I går fikk jeg nok en hyggelig påminnelse om hvorfor jeg aldri i livet må finne på å gå fra Christina…

For midt på dagen i går skulle frua bare en rask tur ut med hunden, og plutselig fikk jeg en lur idé. Jeg har ikke satt på en klesvask siden Ålesund brant, så her burde det være gode muligheter for bonuspoeng. Og jeg mener, hvor vanskelig kan det være? Hvitt i én haug, mørkt i en annen, fiks ferdig, kjør på max.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Men så glemte jeg jo at jobben som småbarnsforelder ofte ligner veldig på å være sirkusdirektør for en gjeng rabiate bavianer. For jeg skulle bare sette på én vask, ÉN VASK og haugen lå allerede grovsortert på gulvet. Men innen jeg hadde sortert hva som skulle på 40 og 60 grader, hvilket vaskeprogram jeg skulle bruke, riktig dosering for vaskeball, intensitet på sentrifugering, lengde på vaskeprogram, hva jeg skulle gjøre med spesialtøy som mine dyre løpesokker og hvor mye det egentlig var plass til, hadde Christina rukket å gå baklengs til Kina og hinket rolig tilbake.

For ute i stua hadde begge barna plutselig bestemt seg for å gå helt bananer og jeg rakk ikke så mye som å lukte på en kork med tøymykner, før noen ropte eller skrek. Så var det ut igjen for å sjekke. Å ja, du falt ja, å ja så han stjal den fra deg, ja ha ja så hun rev ned puteslottet ditt ja. Og sånn holdt de det gående uten stans. Før jeg visste ordet av det, knirket det i døra og Christina var tilbake. Ingen klesvask var klar. Bare en halvfull maskin og en helfrustrert far.

Og det var da det slo meg: Hvordan i all verden overlever aleneforeldre??

Altså seriøst, jeg hadde ikke overlevd en halv dag! Eller okei, hvis alle kunne kjøpe nye sokker hver dag og vi kunne flytte til nytt hus hver gang det forrige var brukt opp / rotet i stykker, skulle vi klart oss. Men om jeg skulle gjort alt som skal gjøres i løpet av en dag helt alene, uten å klikke i vinkel og ta av som en rakett, hadde jeg på få timer krøllet meg sammen som en ball og ligget i et hjørne til noen hadde ringt etter hjelp.

Så hatten av til alle aleneforeldre! Hvordan dere overlever hverdagen vil jeg aldri forstå, men jeg vet dette: Christina kan se frem til en stor bukett blomster i morgen. Klærne hennes passer kanskje ikke lenger, også er de kanskje litt rosa, men roser skal hun få 😉

/ Jeg holder meg til plenklipping og middag 😉

P.S. Siden det er freddan og alt, legger jeg med en video av alle snappene jeg tok fra hele dette katastrofale vaskestuntet, så kan du selv se hvordan det hele foregikk 😉

Det føles så enkelt til å begynne med. Bilen står der tom og enorm, og ser ut til å kunne huse et hus. Her er det ikke noe stort poeng å tenke verken logistikk eller pakkelister, vi har plass til alt.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired – opptil 70% avslag

Få på no sommerkassett, nu kör vi!

Men så kommer barnevogna på plass. Og den første bagen. Så den andre bagen, så et par småbager og en pose. Så en madrass, så plutselig en stor bag til og en koffert og en pose full av ting til hunden. Men du får plass til alt. Med nød og neppe. Du dytter og jobber og fyller på med bager og kofferter fra gulv til tak. Du stapper og presser, og føler deg mer som en pølsemaker enn en feriepakker.

Når bilen endelig er stappet til bristepunktet, børster du hendene fornøyd og slår deg på skulderen for en jobb godt utført. Men så går du inn i huset igjen, og på den tiden du har brukt på å fylle bilen så full at den buler som en boks med surstrømming, har frua rukket å hente ned enda flere ting fra skuffer og skap. Og fjellet som venter deg inne i gangen er ganske nøyaktig like stort som det du allerede har båret ut. Og du innser at det er sjanseløst. Noe må ryke. Enten det, eller så får alle sitte med beina ut av vinduet, sjåføren inkludert.

Og da har vi ikke engang begynt å tenke på hvor hunden skal sitte. Må bli et sted mellom bagen full av kjøleelementer og fatterns gamle strandsandaler. Eller kanskje i posen med strikketøy og sladreblader. Nei vent, der har vi allerede lånt plass til smokker og tåteflasker. Bagasjerommet er helt uaktuelt, for åpnes bakluka nå, kommer den til å eksplodere som en nyttårsrakett. Vi får sette ham på taket og be ham klore seg fast. Det er ikke lange veien til hytta uansett.

Når man endelig får stappet alt og alle inn i bilen og sitter klemt mot rattet som sild i tønne og hører på at barna har NM i skrik og brøl fra baksetet og man føler seg som burhøns og solen steiker i fleisen og gjør asfalten til pudding og bilen truer med å gå tom for bensin og man står der og stamper langs E6 i en uendelig lang kø som går saktere enn en snegle i motvind og hunden uler klagende fra taket og hytta føles uendelig langt unna og humøret bikker over på faretruende rødt, da først kommer man på den ene tingen man så veldig skulle ønske at man ryddet plass til.

Hyttenøkkelen.

/ God sommer!

P.S. Teksten ble først publisert i den dagsferske sommerutgaven av gratismagasinet PlussTid 🙂

* Følg Sommerhjerte på Facebook *

Svigermor peker mot himmelen, den er svart med et hint av mørkeblått:

– “Okei… Ta inn putene og dra ut tv-en, her kommer det snart ei skikkelig skur”

Få meter unna sitter en optimistisk innflytter med joggeskoene på. Regn? Nå? Men atte, jeg skulle jo akkurat ut og jogge..? Jeg går ut og ser opp på den samme himmelen. Dommedagssvart med et drag av køl.

Men samtidig… Pulsklokken er fulladet, headsettet er på og skolissene lisset opp. Og jeg tenker som så: Det regner jo ikke nå, og jeg mener, ingen kan si noe 100 % sikkert om været. I hvert fall ikke svigermor, hun er da for pokker ikke meteorolog. Jeg stoler på egen vurdering og tar meg en tur. Snakkas.

Og da har vi vel kommet til det punktet i fortellingen hvor det er greit å komme med litt tilleggsinfo: Svigerfars far (min svigerbestefar?) bygde hytta i 1968. Siden den gang har hytta blitt flittig brukt hver eneste sommer og svigermor har peilet været her siden hun fant mannen i sitt liv en gang på 70-tallet. Det er over 40 år siden, det. Så når svigermor sier at det kommer til å regne elefanter om få minutter, kan du regne med at det stemmer.

Så også denne gangen. Jeg rakk ikke å komme mange meterne før det begynte. Først ganske forsiktig og i mitt stille sinn tenkte jeg:

– “Pøh, det blåser over. Go Pete, go!”

Under 2 minutter senere kan jeg sverge på at jeg kunne svømt gjennom lufta. Det var som om himmelens sluser sto på vidt gap og et hav av regn angrep landet. Tordenskrallet brølte og plutselig slo lynet ned såpass nærme at jeg hylte og spratt opp som en overrasket fjellgeit som akkurat hadde satt seg på en prompepute.

Men jeg nektet å snu. Ikke søren om jeg skulle gi dem rett. Jeg skulle vise dem, jeg. Og dessuten, har man først blitt våt, blir man jo ikke våtere enn våt uansett. Tenkte jeg, og turet på. Viser seg at man faktisk kan bli våtere enn våt…

Da jeg endelig kom tilbake til hytta, følte jeg meg som en nyvasket genser. Til svigermors store fryd, selvfølgelig. De siste 50 meterne inn mot hytta, kunne jeg skimte minst to rader med kritthvite tenner som sto og gliste på kjøkkenet gjennom en vegg av regn.

Men men, aldri så vondt at det ikke er godt for noe, for sjeldent har en varm dusj, tørre klær, en kopp kruttsterk kaffe og en runde med Svarte-Per smakt bedre 😉

/ Lesson learned, lytt til svigermor 😉

* Følg Joggehjerte på Facebook *

Du som var så søt og liten, hva skjedde egentlig?

Er det maten vi har gitt deg, er det det? Med fæle karbohydrater og fett og alt. Eller er det den hersens morsmelka? Er det alle de gangene vi ba deg spise og du faktisk spiste?

Kanskje er det også han der broren din. Du tar jo etter ham i alt. Som en nysgjerrig ape følger du med, studerer hans vaner og kopierer alt han gjør. Jeg mistenker at det kan være hans skyld.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Noe er det i hvert fall, for her for bare noen få dager siden var du kun en liten kladd, men så snudde jeg meg bort et par sekunder, og nå står du her. En ganske lang jente med store føtter, grus i håret og lange bein som løper.

Du har dine egne preferanser, du river opp fryseskapet, du smiler, klager, roper og ler. Et eller annet sted langs veien har du i bestemt deg for å ikke være baby lenger, og jeg vet bare ikke om jeg er helt klar for det enda.

Misforstå meg rett: Du må gjerne vokse opp altså, for all del, bare… ikke så fort.

/ Mvh Stresset pappa

Les også: “Den nye jenta i bar(nehag)en”

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Dette innlegget skulle være så kvalmende perfekt.

Du vet, sånn tekst man bare elsker å hate. Et innlegg om hele familien i jordbæråkeren, smaken av sommer og jordbær så langt øyet kan se. Det skulle være fullt av flotte bilder og en familie på tur. Fire bustehoder i åkeren, rompene rett til værs og jordbærflekker overalt. For i går tikket endelig gladmelding inn på facebook: “I morgen kl. 09 starter vi med selvplukk igjen!”. Men så er det jo sånn at har man først små barn, så går jo ting aldri helt etter planen…

Så i dag var vi tidlig oppe, friske og raske, klare for en dag i åkeren. Plutten ble informert og begynte tidlig å glede seg. Minnene fra sommerfangsten i fjor står tydeligvis fortsatt friskt i minne. Kanskje ikke så rart. Hvis noen hadde satt meg på en hel eng full av taco, ville jeg ikke glemt det med det første 😉

Men så måtte pappa sjekke en mail, så ble det et bleieskift, og hvor var den solkremen igjen, også må Teo ut en tur, og så må du gå på do før vi drar, så var det de skoa da og kanskje vi skal ta med vogna i tilfelle lillesnupp blir trøtt? Innen vi var ute av døra, var vi allerede en time på overtid. Og det skulle vi ikke vært, for vi var ikke de eneste i området som har sett frem til å baske i verdens beste jordbær….

Så da vi kom rullende, spente og ivrige, spratt allerede rumpene opp som paddehatter bak hver eneste busk. Såpass mange at de ikke lot seg telle. Langs veien sto bilene på rekke og rad, mens enda flere kom til. Jordbærkasser i hendene, jordbærglød i blikket.

Og det var bare å kaste inn håndkledet og innse at vi var kommet for sent. Vi hadde somlet vekk gullbilletten og innen vi kom frem var det lille feltet med selvplukk for lengst stappet over evne og ribbet til beinet.

Så da ble det å avbryte hele greia. Kan vel mildt sagt si at det ble rimelig dårlig stemning i bilen på vei hjem, men for min del handler selvplukk av jordbær like mye som jakten og gleden, som selve bærene. Hele poenget er jo å ligge langflat langs rekkene og baske seg i bær som en maktgal despot, ikke stå som sild i tønne og krangle om kartene.

Heldigvis selger de jordbær på rema også. Ikke helt det samme, men det får gå inntil videre som et slags plaster på såret. Neste gang får vi heller komme kvelden før og slå opp telt i jordbæråkeren. Så, istedenfor et innlegg fullt av kvalmende perfekt familieidyll, her er et par bilder fra da jeg krøp til korset og skrubbet plattingen foran huset isteden.. 😛

Også så veldig slitsomt da!

Ålreit kosteskaft, let´s do this!

Så gjør vi så, når vi skrubber vårt gølv.

Bare sånn passe fornøyd med seg selv 😉

/ Skrubb skrubb, så får du en jordgubb 🙂

* Følg Skrubbehjerte på Facebook *

Mens jeg satt og rotet i gamle bilder, kom jeg plutselig over et som umiddelbart sparket meg rett i hjerterota.

Det var fra da jeg dro på sykehuset med plutten for snart to år siden, for å hilse på en nyankommet lillesøster for aller første gang. Bilde ble tatt i det øyeblikket mine tre møtes i sin aller første omfavnelse. Det første møtet mellom en nyfødt tasseladd, en nybakt mor og en stolt gutt som akkurat har blitt storebror.

Det er egentlig ikke så mye man ser i bildet, men det er ikke mer som trengs. Et lite guttesmil og to trøttglade øyne. Første gang mor til to, første gang storebror, første dag i verden.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Og det er bare så… ubeskrivelig fint. Typisk et sånt bilde man tar med seg gjennom hele livet. Et bilde som kan få deg til å kaste alt du holder på med for å finne barna og knusekose dem flate. For du vet, kjærlighet til barna og alt det der. En følelse så sterk at den gjør vondt, og du kjenner at det smeller i hjerterota hver gang du får oppleve det igjen. Og det gjør jeg, hver gang jeg ser det.

Det aller første møtet.

/ Mine 🙂

Les også: “Blurred lines, bananbokser og 2013”

Sjåast på Snap – Følg Pappahjerte på Facebook *

Vi følger opp gårsdagens innlegg med enda et spørsmål fra en følger på Snapchat. Nok et godt eksempel på at dere kanskje ikke kjenner oss så godt som jeg trodde. For jeg mener, er det ikke innlysende?

“Hvem er sjefen hos dere og hvorfor?”

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired – opptil 70% avslag

Jeg liker å tro at det er meg. Jeg er størst, jeg er tøffest, jeg er eldst. Jeg kan løfte fem Christinaer på stående fot, jeg kan spise en tacotallerken tilsvarende hennes vekt før frokost og jeg kan kaste henne minst busslengder om jeg må. Dessuten har jeg høyere lønn og høyere ego.

Men jeg vet utmerket godt at jeg så definitivt ikke er sjefen i huset. Det er Christina med flere mils klaring. Men hvorfor? Vet du, jeg tror det er sånn hos de aller fleste heterofile par, jeg. Mannen liker å tro at han er sjefen, men egentlig er det frua i huset som trekker i trådene. I hvert fall etter man får barn. Før vi fikk barn, var jeg kanskje litt mer ustyrlig og gjorde som jeg ville. Kom hjem når jeg ville og kom ikke her og fortell meg noe, lissm!

Men etter å ha sett to fødsler på klosshold har jeg innsett at jeg har null og niks å stille opp med mot den dama der. Jeg er vel bare evig takknemlig for hva hun gikk gjennom for å stable på plass den lille familien vår og jeg er sjeleglad for at jeg slapp. Ingen skal få tvinge en vannmelon gjennom tarmsystemet mitt, i hvert fall. Nei takk! 😉

Jeg kan ta feil, men jeg føler bare at kvinner er født bedre prosjektledere enn oss menn, som gjør dere høyaktuelle til kandidat som husets sjef. Dere tenker annerledes, er flinkere til å ha ørten jern i ilden på likt, klarer å holde system på tankene, huske bursdager og pakke i forkant av en ferie. Ja da, jeg vet, det er veldig generaliserende, men jeg synes i hvert fall ofte jeg hører:

– “Ja ja, selvfølgelig er jeg med på poker! … må bare høre med kjerringa først.”

Men dere er ikke like flinke til å holde hodet kaldt i trafikken da, så der får vi muligheten til å briljere. Og sånn gjør vi hverandre gode. Komplementære og utfyllende. Den ene er gassen, den andre er bremsen. I vårt forhold er jeg så definitivt gassen. Jeg takker ja til alt og kjører på, mens hun drar i brekket og vurderer ting litt nøyere. Og man trenger gjerne begge om bilen skal komme seg hele veien til mål 😉

Så ja. Frua er sjefen.

Eller, teknisk sett er hun ikke det lenger. Hun var det inntil for snart 2 år siden, da hun ble danket ned fra tronen av en bitteliten, sulten og ambisiøs prosjektleder 😉

“Hei, jeg er her for jobben din.”

P.S. Beklager til alle jeg ikke får svart på Snapchat. Det raser nemlig inn så mange meldinger hver eneste dag at jeg ikke har sjanse til å gå gjennom alle. Hvis folk kunne sendt meg ting som er ment for meg og ikke 5000 bilder av hester og katter ment for resten av vennelisten sin, skulle jeg selvfølgelig svart alle 🙂

P.P.S Når det kommer til dumme stunt er jeg derimot soleklart på topp! Legger ved mitt siste påfunn som et soleklart bevis på foregående påstand –> “Erotikk og chilipepper”

* Sees på Snap – Følg Undersåtthjerte på Facebook *

I dag fikk jeg et merkelig spørsmål på Snapchat: “Krangler dere aldri? Altså, ikke sånn tullete ukas krangel-opplegg, men skikkelig krangling så busta fyker?”.

Og det spørsmålet fortjener et dønn ærlig svar.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

For da jeg fikk spørsmålet, slo det meg at dere jo ikke egentlig vet hvordan vi har det her hjemme. Deres bilde av vår virkelighet er jo bare basert på hva jeg forteller dere. Dere ser jo bare de kortene vi velger å vise dere. Det er jo egentlig ganske skummelt, for det betyr at vi kan vri kappen akkurat slik vi vil. Sette opp noen skylapper her, strø litt ekstra sukker der.

Det er vel også det mange bloggere gjør. Viser den perfekte fasaden, men dekker til rotet i skapet. Og vet du, sånn kan vi ikke ha det. Så derfor, her skal dere få et dønn ærlig svar på det spørsmålet:

Ja.

Jo, vi krangler. Skikkelig.

Jeg vet at det kanskje virker som at vi aldri krangler, og at de gangene vi krangler, så ender det opp som en harmonisk morsomhet i “Ukas krangel”-spaltene, men sannheten er jo selvfølgelig at vi har ekte krangler vi også.

Slik som for to kvelder siden. Jeg var helt hinsides utslitt, pære trøtt og drittlei. Kjøkkenet så ut som et belgisk horehus og vi skulle vært i seng for evigheter siden. Dessuten var jeg etter deadline på en viktig tekst og var stresset til tusen. Så var det et eller annet som fikk begeret til å tippe over og fattern endte opp med å surmule og bitche og sutre som en gammel sokk. Det ble raskt for stram kost for Christina, som takket for seg og etterlot meg sur og grinete på kjøkkenet. Jeg prøvde selvfølgelig å slenge med leppa baaaare for å holde krangelen gående, men da fikk jeg en byge så illsint og treffende at ørene brettet seg. Og det var bare min skyld, haha!

For noen uker siden, husker ikke hvorfor, ble Christina så sur på meg for noe, at hun kastet en skive vannmelon etter meg.

For et års tid siden, ble jeg en gang så forbannet på Christina at da jeg kom til toppen av trappen og hun kastet en siste surmaga byge etter meg, smalt jeg igjen barnegrinda på toppen av trappen så hardt at det sprutet knekt plast og løse deler over alt.

En gang skremte jeg Christina så fælt med en pipeleke at hun begynte å gråte. Og så ble det veldig dårlig stemning etterpå, haha!

Så ja, det skjer, jeg skriver bare ikke så ofte om sånne ting. Her får du tre grunner til det:

1. Vi krangler sjeldent. Vi har vel bare blitt enige om at livet som småbarnsforeldre er krevende nok om ikke vi også skal gå og hakke på hverandre hele tiden. For at det i det hele tatt skal gå rundt, er vi avhengige av at vi jobber som et team, og det klarer vi faktisk for det aller meste. Og helt ærlig: Vi har ikke så mye å krangle for. Vi er selvironiske mennesker, som heller ler av våre feil enn å gjøre en stor greie ut av det.

2. Det er ikke så morsomt å lese om for dere. Jeg vil ikke at denne bloggen skal være en surmaga kranglekrok, men en jovial kosekrok der man kan slå seg ned, ta en kaffe, få seg en highfive, slarve og ha det moro. Det er vel ikke så mye et bevisst valg, som det er en slags refleksjon av livet vi lever. Så om ting virkelig skulle begynne å skjære seg, skal dere jaggu få nok av kranglesaker 😉

3. Kranglesaker mellom mor og far er trollmat av beste sort, og det er bare så mange mailer med “dette ville nok barnevernet vært interessert i, ja…” jeg gidder å svare på i løpet av en uke. Ikke at jeg ikke tåler kritikk og den slags, men moraliseringen i 2016 har nådd et astronomisk høyt nivå og det finnes veldig mange verdensmestre i foreldreskap der ute. Og de er ikke spesielt høflige om det.

Om noe kan misforstås, skal det misforstås i verst tenkelige potens. Det finnes snart ingenting man kan skrive om lenger, uten at noen tar på vei (les: klikker i vinkel). Jeg skrev en gang om at det må være lov å ta barna sine i armen om de slår seg helt vrang i butikken… Barnevernet. En annen gang skrev jeg at å det er mange paralleller mellom å oppdra barn og ha hund…”Jasså, så du har kanskje barna dine i bur?!”. Barnevernet.

Så, for å konkludere: Ja, vi krangler skikkelig. Det skjer bare ganske sjelden, for alt i alt har vi det forbasket bra sammen.

Men joda, vi krangler, og når det først skjer, kan det fort fly vannmelon. Ikke ring Barnevernet 😉

/ Med ærlig hilsen

Les også: “Ukas Krangel – Sjokolade”

P.S. Følg gjerne Christinas blogg på Facebook – snart 10 000 følgere!!

For nøyaktig 6 år siden dukket det plutselig opp en veldig merkelig venneforespørsel. Hvem kunne gjettet hva den skulle føre til…

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det rare er at jeg ikke kan huske at den dukket opp engang. Men det må den ha gjort for nøyaktig 6 år siden i dag. En turbulent tid. Sant å si en ganske kjip tid. Slutt med eksen, slutt med jobben og plutselig sto man på bar bakke. Selv da jeg reiste til Egypt for å feire min frihet, endte jeg opp med å sitte 3 hele dager på potta. Tror det var de kyllingbollene jeg spiste på båtturen…

Men men, om ikke annet ble jeg veldig godt kjent med hotellrommet og fikk jeg sett Toy Story 3 på tysk, sikkert 40 ganger. Jeg kan ikke tysk.

Og midt oppi alt dette, en merkelig venneforespørsel. Jeg kan ikke huske å ha takket ja. Kanskje var ikke jeg som takket ja, kanskje var det hun?

Uansett, mer snakk ble det ikke om den saken. Vi hadde bare møttes i et kommentarfelt, funnet ut at vi hadde felles bekjente og muligens kjente hverandre litt fra før. Det holder lenge det. Så da var vi venner, fint, flott, snakkes. Deretter ingenting.

Sånn kunne det helt sikkert fortsatt i all anskuelig evighet, hadde det ikke vært for at vi ved en eller annen merkelig tilfeldighet møttes igjen i en annen facebook-dialog noen måneder senere. Om hva, hvem vet, men helt uten at noen forsto hva som foregikk i kulissene, foregikk det noe stort. Starten på noe virkelig stort.

Og her sitter vi nå: To barn, ring på fingeren, bil, hus, hund og hage. Og vi er det man på godt norsk kaller lykkelige. Rart hvordan livet blir til i blant.

Så pass på hvem du legger til på facebook, hvem vet hva det kan føre til. En dag sitter du med sydenmage på et hotellrom i Egypt, plutselig står du ved grytene og koker smokker i Larvik.

Og det hele startet for nøyaktig 6 år siden i dag <3

Les om vårt aller første møte –> “Når 1 blir 2”

* Sjåast på Snap – Følg Pappahjerte på Facebook * (du vet jo aldri hva det kan føre til, hihi)

En dag på havet kan være fantastisk moro, bare husk at sikkerhet for små og store kommer først 🙂

/ sponset innlegg

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired – opptil 70% avslag

Alle som noensinne har satt sin fot i en båt, vet hvor moro det kan være med en dag på sjøen. Enten man finner frem fiskestenger, vannski eller bare prutter rundt for å nyte vinden i håret, sjøsprøyt på skjorta og vakker natur – en sommerdag på havet, er sann sommerglede på sitt beste.

Men havet er ikke bare en gigantisk lekeplass, havet skal også respekteres. For ulykker skjer hvert eneste år. En hovedregel for alle som skal ferdes på bøljan blå, er at sikkerhet kommer først. Alltid. Lenge før vannski, fiskestenger og kaffe på termos.

Redningsvest er selvfølgelig alfa omega, men har man barn om bord er det også spesielt viktig å ta ekstra hensyn til sikkerheten om bord, for små barn er ikke nødvendigvis like sjøvant som resten av mannskapet. Derfor er det lurt å starte tidlig med å lære barna om havet, sjøvett og reglene for å ferdes trygt der ute blant bølgene.

Og hvem bedre til å lære barna om sikkerhet enn havets store helt: Elias!

Det er ingen hemmelighet at redningsskøyta Elias er en stor hit blant barna, og foruten å være en over middels populær type, har han også stålkontroll på sjøvett. I samarbeid med Elias har Redningsselskapet satt opp helt egne Elias-regler for barn og de kan det være like greit å lære seg først som sist 🙂

Elias har også sin egen klubb, der barna kommer tidlig i gang med å lære om havet og sjøvett på en morsom, lærerik måte. Når man melder seg inn i Eliasklubben, får man dessuten en stor velkomstpakke med masse moro: Bamsen Kai, lommelykt, aktivitetshefte og mye mer.

Mistenker at vi må klippe av ham denne til slutt, haha!

Egen laserpenn. Kult!

Smart høydemåler med Eliasreglene på.

Ny tatovering. Stolt 🙂

Ny tatovering. Minst like stolt 😉 #eliasreglene

På nettsidene finnes det også en rekke kule spill som på en morsom måte lærer barna om sjøvett. På klubbsidene får man også medlemsrabatter i Eliasklubbens nettbutikk. En gang i året mottar alle medlemmer en spennende overraskelse i posten, og det kan være alt mulig rart. I år fikk vi armringer og superkule svømmebriller.

Check it 🙂

Medlemskap i Eliasklubben koster bare 249,- pr år, og det er ikke mye med tanke på at pengene også går med til å støtte Redningsselskapets fantastiske arbeid. Redningsselskapet jobber faktisk dag og natt for å trygge havet og redde nordmenn i nød langs hele den enorme norske kystlinjen på hele 100 000 km².

Men Redningsselskapet gjør mer enn å bare redde folk i akutt nød, de jobber også forebyggende. I 2015 fikk blant annet hele 27 500 barn gleden av å leke ekte kapteiner om bord i Eliasbåten og lære mer om hvor viktig det er å bruke redningsvest.

Deres visjon er “Ingen skal drukne” og en av de beste måtene vi kan hjelpe dem å hjelpe oss på, er å lære barna våre om sjøvett. Plutten og jeg var faktisk selv om bord på en av Redningselskapets nyeste skøyter tidligere i sommer, og fikk hilse på bamsen Kai, lære litt om sjøvett og trykke på spennende knapper 😉

Her kan barna komme om bord og lære mer om sjøvett, havet og de som bor der.

(foto: Andre Van Ingelgem)

Så meld barna inn i Eliasklubben, så lærer de mer om havet og de som bor der, sjøvett og andre morsomme ting. Alle nye medlemmer får som sagt en veldig kul velkomstpakke, men pass godt på bamsen Kai, hvis ikke kan han fort ende i gale hender.. 😉

Støtt Redningsselskapet, lær barna om havet og få kule gaver som takk:

Meld barna inn i Eliasklubben her:

NB: Virker ikke skjemaet over? Klikk her

/ Ha en trygg og herlig sommer på havet 🙂