I dag skjedde det, endelig kom det – årets definitivt første sikre vårtegn!
Jeg var kanskje litt tidlig ute for noen uker siden, og ropte våren inn mens snøen fortsatt lavet ned og solen for det meste gjemte seg bak horisonten. Jeg blir så fort overgiret når januar blir til februar og solen begynner å flørte med nesetippen. Men i dag skjedde det, i dag kan vi offisielt fyre av raketten og sparke i gang festen: Nå går det mot vår!
Ja, ikke på grunn av hestehoven i bildet over altså. Jeg tok for øvrig det bildet i dag, som jo i og for seg er et knallsterkt vårtegn i seg selv, men blomster kan være villedende. Den kan ha blitt lurt av litt for gode forhold og dukket opp tidlig, og blomster har lurt meg før, så klok av skade stoler jeg ikke så altfor mye på blomster lenger. Det er derimot noe annet som er sikkert som banken, som et sveitsisk ur, som taco på en fredag og Dan Børge på lørdag:
Christina.
For hvert år på cirka denne tiden, skjer det. Det kommer like overraskende på meg hvert eneste år, og jeg blir like mengder glad som skuffet når det skjer. Og i år inntraff det mens vi hang ut i stua med ungene. Jeg fløy rundt etter lillesnupp med en skål grøt, plutten pluttet for seg selv og mor bladde i lokalavisa. Plutselig legger hun den ned i et voldsomt tempo, som om hun har fått tidenes beste idé. Så kom det, årets første vårtegn:
– “Å herregud, vi må jo snart stille klokka!”
Det første som slo meg, var glede. JA! Stille klokka mot sommer, varme, sand og vannmelon – hurra, livet er fantastisk! Men så kom jeg på hva dette også betyr. For det er enda lenge til vi skal stille klokka, en hel måned faktisk, men frem til da vet jeg hva som venter. Hver eneste dag. Christinas evinnelige gnål om å stille klokka.
Flere uker der hun vil kalkulere og justere og rable i vei som en gal vitenskapsmann. Om når vi må legge barna og hvor mye klokka egentlig er når de våkner, når vi selv må legge oss, hvor mange som vil komme en time for sent til legetimer, tog og fly. Hele verden vil visst potensielt kunne gå i oppløsning, høres det ut som.
Og slik kan hun holde på å finregne, tenke og kalkulere. Hun kan bare ikke innfinne seg med at hele denne klokkeforvirringen gjerne går over allerede før den slutter, men det er kanskje ikke så rart, siden hun går og grubler på det en hel uke. Og DET er årets første sikre vårtegn: De ukene der verden sakte sniker seg mot varmere og lysere tider mens Christina plaprer i vei om klokka som en papegøye på kokain.
Min lille (tidsforvirrede) blomst <3
P.S. Fint om ingen nevner for Christina at det faktisk er skuddår i år, for gudene vet hva det vil gjøre med finregningen hennes 😉
Jeg kjente det allerede da jeg våknet i går: Det kom til å bli en fantastisk dag! Jeg hadde klokket inn litt over 7 timers søvn, og da jeg i tillegg fikk lurt inn en dusj på morgenkvisten, var jeg klar som et egg for en skikkelig knalldag!
Etter levering i barnehagen, startet jobbdagen på uvanlig og underholdende vis. Jeg suste rett av gårde til en optiker i Sandefjord, for å prøve briller og ta bilder i forbindelse med et samarbeid utover våren. Praten gikk lett, brillene satt fint og solen strålte som 7 rette i Lotto.
På vei hjem skrudde jeg musikken på fullt og sang med til sommerrytmer og festmusikk. Freddy Kalas – Feel da rush. Tankene gikk tilbake til russefester, sommerferier og gutteturer. Og jeg sang med av full hals! Jeg trommet på rattet, smilte og koste meg. Vinteren er på hell, våren er i anmarsj, livet er herlig og denne dagen kommer bare til å bli helt fantastisk!
På sånne dager føler man seg så ung og full av liv, at det er som om man plutselig har blitt 5 år igjen. Man nærmest sprudler over og tenker at man burde tatt seg en tur til Lekeland for å få ut litt energi. Og da jeg kom inn døra hjemme, møtte jeg frua som aldri har sett bedre ut. For en nydelig jente! Selv hunden fikk seg en ekstra kos. Hadde det kommet noen fra en religiøs sekt på døra akkurat da, hadde jeg sikkert meldt meg inn der også. Rett og slett en makaløs dag der hele verden heier deg frem.
Men så skjedde det som ikke skulle skje…
Jeg satt meg ved kjøkkenbordet, åpnet macen og sjekket mail. Få sekunder senere lukket jeg den igjen og sank sammen som et oppblåst pitabrød. For der, helt øverst i innboksen, ruvende over alle andre, lyste den mot meg.
Mailen som skulle rive det hele ned. Mailen som fikk livet til å dra i brekket. Jeg trengte bare lese én setning, før jeg kjente kollapsen komme.
Har du sett den? Månen altså? Nå for tiden er den jo helt rå! Stor og feit og rund som en ball.
Så i går kveld snek jeg med meg jakke, tøfler og kamera ut på verandaen for å knipse et par bilder av den gigantiske osten.
Aooooooooo!
Men siden månen ikke gjør stort annet enn å bare henge der, måtte jeg også finne på noe sprell. For man får det ikke mer artig enn man gjør det til selv, i hvert fall ikke når man henger ut med månen. Så da ble det å skru litt på innstillingene, finne frem en lysdiode og ha det litt moro 😉
Glemte runding over A´en, men ellers rimelig fornøyd med pil på øyemål 😉
Ukjent dyr i rev/maursluker-familien 😛
Skulle stå Pappa<3, men ble vel mer en slags Papparumpe.. ^_^
Og la meg bare si det: Ikke spesielt lett å skrive usynlige bokstaver i luften med en lysdiode når du ikke aner hvor teksten og tegningene dukker opp, i tillegg til at alt må skrives speilvendt. Men du verden så moro! 😀
… tanken slo meg selvfølgelig hva naboene ville trodd om de hadde gløttet på gardina og sett meg stå der med kamerastativ og lys og ta bilder mot soveromsvinduet deres. Det skjedde heldigvis ikke, for da kunne det potensielt blitt rimelig kleint og dårlig stemning på neste dugnad 😉
– Så fint, men yoghurt er ikke mat, og du må spise skikkelig mat først, ellers kommer du bare til å våkne opp midt på natten og være kjempesulten.
Da blir det stille. Så spiser vi videre i stillhet. Vel, Christina og jeg i hvert fall. Plutten sitter bare og ser tomt rundt i luften og holder en armlengdes avstand til middagen. Han smaker så vidt på en bit og sier at han ikke liker maten. Og jeg tror ham, på en måte. Men vi blir enige om at han skal spise én bit til, for han må gi maten et oppriktig forsøk og smake på alt før han kan legge inn årene.
Men etter en stund må jeg innse at den utsøkte middagen ikke falt i smak, og jeg går slukøret mot grytene for å piske sammen et alternativ. Et kikk på klokken viser at det uansett begynner å nærme seg kveldsmat. Vi slår middag og kveldsmat sammen og går for grøt. Men så kommer det…
– Pappaaaa?
– Mjaaaa?
– Kan jeg få yoghurt nå?
– Hæ? Nei, absolutt ikke. Du har så vidt rørt maten og jeg sa at vi må spise mat før yoghurt.
– Jammen, jeg vil ha yoghurt.
– Ok, kanskje etter kveldsmaten.
– Jammen, jeg vil ha yoghurt nå.
– Ikke noe jammen, det blir ikke noe yoghurt nå.
– Jammen-
– Øøøy, Johnny Bob! Slutt å mase om yoghurt ellers blir det ikke noe grøt eller noe som helst, bare marsj rett i seng, skjønner du?
Han tenker seg om og parerer litt for raskt med et svar som treffer litt for bra:
– Men eh… vil du at jeg skal våkne midt på natten da?
Helt frem til akkurat nå har jeg egentlig bare irritert meg over den nye “Your memories”-funksjonen på facebook. Joda, det kan kanskje være litt artig å se gamle bilder og statuser dukke opp, men litt for mange deler litt for mye av dette og facebook hadde allerede en ganske høy prosentandel unyttig innhold fra før.
For da jeg logget meg på facebook i dag, dukket dette bildet opp:
Miniplutt!
… og da ble saken fort en annen.
For dette bildet betyr så mye, så fantastisk mye! Lille pluttis var bare halvannen uke gammel på dette bildet og fattern var fortsatt livredd. Altså virkelig: Livredd! Jeg visste jo verken opp eller ned på barn og inntil ganske nylig hadde jeg ikke engang hatt lyst på egne. Trodde jeg.
Men da han lille kisen her kom til verden, ble alt snudd på hodet over natten. Jeg ble myk som pudding og fikk et helt nytt syn på livet. Og dette bildet husker jeg som et veldig sterkt minne fra den tiden. Jeg kunne se på det om igjen og om igjen, og hver gang gjorde det meg både glad og trist, på en måte jeg ikke helt forsto. Det var som om hjertet kollapset av den lille bylten, der han ligger nybadet, nyfødt og forvirret og ser på verden med et spørrende blikk.
Så er det noe med med det underfundige blikket hans også. Jeg kunne se på det og umiddelbart falle sammen i en slags melankolsk lykkerus. Veldig merkelig. Jeg forsto jo ikke den gangen at det jeg kjente var en kjærlighet sterkere enn hva kroppen min var klar for å takle.
Men jeg skjønte derimot fort at med det lille livet var et helt nytt liv på gang. Et helt nytt liv med en helt ny mening.
Og det er hva dette bildet symboliserer for meg: Meningen med livet.
I går snakket jeg med en journalist angående dette med å irettesette andres barn. Et vanskelig tema så absolutt, men også et veldig interessant tema. Meeeeen som alltid, når noen vil ha meg i prat, tok det ikke mange minuttene før gamle Pete hadde skravlet seg helt ut på nye jaktmarker.
Men det førte også til et interessant oppfølgingsspørsmål angående hvordan vi oppdrar våre barn. For midt i en lang passasje om roting på kjøkkenet og hopping i sofaen, avbrøt hun meg plutselig:
Sant å si det rareste spørsmålet jeg har blitt spurt på en stund. For jeg mener, sier ikke det seg selv?
– “Fordi det er gøy.”
Hopp, Karoline!
Det tok meg noen sekunder før det slo meg at hun helt sikkert lurte på om ikke vi har tenkt over hva dette vil føre til når barna er på besøk hos andre. Det er vel en ganske vanlig oppfatning at barn som får hoppe i sofaen hjemme vil hoppe i alle sofaer overalt, og at denne friheten gjør dem til ustyrlige apekatter. Det er vel også de som vil si at det er dårlig oppdragelse å oppdra barna til å hoppe i sofaen, men jeg tenker motsatt.
Jeg vil heller si at det er dårlig stil å frarøve dem gleden av å hoppe i sofaen fordi det muligens på sikt kan oppstå en situasjon der uønsket sofahopping kan forekomme. Men er det ikke dette man har oppdragelse til da? Å forklare samfunnets spilleregler for barna og hvordan alt henger sammen? Fortelle dem at her hjemme kan vi hoppe i sofaen, ikke hos tante Gunn. Her kan vi søle og grise og lage hjemmelaget cola på kjøkkenet, men ikke hos andre.
Det er jo liksom vår jobb som foreldre det da. Og siden man er hjemme stort sett 90 % av tiden, synes jeg det blir helt bak mål å skulle nekte dem å hoppe i sofaen her hjemme, fordi de kanskje, teoretisk sett, muligens kan finne på å gjøre det hos andre også.
Og da er vi tilbake på dette med å irettesette andres barn, noe jeg absolutt synes det må være høyde for, selvfølgelig innen rimelighetens grenser. Selvfølgelig må det være lov å si at det ikke er lov å hoppe i sofaen hvis sånt ikke er lov. Men min anbefaling er absolutt å la barna få hoppe rundt. Hvorfor? Fordi det er gøy! Prøv selv 😉
Jump around!
Når jeg tenker over det, så er jeg litt usikker på hva som er de viktigste argumentene mot å hoppe i sofaen, men jeg antar at det er at sofaen kan bli ødelagt, barna kan skade seg og at det bare ikke tar seg ut. Til dette vil jeg si at sofaen for det aller meste er myk og full av puter, og sånn sett gjør seg utmerket som lekeplass. Dessuten vil jeg mye heller ha glade barn som leker og koser seg, enn to pertentlige fasadebarn som sitter preste-rett i stolen.
Jeg tror også at barn helt utmerkt godt forstår at det finnes ulike regler for ulike hus. Noen vil kanskje si at det virker forvirrende for ungene, men er det ikke sånn hele tiden uansett? I barnehagen gjør vi sånn, hos mormor og bestefar gjør vi sånn, her hjemme gjør vi sånn. Det gjelder for oss voksne også det. Her hjemme kan vi gå i joggebukse og tisse med døra åpen, men det funker derimot dårlig på kontoret.
Barna vil selvfølgelig prøve seg og drar gjerne strikken så langt det går, men de forstår seg på regler. Vel, ikke en 1-åring kanskje, men hvis hun vil hoppe i sofaen her hjemme, så skal hun da for pokker få lov til det.
I dag har vi en viktig avtale hos tannlegen, så i går kveld var Christina småstresset og føre-var som alltid. Og på vei til sengs hadde vi denne lille samtalen:
– “Vi skulle ikke satt på en vekkerklokke da, bare sånn i tilfelle?”
– “Næh”
– “Sikker?”
– “Christina… Vi har to barn.”
Jeg mente nemlig at det var helt unødvendig. Med to barn i hus er man nærmest dømt til å stå opp tidlig uansett. Tenkte jeg.
Og jeg hadde rett.
Neida så..
Sorry paps, hakke tid til å sove. Må vaske tannbørster og spise tannkrem.
Men til hennes forsvar, og i en slags bitter ironisk dobbelt negativ: Jeg vet jo hvem hun har arvet lakenskrekken fra…
#idiot
Jeg legger meg sent, lillesnupp står opp tidlig – perfekt kombinasjon. Men men, nå er vi da engang våkne og hvis vi prøver å se litt positivt på det, så kommer vi i hvert fall garantert til å rekke tannlegen. Og uansett hvor trøtt man måtte være, så er det jo ikke noe en kopp kaffe eller to ikke kan løse. Eller en liter. Minst 😉
Bestevenner <3
P.S. For flere live-oppdateringer og galskap: Husk å følge Pappahjerte på Snapchat!
Har du noensinne lurt på hvordan du kan lage din egen cola? Vel, nå har du muligheten! For oppskriften har vært en godt bevart hemmelighet i mange år, men nå er koden endelig knekt. Av dette radarparet 🙂
I går startet vi nemlig dagen med å lage hjemmelaget cola! Det var faktisk ikke så vanskelig som man skulle tro, selv om det selvfølgelig ble veldig mye klin i prosessen. For du vet hva de sier om “flere kokker mer søl”? Prøv to, små, overgira kokker med et helt kjøkken til disposisjon… 😉
Det tok meg litt tid å forstå hva som faktisk foregikk, men etter en stund begynte brygget å ta form. Det var mørkt, seigt og rart. Det luktet søtlig og litt kvalmende. Så jeg spurte plutten hva de lagde for noe rart.
– “Cola! Se pappa, det er cola!”
Og sannelig min hatt. Etter en liten halvtimes tid sto hele kjøkkenet på hodet, men hele to flasker med hjemmelaget cola var klar for det norske marked.
Mmmmm!
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke tok nøyaktige mål underveis, men hvis noen der ute har lyst til å prøve å kopiere kunststykket med å lage en cola, er oppskriften noenlunde slik:
HJEMMELAGET COLA
Nok til ca. to flasker
Du trenger:
10 ts O´boy-pulver
1 klunk filterkaffe
Et par dråper øl
4 doser håndsåpe
En spray Zalo
2 ss hvetemel
½ dl aloe vera-juice
Vann
Slik gjør du:
Bland alt i et litermål. Det gjør ingenting om du søler litt. Eller mye.
Fortsett å legge til ting helt til du blir fornøyd. La ingenting stå uprøvd.
Når litermålet er fullt og hele kjøkkenet står på hodet, er du i mål.
Hell så over på dertil egnede flasker. Prøv å få mer enn 50 % av mengden i flaske, ikke på gulv eller kjøkkenbenk.
Etterpåfyll til du har nok.
Legg i fryseren eller nyt med det samme.
OBS: Anbefales å nytes på god avstand med korken på 😉
I helgen var jeg ute i skogen for å ta bilder, lunsje og henge ut med lillesnupp, og sånt blir det noen herlige blinkskudd av 🙂
Og jeg må bare få si det igjen, spesielt til dere med barn: Ikke vent på de store anledningene for å ta bilder! Knips litt her, knips litt der og vips har det som bare skulle være en artig liten tur i skogen, blitt et knippe fine minner for alltid. Gjør de små anledningene store.
Slik som her. Disse bildene er tatt et par hundre meter fra huset på en helt vanlig luftetur i lunsjen 🙂
Smoothie på innerlomma og en liten bit fruktstang til lyden av skogens ro. Good times.
Ute og fikler med duppedittene til fattern ^_^
Stor skog, liten snupp.
Du og meg, lille firkant <3
Det som er ganske morsomt, er at da vi var ute i skogen og tasset, kom vi plutselig over det stedet jeg i forrige uke spilte inn musikkvideoen til “Let it go”, og enda lå det tett med mel på bakken etter det spektakulæret fallet i videoen, haha!
For tiden har jeg et samarbeid med Nikon og i den forbindelse er det flere som har spurt meg om mine beste fototips for å ta bedre hverdagsbilder. Og det er ganske mange, så derfor tenkte jeg å ramse opp de 10 viktigste.
OBS! Dette er absolutt ikke sertifiserte profftips eller noe sånt, bare mine selvopplevde tips til hvordan bildene med enkle grep går fra “tjaaa” til “Ooooh!”
1. Blenderåpning
Å være bevisst på blenderåpningen er faktisk mitt aller viktigste tips. Jeg er ikke helt skråsikker på teorien her, det viktigste for meg er at valg av blenderåpning har en avgjørende forskjell på sluttresultatet!
Valg av blenderåpning er en typisk ting som skiller skikkelige kameraer fra mobiler og andre enklere varianter, og er i tillegg til bra bildekvalitet, kanskje det viktigste argumentet for å kjøpe seg et ordentlig kamera.
Tenk portrettbilde. Du vil ha fokus på ansiktet, ikke det i bakgrunnen, og valg av blenderåpning avgjør hvor mye “dybde” du får i bildet. Mer enn det klarer ikke jeg å forklare, så la oss heller ta et praktisk eksempel. Her med noe så banalt som den tynne trekvisten i bildene under.
NB: Blenderåpning står gjerne under A/Av på kameraet og vises i tall med f-verdi, for eksempel f1,8 eller 1:1,8. Det høres komplisert ut, men er absolutt ikke det, bare prøv deg frem.
Bilde tatt med mobil.
Bilde tatt med Nikon D5500, middels blenderåpning.
Stor blenderåpning 😉
Og når du først har kontroll på blenderåpningen, kan man jo gjøre ting som dette 🙂
Liten snupp i skogen 🙂
2. Gå tett på
Dette er så absolutt en personlig preferanse, men jeg synes ofte det blir mer interessante bilder av å gå tett på én ting, fremfor å ta et stort bilde av mye. Tenk lekende barn i et rom. Fokuser på det som betyr noe, ikke nødvendigvis hele rommet og alt rundt.
Hadouken!
3. Perspektiv
Det er lov å prøve å være litt kunstnerisk, selv om man ikke er proff. Det viktigste her er kanskje å tenke perspektiv. Skal du ta bilder av barn, kom deg ned på deres nivå. Bilder av barn tatt fra barnas egen høyde ofte mye mer levende enn fra foreldrehøyde. Et tips kan være å ta bilder av dyr/mennesker fra deres øyehøyde.
4. Lys
Nok lys er avgjørende for et godt resultat, enten man bruker naturlig dagslys, blits eller andre lyskilder. Den innebygde blitsen funker dessverre ofte dårlig for å ta gode bilder og ønsker man å ta gode bilder av barn innendørs, kan det være lurt å vurdere en ekstern blits eller dagslys 😉
Takk skarru ha, sola!
5. Ta mange bilder
Knips! Siden vi ikke lenger trenger å tenke på kameraruller og fremkalling, er det egentlig bare å gå bananas når man først knipser bilder. I hvert fall når barn er involvert, for de beveger seg mye og bildene blir ikke alltid helt som man hadde trodd og håpet. Så knips som en villmann, så har du litt å velge i.
6. Gjør små anledninger store
Jeg har skrevet om dette tidligere også, men jeg opplever at det er veldig mye glede i å gjøre små anledninger store, slik som en tur med hunden eller bare en legosøndag i stua. Du trenger ikke vente til sommerferien eller bryllupsreisen, gode bilder finnes overalt.
This is my neighourhood.
7. Legg ut på fotosafari
Snør på deg skoene, ta med kamerabagen og tass en tur ut i skogen, stikk bort på kirkegården, ta en runde rundt lysløypa eller bare en titt i hagen. Å legge ut på en liten fotosafari for seg selv har faktisk blitt min nye favoritthobby og fører ofte til overraskende mange fine bilder, gjerne også rett utenfor døra.
Fra fotosafari på kirkegården.
8. Finn din stil
Enten du liker å ta bilder av fugler, tog eller mennesker – finn din stil! Du vet kanskje ikke hva din stil er enda, men det oppdager du fort om du tar med deg kameraet ut på tur og prøver deg frem litt. Jeg har ganske overraskende funnet ut at i tillegg til barna, så liker jeg å ta bilder av blomster, trær og natur. Ikke stort og spektakulært, men tett innpå og pekuliært.
Jeg har blitt fortalt at dette heter Trollhassel 🙂
9. Mer gøy med mindre støy
Jeg mener ikke at man skal kunne spise mat rett fra gulvet, men litt mindre rot og støy i bildet gir ofte et bedre resultat. Man trenger jo ikke shine hele huset, bare rydde unna litt der man skal ta bilde. Utendørs kan dette bety å endre vinkel slik at man får en fin himmel i bakgrunnen, istedenfor en søppelcontainer. Bare som et lite tips for bedre hverdagsbilder, basert på noen års erfaring som blogger 😉
Som eksempel, her er to bilder av Teo fra her jeg sitter akkurat nå. I kombinasjon med tipsene om å gå tett på og ta bilde i øyehøyde, får man da et resultat som dette:
Zzziesta.
Versus dette…
Nice!
10. Kjøp deg et skikkelig kamera!
Det er bare å innse det først som sist: For å ta skikkelige bilder, trenger man et skikkelig kamera. Mobiltelefonen funker kanskje til hverdagsbilder og snapchat, men om du ønsker bilder som kan være gode nok til å limes inn i et fotoalbum eller trykkes opp og henges på veggen, trenger du sterkere lut.
Nikon D5500 er et råbra speilreflekskamera som raskt og enkelt tar høykvalitetsbilder. Med smarte funksjoner som Wi-Fi og egen app, går det superraskt å overføre bilder til mobiltelefon for å dele med gode venner.
God turkamerat 🙂 #badumtss
LYST PÅ KLISS NYTT KAMERA??
Neste uke har jeg en skikkelig godbit på gang, for i samarbeid med Nikon har jeg gleden av å få dele ut et kliss nytt kamera til en av mine lesere! Så hvis du er fysen på et kliss nytt og råbra speilreflekskamera, er det bare å glede seg til neste søndag – da blir det konkurranse! 🙂
Nikon D5500 har blant annet Wi-Fi-tilkobling, utløser via egen app og lynrask overføring til mobil.
