innehar en plattform som er akkurat dette. Så hva med å bringe videre det du har lest og erfart gjennom dette til skole elever og helsepersonel for å lære de litt om hvordan vi som har vært utsatt for dette kommuniserer og tenker. Vet at helsepersonel ikke er opplært i dette og at medier som blogger er vår nye infokanal. Inspirer det offentlige til å ta steget inn i din form for plattform, gi dem innsikt og forståelse for hvor verdifullt dette kan være for de som har opplevd noe slikt. For fordi om dette ikke er en “fullverdig” behandling, så er det et stort steg i riktig retning mot det å få ut skammen og få fortalt sin historie uten at noen ser dem i øynene.. Men det er viktig at du tar med deg dette tipset. Vi som har opplevd dette vi bærer skammen med oss som om det skulle vært vår feil, og vi er redde for at når vi ser noen i øynene så kan de se vår sårbarhet og våre hemmligheter. Husk dette er et veldig tabubelagt tema av samfunnet, og det er ekstremt vanskelig å få ut følelsene angående dette fordi at dette er minner og opplevelser som uansett hvor lenge det er siden det skjedde fortsatt føles som om de nettop har tatt plass. For meg så kan jeg den dag i dag kjenne den fysiske følelsen av overgrepene, jeg kan kjenne lukten av overgriperen og tempraturen som var i rommet og på en dårlig dag så gjenopplever jeg det igjen sekund for sekund. Dett er bare så du kan forstå hvor dypt forankret i vårt minne og kropp disse opplevelsene sitter, de er egentlig ikke minner lengre, de er en del av meg. Lykke til med dine tanker og refleksjoner om hva du skal gjøre med alt dette. Hvis det skulle være noe så kan du som administrator sikkert se min e-post adresse. Hilsen Snorre.

    38. Jeg regner med at flertallet av leserne på bloggen er kvinner siden 80% av svarene kommer fra oss! Savner litt engasjement fra menn på dette temaet.
      Jeg tenker også at det er en ide å samarbeide med feks Stine Sofies stiftelse. Få i gang et samarbeid, drive med opplysningsarbeid for skole og barnehage personell, det trenges tydeligvis. Også mammaer, pappaer og andre omsorgspersoner trenger kursing i hvordan å se disse barna.
      Hva med at du som far setter fokus på fedrene? Eller i samarbeid med andre foreldrebloggere får med en gruppe og lager en kampanje? Det trengs fokus og oppmerksomhet. Jeg selv var 15 år da Baneheiasaken i Kristiansand rullet over skjermene og satte en fryktelig støkk i oss. Men jeg husker det ble mye snakk om saken og temaet ble tatt opp på skolen vår, det ble advart både foreldre og elever, det ble et dagsaktuelt tema. Noe som er på tide at det blir igjen.

    39. Til Snorre . Takk for en sterk kommentar . Og jeg heier på deg.
      Så modig du er. Viktig at vi ser gutta også.
      Hilsen Lisa

    40. Hei du. Hva med å utvikle et slags undervisningsopplegg for lærere i barneskole, der det er obligatorisk å snakke med klassene hvert eneste år om at ingen har lov til å beføle kroppene osv. Jeg er selv lærer på barneskole og vet at statistisk sett så MÅ det være noen av barna våre som blir mishandlet. Men det går dessverre litt i glemmeboken og på bekostning av fag og undervisning. Skulle så gjerne ønske at dette var noe vi lærere MÅTTE ta en seriøs samtale med elevene om og at det var obligatorisk for dem å lære hva som er rett og galt når det gjelder kropp.

    41. Når ordene blir vanskelige, så er pennen en god venn..
      Et uskyldig barn
      du tilbydde trygghet,
      Fanget i din favn,
      Du var en stygghet.
      Din lukt, din puls
      dine klamme hender,
      Dere skjønner vel nå
      hvordan dette ender.
      Du rotet, du knuste
      Du voldtok mitt sinn.
      Hvorfor slapp de deg
      I det hele tatt inn.
      Så med et ødelagt sinn
      Og en voldtatt kropp
      Ble jeg så, sperret inn
      De sa at dette, må ta stopp
      Det er noe jeg aldri helt kan forstå
      Med hvordan denne verden er laget
      Hvorfor er det alltid de uskyldige og små
      Som ender opp med å være de som blir jaget..

    42. Under min utdanning som psykiatrisk sykepleier fikk vi se en film som for mange år tilbake ble vist til skolebarn, omdiskutert film sådan. Filmen er å finne på YouTube og heter “TRØBBEL”. I kjølvannet av at denne filmen ble vist uten foreldrenes samtykke, ble filmen ikke lenger vist på skolen -på tross av at det viste seg at barn som ikke hadde opplevd overgrep tik skade av filmen. Kanskje du kunne fått den filmen eller undervisning inn i skolesystemet igjen? Det hadde vertfall nådd ut til mange!!

    43. Evt kan du tipse leserne dine om filmen! 🙂 mange barn sto frem med en enorm byrde etter å ha sett denne..

    44. Så fint at du ønsker å hjelpe videre med dette temaet. Jeg har fått mye hjelp og støtte fra SMISO-sentrene (Støttesenter Mot Incest og Seksuelle Overgrep) og vet at mange av senterene sliter med å få økonomisk støtte fra kommunene, som de er helt avhengig av, siden det er et lavterskeltilbud så er det ikke en del av helsetjenesten. Men jobben de gjør er utrolig viktig! Der kan man komme på eget initiativ, slipper henvisninger osv, og man kan møte andre i samme situasjon og få egensamtaler. Det har vært en stor redning for meg.
      Så jeg tror det kommer til å hjelpe til mer dette kommer opp i dagen. Det er vanskelig å stå frem som overgrepsutsatt dersom overgrepene skjer i voksen alder. For en voksen som opplevde dette som barn er det enda vanskeligere fordi du blir hjernevasket til å tro at det er deg det er noe galt med. Hva med å få medias søkelys på dette? Til mer folk snakker om det til mer får kanskje kommunene opp øynene hvor utrolig viktig sånne tilbud er for oss som ikke føler oss normale eller lite verdt fra før. Det er et stort steg å gå til helsetjenesten med dette og jeg har ved flere anledninger opplevd å ikke bli trodd. På SMISO kan man bare være der å bli tryggere på seg selv og sin historie før man sakte begynner å prate om det. I helsetjenesten blir det spurt og det graves frem informasjon man ikke er komfortabel med å svare på. Da tar det bare lengre tid å gjøre dette igjen.

    45. Hei! Jeg jobber som allmennlærer for 1.-10. Trinn, og det som slår meg når jeg leser Ida’s historie, er at jeg skulle virkelig ønske det fantes et fag i lærerutdanningen som dreide seg om psykologi ifht. barn. Det mangler virkelig. Men, hva hjelper det, når overgreiperen finnes der ute.. hvorfor er mennesket skapt med så mye ondskap i seg? Det er helt forferdelig.. jeg har selv en liten datter, og hadde det skjedd noe slikt med henne, da hadde jeg nok gått ut av mitt gode skinn..Jeg håper du finner en god måte å bruke din stemme på. Dette er virkelig en viktig sak for alle barn i vårt lille land.

    46. Det er ingen fasit på hvordan dette temaet kan angripes, men det ligger nok både i politikken, skolering av mennesker som arbeider med barn, frivillige organisasjoner og ikke minst bevisstgjøring. Vi må bryte ned den barrieren vi har for å ta tak, og du står frem som et utrolig eksempel som tar på deg en sånn oppgave. Uansett hvordan du velger å gjøre dette tror jeg faktum at du i det hele tatt gjør noe utgjør en forskjell. Takk for at du bruker plattformen du har bygd på saker som ofte blir oversett.

    47. Hei! Synes bloggen din er utrolig morsom og underholdende, men nå løftet du den enda et hakk høyere på lista mi. Jeg jobber i barneverntjenesten og vet hvor vanskelig dette temaet er og hvor vanskelig det er å avdekke. Barn og unge som utsettes for vold og overgrep vil gjerne uttrykke det på en eller annen måte, og da er det viktig å vite hva man skal se etter. Men først og fremst må man tørre å tenke tanken på at det kan skje; med barnet i nabohuset, bestevennen til ditt eget barn, din egen nevø eller niese, og ditt eget barn. Du ser det ikke før du tror det – og du må tørre å spørre og tørre å få svaret. Incestsenteret i Vestfold er rundt på alle skoler, på foreldremøter og vil også inn i bhg for å prate om dette. De gjør en fantastisk jobb, og kan sikkert kontaktes når du nå er på søken etter hva du kan gjøre videre! Stå på, heier på deg! Kunnskap er makt! Barn og voksne trenger denne kunnskapen!!

    48. Hei Peter,
      Jeg jobber med Redd Barna sin nasjonale kampanje mot seksuelle overgrep mot barn, «Jeg er her», og nå gjennom hele 2015 har vi ønsket å øke folks kunnskap rundt i hele landet om hva seksuelle overgrep er og hvordan vi kan forebygge det. Dette arbeidet trengs å settes i system.
      På Redd Barna sin «Jeg er her»-nettside http://www.reddbarna.no/jegerher har vi lagd en verktøykasse som tar for seg alle arenaer der barn er, kommunen, skolen, barnehagen, fritidsarenaer, nett etc. Her har vi lagd en oppskrift på hvordan man går frem for å starte det viktige forebyggingsarbeidet der man bor. Hver enkelt kommune i Norge må ha en handlingsplan for dette temaet (det er få kommuner i Norge som har en spesifikk handlingsplan for dette temaet nå). Alle skoler og barnehager må ha beredskapsplaner. Voksne som jobber med barn må få kunnskap til å forebygge og avdekke, samt å snakke med barn. Barn og unge må få god informasjon om sine rettigheter og hva seksuelle overgrep er. Se mer her: http://www.reddbarna.no/jegerher/bli-med
      Vet du om din kommune har en handlingsplan og gir sine ansatte kunnskap om å forebygge og avdekke seksuelle overgrep mot barn? Har barnehagen en beredskapsplan og rutiner? Dette er spørsmål som alle kan stille der de bor og på alle arenaer der barn er.
      Kanskje kan du inspirere folk der ute til å finne ut av hvordan det ligger an med dette arbeidet i deres kommuner? Og inspirere folk til å utfordre ordføreren og ansvarspersoner i sine kommuner til å starte dette arbeidet? Spørre rektor, idrettslederen og barnehagestyreren ?
      Takk for at du løfter fram denne historien og setter dette temaet på dagsorden!
      Julie (som har kommentert litt lenger oppe her) ? jeg ser at du nevner «Jeg er her»-kampanjen. Det er jo da ikke Røde Kors, men Redd Barna sin kampanje. Så kanskje er det derfor du ikke har fått tak i oss. Hvis du ønsker å komme i kontakt, så send oss veldig gjerne en epost på [email protected] 🙂

    49. Hei!
      Her har du fått mange gode tips! Jeg jobber selv med ungdommer som har blitt utsatt for overgrep i barndommen. Har en vakker gutt på ett år, og tanken på at noe sånt skulle skje med ham, er så hjerteskjærende at jeg blir uvel. Et tips jeg vil dele til alle foreldre der ute – noe som alle kan gjøre for å forebygge seksuelle overgrep – er å snakke med sine barn om kropp og seksualitet. Gjerne tidlig i livet. Barn trenger å kjenne sin egen kropp for å sette grenser for hva som er akseptabelt. Som en annen nevnte over her: vi kan ikke forhindre det første overgrepet, men vi kan forhindre det andre. Ved at barnet ditt vet hva som er greit og ikke greit, og ved å ha en åpen dialog om kropp og seksualitet, øker man sjansen for at barnet vil fortelle en voksen om overgrepet.
      <3

    50. Supert at du tar litt tak i dette temaet!
      En ide kan være å ha en bestemt dag i uka som blir satt av til dette temaet. Hvor du poster feks en historie og evt har et innlegg hvor du skriver om feks overgrep mot barn. Neste uke kan være fysisk vold som straff feks. Skjønner du tankegangen min? På den måten får du frem mange mennesker sin historie og samtidig får du mulighet til å skrive om temaer som er tabu og mange ikke tørr å ta opp.
      Stå på videre!

    51. Hei.
      Det finnes mange gode hjelpere der ute. Opplysningsarbeid og forebygging er viktig,og mange gjør mye.
      Personlig ønsker jeg å arbeide med barn som har opplevd vonde ting de trenger å bearbeide. Jeg er kunst og uttrykksterapeut. Kunstterapien kan være god traumebehandling. Varsomt og vennlig, med respekt for barns grenser og på barns premisser.

    52. Supert at du setter fokus på dette utrolig vanskelige temaet! Det tok meg lang tid og mange tårer å komme gjennom “Idas” historie. Mitt tips for å gjøre mer er å alliere seg med bloggere som treffer andre grupper enn det din blogg gjør. Hva med en blogg som treffer yngre mennesker – både jenter og gutter? Kanskje det kan få noen til å skjønne at de ikke er alene og at de kan melde fra, kanskje ende torturen… Nå er det vel ikke den slags innlegg den yngre garde helst vil lese, men av og til er det så nyttig!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg