Her for noen dager siden skjedde det noe rart…

En klassisk mammakropp. Eller..? Følg med videre 😉

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg sitter på hytta med hodet syltet ned i macen og jobber. På motsatt side av bordet sitter frua og søsteren hennes. De blar gjennom gamle bilder på pc-en og de storkoser seg. Minner, historier, latter og flauepute. Jeg innser raskt at det kommer til å bli en kaklete affære og popper i ørepropper. Med musikken på full watt kan jeg endelig få konsentrert meg litt.

Plutselig ser jeg frua vifte med armene som om hun prøver å vinke inn et jagerfly. Jeg demper musikken.

– Hva er´e?

Hun fortsetter bare å vinke meg inn.

Jeg napper ut øreproppene og tusler bort for å se hva som står på. Oppstemt, full av iver og med et merkelig smil ser hun på meg med stolthet i blikket før hun snur pc-skjermen rundt og viser frem et bilde.

– Se der!

Jeg ser. Det er et bilde av frua fra gudene vet hvor lenge siden. Lenge før vi møttes i hvert fall. Jeg rekker ikke se stort før hun avbryter meg:

– Ja, ser du? Hæ? Ser du?

– Ser hva da? spør jeg, forvirret.

– Pupper! Se da! Pupper! Jeg hadde pupper den gangen. Se de puppene da!

Hjernen min klasker umiddelbart på den store røde knappen og alarmen går i hele kroppen. Dette. Lukter. Felle.

Peter, dette er hjernen. Vi forstår ikke helt hva som foregår, men vær forsiktig. Noe er på ferde!

Jeg ser på henne og tilbake på bildet igjen. Jeg skjønner ikke hva hun mener. Vi forstår hinanden ikke. Hva pokker svarer jeg? Jeg kommer ikke opp med noe. Hjernen får panikk og kaster ut noe bare for å bryte stillheten:

– Uhm… ja?

– Yes, ja men da er det greit. Da kan du gå og sette deg igjen.

Hjernen slår ut med begge armene i et oppgitt stønn og resten av kroppen gjør det samme. Hæ?

– Men eh.. correct me if I´m wrong, men atte, du har pupper nå også..?

– Jo, men ikke som det der! Se den utringningen da! Jeg så jo helt smashing ut.

– Åååh ja, så..

– Ja, jeg ville bare at du skulle se det. Så vet du hvordan jeg egentlig ser ut, eller så ut da, før.. ja, mammakroppen.

– Men jeg forstår ikke.. Du har jo pupper? De på bildet er jo ikke noe større, kanskje snarere tvert imot faktisk..

– Jo, men det er NÅ det. Bare vent til ammingen er over du, da er det goodbye til disse melkefylte herlighetene og hello slappe patter. Så jeg ville bare at du skulle se hvordan jeg egentlig ser ut.

Hyttegulvet er offisielt minebelagt og jeg kan ikke snu meg på en 5-øring uten å tråkke på 9 av dem…

Hjernen kaller Peter: Du er omringet. Jeg gjentar: Du er omringet. Trå varsomt!

Tross den store risikoen involvert, jeg må ha svar. Så jeg kniper igjen øynene og prøver meg på en slags konklusjon:

– Okei, så det du i klartekst sier er at.. ja.. Du hadde fin kropp før, men den kommer jeg aldri til å få se snurten av?

– Jepp!

– Og hvordan skal det hjelpe meg på noen som helst måte?

– Nei, jeg ville bare at du skulle se at jeg hadde fin kropp en gang, ja før alt dette. Før mammapattene og føderumpa. Bare sånn at da vet du det.

– Ja…

– Sånn, da kan du gå tilbake til å jobbe igjen, avsluttet hun med et smil og en mine som var smilende og rolig. Litt for rolig, vil noen si.

Dette skjedde altså for bare noen dager siden og jeg er fortsatt usikker på hvordan jeg skal gå frem nå. Bør jeg ta det opp eller la det ligge? Er hun bitter? Er hun vonbroten? Eller ville hun bare minne meg om at hun egentlig hadde en smashing kropp før to tøffe fødsler herjet med den?

For atte.. Det trenger hun ikke. Det setter jeg allerede pris på hver eneste dag.

Arret på magen og de slappe ammepattene er det absolutt beste ved henne. Bevisene på hva hun har ofret for å sette våre to fantastiske barn til verden. Hun er et levende bevis på en kropp som har gått gjennom det tøffeste en kropp kan utsettes for. To ganger!

Og jeg vet at en fødsel ikke teknisk sett er et mirakel, men når man har vært med på to av dem og senere ligget i samme seng som de små nurkene og sett den lille kaninnesa som spretter opp og ned mens de sover og man vet at det er et helt liv som ligger i sengen ved siden av deg, et liv du har laget selv, et liv bestående av 50 % deg selv, 50 % kvinnen du elsker og 100 % kjærlighet.. da føles det veldig som et mirakel.

Og det tenker jeg på hver eneste dag, og det betyr veldig mye mer enn en mage man kan spille skarptromme på eller en rumpe man kan sprette en 20-kroning på.

For en fin kropp betyr kanskje noe, men barna våre betyr alt.

Og det elsker jeg deg for. Mer enn du aner.

/ Mammakroppen <3

P.S. Dette innlegget ble første gang publisert sommeren 2015, men deles igjen for de som ev mistolket teksten “Sykt sexy og digg kropp” 😉

* Følg Mammakropphjerte på Facebook *

Jeg har alltid hatt klare tanker om hva jeg ser etter i en jente, men noen ting endrer seg kanskje litt med alderen.. 😉

For jeg husker da vi var yngre og snakket om hvordan drømmedama skulle være. Et meget aktuelt tema for våryre tenåringer, men den gangen var det bare to parametere i spill: Utseende og personlighet. Og personlighet tapte stort.

Jo eldre man ble, dess viktigere ble personlighet, men aldri mer enn 50/50. Selv husker jeg at jeg tenkte veldig mye på saken og landet på den perfekt kombinasjonen. 30 % personlighet, 70 % kropp og utseende. For joda, det er jo fint at hun kan prate for seg og åpne en dør, men hvis hun ikke er sjukt sexy og har digg kropp, vil det jo aldri fungere i lengden!

Men så blir man litt eldre, og innser at det muligens er andre ting som også betyr litt. Det slo meg egentlig ikke før vi var på søndagstur i går og jeg så Christina i et helt nytt lys. Jeg vet ikke om det var på grunn av det gode været eller hva det var, men plutselig følte jeg meg liksom litt nyforelsket og begynte å tenke over alle de tingene jeg elsker ved henne, som man kanskje ikke ville tenkt over da man var 14.

Slik som at hun liker å stelle på graven til sine besteforeldre. Det er en kvalitet som sier mye om et menneske. Jeg er ikke så god på sånt, Christina er det. Dessuten er hun empatisk, kul og selvironisk. Rett og slett en person jeg gleder meg skikkelig til å dele resten av livet med.

Selvfølgelig synes jeg også at hun er smart, morsom, pen og alt det der, men kanskje viktigst av alt: Hun er en fantastisk mor! Streng når det trengs, rettferdig, leken og omsorgsfull. Og tenk at det skulle bli den kvaliteten jeg setter kanskje aller høyest! Kanskje til og med foran sykt sexy og digg kropp. Rart hvordan ting forandrer seg…

Kanskje like greit 😉

A mor ute og luker og fikser opp.

Mens resten av oss venter 🙂

Hu der ass 🙂

/ Love ju, beib!

Sjekk ut bloggen til kjerringa –> Kona til 🙂

I dag har jeg sett ferdig en av tidenes beste norske filmer om en av våre aller største helter, og den fikk meg til å innse en pinlig sannhet…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For denne uken har jeg sett Kon-Tiki på mobilen mens jeg har sittet på do, ligget på senga eller vært ute med Teo.

Filmen som handler om larviksmannen Thor Heyerdahl som i over 100 dager krysset Stillehavet rundt på åpent hav i en liten flåte laget av balsatrær og hemptau, for å bevise en teori bare han trodde på. En teori som ganske sikkert ville dra ham ned i et våt grav. En ferd han fryktløst la ut på, da hele verden vendte ham ryggen. 8000 saktegående kilometer, kun drevet av vær, vind og håp. 8000 kilometer som naturens skyteskive. Det er Oslo-Trondheim tur/retur 8 ganger, det! Uten motor! På åpent hav!

Uten tvil en av tidenes mest spektakulære bragder, utført av en kar fra Larvik!

(bilde: p3.no)

Og her sitter jeg da, nesten 70 år senere…

Den siste uken har jeg kjøpt meg crocs, jeg har ligget våken halve natten på hytta fordi jeg synes det var for mørkt og skummelt til å gå ut på do, jeg har stjålet smågodt fra ungene, jeg har begynt å sitte når jeg tisser, jeg bruker hansker når jeg holder på i hagen og jeg krever bonuspoeng for å rense sluket i dusjen.

I går måtte jeg ta meg en times ettermiddagshvil fordi jeg forspiste meg på burritos og i hele dag kommer jeg til å holde sofaen siden jeg våknet med bare bittelitt vondt i hodet og 37,001 i feber.

Forskjell på folk, si!

/ Thor 1 – Peter 0.

* Følg Eventyrhjerte på Facebook *

Det er godt mulig det bare er et alderdomstegn, men det må da være flere enn meg som begynner å bli litt lei av dette?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For det går jo faktisk ikke an å kjøpe seg en tyggis lenger uten å få det samme forbanna spørsmålet hvor enn man går:

– Er du medlem av vår kundeklubb?

Og hver gang prøver jeg meg:

– Øhmmm, nei, men-

Men før jeg rekker å si mer, er det samme tralten hver eneste bidige gang.

– Ikke?! Oj oj, jammen det må du vettu! Får så mange fordeler atte! Alt jeg trenger er ditt telefonnummer.

– Ok?

– Ja, også navn.

– Selvfølgelig.

– Og fødselsnummer, nettbank-ID, pass og en blodprøve.

– Hæ?!

– Jammen herregud, tenk så mye penger du vil spare! For hvert kjøp får du en tiendedels promille på kundekortet ditt, og over tid vil det bli til millioner av kroner som du kan bytte inn i en bamse.

– Jammen, jeg ville jo bare kjøpe litt badeskum..?

– Yes, men det skal vi få til vettu. Skal bare få meldt deg inn her, så får du prosenter allerede på første kjøp. Og for hvert kjøp får du et sånt fint klistremerke av meg, og når du har samlet opp 250 000 av dem, tar du med de tilbake og får en kjempefin penn med en gigantisk logo på. Knalldeal!

– Jo ja, men ellers takk altså, jeg tror bare jeg-

– Telefonnummer, takk.

– Men jeg sa jo-

– TELEFONNUMMER!!

– Okei, sorry.

Telefonnummer, takk.

Hører du dårlig? Jeg sa: Telefonnummer. Nå!

Så står man plutselig der og motvillig skaper kø for alle andre som bare har lyst til å kjøpe en liten ting eller to, lykkelig uvitende om at de er nestemann inn til avhør. Og brått har man nok et kundeklubbkort som krangler til seg plass i lommeboka 😉

Så går det noen dager og vips så hamrer det inn ørten mailer og kjedebrev på tilbud du aldri i verden kommer til å benytte deg av. 70 % på vaser som var populære i 1996, 5 % på forbrukslån, 3 for 2, 2 for 1, 5 for 10. Og hvis du skulle gå glipp av disse fantastiske tilbudene på mail: Ingen fare, SMS vil komme. Sann mine ord: SMS vil komme.

Misforstå meg rett altså, det finnes flere fine kundeklubber med veldig gode fordeler. Jeg skulle bare ønske jeg fikk lov til å velge selv, fremfor å bli påtvunget medlemskap av overengasjerte ansatte i samtlige av landets bedrifter, som tilsynelatende har vært på det samme mersalgskurset med den samme pågående kurslederen som terper kursdeltakerne på at alle, uansett form, fasong eller alder, SKAL bli medlem i kundeklubben.

Men men, jeg fikk i hvert fall 40 % på badeskum da 😉

/ Velkommen i klubben!

Følg Pappahjerte på Facebook og få 25 % på neste facebookside du følger, f.eks konatil 😉

Se der ja, så kom vi ikke lenger enn til dag 4 før vi får gleden av å melde inn “Sykt barn” for første gang. Snakker vi seriøst ny norsk rekord?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For i hele natt har lillesnuppa hostet og harket som en innrøyka countryartist og tar seg derfor en Gro-dag i dag. Dag 4 altså…

Og først nå husker jeg hvordan pluttens første år i barnehagen var med sykdom og snufsing og hosting og harking. Så får vi håpe at fatterns immunforsvar holder stand, ellers går det nok ikke lang tid før dere får høre noe vanvittig med sutring og selvmedlidenhet her inne. For ingen sykdom er som kjent verre enn manneinfluensa 😉

Men men, aldri så galt at det ikke er godt for noe: Skulle jeg bli syk, har jeg i hvert fall en solid unnskyldning til å fylle opp lageret med nesespray. Nice!

Slik gikk det forresten da jeg testet nesespray med menthol for å se om den muligens inneholdt spor av illegale stoffer… 😉

I dag har vi hatt en sånn dag. Du vet, en sånn dag der man må telle til 10 oftere enn man rekker å komme til 10.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For i dag kom det til et slags metningspunkt for 4-åringens mattyranni. Han er, som 4-åringer flest, ikke spesielt interessert i middag, men i dag kom vi til et vendepunkt. For far hadde stått lenge på kjøkkenet og kokkelert. Stekt i ovn, kokt, frest og krydret. Ovnsbakte kyllinglår med risotto og bakte grønnsaker.

Jeg visste på vei inn i måltidet at han ikke er spesielt begeistret for kylling, derfor hadde jeg lave krav allerede fra start. For han trenger ikke like alt vi lager, han trenger heller ikke spise mye, men han skal smake. Spesielt om det er noe han aldri har smakt før, og denne retten var helt ny for alle.

Derfor skar jeg bare opp et par smakfulle kyllingbiter i små firkanter og la en liten dæsj risotto på siden. Ingen grønnsaker i dag, ovnsbakt løk hadde vært helt sjanseløst. Men jeg skjønte det allerede da jeg satt ned tallerkenen: Dette kommer til å bli en lang kveld. For han blånektet rett fra startblokka og satt opp sitt staeste eselfjes.

Men det han ikke hadde regnet med, er at fattern er ganske sta han også. Og før vi visste ordet av det, befant vi oss i en stahetskonkurranse av de sjeldne. Det jeg ikke hadde regnet med derimot, var hvor inn i granskauen sta en 4-åring som slår seg vrang kan være!

Here we go..

Jeg tror vi prøvde alle triks i boka, men ingenting fungerte. Jeg prøvde meg som både good cop og bad cop, ingen av betjentene fikk jobben gjort. Jeg prøvde meg som pedagogisk lærer og gikk for en forklaring a la nrk-serien “Den magiske kroppen”. Om hvordan arbeiderne i magen måtte ha næring og hvordan litt ris og kylling ville gi energi til kroppen, slik at han kan vokse seg stor og sterk, men nei. En annen dag kanskje, men ikke i dag. Ikke nubbsjanse.

Etter hvert som tålmodigheten ble mer og mer tynnslitt ble forsøkene på overtalelse mer og mer tynnslitt, og til slutt ble det vel bare mer eller mindre helt nytteløs krangling og patetisk bønn om hverandre. Til slutt handlet det utelukkende om prinsippet. For det som en gang hadde vært et måltid var blitt redusert til, vel.. dette:

Men man KAN jo ikke gi seg når man først har begynt. Det var ikke snakk om å spise mat han hater, men å svelge unna et halvt gram med mat før eventuell kveldsmat. Og det var BARE på prinsipielt grunnlag. I en sånn prosess begynner man etter hvert å betvile sin egen autoritet og valg som forelder. Er dette riktig fremgangsmåte? Skal jeg sette hardt mot hardt eller burde jeg gitt meg nå? Hvor går grensa og hva gjør jeg hvis han seriøst ikke gir seg? For tomme trusler har jeg ikke mye trua på, men vil jeg virkelig sende et sultent barn i seng? Er vi sånne folk? Men samtidig, om han får viljen sin nå, har jeg helt klart tapt.

Men så, etter hva som føltes som en halv evighet (i realiteten var rundt 2 timer) skjedde det. Endelig!! De tre riskornene gikk motvillig ned og på 3 sekunder var det hele over. Ikke klagde han på smaken engang. Det var det jeg ante, mistenkte og visste – det var bare snakk om prinsippet fra hans side også. Og da føltes det ekstra godt å vinne.

Det er helt sikkert en pedagogisk kjempebommert å kalle det for “å vinne”, men sånn føltes det i dag. Men ingen fare, det var flere vinnere her i kveld, for i min desperasjon etter å vinne, hadde jeg selvfølgelig lovet bort både det ene og det andre om han bare ville spise de fordømte riskornene. Og det hadde han ikke glemt når maten var satt til livs 😉

Men men: Kveldsmat OG godteri i bytte mot tre riskorn, et hint av en kyllingbit og en viktig seier om prinsipper for mor og far? La oss kalle det vinn-vinn 😉

/ Blir lenge til neste kylling, kjenner jeg.

* Følg Kyllinghjerte på Facebook *

Denne dagen har vi gruet oss lenge til. Den fryktede dag 3 av barnehagetilvenningen. Dagen da vi liksom bare skal gå.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Første dagen var vi der hele tiden, i går var vi litt her og der, men i dag skulle vi bare dra etter levering. Og alle som noensinne har hatt barn i barnehagen og gått gjennom den tilvenningsprosessen, vet hvor tøft det kan være. Enda tenker vi tilbake med skrekk og gru på denne dagen for to år siden, da 4-åringen gråt desperat og ropte etter oss fra vinduet. Hvordan det var hjertesmerte og landesorg i dagevis, så til de grader at mor i huset vel ikke helt har kommet over det enda.

For det er noe utrolig trist over barnehagestart. Veldig fint når man er godt i gang, men frarivelsen i starten kan være tøff og brutal. Barna blir plutselig kastet inn i en ny hverdag, det samme gjelder foreldrene, og begge parter kan slite like mye med det nye livet.

Og i dag var vi kommet til det kritiske vendepunktet.

Og vi gruet oss.

Kanskje ikke så mye meg, for jeg har lenge hatt en følelse av at lillesnupp kommer til å skli inn i barnehagehverdagen som en varm kniv i smør, men Christina har gruet seg stort, spesielt med tanke på hvor tøft det var med førstemann. “Men dette er jo lillesnupp, hun er tøffere enn herdet stål”, har jeg sagt i et forsøk på å roe den frynsete morens nerver, men det ikke hjulpet stort.

Kanskje kan det også være fordi hun ikke fikk plass i fjor og dermed har gått hjemme helt til nå at det blir ekstra vanskelig. Man har liksom vokst så tett sammen. Hvordan vil hun takle denne nye, ukjente hverdagen??

Svaret fikk vi i dag.

Forberedt på det verste, hadde vi forberedt oss godt. Smørt niste og tatt med drikke. Så spurte vi om det var et ledig rom vi kunne låne og etablerte hver vår lille kontorplass. Frem med mac og notatbøker, her skal det jobbes! Prøv å ikke tenke på den lille jenta som savner oss, håpe at ikke en av de ansatte kommer inn etter 5 minutter og sier at alt håp er tapt.

Men så skjedde det…

Etter maks 5 minutter kom en av de ansatte inn. Han så på oss og vi tenkte vårt. Det var ikke mange minuttene siden vi forlot den gråtende lille jenta, selvfølgelig hadde det ikke gått etter planen. Selvfølgelig var det for tidlig å dra fra henne allerede på tredje dagen! For en idiotisk plan, vi burde bare blitt der inne i dag også, og kanskje i morgen og et par uker til. Han kremtet.

– “Ja, så… Da kan vel egentlig dere bare dra hjem”.

Viste seg at hun storkoste seg og var godt i gang med lek og moro allerede. Mamma og pappa var for lengst gått i glemmeboka 😀

Så da ble det å pakke ned både saftflaske og nistepakke, og begi seg hjemover. Enda er vi litt i sjokk, men vi burde kanskje forventet noe slikt. Hun er jo tross alt nr. 2 😉

/ Mvh, herr og fru overflødig 😉

* Følg Barnehagehjerte på Facebook *

Frem til nå har jeg trodd at jeg var den eneste i familien som har blitt en anelse yrkesskadet av bloggen, men da vi lagde frokost i dag skjedde det noe rart. For akkurat da Christina skulle til å rydde inn posen med tørket aprikos fra kjøkkenbenken, fikk vi plutselig protester:

– “Nei mamma, vent litt.”

Uten helt å vite hvorfor, satte hun posen tilbake på benken. Sekundet senere lyste hele rommet opp. Vi snudde oss rundt og der sto plutten og knipset i vei med pappas kamera! Så tasset han videre og knipset et par bilder til, før han så seg ferdig for dagen, godt fornøyd med eget arbeid.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og da jeg sjekket kameraet etterpå, fant jeg en aldri så liten samling med blinkskudd fra den gryende fotografen. Så med det, mine damer og herrer, la meg presentere pluttens første bildegalleri fra morgenkvisten i dag 😀

Muttern og Jakob i skjønn forening 😉

Aprikos i soloppgang 🙂

Kryddertyv tatt på fersk gjerning.

Fattern fra froskeperspektiv.

/ Bilder selges hbo 1 million dollars 😀

* Følg Paparazzihjerte på Facebook *

I det siste har jeg vært ganske flink til å trene og spise sunt, men det var før vi dro på hytta…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

La oss bare få det unna først som sist: Ja, jeg har kjøpt meg crocs. Jeg beklager, men jeg trengte tissetøfler på hytta og dama i butikken mente at crocs var knall. I mange år har jeg stått i mot presset, men nå har jeg altså gitt etter. Det var med meget ambivalente følelser at jeg stakk min første tå ned i det omdiskuterte fottøyet, men når de først var på… Altså, jeg angrer ikke, for å si re sånn! De satt som et skudd, selv om de fortsatt ser ut som to sprengte bavianrumper. Men sånn bortsett fra det: Crocs er magisk.

Men crocs er også et produkt som får deg til å føle deg ganske pudding. For å sitere meg selv:

“Når du kommer til det punktet der du ikke lenger skammer deg for å gå med crocs, da har du tapt”
(- Peter, 2016).

Og da passet det så fint da jeg tidligere i dag ryddet litt i klærne fra hytteturen, og fant mine nye, blå, hullete plastbestevenner. Mens jeg satt der og fomlet, dukket det også opp noe annet fra hytteturen: Den stooore godteposen!

I forrige uke skrev jeg nemlig om at vi var på harryhandel i Sverige og kjøpte en ukristelig mengde smågodt. Den massive godteposen ble selvfølgelig med oss hjem, men da jeg pakket den opp og tittet nedi, innså jeg at noe har gått galt. Det viser seg nemlig at vi har fått med oss altfor lite godteri hjem.

Altså, hallo?! Av den store haugen, var det bare noen stusselige biter igjen, og jeg skjønte raskt at det måtte være et hull i posen.

Derfor helte jeg alt godteriet over i en skål, og sjekket posen.

Fra topp til bunn.

På kryss og tvers.

Innside og utside.

Null hull…

Mhm.. Så neida. #1millioncalories #avmedcrocsa #påmedjoggeskoa #snakkas 🙂

* Følg Crocshjerte på Facebook *

Akkurat nå sitter jeg på en bitteliten stol ved et bittelite bord og ser en bitteliten jente bli stor.

Det er første dagen i barnehagen og et helt nytt liv er i gang. Ikke lenger bare lillesøster, men nå en del av noe større. Og det er så bra, men samtidig også veldig skummelt! Kanskje ikke så mye for en hardbarket lillesøster, men mest for mamma og pappa som sitter i kulissene og holder pusten. Hvordan skal dette gå? Så mange nye fjes og saker og ting. Stjele leker, miste leker, le, danse, gråte.

Vil hun trives, vil hun le, vil hun savne å bare være hjemme? Blir det tårer og trist eller vil hun bare spasere rett inn i sitt nye liv og aldri se seg tilbake?

Jeg hadde helt glemt hvor høyt skuldrene satt på nøyaktig samme tid for to år siden, når nye gleder og bekymringer kommer på løpende bånd. Det er en rar ting, for å gå i barnehagen er en fantastisk ting for de små tasseladdene, som fra første stund begynner å knytte kontakter og relasjoner som kanskje vil vare livet ut. De finner sin plass, lærer nye ting, smaker nye ting og får en hel verden av nye ferdigheter.

Men… så har de jo vært hjemme ganske lenge også. Og som muttern og fattern innser man plutselig at livet har tatt en helt ny vending, og man tenker at barna skal synes det er litt skummelt, men så sitter man plutselig der på en bitteliten stol og innser at man kanskje synes det er mest skummelt selv.

Og det er kanskje best sånn 🙂

… men akkurat i dag hadde det vært fint med en hånd å holde i for mor og far 😉

/ Ikke voks opp sånn superfort, da.

* Følg Barnehagehjerte på Facebook *