Vi har lenge tenkt at barna ikke tar skade av vårt rare bloggliv, men etter i dag er vi ikke så sikre lenger.. x-)
For under frokosten i dag sto jeg og kuttet gulrøtter, da jeg plutselig hørte et knips. Så føtter som tasset av gårde. Jeg tenkte ikke så mye mer over det, før lyden av tassende føtter returnerte med nok et påfølgende knips.
Jeg tok en pause i kuttingen og der var det igjen. Knips. Som på et kamera.
Jeg snudde meg og der sto han. Med kamerastroppen rundt halsen og pappa i fokus.
Og innen jeg rakk å få frem et ord, hadde han fått det han var ute etter og gikk videre til kaffemaskinen. Et par raske blinkskudd, så bar det videre til Teo, lillesøster og mamma. Knips, knips, knips, og så kunne han endelig legge kameraet til side og spise litt velfortjent frokost.
Live fra kaffemaskinen 🙂
Men når storebror plutselig har blitt pressefotograf, så kan jo ikke lillesøster være noe dårligere..
Live fra kaffemaskinen 🙂
Så ja.. Vi sier jo alltid at vi ikke tror barna tar skade av vår litt rare livsstil, men nå vet jeg sannelig ikke lenger.
Men bildene ble bra da og det er jo tross alt det viktigste 😉
Det går visst ikke an å skrive noe lenger uten at noen blir fornærmet. Jeg vet at det å la seg fornærme av nær sagt hva som helst er i tidens ånd, men et eller annet sted må grensa gå. Og jeg setter den her.
For i går postet jeg et innlysende harselerende innlegg om tilstanden i barnas barnehage. Om hvordan det noen dager er så mye kaos, bråk og bleielukt at jeg ikke holder ut mer enn noen minutter før jeg må løpe ut døra. Les: “7 millioner og 100 sykedager i året”.
Teksten fikk en vanvittig respons med utelukkende positive kommentarer, 150 delinger på facebook og over 1600 likes! Og da jeg snakket med de ansatte i barnas barnehage var det bare jubelstemning å hente der også.
Jeg ble så utrolig glad for denne responsen og at alle forsto at dette først og fremst var en hyllest til de ansatte, dernest et selvironisk spark til meg selv for å være en inkompetent pingle. Og i hvert fall på ingen måte en skjult kritikk til barnehagen.
For er det én ting jeg har innsett etter å hatt barn i barnehage i snart tre år, så er det at den jobben fortjener en vanvittig respekt! Og jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Barnehageansatte fortjener så vanvittig mye mer enn de får. Men frem til de lønnes høyere enn statsministeren, kan vi i hvert fall bli flinkere til å takke dem for jobben de gjør.
Ikke at de ber om det, men jeg har manet til at vi som småbarnsforeldre kan bli flinkere til å vise litt takknemlighet i blant. Ikke fordi vi må, men tenk bare hvor mye man takker besteforeldre som har passet barna en kveld. De ansatte i en barnehage som passer barna 6-7 timer hver eneste dag får sjeldent mer enn et halvhjertet ha det.
Derfor har jeg også i årenes løp skrevet flerfoldige tekster for å løfte frem hverdagens store helter, og jeg tør faktisk påstå at jeg muligens er den enkeltpersonen i Vestfold (Norge?) som i løpet av et år skriver mest positivt om barnehager.
Og da er det så trist når noen må bruke anledningen til å prøve å vri dette om til noe negativt. Bestemme seg for å la seg provosere og gjøre det hele til en skittkastingskampanje, fremfor å prøve å se det positive budskapet mellom linjene. For når så godt som samtlige(!) barnehageansatte har klart å se dette som en hyllest, burde det også være mulig for en journalist.
Men lokalavisen i Larvik så dette som en mulighet for å skape litt blest, og fikk derfor en journalist til å skrive en surmaget sak om hvilket hån min tekst var mot barnehagene, og barnas barnehage i sær. Les: “Unner du barna dine det du selv ikke hadde holdt ut?”.
Teksten handler om hva slags dårlig fyr jeg er som setter igjen barna i en barnehage jeg ikke selv orker å være i, dessuten benyttet de anledningen til å så tvil om tilstanden i barnas barnehage spesifikt. Om at hvis det er så ille i norske barnehager, så står det virkelig ille til. Hvor skremmende det er at så mange gir en positiv respons på teksten osv.
Saken er skrevet som en ytring fra en av avisens journalister og de har videre valgt å spre saken for alle vinder ved å dele på facebook, legge ned betalingsmuren, åpne kommentarfeltet og saken kommer helt sikkert også på trykk om den ikke allerede er det.
Og jeg synes bare det er så trist. Trist at det har blitt en kultur der folk prøver så godt det lar seg gjøre å provosere. Kan man ikke heller lese noe og prøve så godt man kan å anse innlysende overdrevent tekster som humor, fremfor å vri sjelen sin for å tolke alt i verste mulige potens?
Samtidig skjønner jeg ikke helt hvorfor? Hvorfor skal man gjøre sitt ytterste for å starte en heksejakt, når man så utmerket godt kunne tatt en skjønnsmessig vurdering av tekstens ganske innlysende harselerende karakter?
Selvfølgelig er det gøy å provosere, men jeg hadde trodd og håpet at en lokalavis skulle jobbe litt hardere for å heie frem lokale personligheter som prøver å gjøre noe fint, skrive en artig tekst og hylle en yrkesgruppe som altfor sjeldent får den rosen de fortjener, fremfor å prøve å gjøre folk til syndebukk.
Jeg vet ikke helt hva slags motiver de har, ikke har jeg tenkt til å spekulere stort i det heller, jeg synes bare det er trist. Trist at folk tar bevisste valg om å la seg provosere når de så innlysende heller kan se flasken som halvfull. Trist med lokalaviser som prøver å bryte ned, fremfor å bygge opp. Spesielt når det er en journalist som jeg frem til nå har hatt en god relasjon til.
Samtidig blir jeg litt lei meg på vegne av de leserne som faktisk blir lurt til å tro at jeg håner barnehagen basert på én tekst som én person bevisst eller ubevisst har mistolket. Spesielt med tanke på at jeg helt sikkert gjør mer for å løfte frem barnehagene i løpet av et år enn lokalavisen gjør.
Så derfor velger jeg heller å avslutte med et lite knippe lenker til saker som har blitt skrevet, delt, likt og hyllet for sitt forsøk på å snakke barnehager opp og frem.
I 2014 skrev jeg et innlegg der jeg kom til skade for å bruke begrepet “Barnehagetante”. Jeg visste ikke den gang hvor provoserende dette var for mange, og valset derfor helt uvitende ut i et minefelt av hat og kritikk. Jeg forsto raskt at barnehageansatte i mange år har kjempet hardt for å bli tatt på alvor, fremfor å bli sett på som bare en gjeng med “tanter”.
Som et resultat av den heftige debatten som fulgte, tok jeg en praksisdag i en barnehage for å prøve å forstå hva jobben faktisk innebar. Den dagen lærte jeg mer om meg selv, barn og hva det faktisk krever å være barnehageansatt enn jeg noensinne ville trodd.
Og slik gikk det:
(Repost av en gammel klassiker til glede for nye lesere og gamle ringrever)
Jeg parkerer bilen og ser på klokka. Den er 09.58. Jeg skal være her i fire timer. Fire timer er veldig lang tid. Hvordan skal dette gå? Kommer jeg i det hele tatt til å overleve?
– “Lukas, vil du sitte her oppe hos meg?” sier Monica med største selvfølgelighet.
Lille Lukas begynner å bli litt rastløs av å høre på det lange eventyret. Det slår meg at jeg aldri ville tenkt på den løsningen for et rastløst barn. Vil ikke dette bare gjøre saken verre? Nei da, det fungerer utmerket. Lukas blir involvert i historien og sitter snart musestille som de andre. Monica vet hva hun driver med.
Jeg har inntatt Leikvang barnehage i Larvik for en dag og ankommer midt i fortellingen av et eventyr. 20 barn ser på meg med store øyne når jeg kommer brasende inn.
Du skakke komme her og tro du er viktigere enn et spennende eventyr.
– “Hei hei” roper jeg, men responsen er heller dårlig.
Jeg prøver meg på en annen lettbeint kommentar, men utfallet er det samme. Jeg insser raskt at jeg kan lite om å kommunisere med små barn i store grupper. De er nådeløse og later ikke som vi er bestevenner bare fordi jeg smiler og vinker. Jeg kan ikke bare komme her og avbryte eventyret sånn helt uten videre, og forvente at vi er dus. Jeg må gjøre meg fortjent til deres tillit.
I starten går jeg bare rundt som en varsom elefant i en porselensfabrikk og er mest opptatt av å ikke knuse noe. Jeg står midt i rommet der alle barna raser rundt og leter frem klærne de skal ha på seg når vi nå skal ut på tur. Jeg står med kameraet i den ene hånden, notatblokka i den andre og føler meg som en fisk på land. Men så plutselig kjenner jeg et lite rykk i armen.
Jeg snur meg rundt og der står en liten jente med spørrende øyne og holder frem en rosa sko. Hun spør om min hjelp. Dette er min sjanse! Ilddåpen er her. Rolig nå Peter, dette klarer du. Etter få sekunder er begge skoene på og jeg ser på henne for dommen. Hun smiler og løper videre. Dette tar de andre som et tegn på at jeg er godkjent og dermed strømmer det på med rosa jakker, spiderman-sko og refleksvester som ingen plutselig klarer å få på seg alene.
Så tar vi lissen gjennom løkka og så… nei, hvordan var dette igjen?
Vi er utenfor igjen og alle tar oppstilling og gjør seg klar for ekskursjon til gymsalen som ligger like i nærheten. På rad og rekke står de klar og i det vi skal til å labbe i vei kjenner jeg en liten hånd som stikker seg inn i min. Der står en gutt som med største selvfølgelighet ønsker at vi skal leie hender ned til gymsalen, for det er jo slikt man gjør når vi er på tur i barnehagen. Et stort smil sprer seg over ansiktet mitt.
Ting som dette er kanskje dagligdags for barnehageansatte, men for meg er det en rørende tillitserklæring. Det varmer godt i hjertet å bli akseptert av barna og vinne deres tillit. Før jeg gikk inn døra var jeg redd for å bli støtt ut som et fremmedlegeme, men nå er jeg allerede inne i varmen. Jeg må støtte meg til gjerdet for å ikke smelte ned i grusen.
Slike ting gjør tøffe menn myke.
Hvor mye bløtkake får jeg for fire konglepenger?
Derfra og ut gikk resten av dagen som en drøm. Det er fantastisk hvor utrolig kreative og grenseløse barn er i denne alderen. Som et av mange eksempler, skulle jeg bare sette meg ned for å ta et bilde av en leketraktor ved sandkassen, men endte opp med å løpe rundt og lete etter kongler i sanden for å betale for bløtkake. Konglepengene kunne jeg sette inn i traktorbanken og én bløtkake kostet fire konglepenger.
Å se hvordan barn så helhjertet leker med fantasien er både fascinerende og inspirerende. Jaggu fikk jeg ikke med et par godterier og en sjokoladebit (les: to steiner og bark) med på kjøpet også, så de fire konglepengene var det absolutt verdt!
Ja vel, så kostet kaken flesk, men smaken var himmelsk!
Før jeg fikk min egen lille plutt var jeg aldri spesielt glad i barn og derfor har jeg alltid tenkt at jeg kanskje ikke heller vil like andres barn selv etter at jeg har fått min egen. Det tok derimot ikke lang tid i barnehagen før jeg innså at jeg gladelig kunne kaste alle mine fordommer om meg selv på dør.
Gi et barn din fulle oppmerksomhet i noen minutter og du har en ny bestevenn ut dagen. Sånt er det vanskelig å ikke bli rørt av.
God pedagogikk å geipe til barna, det står i lærebøkene…
I løpet av dagen spurte jeg blant annet Eirik, barnehagens eneste mannlige ansatte, om dette med følelser. Hvordan er det egentlig å ta farvel med barna når de er gamle nok til å klatre videre på skolestigen? Han svarte det eneste riktige: Det kan være tøft. Det er ikke helt umulig at det pipler frem en liten tåre eller to også.
Det har jeg ingen problemer med å forstå, for selv etter bare noen få timer merker jeg at det stikker i magen når jeg skal dra for dagen. Jeg føler jeg allerede har blitt så godt kjent med barna og er ikke klar for å aldri se dem igjen. Bare tanken gjør meg kvalm.
Bjørnen sover, bjør- Shit, han er våken! Løøøp!
På vei ut døra blir jeg stoppet av barna som jobber i kjøkkenet ved den store sandkassen. Jeg har gått fra halve sjokoladekaken min og den burde jeg spise opp for da ville jeg kunne fly høyere enn Supermann og bli sterkere enn Spiderman, Batman OG Robin.
– “Sterkere enn Eirik også?” prøver jeg meg.
Nei, ikke sterkere enn Eirik. Ingen superhelt er sterkere enn Eirik.
/ Lik hvis du synes fire konglepenger er en god pris for bløtkake
Noen ganger tenker jeg at jeg kunne jobbet i barnehage. Bare leke dagen lang og lese bøker, lage brødskiver, gå på tur i skogen og ha det gjevt – det høres jo ut som drømmejobbben!
Men da jeg leverte barna i dag, litt sliten og groggy, og ble møtt av lydnivået fra et tosifret antall unger som alle tror de er på rave party… Med leking, slåssing, hyling, roping, gråting, krangling, latter, maling, tegning, ting som går i bakken, trommehinner som vrenger seg i sorg og den konstante bakgrunnslukten av bleier med innhold. Da tenkte jeg..
De folka som jobber der, dag ut og dag inn, på trøtte dager, på kvikke dager, i regn, snø og solskinn, og alltid med et smil om munnen – fortjener seriøst 7 millioner i lønn og 100 sykedager i året! Jeg hadde ikke vart i 10 minutter før jeg hadde løpt hylende ut av porten og aldri kommet tilbake.
På naborommet hoppes og herjes det siste ut av dagen. Begge har fått hver sin advarsel, men ingen ser ut til å bry seg stort. Leken er for god til å gi seg nå. Det hoppes i senger, det kastes puter, det løpes, det lekes, det leves stort.
Søskenkjærlighet og rivalisering i skjønn forening, en sånn type lek som før eller siden ender med at en eller annen får vondt. Og det går ikke lang tid fra oppjagede jubelrop blir til plutselig klaging. Det er lillesnupp som begynner å bli lei, men storebror er for gira til å slutte å hoppe.
Hun prøver å si nei, men han fortsetter å tulle. Og hun er jo ikke helt fast bestemt og vil kanskje leke litt likevel, så da fortsetter han. Og hun ler, men så blir hun plutselig muggen igjen.
Inne på badet står vi og lytter, og innser at en av oss får steppe inn og ta affære før det utvikler seg til å bli dårlig stemning.
Vi tenker spesielt på å redde den slitne lillesnuppa fra den overivrige storebroren, for hun er jo bare en liten jente tross alt.
Men da hadde vi visst glemt å tenke på at hun er en jente laget av jern og har snart ett års erfaring med leking og herjing fra barnehagen. For plutselig og ut av intet, hører vi en morsk og bestemt jentestemme som kutter gjennom støyen som en tåkelur:
– Nok! Jeg dra hjem.
/ Sånne øyeblikk.. <3
Klar for flere gullkorn? Les: “Smittsom” (pluttens lille gullkorn fra nøyaktig ett år tilbake)
For helt siden i høst har jeg gått og gledet meg, og i dag var dagen endelig her! Dagen da vi stikker bortom Christinas besteforeldre for kaffe og kaker, men blir møtt med skiltet på døra. Skiltet som bare sier: “Vi er på verandaen”. For da vet jeg hva som venter.
To lune sjeler som møter oss der de sitter bak huset og nyter livet i solveggen. Isolert fra verden i en liten boble av paradis. Årets første utekaffe og sitronkake i bare t-skjorta. Barn som løper rundt og leker med planter. Saftstasjon og iskrem i klypa.
Den første varme vårdagen som kommer som sommerens sendebud. Den første anledningen til å synke ned i en oppvarmet stolrygg og kjenne solen massere sjelen. Sovne i stolen til lyden av bokfink, svarttrost og alle skogens fugler som jubler høyt om at sommeren er på vei.
Livet som leker, påfyll med kaffe og et stykke sitronkake til.
Sent i går kveld ble vi ferdige med å male stua oppe, og det ble utrolig fint! Men allerede før siste strøk var tatt, begynte Christina å gnåle om nye rom og farger hun var keen på. Og det fikk meg til å innse en ting: Hun kommer til å få oss til å male hele huset. Kanskje ikke i morgen, men de kommende ukene og månedene.
For en målrettet Christina er ikke så lett å stoppe, men basert på hvor lang tid det tar henne å bestemme seg for farge på malingen, kan det fort ta lang tid til vi får malt de rommene jeg faktisk ønsker å male.
For først vil hun helst ta gangen nede. Så har hun mumlet noe om å male om stua nede, før vi skal opp på gjesterommet og deretter til kontoret som skal bli til soverom. Men før det vil hun også male om rommet til lillesnupp og den lille doen nede.
Som også fikk meg til å innse en annen ting: Det eneste rommet jeg faktisk bryr meg litt om, er kontoret som skal bli til soverom. For der inne har jeg sittet så vanvittig mange timer og skrevet og skrevet og irritert meg over den grusomme fargen på tapetet. Den er liksom blass babyblå med innslag av kjipe striper.
Men jeg elsker bildet som mormor har malt <3
Jeg har gledet meg så veldig lenge til å bli kvitt de babyblå veggene og få på noe freshe farger, men med Christinas mange prosjekter og beslutningsvegring hva gjelder fargevalg, kan det jo ta en evighet før vi kommer så langt!
Hvis ikke…
Hmm…
Oh yes. Jeg har det!
For Christina er kanskje sta og bestemt. Hun er kanskje ambisiøs og malelysten. Hun har kanskje en plan for hvordan ting skal gjøres og i hvilken rekkefølge, men det er én ting hun ikke har…
Noe jeg derimot har.
Et hemmelig våpen.
Et ess i ermet.
Et skittent, men høyst effektivt triks…
Så derfor:
Sorry Christina, men jeg må bare..
Ei litta klatt testmaling, takk skarru ha.
Skal me sjååå..
Ferdig! Også så fint som det ble 🙂
/ Tenker vi tar kontoret først, jeg 😉
Les også –> “Se min penis” (om sist gang trikset ble tatt i bruk med stor suksess)
Tidligere i dag rotet jeg rundt i gamle bilder og kom tilfeldigvis over et bilde jeg helt hadde glemt. Og jeg elsker det!
Det er noe med det undrende blikket. Den lille plutten som sitter og pusler med plastelina på en rolig lørdag formiddag. Mamma som sniker seg innpå ham med en overraskelse bak ryggen. Gleden, håpet og forventningen.
Hvem trenger vel fallskjerm eller strikkhopp? Alt du behøver er et trapperom og en malingspensel 😉
For si hva du vil om å kaste seg ut fra et fly eller kjøre ned stupbratte fjell på to små treplanker. Du skal ikke kimse av adrenalinrushet når du henger et par meter over skarpe trappetrinn og kjenner at sokken begynner å skli mot rekkverket 😉
