Barnehagetilvenning med nr. 2

Denne dagen har vi gruet oss lenge til. Den fryktede dag 3 av barnehagetilvenningen. Dagen da vi liksom bare skal gå.

 

Colorful painted hands over the wooden background

 

Første dagen var vi der hele tiden, i går var vi litt her og der, men i dag skulle vi bare dra etter levering. Og alle som noensinne har hatt barn i barnehagen og gått gjennom den tilvenningsprosessen, vet hvor tøft det kan være. Enda tenker vi tilbake med skrekk og gru på denne dagen for to år siden, da 4-åringen gråt desperat og ropte etter oss fra vinduet. Hvordan det var hjertesmerte og landesorg i dagevis, så til de grader at mor i huset vel ikke helt har kommet over det enda.

For det er noe utrolig trist over barnehagestart. Veldig fint når man er godt i gang, men frarivelsen i starten kan være tøff og brutal. Barna blir plutselig kastet inn i en ny hverdag, det samme gjelder foreldrene, og begge parter kan slite like mye med det nye livet.

Og i dag var vi kommet til det kritiske vendepunktet.

Og vi gruet oss.

Kanskje ikke så mye meg, for jeg har lenge hatt en følelse av at lillesnupp kommer til å skli inn i barnehagehverdagen som en varm kniv i smør, men Christina har gruet seg stort, spesielt med tanke på hvor tøft det var med førstemann. “Men dette er jo lillesnupp, hun er tøffere enn herdet stål”, har jeg sagt i et forsøk på å roe den frynsete morens nerver, men det ikke hjulpet stort.

Kanskje kan det også være fordi hun ikke fikk plass i fjor og dermed har gått hjemme helt til nå at det blir ekstra vanskelig. Man har liksom vokst så tett sammen. Hvordan vil hun takle denne nye, ukjente hverdagen??

Svaret fikk vi i dag.

Forberedt på det verste, hadde vi forberedt oss godt. Smørt niste og tatt med drikke. Så spurte vi om det var et ledig rom vi kunne låne og etablerte hver vår lille kontorplass. Frem med mac og notatbøker, her skal det jobbes! Prøv å ikke tenke på den lille jenta som savner oss, håpe at ikke en av de ansatte kommer inn etter 5 minutter og sier at alt håp er tapt.

Men så skjedde det…

Etter maks 5 minutter kom en av de ansatte inn. Han så på oss og vi tenkte vårt. Det var ikke mange minuttene siden vi forlot den gråtende lille jenta, selvfølgelig hadde det ikke gått etter planen. Selvfølgelig var det for tidlig å dra fra henne allerede på tredje dagen! For en idiotisk plan, vi burde bare blitt der inne i dag også, og kanskje i morgen og et par uker til. Han kremtet.

– “Ja, så… Da kan vel egentlig dere bare dra hjem”.

 

Viste seg at hun storkoste seg og var godt i gang med lek og moro allerede. Mamma og pappa var for lengst gått i glemmeboka 😀

Så da ble det å pakke ned både saftflaske og nistepakke, og begi seg hjemover. Enda er vi litt i sjokk, men vi burde kanskje forventet noe slikt. Hun er jo tross alt nr. 2 😉

 

 

/ Mvh, herr og fru overflødig 😉

* Følg Barnehagehjerte på Facebook *

    1. Så flott at det gikk bra 🙂 Blir du å følge opp innlegget Evig arr på sjelen eller har du bestemt deg for å ikke gjøre noe mer?

    2. Vi var også veldig spent da vår nr to skulle begynne. Søstra hadde vi et par gråte-leveringsdager før hun var ok. Med lillebror forventet vi noe av det samme, men ble gledelig overrasket da han sklei rett inn 😊
      Det var verre med storesøster. Der måtte ny tilvenning til for nå kom jo lillebror og forstyrret verden hennes i bhg!
      Må også informere at de begynte med kun 4mnd imellom seg; hun i august og han i desember. Det er 1år og 3 dager imellom de aldersmessig, og hun fikk ikke plass det året hun var født, så måtte vente til hun var 1,5 år før hun begynte 😊
      Men gikk bra til slutt. Nå er de 3,5 og 4,5. Og begge gleder seg til å komme tilbake i bhg til mandagen. Da er ferien vår over 😊
      Kos dere med to bhg barn fremover. 👍🏻

    3. Skjønner godt at det kan være vanskelig for storesøster å plutselig få sin rutine rufset opp i også. Her har det faktisk fungert motsatt (heldigvis) 😀

    4. Jeg husker faktisk veldig godt min første dag alene i bhg. Pappa hadde vært med meg i et par dager før, og denne dagen fulgte han også etter meg fra garderobene inn til de andre, men det er da jeg snudde meg og sier “du kan bare gå hjem du, pappa”. Jeg kan fortsatt se han for meg i froskeperspektiv, og barnehagetanten som stod ved siden av og fniste litt. Har glemt å spørre hvordan han egentlig tok det, hahah.

    5. Haha! Dæven, det er ikke verst. Spent på hvordan lilletuppa tar det fremover, men håper på noe sånt. Selv om hun ikke kan prate enda da. Det hadde jo bare gjort det enda mer spektakulært 😀

    6. Vi hadde tvillingene hjemme til de var nesten to og ett halvt (frivillig!) Da var de imidlertid så klare, at vi egentlig bare kunne gått hjem den første dagen. Nå, et år senere, får jeg ganske ofte beskjed om å gå… I dag åpnet frøken Fia døren for meg, så jeg ikke skulle komme for sent på jobb….
      Jeg må av og til minne meg selv om at det bare er fint at de blir selvstendige.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg