Måtte bare dele en artig liten ting med dere, for i dag er som sagt pluttens 4-årsdag og i den anledning fant frua frem en status jeg la ut på facebook for akkurat fire år siden.
Og bare en rask liten forhistorie for å male hele bildet: Frem til denne dagen for akkurat fire år siden, var jeg, om mulig, Norges største barnehater. Altså virkelig: Jeg hatet barn. Hvis du ikke har lest den før, sjekk ut “Min historie” nå, der står hele sulamitten.
For jeg gjorde virkelig det, hatet barn. Kunne ikke se verken gleden, kjærligheten eller nytten – kun irritasjonen. Og enda verre var jo selvfølgelig disse langt-over-middels irriterende småbarnsforeldrene som la ut i de vide og brede om de fantastiske små englene sine, som vandret jorden som semi-guder og var som snytt ut av nesa på hele kongefamilien.
Og det var ikke som om jeg holdt denne irritasjonen for meg selv, må vite. Å langt derifra! Jeg kommenterte gjerne surmaget på andres statuser om barn, jeg glefset etter dem på bussen og jeg opprettet egne grupper på facebook utelukkende ment for å forene oss glade barnehatere.
I ettertid har jeg fått høre at dette visstnok var til stor irritasjon for ganske mange. Forståelig nok.
Og derfor, nettopp derfor, var det veldig mange som frydet seg stort og gnikket seg i hendene, da jeg, av alle, la ut denne statusen for fire år siden i dag:
Jeg skal love deg at det satt ekstremt langt inne å poste dette, men jeg skjønte allerede da at jeg like gjerne kunne krype til korset med det samme. Jeg hadde nylig sittet på et venterom og grått i strie strømmer med muttern på telefon. Ikke noe jeg hadde gjort på enda 30 år, så jeg forsto allerede da at noe stort var på vei. Jeg husker enda hvor livredd jeg var for det hele. En kliss ny baby også meg? Hvordan skulle dette gå?
Kanskje også derfor jeg elsker dette bildet, for det representerer så mye. Ikke bare for det vanvittige vendepunktet i mitt liv, men mest fordi det viser hvilken tøff start det ble for lille pluttis. Han ble trøkka og klemt ganske hardt inni der og kom ut seende ut som en proffbokser som akkurat hadde gått på en real trøkk 16. Sant å si, ligner han ikke på seg selv i det hele tatt. Sånn rent bortsett fra nesa. Pappanesa, den sitter som et skudd 🙂
… og hva gjelder dette med fanatiske småbarnsforeldre som hele tiden legger ut statuser, bilder, info og alt om sine fantastiske små skapninger som er de beste i hele verden..?
Får vel bare innse at den beit meg i ræva den også 😉
/ Gratulerer med dagen, lille snussebusselussefnuss 😛
Tenk så rart! I dag er det fire år siden jeg satt og gomlet pizza og heiet på Tooji i den norske finalen av MGP, da frua plutselig begynte å lage lyder som en illsint okse.
Fire år siden hun vraltet seg ut i den ventende taxien og livredd for å ikke skulle få lov til å sitte på, prøvde å skjule en mage på størrelse med en liten buss under en jakke som bulet som en pauke. Fire år siden frua lå som en dopet elefant på Ullevål og far åpnet den store boksen med tårer.
Fire år siden far i nybakt ammetåke så på navnskiltet til en sykepleier og sa til sin kjære:
Fire år siden alt ble snudd på hodet. Fire år siden livet begynte.
Og sånt må feires med stil, så i dag startet dagen slik en skikkelig bursdag skal starte, med boller, pakker og sjokolademelk på senga. Tradisjon tro skulle det egentlig vært kakao, men plutten er så glad i sjokolademelk at vi gikk for et unntak. Dessuten forsov fattern seg litt… 😉
Men for en fantastisk morgen det ble!
Hjemmelagde bursdagsboller, sjokomelk og pakker – dette må jo bare bli bra!
Bursdagsbarnets første møte med mutterns innbakte sjokoladeoverraskelse 🙂
Ingen fest uten musikk. Favorittsangen akkurat nå? Øl – Linni Meister. Haha!
Lillesnupp svinger seg i valsen 🙂
Litt over middels klar for en beta 😉 (Sorry Teo, no bolle for you)
Nye bøker og puslespill – stor stemning!
Party people og sjokoladetruter.
Denne har hengt over senga og endelig er det slutt på tålmodig venting, hihi.
Denne pianoboka ble en umiddelbart innertier 🙂
Og som en siste lille overraskelse… Hver eneste kveld leser plutten om Trollet i “Bukkene Bruse vender tilbake” som snur et kjøleskap på hodet og rister på det som milkshake. Og hver eneste kveld spør han mamma om hva milkshake er for noe rart. Og nå, endelig fikk han svaret.
Milkshake er som sjokolademelk, bare enda bedre! 🙂
Men nå må jeg løpe, for bursdagsfeiringen ser ut til å forløpe seg som et indisk bryllup med feiring og selskap hele helgen gjennom, og da kan det være greit at huset ikke ser ut som et krigsherjet bomberom. Så da får fattern finne frem de gule hanskene, vaskebøtta og dertil egnet musikk på øret. Flaks at det ikke er så lenge siden vi la ut sjette episode av podcasten Gjesterommet 😉
GRATULERER MED DAGEN, GUTTEN MIN! Du er en jæskla bra fyr og verdens beste storebror 🙂
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si eller hvordan jeg skal si det, for dette er aller første gang jeg starter på et innlegg med tårer i øynene. Jeg har akkurat lest gjennom de siste kommentarene deres på historien til “Ida” og det ble litt for mye for meg i dag.
Men jeg vil vel bare si takk. Tusen takk av hele mitt hjerte.
Da jeg publiserte historien til “Ida” visste jeg ikke helt hva jeg kunne forvente, men jeg visste at jeg ikke kunne holde det inne. For første gang jeg leste ordene “Jeg var fire år. På dagen” knakk jeg helt sammen. Og jeg visste at jeg måtte dele det med verden, men jeg var vel litt redd for hva verden ville svare. Jeg var vel redd for at det skulle komme ut feil og på noen måte gjøre ting verre for “Ida” og andre som henne. Men responsen fra dere har vært helt overveldende.
Jeg hadde aldri trodd at så mange skulle tørre å lese denne historien, ei heller kommentere og dele den videre. Å vite at flere hundre tusen mennesker har engasjert seg i denne historien og brakt dette forferdelige temaet opp og ut av mørket, rører langt inn i hjerterota.
Å gjøre min blogg til en megafon for Idas historie er av de beste beslutningene jeg har tatt i mitt liv. For nå snakker folk om det. Og det er ikke bare vanskelig, men også utrolig viktig, for å snu seg bort og lukke øynene for realiteten, hjelper ingen. Snarere tvert imot.
Mange av dere har lurt på om overgriperen i historien fikk sin straff til slutt, og hvordan det går med Ida i dag. Til dere har jeg en personlig hilsen fra “Ida” som jeg fikk i dag:
– “Jeg leser hvert ord, hver kommentar og hver deling på facebook og jeg ser at det er mange som lurer på hvordan det gikk, om han fikk straff. Og det gjorde han, i mitt tilfelle seiret rettferdigheten til slutt (så klart, i en viss grad) og jeg er på vei inn i voksenlivet med godt mot og klar for å legge fortiden bak meg. Jeg er helt overveldet av det hele og ekstremt takknemlig. Du har noen fantastiske lesere, jeg har en slags reaksjon her – det ble såpass overveldende. Men på en veldig positiv måte!“
Jeg har blitt spurt hva jeg har tenkt til å gjøre med denne saken fremover. Som “Ida” skriver, er hun nå klar for å gå videre i livet, og det akter jeg å la henne gjøre uten min innblanding. Men tematikken kommer jeg ikke til å gi slipp på så lett, for det finnes dessverre så altfor mange små “Ida´er” der ute.
Men akkurat nå må jeg konsentrere meg om min egen 3-åring, som blir 4-åring i morgen. 4 år… Etter de sterke inntrykkene denne historien har etterlatt, har jeg store planer om å gjøre dette til den beste dagen i hans liv. Og jeg skal susse ham på kinnet, rufse ham i håret og klemme ham rundt 2-3000 ganger. Og jeg skal ikke gråte. Selv om jeg nok helt sikkert har lyst.
Og til deg, kjære “Ida”: I din første mail til meg, kom du med en stille bønn om jeg kunne skrive et innlegg om vold og seksuelle overgrep i nære relasjoner. Du tenkte ikke først og fremst på deg selv, men på vegne av alle de som får livene sine ødelagt. Jeg spurte om du ville dele din historie med verden, og det gjorde du. Og nå ser du resultatet.
Ditt eneste ønske var å nå ut til noen der ute, kanskje hjelpe bare én. Kjære “Ida”, du har gjort en enorm forskjell. Fortiden kan ingen endre, men du har akkurat endret fremtiden for veldig veldig mange. Takk for at du turte. Takk for at brydde deg nok til å gjøre for andre det ingen gjorde for deg.
Jeg var fire år. På dagen. I barnehagen hadde jeg fått en rød bursdagskrone med navnet mitt skrevet med glitterbokstaver, de sang bursdagssangen og jeg var midtpunktet – akkurat slik jeg elsket det. Endelig fire år, jeg var så stolt! Lykkelig uvitende om at det skulle bli den siste kvelden min som et uskyldig, lykkelig barn…
(OBS! Hvis du ikke har lest forhistorien, anbefaler jeg sterkt å gjøre det før du fortsetter. Les: Advarsel – sterke ord på vei. Nedenfor følger livshistorien til “Ida”, og den gjengis her i sin helhet.)
Den store dagen ble feiret hos bestemoren min. Han bodde fast hos bestemor gjennom hele oppveksten grunnet vanskelige oppvekstvilkår hjemme hos foreldrene. Men vår hjertegode bestemor åpnet både dør og armer og slapp ham inn i varmen allerede da han var bitteliten. På fireårsdagen min var han 14 år og en vanskeligstilt ungdom som stadig kom i trøbbel på skolen, han var innblandet i et rusmiljø og slet med å komme seg ut. Men jeg var liten, uvitende og glad til.
Uansett, på fireårsdagen min skulle jeg overnatte hos bestemor – det var nemlig det aller beste jeg visste! Hun var min beste venn. Og jeg digget han! Vi pleide å kle oss ut med gamle klær fra en eske på loftet. Noen ganger satte han meg på skuldrene sine, kledde på seg lange jakker – da ble jeg megahøy og lo så hele meg ristet. Jeg var ett lykkelig barn, ble skjermet for mye av verdens elendigheter fra foreldrene mine. Men på fireårsdagen min på slutten av nittitallet var de ikke der.
De var nemlig hjemme hver for seg og slappet av etter en lang dag fylt med forventninger og glede. De var ikke der for å skjerme den lille datteren sin der oppe i andreetasje på bestemors gjesterom. Noen ganger følte jeg at de lot det skje, at de lot meg bli torturert på det groveste, selvfølgelig gjorde de ikke det. Men det føles sånn.
Jeg hadde med meg den aller fineste pysjamasen min. Den var blåstripete og hadde små teddybjørner på seg. Den lignet på den Karsten hadde på seg i Karsten og Petra-bøkene. Det var mine favorittbøker. Hver gang jeg overnattet hos bestemor, sov jeg på gjesterommet hennes. Det lå mellom hennes rom, og fetteren min sitt rom. Sengen hadde ett sengeteppe med blonder på, heklet, og veggene var i en lavendelfarge.
På veggen hang det ett stort bilde med en hest på, og mot veggen som var parallelt med sengen min, stod det en stor bokhylle, fylt med leksikon, album, pocketbøker og gamle noveller ingen leste lenger. Senere fant jeg ut at det også fantes pornobladet innimellom alle pocketbøkene. De var hans.
På fireårsdagen min var jeg sent i seng, vi hadde lekt ute hele dagen og hatt det kjempegøy. Jeg var utslitt og sovnet fort, men ikke uten at bestemor først hadde sunget fadervår med meg på sengekanten og fortalt historier om kattepuser og hundevalper. Mine favorittdyr. Jeg sovnet fort, uvitende om at det skulle bli den siste kvelden min som ett uskyldig, lykkelig barn. Over natten ble jeg brått voksen.
Jeg aner ikke hva klokken var, jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde sovet eller om jeg i det hele tatt hadde sovet – men jeg våknet av at han strøk meg på håret.
«Lille, nå skal vi leke en lek».
Jeg var trøtt og forvirra. Var det morgen alt? Hvorfor skulle vi leke midt på natten?
Han fikk meg til å utføre orale handlinger på ham. Jeg var redd, hikstet, skalv og gråt.
Han kledde av meg den fine, blåstripete pysjbuksa. Jeg ble motvillig med på det, skjønte ikke hva som skjedde og gråt enda mer.
«Lille, føles det ikke godt? Åh, huden din er så myk.»
Sytten år senere husker jeg enda den enorme smerten som sprengte i hele kroppen. Jeg kjenner det stadig på kroppen enda, jeg kjenner hvordan han tvang seg inn i meg. Jeg kjenner stadig lukten av deodoranten han hadde på seg, grepene han hadde rundt armen og munnen min.
Hviskingen hans i øret mitt og svetten som rant nedover tinningen hans og ned på meg. Jeg var fire år den gang, men bildene er like tydelige den dag i dag. Og jeg trodde på han, jeg trodde det var normalt. At det skulle være sånn.
Han gjorde seg ferdig, løftet meg opp på fanget sitt og ventet til jeg stoppet å gråte.
«Om du forteller dette til noen, kommer noen du er glad i til å dø».
Morgenen etter hadde den blåstripede pysjbuksa med teddybjørner flekker av blod på seg. Jeg var livredd. Mer enn livredd. Jeg vet at jeg gjemte den bort, men jeg kan ikke huske hvor og jeg er helt sikker på at verken jeg eller noen andre fant den igjen.
Tiden etterpå hadde jeg ofte mareritt om natten, det kom stadig blod i trusa og jeg tisset i sengen. Jeg kan ikke fatte eller begripe at ingen av de voksne så alle de tydelige faresignalene. Det var så tydelig. Så innmari åpenbart.
«Ikke gråt, det er normalt, det skal være sånn. Alle gjør det, det er vanlig.»
Noen uker senere, i sommerferien, skulle jeg tilbringe to hele uker sammen med pappa. Vi dro alltid på bilferie med bestemor og fetter, gjerne opp i nord. I forkant av ferien, gruet jeg meg så mye at jeg ikke bare tisset på meg om natten, men også om dagen.
De ble to, jævlige uker. Tortur, trusler og tvang.
«Hvis ikke du stopper å gråte, stapper jeg en sokk ned i munnen din.»
Og slik fortsatte det. Annenhver lørdag i 9 år. Det utgjør ca. 230 ganger. Jeg var hos pappa annenhver helg, og vi tilbragte alltid lørdagskvelden hos bestemor og han. Der spiste vi kjøttkaker og selvplukkede poteter fra gården. Det som pleide å være favorittdagen min i uken – ble til min største frykt. Jeg tisset mye på meg, spesielt i forkant av pappahelgene.
Tiden gikk og jeg begynte i førsteklasse. Jeg var stille, sjenert og likte aller best å observere andres lek. Sitte for meg selv. Gjerne pusle litt med egne ting, som å tegne litt. Hatet sosiale sammenhenger. Enda tisset jeg mye på meg, og skjulte det ved å løpe vekk fra skolen. Jeg var annerledes og mobbingen begynte. Jeg var rar, stygg og feit sa de. Jeg var dum og de skulle banke meg med spader. Skolen slo alarm, men ingenting ble gjort.
Årene gikk, ingenting forandret seg. Overgrep annenhver helg, mobbing på skolen. Jeg skilte meg ut, hadde små raserianfall. Slo, sparket, skrek og lagde leven dersom jeg ble sint. Ville ikke være med andre elever og bet mannlige lærere dersom de rørte meg. Men jeg sa det aldri til noen, ville ikke at noen jeg var glad i skulle dø. Virkeligheten min var forvridd, alt som ble påført meg som gjorde vondt, var vanlig. Det skulle skje. Jeg fortjente det. Det skulle være sånn.
«Sett deg opp, slikk meg der, ta den inn i munnen. Ikke gråt, det skal være sånn.»
Jeg husker ikke når, kanskje jeg var omkring 9 år. Eller 8. Kanskje 7. Eller 10. Men jeg klaget mye på at jeg hadde vondt i magen, ville ikke på skolen. Ville ikke stå opp. Ville ikke til pappa. Ville ikke spise middag. Ville ikke ut. Magesmerter var unnskyldningen. Og sant var det, jeg hadde vondt i magen. Jeg var helt kvalm av bekymring, hadde vondt i hele kroppen av stress og traumer. Hodet spant og jeg var hele tiden redd.
En dag tok mamma meg med på legevakten, men selvfølgelig var alt fint. Magesmertene kunne være en strukket muskel, sa legen. Han var fra Cuba og snakket på et språk til og med jeg forstod. Jeg likte ham. Eller de kunne være tidlige menstruasjonssmerter. Jeg må da ha vært eldre enn 7 og 8, kanskje jeg var 10. Eller 11? Han rusket meg i håret og sa at alt ordnet seg. Jeg håpet på det.
«Du er spesiell, prinsessa mi, du burde takke meg. Ikke gråt, det er vanlig. »
Jeg begynte i femteklasse og ingenting hadde forandret seg. Vi hadde seksualundervisning for første gang på skolen. Jentene ble plassert på ett grupperom og guttene satt i klasserommet. Vi, jentene, fikk Trine. Den ene klasseforstanderen vår. Guttene derimot folk Beate. Den andre klasseforstanderen, Trine var alles favoritt, hun var ung og hadde bergensdialekt.
Jeg visste null, niks og nada om sex og seksualitet på forhånd. Jeg visste ikke at det som skjedde med meg, ikke var greit. Jeg visste ikke at det som skjedde mot meg, var ett lovbrudd. Jeg visste ikke hvordan barn ble til, jeg visste ikke hva mensen var. Jeg visste ingenting. Og jeg fikk sjokk. Jeg fikk frysninger i hele kroppen. Jeg fikk vondt dypt inn i hjertet. Jeg frosset i hele kroppen og klarte ikke bevege en muskel.
«Åh, kjære, du gjør meg glad»
Jeg skjønte ikke med en gang at det som skjedde mot meg var ett lovbrudd, men jeg skjønte at det VAR unormalt. Jeg forstod at jeg ikke var normal. Jeg gråt. Midt i timen. Ingen skjønte noe som helst. Alle så rart på meg, noen lo og andre hvisket seg i mellom. Jeg så ned i pulten og gråt. Trine ba meg vente ute på gangen mens hun fikk ro i klassen. På gangen spurte hun meg om hvorfor jeg gråt, hun spurte om det hadde skjedd noe. Jeg sa nei. Hun godtok svaret og gikk tilbake til de andre jentene.
Brikkene begynte å falle på plass i hodet mitt, jeg skjønte at det ikke skulle være sånn, men jeg var livredd. Jeg var enda reddere enn noen gang før. Utageringen ble verre. Jeg slo andre elever, kastet ting rundt meg, dyttet stoler over ende og kjeftet høylytt om jeg ble sint. Beate sa til mamma at jeg hadde adferdsproblemer. Men i virkeligheten utagerte jeg ikke fordi jeg hadde adferdsproblemer, men jeg utagerte for å bli sett.
Jeg ville at noen skulle redde meg, hjelpe meg, redde meg og se hva som skjedde med meg. Jeg prøvde å utføre med handlinger, det jeg ikke kunne si med ord. Jeg trengte det så sårt, men jeg ble avvist. Gang på gang. Istedenfor å bli sett og tatt hånd om, fikk jeg kjeft og telefoner hjem. Så jeg sluttet og lukket meg inn i min egen, lille boble. Gjorde meg så usynlig som overhode mulig.
Etterhvert som sjokket rundt seksualitet hadde lagt seg, begynte jeg å klandre meg selv. Selvhatet vokste, og følelsen av å være skitten ble uutholdelig. Jeg skrubbet underlivet til det ble blodig og fikk rifter, jeg klorte meg, skrapte huden opp med neglene. Ville rive av meg underlivet. Tenkte at den var grunnen til alt vondt. Forbannet meg selv, hatet meg selv for at jeg var jente. Jeg ville dø.
«Det er normalt, lille venn. Det er sånn det skal være. Ikke gråt, det er vanlig».
I syvendeklasse, omtrent rundt tiden jeg fikk mensen og en tid før 13 årsdagen min, stoppet overgrepene. Jeg husker ikke siste gangen det skjedde, tidsperspektiv finnes ikke i hodet mitt, jeg vet bare at det dabbet av. Skjedde mindre og mindre. Og til slutt var marerittet fullstendig over. Men det var bare det fysiske marerittet, for det mentale helvete hadde bare så vidt startet.
Det er grusomt å si det høyt, eller i det hele tatt tenke det, men det at det stoppet gjorde alt bare verre. Kanskje mest fordi det stoppet av… Naturlige grunner? At ingen tok tak, at ingen gjorde noe. For frykten ble mer intens, det å aldri vite om det kom til å skje noe eller ikke. Om det faktisk var over, eller om det skulle fortsette. Før det stoppet var jeg forberedt. Forberedt i den forstand at det var et mønster, jeg visste når det kom. Men da det forsvant, blåste angsten seg opp i hele meg. Det å ikke vite. Uforutsigbarheten. Redselen. Jeg knakk sammen på helsesøster sitt kontor.
Jeg gråt i mange timer, men sa aldri ett ord. Det turte jeg ikke. Aldri. Jeg glemte aldri truslene om at noen jeg var glad i kom til å dø om jeg sa det til noen. Den sitter enda som en fare inni meg, til tross for at jeg vet det bare er tomme ord og trusler. Men det forandrer ikke frykten jeg som liten følte på, frykten og det enorme ansvaret jeg satt på, som jeg egentlig ikke hadde.
«Husk at om du sier det til noen, vil noen du er glad i dø. Du vil vel ikke det, vil du? Nei, så ikke fortell det.»
Det er så mange ting jeg ikke forstår fra tiden på barneskolen. Alle signalene jeg sendte ut var så tydelige, så åpenbare og så veldig lett å se. Hvorfor ble ingenting gjort? Hvorfor tok ingen tak? Hvorfor skjønte INGEN at det måtte være noe mer bak min til tider merkelige oppførsel? Hvorfor var det ingen som brydde seg nok til å se meg? For det aller vondeste, den tanken som svir aller, aller mest – er å vite at ingen brydde seg nok til å ta tak og grave litt. For om noen hadde spurt, hadde jeg svart.
Signalene mine var så sterke at det er nærmest umulig at ingen av lærerne mine ikke mistenkte noe. Det gjør så innmari vondt, og jeg er så sint. Om jeg hadde fått hjelp for starten av, ville jeg nok sluppet alt jeg har gått igjennom psykisk i senere tid. Men ingen brydde seg.
Jeg er ikke unik, jeg er langt derifra det eneste barnet der ute. Det er hundretusenvis av dem. Barn som lever i samme frykt som jeg gjorde, som lever med samme ansvar hengende på skuldrene som jeg hadde. Det er så mange fler enn jeg tør å tenke på, men jeg må likevel tenke på det. Vi alle må det, for det skjer. Det skjer i huset på andre siden av gaten, det skjer hjemme hos venninna til sønnen din, det skjer med barnet foran deg i køen på matbutikken og det kan til og med skje med ditt barn. Uten at du er klar over det.
Voksne misbruker sin autoritet, barn mishandler andre barn og de mest vennlige menneskene du vet om, de som gjerne byr på kaffe og nystekte vafler, de som alltid hilser og de som virker så ordentlige – de misbruker barna sine. Vi er blinde, vi er selvsentrerte og vi er egoistiske. Vi ser det vi vil se og tror det vi vil tro. Legger oss ikke bort i andres elendighet, velger å tro at noen andre tar tak dersom nabogutten har en merkelig oppførsel.
Jeg måtte gå ni år på skole uten at så mye som en eneste lærer en gang mistenkte at noe kunne skje med meg hjemme, at det ikke var adferdsproblemer eller trass. I niendeklasse tok engelsklæreren min meg til side og spurte rett ut. Jeg svarte. Brutalt og ærlig, for jeg var sliten av å bære en så tung bør på mine skuldre. Da hadde overgrepene stoppet for to år siden og jeg hadde levd alene i kaoset i elleve år.
Vi må slutte å så relativt på alt, vi må slutte å se gjennom fingrene, vi må slutte å la ting skure. Jeg brenner for dette med hvert fiber i kroppen, for fenomenet rundt seksuelle overgrep er så innmari unødvendig. Det skal ikke skje, det er ikke normalt og det skal ikke være sånn. Det ødelegger liv og lager dype sår i små sjeler. Man må ikke være redd for å sende en bekymringsmelding for mye, for det viser at man bryr seg. Og dersom familien ikke har noe å skjule, er det jo ikke noe problem.
Livet mitt er ødelagt, og jeg har tilbragt omtrent alle tenåringsårene mine på psykiatriske avdelinger og diverse institusjoner. Jeg ville satt uendelig stor pris på om noen faktisk hadde brydd seg så mye om mitt barn, at de satte i gang hjelp fra andre instanser om det var grunn til bekymring. For barnets beste bør alltid gå foran de voksnes stolthet.
/ Bry deg.
P.S. Legg gjerne igjen noen ord til “Ida”, som turte å brette ut sitt liv i et håp om at det kanskje kan hjelpe andre.
P.P.S Hvis ingen prater om det, blir ingenting bedre. Del “Idas” budskap videre!
Dette er ikke egentlig et blogginnlegg, men historien om et innlegg. Et forvarsel, en advarsel, en oppfordring.
For i kveld skal jeg poste det tøffeste og vanskeligste innlegget jeg sannsynligvis noensinne kommer til å poste. Og jeg vil at du skal lese det. Men jeg vil ikke at du skal bli tatt helt på senga, så derfor dette innlegget. Kall det en slags introduksjon.
For jeg får mailer støtt og stadig, hver eneste dag. Mailer om ditt, mailer om datt. Ting jeg må lese, ting jeg må kjøpe, ønsker om gratisreklame etc etc. Men i blant får jeg også ting som stikker dypere. Som skjærer rett gjennom klærne og angriper hjertet. Mailer som gjør noe med deg og rister deg i grunnvollene. En slik mail fikk jeg for noen dager siden, og med en gang jeg leste den, visste jeg at dette måtte ut til verden.
Jeg ønsker jo at bloggen min skal være en kosebasert skravlekrok der vi kan ta oss velfortjent hvileskjær fra hverdagen for å prate skit og ha det spas, men noen dager blir vi også nødt til å ta den tøffe samtalen. Og det skal vi i kveld.
For i kveld skal du få servert en livshistorie litt utenom det vanlige, servert rett fra levra. Skrevet av en jente som kontaktet meg direkte og brettet ut hele sin hjerteskjærende historie. Og jeg ønsker at alle som er innom denne bloggen, ja hele landet, skal lese dette og ta det innover seg. Dele det med alle de kjenner og snakke om det på jobben.
Ja, det er ubehagelig, men å snu seg bort, gjør det bare verre. Ved å snu seg bort og si “Jeg orker ikke å lese sånt, jeg” gjør man ingenting for å hjelpe, snarere tvert imot. For dette pågår overalt, hele tiden, akkurat nå og vi MÅ gjøre noe for å stoppe det. Og noe av det viktigste vi kan gjøre er å prate om det. For barnas beste bør alltid gå foran de voksnes stolthet.
Så derfor velger jeg å løfte denne historien opp og frem for å vise den brutale virkeligheten som gjelder så altfor mange der ute. Gjenfortalt ord for ord direkte fra en som har fått livet ødelagt.
Endelig har jeg kommet med egen musikkvideo! Sjekk den ut og la deg imponere av de fete effektene og den vakre dansen.
Men sånn seriøst, før du går videre: Jeg innser at min sære sans for humor er i ferd med å bli et slags kunstprosjekt. Jeg innser det. Og jeg beklager.
Men like fullt, her er resultatet av en hel dags arbeid.
For jeg innså nemlig tidligere i dag at det helt sikkert er mange av dere som ikke vet at jeg faktisk er ganske flink på piano, så da synes jeg det var passende å lage en video der jeg viser mine ferdigheter.
Problemet er bare at i prosessen, så ble jeg litt… ja… hva sier man? Revet med.
Ingen liker å innrømme feil og mange vil helt sikkert kalle meg en idiot for dette, men det er det så absolutt verdt om jeg kan bidra til å spare bare én familie fra en grusom skjebne.
For i helgen satt jeg og spiste frokost med barna mens frua lå oppe og tok seg en cowboystrekk. Intet spennende å melde, bare småprat og kos. For å holde lillesnuppa opptatt ved bordet, ga jeg henne litt diverse å leke med. En skje, en rangle, en gammel telefon. Men hun hadde allerede fått tak i en eske med fyrstikker som lå på bordet og nå satt hun og ristet på boksen. Hun så ut til å like lyden og jeg tenkte ikke stort mer over det.
Med lillesnupp nedsyltet i leker og underholdning ble det endelig godt med albuerom for far å få i seg litt frokost og slurpe kaffe. God stemning. Men så skjer det.
Etter kanskje bare 30 sekunder. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan hun klarte det, men plutselig spraker og freser det fra lillesnupp og brått står en fyrstikk i lys lue. Hun kaster den overrasket fra seg i det jeg kaster meg over henne.
Heldigvis stopper historien der. Vi var så utrolig heldige at dette skjedde mens jeg var til stede og fikk kastet meg over det. For nå har jeg lært og kommer selvfølgelig aldri til å gjøre dette igjen, men andre er kanskje ikke like heldige. En liten fyrstikk er alt som skal til.
Og jeg vet, å la en liten baby leke med fyrstikker kvalifiserer nok til Norgesmesterskapet i idioti, men det virket så harmløst, for hun er jo bare en baby! Men en liten feil kan få fatale konsekvenser og det er så utrolig fort gjort! Så derfor setter jeg gladelig meg selv i gapestokken til offentlig spott og spe, for kanskje, bare kanskje, kan det avverge en grusom skjebne for en annen familie.
Ikke vær en idiot. Ikke la barn leke med fyrstikker.
Jeg ELSKER Super Bowl! Ikke selve kampen, for amerikansk fotball interesserer meg mindre enn belgisk jazz, men derimot reklamene! Og her har jeg kokt ned årets mange reklamesnutter til mine 10 personlige favoritter 🙂
For jeg har alltid vært en ihugget reklamenerd, helt siden jeg var liten og satt limt til skjermen for å se TV-shop og gomle brødskiver med honning og brunost.
Og reklamer blir bare ikke bedre enn de som sendes under Super Bowl. Det er viden kjent at denne reklametiden er den dyreste i hele verden, og i år lå visstnok prisen på en 30-sekunders reklamesnutt på ikke helt beskjedne 42 millioner norske kroner.
Og derfor er det ikke veldig overraskende at de som investerer i reklametid her, legger sjela si i å bruke tiden så godt som overhodet mulig. Og slik skapes noen av de beste reklamene som finnes. Og sånt får et nerdete reklamehjerte til å hoppe og sprette.
Snurr film!
Jeg vet at mange har et negativt forhold til ordet reklame, men reklame kan så absolutt være bra.
For selv om avsenderen har helt innlysende kommersielle interesser, kan skikkelig god reklame være både rørende, underholdende og fantastisk. For enhver idiot kan lage reklame av typen “Salg på gulost, kom og kjøp”, men å lage virkelig god reklame, så god at den vekker følelser i deg, det er en kunst.
Og Super Bowl-reklamene er de aller beste på dette. Så derfor har jeg sittet og kost med reklamesnutter i hele dag, og kokt ned rundt 50 reklamefilmer til mine 10 personlige favoritter. Jeg legger også ved en liten setning om hva/hvorfor jeg liker hver snutt.
(NB. Rekkefølgen på klippene har ingenting med rangering å gjøre, kun kronologisk etter når de dukket opp på skjermen.)
Sleng beina på sofaen, trykk play og kos deg 🙂
1. Hyundai – First date
Kevin Hart er en av de morsomste komikere jeg vet om, og dette er ganske nøyaktig en sånn type far jeg kommer til å bli 😉
2. Avocados from Mexico – #avosinspace
Denne er for rar til å ikke like, dessuten ble jeg raskt forelsket i den lille sangen på slutten.
3. Doritos – Ultrasound
Mange av Super Bowl-reklamene er skikkelig “guttete” og denne er intet unntak. Lett å kjenne seg igjen her 😉
4. Audi – commander
Selv om jeg kanskje synes det er liiiitt tidlig å selge biler på David Bowie, synes jeg dette er både fint og rørende. Litt usikker på oppfordringen om å kjøpe sportsbil til en gammel mann, men det får Audi ta på egen kappe.
5. Hyundai – Ryanville
Tenker det er ganske mange damer der ute som kunne tenkt å kjøre seg vill i “Ryanvill”, haha! 😉 Men humor til tross, reklamen leverer budskapet mesterlig.
6. Toyota Prius – Robbery
Liker hvordan Toyota prøver å gjøre Prius til en kul bil og ganske tydelig frir til en ny kundegruppe her. Og det gjør de med glans 🙂
7. Text talk
Skal ikke avsløre noe her. Men denne… wow. MÅ sees!
8. Doritos – Dogs
Hihihi, dette er jo som en hel Disney-film kokt ned til bare 30 sekunder! Herlig 🙂
9. Heinz – Wiener stampede
Å herreguuud! Den som ikke lar seg sjarmere av denne godbiten har enten et hjerte av stein, eller er en hardbarka katteperson 😉
10. Colgate – Close the tap
Her viser Colgate at de er seg sitt samfunnsansvar bevisst og jeg har på følelsen at denne kan gjøre en forskjell. Fint budskap som spiller rett på samvittigheten på en fin måte.
Tenk så rart å være så viktig, så stor, men likevel så liten.
For du er blant de tre viktigste i livet mitt, som er ganske bra jobba på så kort tid. De andre har hatt over 30 års forsprang, men du har kjempet deg til en plass på pallen på bare litt over et år. Og det er ganske imponerende for en som er så liten, men likevel så stor.
For selv om du er en av de viktigste personene i mitt liv, så er det ganske rart å tenke på at sånn egentlig, teknisk sett og i fysisk form, så er du faktisk ikke større enn 7 små doruller.
