Du bærer 2-åringen opp trappen, hun ser ned på trinnene, oppdager mengdene med hybelkaniner og høylydt utbryter:
– Sokkelo! Masse masse sokkelo!
/ På tide å finne frem støvsugeren 😉
Peters lille pakkekrise
I hele dag har jeg gått rundt og følt meg som en råtten agurk, uten helt å skjønne hvorfor. For jeg er jo frisk og fin, jeg har drukket kaffe, solen stråler og livet smiler, så hvorfor føler jeg meg så ræva?
Men så kom jeg på det…
Vi skal jo på ferie i morgen. Over hele kalenderen min står det skrevet: HUSK Å PAKKE BAGEN!!
Og der var det. Pakking. Det aller, aller verste jeg vet. Planlegge hvilke klær man skal ha med, finne frem toalettsaker, pakke ned mobil-lader og alt man trenger. Ha akkurat nok av alt, men ikke for mye. Og med to små barn er det mye man trenger. Skift til ditt, skift til datt og gjerne et reserveskift bare sånn i tilfelle.
Kanskje en vogn? Egen reiseseng? Niste til kjøreturen, mat og drikke, ja også må vi fylle kjøleskapet FØR vi reiser, fordi det er stengt i flere dager når vi kommer tilbake. Ja, også må vi ha med mac, kamera, eksterndisk, headset og ladere til alt.
Også sengetøy, må vite. Laken, dynetrekk og putevar til alle. Kanskje ta med et par barnedyner til småttisene også. Så da må vi ha dynetrekk til det også.
Og klær. Gud så mye klær. Inneklær, uteklær, penklær, slækkeklær, joggeklær, båtklær og klær meg i hue og ræva. Og regntøy! Og hvis vi først skal ta med regntøy, kan vi like gjerne ta med støvler også.
Og det verste er at når man endelig har fått pakket og forflyttet halvparten av alt man eier ned i fullstappede bager, så er det ikke mange dager før det hele skal pakkes ut og tilbake igjen. Og det er, om mulig, enda verre.
Og derfor, kjære Peter, føler du deg som en brukt sokk i dag. Godt å vite hvorfor, men det hjelper jo egentlig ikke. For bagen pakker ikke seg selv, og på blikket til Christina vet jeg hva som venter hvis jeg venter med å pakke til 5 minutter før avreise. Et saftig spark i nøttene og en skulder så kald at den kan fryse lava til is.
Blir her litt, jeg..
/ Noen som har en pakkerobot til salgs? Send meg en PM. Asap.
Hva gjør du hvis barna har spist fluesopp?
Eller falt i iskaldt vann? Eller satt en drue i halsen? Eller brent seg kraftig? Eller får i seg et ukjent antall paracet? Hva gjør du?
Det er grusomt å måtte forholde seg til slike problemstillinger, men mye verre om det noensinne skulle skje og man ikke vet hva man skal gjøre.
For det er ting man kan gjøre. Viktige ting som kanskje kan redde liv! Dine egne barns eller andres. Men hva? Det er derimot ikke like godt å vite. Og akkurat derfor er det helt genialt å ta et førstehjelpskurs. Ikke fordi man skal lære å gassbinde en hval, men for å få en viss pekepinn på hva man faktisk kan gjøre om uhellet skulle være ute. Kunnskaper og ferdigheter som en dag kan redde liv.
I forrige uke var vi på et førstehjelpskurs arrangert av barnehagen, og i løpet av bare to små timer lærte vi så utrolig mye!
Vet du hvordan du utfører Hjerte-Lunge-redning? Det trodde jeg at jeg gjorde. Jeg tok feil.
30-2, 30-2 til ambulansen kommer.
Man blir ikke utlært lege over natten, men et førstehjelpskurs gir deg i hvert fall noen grunnleggende ferdigheter som en vakker dag kan redde liv. Og det er som sagt bare snakk om én kveld. Et par små timer med småprat og øvelser.
Hvordan man utfører hjerte-lunge-redning, hvordan man legger noen i sideleie, hva man gjør hvis noen setter noe i halsen og hva man gjør hvis barna plutselig har fått i seg noe fra medisinskapet.
Selvfølgelig håper man at noe sånt aldri skal skje, men skulle uhellet først være ute tenker jeg man er glad for at man vet hvordan man skal reagere. For man lærer man overraskende mye på et par timer og det kan bety et hav av forskjell den dagen man plutselig stirrer en akutt nødssituasjon i øyet.
For med bare sekunder på seg til å reagere, kan en kveld med småprat, twist og kaffe plutselig bety forskjellen på liv og død.
/ Gi bedre odds til dem du er glad i – Ta et førstehjelpskurs 🙂
Ta det første steget allerede –> Skriv ut denne plakaten
92 hele livet
Jeg vet at klesstørrelser kommer og går, men akkurat 92 har jeg et litt spesielt forhold til. For lenge så det ikke ut til at plutten noensinne skulle vokse forbi 92. Han spratt liksom så fort forbi 70 og 80-tallet, men så stoppet det. Stoppet på 92. Ble liksom ikke større rundt livet eller lengre i beina.
Og det var fint det, for 92 føltes stort. Mye større enn 86, som også er ganske stort. Trenger ikke større enn det, du kan være 92 hele livet, du 🙂
Men så blir det vinter og så blir det vår, og plutselig så står man der. 92 er ikke engang i nærheten.
Kanskje har det ikke passet på flere år, det har bare ikke gått opp for meg. 92 har blitt til 98, som har blitt til 104, som igjen har blitt til 110/116. 116! Det er jo sånne størrelser som de store guttene bruker det, ikke vår lille plutt?!
Alle de gangene jeg har stått i klesbutikken og irritert meg over at de kuleste klærne bare lages i store størrelser, og nå er vi her selv. Ikke lenger bare søte dyr og tullete monstre, men batman og spiderman og engelske tekster med schwung. Ikke lenger klær for barn, men klær for bittesmå ungdom.
Det er nesten til å få litt panikk av, for selv så stolt man er, så klarer jeg ikke skru av panikken som surrer i bakgrunnen over tiden som går så altfor fort. For de som sier at årene med småbarn i hus går veldig fort, de har veldig rett. Tiden flyr og jeg vet ikke om jeg liker det.
Enda godt vi har to, så kan i hvert fall lillesnuppa arve klærne til storebror og bruke 92-plaggene en god stund til.
Tenkte jeg. Før jeg innså.. de passer ikke henne lenger heller. Størrelse 92 er et ferdigskrevet kapittel og på tide å ta farvel. Og det er noe fint, men samtidig nostalgisk urovekkende over det; tiden som går og klær som blir for små. Men om ikke annet: Det er nå de kule klærne begynner 😉
/ På tide med et røsk i klesskapet
Les også: “Arveklær er for fattigfolk”
Tusen tusen takk <3
Dette høres kanskje litt rart ut, men jeg har bare så veldig lyst til å takke dere. For mye egentlig, men først og fremst for den vanvittige responsen på innlegget jeg skrev i forrige uke om vold og overgrep mot barn.
Les: “Hver eneste jævla dag”.
For det er et så utrolig vanskelig tema. Det er nærmest umulig å skrive om uten å tråkke i ørten fallgruver, og jeg har jo ingen kompetanse. Jeg har aldri opplevd noe sånt i min barndom og jeg har egentlig ikke peiling på hva jeg skriver om. Men jeg er pappa. Og jeg har et hjerte som knuser hver gang jeg hører historier om barn som går gjennom ting barn aldri skal måtte gå gjennom.
Og selv om jeg synes det er veldig skummelt å skulle gå i bresjen for noe jeg egentlig kan fint lite om, så kjenner jeg med hele mitt hjerte at det er riktig. Riktig og så vanvittig viktig! For noen må ta denne tyren ved hornene og hvis jeg kan gjøre bare en ørliten forskjell, er det verdt all innsats i verden.
Rettelse: Jeg kan ikke utrette stort alene, det er deres engasjement som gjør hele forskjellen. Alle dere som tør å lese, tør å kommentere, tør å dele. Alle dere som har gjenfortalt deres grusomme erfaringer og delt dem med verden. Alle dere som har engasjert dere i den vanskeligste og viktigste jeg kan tenke meg.
For det er lett å bare snu seg bort og håpe at problemet forsvinner av seg selv, men det gjør det jo ikke. Det gjør det bare verre. For enn så vanskelig det er så må dette snakkes i hjel, ikke stilles i hjel. Og derfor er jeg bare så vanvittig stolt, glad og takknemlig for alle dere tusenvis av folk som har engasjert dere i denne saken!
Hadde jeg kunnet invitere dere alle på pannekaker og is så skulle jeg gjort det, men så mange asjetter har vi ikke dessverre. Så da får jeg heller bare si takk. For at dere gir meg støtte og motivasjon til å snakke ut om dette, for at dere snakker selv, for at dere ønsker å gjøre en forskjell og for at vi sammen tenner lys der det før var bare mørke – takker jeg dere av hele mitt hjerte.
/ Dette er bare begynnelsen <3
Les også: “Evig arr på sjelen” (innlegget som startet det hele)
Humor for småbarnsforeldre #2
Jeg har helt dilla på denne tegneserien for tiden og her kommer et knippe godbiter jeg vet du kommer til å like 🙂
(collage: Fowl Language Comics )
For hvis jeg trenger å komme i godt humør for tiden, er Fowl Language Comics en sikker vinner. Det er noe helt fantastisk med den artige anda som lever et liv jeg så til de grader kan kjenne meg igjen i. Et par striper er alt som skal til og vips så er smilet på plass 🙂
Så derfor sparker vi i gang også denne uken med et lite knippe godbiter fra verdens kanskje mest gjenkjennelige tegneserie for oss småbarnsforeldre 😉
(alle bilder: Fowllanguagecomics.com)
/ Start uka med et smil 🙂
Søndagen over alle søndager
Denne dagen kunne ikke vært bedre om den så hadde vært dyppet i honning 🙂
Ikke alle dager går på skinner, men det gjorde denne. Fra start til slutt har den vært en eneste stor parademarsj i god stemning. Fra en lang søndagsfrokost med knasende baguetter og sjokolademelk, til fotball i hagen, lunsj og is i solen, en tur på stranden, hvitveisjakt og middag hos mormor og bestefar.
Og enda bedre ble det selvfølgelig da jeg oppdaget at det endelig har kommet en restaurant i Larvik som byr på skikkelig god og skikkelig sterk thaimat! For jeg elsker thaimat og jeg elsker sterk mat, sett dem sammen og du har en vinnerkombinasjon. Når jeg tenker meg om, så kan det faktisk ikke bli sterkt nok!
Eller… jo forresten. Det var jo den ene gangen i Thailand. På en indisk restaurant i strandkanten på Koh Samui. Der jeg med føttene i sanden bestilte stedets sterkeste suppe, tross kelnerens mange advarsler. Hverdagsrasisme, tenkte jeg og bestemte meg for å vise dem at vi melkehvite nordmenn også kan være noe hardhauser på matfronten. Og jeg tok feil.
For jeg mener, jeg elsker sterk mat, men den suppa der… Jeg burde kanskje skjønt tegningen da flere fra personalet sto og fulgte med i smug da jeg tok mitt første slurp. For de visste hva som kom. Fra første skje rant det svette i strie strømmer. Tungen hovnet opp, leppene ble som en hoven bavianrumpe og hele kroppen sto i flammer. Etter hvert gjorde det til og med vondt å drikke vann. Det måltidet tok noe fra meg. En bit av sjelen, 7-8 leveår og 23 kilo i svette og forbrente smaksløker.
Ja, også var det jo den gangen vi hadde fått vår første kebabsjappe på Kolbotn, og jeg skulle tøffe meg og bestilte en “litt sterkere enn sterk”-kebab. Joda, baben gikk ned den, men så lå jeg også rett ut i tre dager etterpå med feberfantasier og magesjau. Noe sier meg at det kjøttet ikke sto til gullstjerne på EU-kravene 😉
Men det gjorde maten i dag. Hele dagen faktisk. Fra ende til annen. Fra jeg våknet av en overraskende ryggmassasje, til vi sovnet med et Pokemon-blad på sengen. Ja vel, så rakk vi ikke å støvsuge bilen, men vi fikk hengt opp et par kroker i garasjen og ryddet litt i gammelt rot. Vi fikk oss en tur på stranda, kastet fiskesprett mot solen og spist thaimat til det dugget på brillene. Og mer enn det kan ingen søndag levere 🙂
Til minne om vitamin-bamsefar (2016-2017).
En som står klar for å overraske mamma 🙂
Smoothie i solveggen, da begynner det å lukte sommer! 🙂
Noen synes det gjerne kunne gått litt raskere.. 😉
Dager som dette.. <3
/ Takk søndag, vi sees igjen om en uke 🙂
Merkelig start på dagen
Jeg er langt, langt borte i drømmeland. Midt i en drøm der jeg prøver å finne veien ut av en slags futuristisk borg fra fremtiden. Alt er opp-ned og jeg skjønner ikke hvordan dørene fungerer.
Så plutselig kjenner jeg en prikking i ryggen. Jeg skjønner ikke hvor det kommer fra og det passer ikke inn i drømmen. Så prikker det igjen. Drømmen begynner å falme og så går den i hvitt.
Jeg våkner til, og mens kroppen enda er på vei ut av drømmeland, kjenner jeg det. Prikkingen er der fortsatt. Små, masserende trykk over hele ryggen. Jeg er enda for trøtt til å forstå akkurat hva det er, det er bare så utrolig behagelig. Som om noen skulle gitt meg en massasje.
Så snur jeg meg rundt og der ligger 5-åringen og smiler. Og masserer ryggen til pappa. Akkurat sånn vi gjør på ham hver eneste kveld. Jeg smiler og sier takk og blir overrasket med en kjempestor klem.
Sååå… nå er jeg egentlig bare forvirret. Hva i all verden har gjort meg fortjent til en sånn start på dagen? Hva skjedde med å måtte stå opp midt på natta eller våkne med tær i nesa? Og hvordan i all verden har han blitt så flink til å massere?
Ikke vet jeg, men én ting er i hvert fall helt sikkert: Jeg vet om én som skal få sjokolademelk til frokost 😉
/ Goooood søndag, folkens! 🙂
Oslo, savn og bacon overalt
Så rart å våkne i en kjempestor seng alene. Langt hjemmefra og helt helt stille. Sånne ting man savner mest når livet hjemme går på repeat. Bare sove så lenge man vil uten noen som må tisse midt på natten. Ikke en eneste tå i fleisen eller en hund som plutselig hopper opp i senga. Bare meg. Og det er så stille. Og deilig. For en natt på hotell alene er verdt mer enn 78 tacofredager og en tur til dyreparken.
Spesielt etter en kveld som i går, der jeg opplevde Oslo på sitt aller beste. For i går var jeg ute på den velkjente galeien med gamle kompiser, for å sprette korken av utesesongen, spise ett stykk bedre middag, fortelle røvere og ha det spas. Det var så sinnssykt trivelig g når det attpåtil plutselig blir sommervarme og full vigør, ja da er det lov å forelske seg litt i Oslo <3
Men det var i går. Nå ligger jeg her. I sengetøy som knitrer og kjærtegner kroppen. En frokostsal full av bacon så langt øyet kan se og kaffe som fortsatt er varm. Og stillhet. Ikke en bekymring i verden, bare bacon. Det er balsam for sjelen.
Men så går det også overraskende kort tid til man savner livet der hjemme. Til kopper som går i bakken, til høylytt roping, til barn som ler og løper rundt bordet, til mårraklemmen fra frua. Rusk i øyet, altfor lite søvn og flekker på klærne man ikke aner hva er, men håper og antar at er yoghurt. Hverdagen og livet – det beste jeg vet.
Men det var godt med et hvileskjær. Dæven steike det var godt med et hvileskjær! Møte gamle venner, spise god mat, sove i en seng laget av englevinger, leve med senkede skuldre og bare være seg selv for noen timer. Fint å få hverdagen litt på avstand for å kjenne på savnet. Og jeg innser at det holder med én kveld.
Jeg trenger ikke to uker i en tropisk regnskog med barna flere kontinenter unna. Bare noen timer for å kjenne på savnet, er mye mer enn godt nok. Nå vil jeg hjem. Gleder meg til klemmer og latter og susser på kinnet. Og jeg har sjokolade i sekken 😉
/ Neste gang er det din tur, Christina <3
Hver eneste jævla dag
Jeg forstår det bare ikke. Hvordan noen kan se et lite barn og tenke sex? Vold? Overgrep? Hvordan i svarte helvete er det mulig å utsette barn, små uskyldige barn for noe sånt? Hvem er det som gjør sånt?! Bare tanken får neven til å knyttes og blodet til å fosskoke.
Det er bare så ufattelig. Barn som står på første trappetrinn i livet, men får det ødelagt allerede før de er i gang. Av voksne mennesker. Kanskje en de holder kjær. Kanskje sin aller nærmeste.
Jeg får panikk av å tenke på det. Tanken på hva de små barna må tenke. Hva de må tro om livet. Tror de det er normalt? Klarer de å se glede mellom slagene? Kan de noensinne komme seg opp og forbi? Hvordan må det føles inni sjelen til et lite barn å få verden revet i fillebiter av en voksen de stoler på, kanskje en de elsker?
Jeg skal innrømme en ting: Jeg er ganske feig. Jeg orker ikke tanken på dette i så altfor store doser, derfor dytter jeg det ofte unna. Later som at verden er fin og flott og at alt er bare sommerfugler. Undertrykker sannheten som gjelder så altfor altfor mange av oss. For det er oss, det er ikke dem. Det er våre barn. 10 % av dem. 10 % av norske barn utsettes for vold og overgrep. Barn! Vold! O-V-E-R-G-R-E-P!
Jeg klarer ikke å tenke på det, hjernen min klarer ikke håndtere det på noen konstruktiv måte, så jeg prøver å la være. Og det er kanskje det aller verste vi kan gjøre. Hysje det vekk og skyve det under teppet. Det er det absolutt beste vi kan gjøre for overgriperne, men det verste vi kan gjøre for barna.
For dette må snakkes i hjel, ikke stilles i hjel. Det må snakkes om hver eneste dag! Det må trekkes frem i lyset og ikke gi de jævlene et hint av skygge å gjemme sine perverse synder i.
Men vi må hjelpe barna, vi må hjelpe hverandre. Vi må snakke om det, vi må se hverandre, vi må vite hva vi skal se etter, vi må snakke med barna og hjelpe barna å vite hva de skal se etter. For hvis ingen prater om det og alle går rundt med øynene lukket – hvordan skal vi da se sannheten som stirrer oss rett i øynene?
Jeg har skrevet litt om dette før, men jeg lover å skrive så utrolig mye mer om det. Jeg ønsker å jobbe tettere med Stine Sofie Stiftelsen, få mer kompetanse på området og dele det med dere. Jeg skal være mitt ansvar bevisst og jeg skal bruke stemmen min på det jeg mener er den viktigste saken i verden.
For tenk deg da: Du og jeg. Du som leser dette akkurat nå og jeg som skriver det. Vi klarer nesten ikke lese om vold og overgrep mot barn. Magen vrenger seg bare ved tanken og vi snur oss bort fra skjermen bare vi leser om det… Så hvordan må det føles å være det barnet? Det barnet som lever i en hverdag så jævlig at voksne mennesker feller en tåre bare ved tanken?
Og enda verre: Hvordan må det føles å bli utsatt for seksuelle overgrep, psykisk vold, fysisk vold, tortur og trusler – og vite at du er helt alene? Ingen som prater om det, ingen som ser deg. Du er bare et bittelite barn i en kjempestor verden, og ingen kommer for å hjelpe deg.
Sånn kan vi ikke ha det. For som sagt: 10 % av norske barn lever med vold og overgrep, og sånn kan vi faen ikke ha det.
/ Fyll hver eneste skygge, tenn hvert eneste lys
P.S. Del gjerne med gode venner – la vår stemme bli hørt <3