Tenk at det var min feil hele tiden. Også jeg som skyldte på deg! Irriterte meg over at det tok lenger og lenger tid hver eneste kveld, uten å tenke over at det var på tide med noe nytt. For i mitt hode har du fortsatt å være bare en baby rundt leggetid.
Jeg er lei for det, men jeg ble bare så stolt da jeg klarte å legge deg helt alene – mens du enda bare var en liten bylt med utestemme. Så da holdt jeg meg til det. Men i det siste har det tatt lenger og lenger tid. Du vil ikke ligge i armene mine lenger, du vil fortsatt bare leke. Du ligger urolig og kjeder deg, du prater med bamser og leker med tærne. Og jeg har ikke skjønt hvorfor, selv om jeg har prøvd alt mulig.
Jeg har tenkt at det sikkert er en fase som går over, bare noe midlertidig, noe ved deg. Men først i kveld innså jeg at det var meg hele tiden. For i kveld har vi gjort en ny oppdagelse, og leggingen har aldri gått bedre!
For da lukket døren og skulle til å plukke deg opp, så jeg tre små bøker på nattbordet. Sikkert noe Christina har lagt der. Og det var først da det slo meg: Mon tro om ikke…
– “Skal vi lese en bok?” spurte jeg.
– “JA!” brølte du lykkelig.
At jeg ikke har tenkt på det før! At jeg ikke har forstått at du hele tiden prøvde å fortelle meg noe.
Selvfølgelig ville du ikke bare ligge på armen til pappa og kjede deg! Selvfølgelig er du ikke klar til å krype til sengs når du akkurat har hoppet rundt med storebror. Du vil også ha dine kveldsrutiner og små ritualer. Selvfølgelig, for du er ingen baby.
Du ville ikke bli lagt rett på armen, hvordan kunne jeg være så dum? Du ville bare lese, du. Akkurat som storebror. Kanskje har du vært inne hos ham hver kveld, sett på alle bøkene ved senga hans og lurt på når det skulle bli din tur. Og det ble det endelig i kveld, og vi har aldri hatt det bedre!
Så i morgen skal vi gå opp enda tidligere, finne ende flere bøker, bruke enda mer tid og kose oss, så lenge du vil. For du er en liten jente nå og hvis du vil lese med pappa, er ingen ære større enn det.
I kveld ble en sånn kveld der legging av barna tar en evighet. Det er mye følelser og frustrasjon i sving på en sånn kveld, og derfor lagde jeg en liten bildespesial jeg tror mange småbarnsforeldre kan kjenne seg igjen i 😉
Noen tekster treffer rett i gørra, og da jeg logget på facebook i dag, ble jeg møtt av en sånn tekst skrevet av en god venninne. Ikke bare var den fryktelig godt skrevet, men budskapet er også så skremmende og viktig at jeg ønsker å dele det videre.
Les og del gjerne – for dette fortjener å bli lest av alle!
“Til deg i den koboltblå Mercedesen som kom kjørende sørfra her på Fylkesvei 156 ved Langhus lørdag 20.august rundt halv sju på kvelden.
Er det lenge siden du har vært hos optikeren? Hadde du vært på tidlig vors og tenkt at det sikkert gikk greit å kjøre likevel? Fikk du lappen din i en eske med Tom og Jerry-kjeks?
Jeg ser ingen som helst grunn til at du plutselig skulle befinne deg på vår side av veien. Vi kom nordfra, sikten var god og vi holdt fartsgrensen. Det gjorde også vedkommende du lå rett opp i rumpa på før du så brått vrengte ut uten å se deg for. Hva faen tenkte du med?
Det kunne ha gått så veldig, veldig galt! I fjor mistet 117 mennesker livet i trafikken, mens 693 ble hardt skadet. I går kunne du ha bidratt med fire til om milisekundene bare hadde utspilt seg litt annerledes.
For det var fire av oss i bilen du ikke enset. Far, mor og to små, på vei hjem fra familiebesøk. Felix er fire år, elsker å bygge med lego og gleder seg allerede til jul. Sunniva er litt over året og har akkurat tatt sine første, pingvinvaglende skritt.
Heldigvis for oss får hun stabbe videre, og Felix får fremdeles spurt hvor lenge det er til Julenissen kommer, hver eneste gang. Men det er jaggu ikke din fortjeneste!!
Sannsynligheten for at du blir tatt er liten. Du kommer sikkert ikke til å lese dette engang. Men jeg håper du fikk deg bare halvparten av det støkket vi fikk. At du kanskje, muligens, ser deg bedre for neste gang og at jeg slipper å se den blå merca di klistret i kreppapirversjon over forsiden av en avis. At du ikke setter andres liv i fare igjen.
Se deg for! Ingenting haster så veldig at det er verdt å risikere sitt eget og andres liv. Og hvis det gjør det, ring 112 og få politieskorte.”
/ Lik og del for å spre budskapet!
P.S. Tusen takk til Kjersti som lot meg bruke teksten. Sammen kan vi kanskje gjøre en forskjell 🙂
Det var sommeren 2010. Det må ha vært veldig varmt den dagen, eller så var jeg bare nervøs, eller hadde syklet for fort. Eller litt av alt – svett var jeg okke som. Skjorta var en eneste stor løkring.
Jeg husker veldig godt at førsteinntrykket ikke var helt som forventet. Jeg parkerte bysykkelen i et stativ i nærheten og spaserte det siste stykket. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg, men da jeg kom frem, håpet jeg inderlig at jeg hadde gått feil. Hadde visst ikke det.
Lokalet var mer som en brakke enn et kontor. Lavt under taket og dårlig med plass. Det føltes som å ha gått rett inn i en hockeygarderobe. Rot overalt. Fryktelig dårlig med plass. Innestengt luft. Og kaffemaskinen var ikke spesielt imponerende den heller.
Det var en gullalder for unge, arbeidssøkende i hovedstaden og jeg var på en bråta med jobbintervjuer. Etter hvert begynte jeg å vurdere plassene på bakgrunn av kaffemaskinen. Serverte de god kaffe, ga jeg alt jeg hadde, men var kaffen dårlig, mistet jeg litt piffen. En god arbeidsplass bør respektere en god kopp kaffe. Og denne suppa sto så absolutt ikke til ståkarakter.
På vei inn ble jeg fortalt at de var midt i en flytteprosess. Jeg kjøpte den ikke helt, men valgte å la tvilen komme tiltalte til gode. Og så, etter en rask hilserunde, var det plutselig alvor. Et stort kontor og stramme masker. Så satt jeg der igjen, i et stille rom fullt av spenning. Pent kledd med skjorte og det hele. Foran meg satt to gravalvorlige mennesker, også disse ulastelig kledd. Foran seg hadde de en bunke papirer med mitt navn og ansikt på, men denne gangen var noe annerledes.
For bak dem, i et ufattelig antall, i meterhøye bunker fra gulv til tak, tett i tett i tett, men fortsatt i så vanvittige mengder at de okkuperte halve rommet: Pornofilmer! Titler så hårreisende at jeg ikke engang kan gjengi dem her. Stabel på stabel lyste de mot meg. Nakne kropper i alle slags former, fasonger og stillinger, og ingen av dem egnet for noen under 18. Eller 40, for den saks skyld. Jeg så tilbake på de alvorlige blikkene, men de røpet ingenting. Ikke en mine. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Var det ingen her som skulle påpeke det innlysende banale i at vi var omringet av pornofilmer? Tydeligvis ikke.
Kanskje ikke så rart, jeg hadde tross alt valset rett inn i lokalene til en stor aktør i pornobransjen. Og det var vel først da det slo meg: Hva i all verden gjør jeg her? Det hadde ikke engang slått meg at man kunne ha en slik jobb uten en viss form for ironisk distanse, men her satt de altså. Like alvorlige som bankfolk, bare omgitt av peniser og underliv på alle kanter. Og de enset det ikke. De tok pornoen sin på alvor.
Samtidig satt jeg og konsentrere meg så hardt om å ikke begynne å fnise, rødme eller gapskratte, at jeg ikke klarte å svare vettugt på et eneste spørsmål. Kanskje ikke så rart når alt du ser er penisringer, dildoer, underliv og sex hvor enn du snur deg. Hver gang jeg skulle legge ut om tidligere jobberfaringer, skolegang eller positive egenskaper, falt øynene på stablene med filmatiserte tissefanter og tankene spant avsted.
Det hjalp heller ikke da jeg midtveis i intervjuet plutselig husket hvor jeg hadde navnet til den ene herren fra. Jeg hadde nemlig et par år tidligere skrevet en erotisk novelle og sendt til dem. Jeg hadde hørt at det skulle være gode penger for sånt, jeg var fattig student og hadde gitt det et forsøk. Og det fungerte! De kjøpte den for 2000 kroner og jeg var helt fra meg av begeistring!
Men selve betalingen tok en evighet, og etter hvert som ukene passerte, gikk maildialogen fra hyggelig til amper. Og dette var mannen jeg hadde mailet med… Men husket han meg? Kjente han igjen navnet?
Etter hvert som intervjuet varte og rakk, ble jeg mer og mer paranoid. Selvfølgelig kjente han meg igjen, han ville bare se meg sitte og svette. Etter hvert klarte jeg nesten ikke tenke på annet, sånn rent bortsett fra pornostablene og gummipenisene som truet med å velte over oss og begrave oss i flere tonn med skaft og underliv.
Så da gikk det jo som det måtte gå. De ringte aldri tilbake.
Og det var kanskje like greit, for jeg visste ikke den gang at jeg bare var noen måneder unna å møte Christina! Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan svigers hadde reagert hvis han hadde hørt at eldstedatteren hans hadde blitt sammen en fyr som hadde slått seg opp i pornobransjen. Hilse på svigermor og bare:
– “Hei hei, ja jeg jobber med kuk og balle fra 08 til 16 hver eneste dag”.
Men det hadde blitt et utrolig interessant første møte da. Nesten like interessant som et jobbintervju i et rom fullt av porno 😉
/ Moralen i visa er: Vær alltid hyggelig på e-post, du vet aldri når en surmaga mail kan koste deg en karriere i pornobransjen 😉
I dag fikk vi plutselig overraskelsesbesøk fra en gammel ringrev i faget. En som har satt opp byggverk helt siden Dovre var bare en liten småstein. Jeg liker å kalle ham “Den ultimate byggherren”, men Christina kaller ham ofte for “Vaktmesteren” eller bare Bestefar.
For Christinas bestefar, er av den generasjonen menn som gjerne skulle kastet hele min generasjon av menn på sjøen. En sånn du bare kan gi en hammer og en formiddag, så setter han opp et hus – trenger ikke materialer en gang. Du vet, den typen der.
Og i dag kom både han og kone på visitt for å se hvordan det gikk med byggingen av plattingen, armert med både småkaker og kloke råd. Jeg er jo relativt klønete i utgangspunktet, men å bli fulgt med blikket av en som kunne bygget et helt land gitt nok filterkaffe og spiker, gjorde meg bare enda mer nervøs.
Han sa det ikke, men jeg kunne kjenne frustrasjonen brenne i ham over alle mine nybegynnerfeil. Og dem er det mange av. Men både han, a bestemor og svigerfar delte gladelig av sine beste tips og sannelig hjalp det også!
På slutten av dagen gikk det unna i en fei og jeg klarte ENDELIG å gjøre noe vettugt! Planker ble lagt, spiker skruer ble skrudd og plattingen begynte endelig å ta form. Helt til jeg fikk overtenning og trodde jeg kunne sage et fint snitt i en planke, da.
Først ble det kjempeskjevt, så skulle jeg rette det opp, og da ble det enda skjevere. På tredje forsøk ble vondt verre, og nå var planken i tillegg blitt så kort at vi måtte hive hele skiten. Men svigerfar tok grep og løste floken. Og det, kjære venner, er slik man lærer. Ikke bare det, men det er jo faktisk et strålende eksempel på livets gang. Den klønete ungsauen som lærer av de gamle bukkene.
Så nå kan jeg ikke bare et og annet om å bygge platting, men jeg har også fått med meg et par skikkelig stalltips på ferden. Slik som å banke ned en hel rekke med skruer før man setter drillen på dem. Mye lettere og sparer masse tid.
Og, ikke minst: Skal du skru platting, beskytt knærne! Bruk knebeskyttere, en pute eller hva som helst, for med 30 lengder à 12 meter og festeplanke hver 60 cm, blir det gaaanske mange ganger skruer som skal på plass. Profftips, der altså. Fra meg til deg 😉
Så tusen tusen hjertelig takk til dem som bidro med god hjelp i dag. Jeg kan ikke TRO at vi ble ferdige med alt grovarbeidet på TO dager! Jeg kunne ikke klart det uten dere. Eller jo, jeg kunne jo for så vidt det, men en platting bygget utelukkende av meg, ville nok ikke vært egnet for menneskeføtter. Dessuten ville den ikke stått ferdig før i 2085 😉
Gutta som veit hva de driver med.
Gutten som ikke har pipling.
Men han har en pute og det skal du ikke kimse av!
Og kaffe.
Og en hammer.
Preppa skruer, klare for å fyre løs.
Når Peter løker det til, må svigerfar rette opp (gammelt jungelord) 😉
Dæsken, i dag klarte jeg nesten å bli tatt opp i gjengen av håndverkere som en av deres egne, men det var selvfølgelig bare et spørsmål om tid før jeg ble avslørt. Og det skjedde.
Men det begynte så bra! Allerede fra start fikk jeg være med på å skru spiker og kutte planker. Følte til og med at jeg klarte å svare relativt bra på et par typiske håndverkerspørsmål:
Og en ganske lang stund ble jeg anerkjent som en av deres egne. Som om de helt hadde glemt at jeg egentlig bare er en sau i ulveklær.
Før vi startet i dag, vurderte jeg å begynne å røyke bare for å passe inn, men nå følte jeg plutselig at jeg var på god vei til å bli akseptert som fullblods håndverker. Men ja, det var jo selvfølgelig bare et spørsmål om tid før luftslottet ville falle. Og det skjedde.
For da vi var kommet på den femte lengden med planker, ble jeg spurt om hvilken side som var glattest. For det er jo greit at den fineste siden legges opp. Jeg kjente jeg, men begge sidene føltes ganske like. Helt like faktisk. Derfor tok jeg bare en råsjanse på at den ene siden var best og sendte planken videre.
Men da møtte jeg blikket til svigerfar.. Han så på meg som om han så på noe rart. Så kjente han etter selv og la planken på plass. Jeg merket at jeg ble litt irritert, for jeg hadde jo akkurat kjent setter selv. Stoler han ikke på meg? Må han liksom dobbeltsjekke alt jeg gjør?
Men så kikket jeg ned på hendene mine…
Hupps!
Og det tristeste er jo faktisk ikke at jeg kjente etter med hanskene på, men at svigerfattern ikke sa noe. Det betyr jo bare at han må ha sett hva som skjedde og tenkt: “Stakkars gutt. Får bare late som ingenting..”
Også nå som alt gikk så bra! Søren heller.. Dette lukter “viktige” ærender etter lunsj 😉
09.15: Peter forlater for å levere barn i barnehagen. Ingen ser ut til å bry seg nevneverdig.
09.45: Peter tilbake på byggeplassen, klar for å jobbe! Snekker identifiserer en sterk mangel på materialer. Peter settes på jobben og fiser av sted.
10.30: Returner med nevnte materialer og får lovord. Har også kjøpt spade, da svigerfar oppdaget at spaden jeg skrøt av at jeg hadde i garasjen, viste seg å være en liten snøskuffe. Har også handlet sånt jeg tror håndverkere spiser til lunsj. Cola, iskaffe, kneippbrød, sjokoladeboller og kjeks.
10.30-11.30: Må ta pause fra terrassebygging for å blogge. Ingen ser ut til å bry seg nevneverdig. Fundamentet begynner å ta form. Fortsatt ikke et eneste registrert hammerslag på undertegnede.
11.45: Returnerer til bakhagen, klar for å ta i et tak! Blir informert om at nye materialer mangler så jeg legger i vei, men ikke før de humrer høylytt da det viser seg at jeg ikke vet forskjellen på en stikksag og en håndsag. Legger også merke til at jeg er den eneste med hansker. Og t-skjorte med blomster på. Det var nok en bommert. Får handleliste og suser avsted.
11.55-13.15: Bruker en halv mannsalder på å kjøpe plank og sag. Gir meg selv bonuspoeng for å klare å spore opp to-tom-fire-planker på øyemål, men minuspoeng for å bruke rundt en time på å feste dem til taket. Plusspoeng for at jeg klarte å bløffe meg til å høres ut som en håndverker da en annen mann som var ute på plankekjøp kom bort og ville løsprate.
– “Skal du ha mange?” spør han.
– “Næh, du veit åssen det er. Når du først begynner å smelle det opp, så mangler det fort et par”, svarer jeg og sparker i dekket på bilen.
Viste seg at han egentlig ga balla, jeg sto bare skikkelig i veien med bilen..
13.15: Tilbake og klar for å ta i et skikkelig tak! Plusspoeng for at materialene holdt seg på taket hele veien. Nå kjenner jeg at jeg begynner å komme inn i varmen. Endelig! Nå skal det snekres. Prøver å droppe hanskene for å være en av gjengen. Får et rift på leggen og tar det som et tegn. Tar på meg hansker igjen.
13.20: Husker at jeg har avtalt et nettmøte med regnskapsfører. Løper inn og slår meg ned foran macen. Det tar veldig mye lenger tid enn forventet, men svigerfar stikker ofte hodet innom og sier at det går helt fint. De trenger meg visst ikke akkurat nå. Bare akkurat nå altså…
13:50: Endelig ferdig og klar å ta i et tak! Kommer så langt som å høre noen prate om planker og dimensjoner jeg ikke forstår et kvekk av, før telefonen ringer. Nettavisen. Den må jeg ta.
15.00: Adios, henter barn i barnehagen.
15.30: Tilbake på byggeplassen, nå skal det hamres! Men med en gang jeg kommer ut, blir plutselig begge gutta borte. Jeg står alene noen minutter, før jeg går inn igjen.
15.45: Alle tilbake, nå skal det bygges! Se her ja… Fundamentet er klart gitt. Jeg har fortsatt ikke tatt i en hammer, vingmutter, drill, spiker eller sag. Og nå skal det visst røykes, drikkes cola og snakkes om andre jobber, materialer vi må kjøpe til neste gang og hvor mye plank det går med til en lettvegg.
16.30: Snekkeren må stikke, rydder med seg sakene og drar. Endelig er det min tur, nå skal det legges plank! Fundamentet står stødig, jeg har fått den ærefulle jobben å bli med svigerfattern å legge på plankene oppå. Han ser på meg. Jeg ser på ham. Han ser på meg.
– “Næh, skal vi si oss fornøyd for i dag?”
Og dermed var den arbeidsdagen i boks!
Sånn atte… Jeg innser at jeg er han fyren som alle prater om på pauserommet. Du vet, han som omtales slik: “Asså, det ække noe gærnt med´n, han er bare litt… spesiell”. Han som ingen skjønner hvorfor jobber der. Han som blir sendt på butikken for å kjøpe en skrutrekker med et hode som ikke finnes. Han som blir satt til å slå spiker i en planke som ingen skal bruke. Han som sitter inne med hanskene på og spiser opp alle bollene.
Men jeg er blitt lovet jobb i morgen, så da venter jeg spent og gleder meg til å ta i et tak.
Men basert på dagen i dag, har jeg en snikende mistanke om at noen “plutselig” er så “uheldig” å miste alle skruene og spikrene i samme bøtte, så må jeg gjøre den “superviktige” sorteringsjobben som vil ta halve dagen..
Men den jobben vil jeg gjøre med et smil, for jeg er tross alt en viktig brikke i det store puslespillet! Riktignok det tannhjulet som surrer og går for seg selv, men fortsatt en brikke.
Stikksag / håndsag..
Fortsatt ingen anelse hva dette er for no..
Eller dette.
Men det der er skruer.
Det de andre rakk mens jeg ble sendt på “viktige oppdrag”..
Og lunsjen til snekkern 🙂
/ Tøft å værra arbeidskar! I natt skal jeg sove godt 🙂
Til vanlig er jeg ikke mye til mann. Sitter når jeg tisser, hører på ABBA, tar varme bad og spiser hamburger med kniv og gaffel. Men i dag er jeg en mann, for i dag bygger jeg platting. I flanell.
Jeg skal riktignok bare hjelpe snekkeren og det føles vel mest som å være på Operasjon Dagsverk, men fasan heller, jeg skal melke det for alt det er verdt. Drikke kaffen svart, banne på nordnorsk, begynne å snuse, spytte ganske mye, sparke i grusen, klage over prisene på kneippbrød, si ting som “Han derre Jagland kan du få billig av meg!”, og selvfølgelig gå i flanell. Selvfølgelig.
Det er veldig sannsynlig at jeg på et eller annet tidspunkt skjærer av meg en hånd eller spikrer meg fast til fundamentet, men dersom jeg mot alle odds skulle overleve, kommer det oppdatering senere 😉
Har du noensinne gledet deg til lunsj, for så å oppdage at kjøleskapet nesten er helt tomt for pålegg? Frykt ikke! Her skal jeg vise deg hvordan du enkelt kan få én salamiskive til å vare et helt måltid!
Mine damer og herrer, la meg presentere: Skyvepølse 🙂
Når alt plutselig blir litt skummelt, når mamma og pappa er langt borte og veien blir litt for lang å gå – en storebror er god å ha.
De første dagene i barnehagen kan være en skummel tid for en ny og ukjent kropp. Da er det godt å ha noen å klamre seg til. En stolt storebror som gjerne vil leke. Vise deg syklene, alle de kule stedene og vise hvor høyt han kan hoppe fra. En storebror som kan ta deg bakpå og sykle deg rundt, en storebror å holde i hånda når ting blir litt skummelt.
Men det er ikke så ille med en lillesøster heller. En som alltid lyser opp når hun ser deg. En liten apekatt som alltid vil være med og leke. En du kan lære opp, tøffe deg for, vise frem og prate med. En hermegås som gjør alt du gjør, som ser opp til deg og synes du er den aller kuleste personen i hele verden.
Og plutselig er det ikke fullt så skummelt i barnehagen likevel.
