Jeg vet at klesstørrelser kommer og går, men akkurat 92 har jeg et litt spesielt forhold til. For lenge så det ikke ut til at plutten noensinne skulle vokse forbi 92. Han spratt liksom så fort forbi 70 og 80-tallet, men så stoppet det. Stoppet på 92. Ble liksom ikke større rundt livet eller lengre i beina.
Og det var fint det, for 92 føltes stort. Mye større enn 86, som også er ganske stort. Trenger ikke større enn det, du kan være 92 hele livet, du 🙂
Men så blir det vinter og så blir det vår, og plutselig så står man der. 92 er ikke engang i nærheten.
Kanskje har det ikke passet på flere år, det har bare ikke gått opp for meg. 92 har blitt til 98, som har blitt til 104, som igjen har blitt til 110/116. 116! Det er jo sånne størrelser som de store guttene bruker det, ikke vår lille plutt?!
Alle de gangene jeg har stått i klesbutikken og irritert meg over at de kuleste klærne bare lages i store størrelser, og nå er vi her selv. Ikke lenger bare søte dyr og tullete monstre, men batman og spiderman og engelske tekster med schwung. Ikke lenger klær for barn, men klær for bittesmå ungdom.
Det er nesten til å få litt panikk av, for selv så stolt man er, så klarer jeg ikke skru av panikken som surrer i bakgrunnen over tiden som går så altfor fort. For de som sier at årene med småbarn i hus går veldig fort, de har veldig rett. Tiden flyr og jeg vet ikke om jeg liker det.
Enda godt vi har to, så kan i hvert fall lillesnuppa arve klærne til storebror og bruke 92-plaggene en god stund til.
Tenkte jeg. Før jeg innså.. de passer ikke henne lenger heller. Størrelse 92 er et ferdigskrevet kapittel og på tide å ta farvel. Og det er noe fint, men samtidig nostalgisk urovekkende over det; tiden som går og klær som blir for små. Men om ikke annet: Det er nå de kule klærne begynner 😉
Dette høres kanskje litt rart ut, men jeg har bare så veldig lyst til å takke dere. For mye egentlig, men først og fremst for den vanvittige responsen på innlegget jeg skrev i forrige uke om vold og overgrep mot barn.
For det er et så utrolig vanskelig tema. Det er nærmest umulig å skrive om uten å tråkke i ørten fallgruver, og jeg har jo ingen kompetanse. Jeg har aldri opplevd noe sånt i min barndom og jeg har egentlig ikke peiling på hva jeg skriver om. Men jeg er pappa. Og jeg har et hjerte som knuser hver gang jeg hører historier om barn som går gjennom ting barn aldri skal måtte gå gjennom.
Og selv om jeg synes det er veldig skummelt å skulle gå i bresjen for noe jeg egentlig kan fint lite om, så kjenner jeg med hele mitt hjerte at det er riktig. Riktig og så vanvittig viktig! For noen må ta denne tyren ved hornene og hvis jeg kan gjøre bare en ørliten forskjell, er det verdt all innsats i verden.
Rettelse: Jeg kan ikke utrette stort alene, det er deres engasjement som gjør hele forskjellen. Alle dere som tør å lese, tør å kommentere, tør å dele. Alle dere som har gjenfortalt deres grusomme erfaringer og delt dem med verden. Alle dere som har engasjert dere i den vanskeligste og viktigste jeg kan tenke meg.
For det er lett å bare snu seg bort og håpe at problemet forsvinner av seg selv, men det gjør det jo ikke. Det gjør det bare verre. For enn så vanskelig det er så må dette snakkes i hjel, ikke stilles i hjel. Og derfor er jeg bare så vanvittig stolt, glad og takknemlig for alle dere tusenvis av folk som har engasjert dere i denne saken!
Hadde jeg kunnet invitere dere alle på pannekaker og is så skulle jeg gjort det, men så mange asjetter har vi ikke dessverre. Så da får jeg heller bare si takk. For at dere gir meg støtte og motivasjon til å snakke ut om dette, for at dere snakker selv, for at dere ønsker å gjøre en forskjell og for at vi sammen tenner lys der det før var bare mørke – takker jeg dere av hele mitt hjerte.
For hvis jeg trenger å komme i godt humør for tiden, er Fowl Language Comics en sikker vinner. Det er noe helt fantastisk med den artige anda som lever et liv jeg så til de grader kan kjenne meg igjen i. Et par striper er alt som skal til og vips så er smilet på plass 🙂
Så derfor sparker vi i gang også denne uken med et lite knippe godbiter fra verdens kanskje mest gjenkjennelige tegneserie for oss småbarnsforeldre 😉
Ikke alle dager går på skinner, men det gjorde denne. Fra start til slutt har den vært en eneste stor parademarsj i god stemning. Fra en lang søndagsfrokost med knasende baguetter og sjokolademelk, til fotball i hagen, lunsj og is i solen, en tur på stranden, hvitveisjakt og middag hos mormor og bestefar.
Og enda bedre ble det selvfølgelig da jeg oppdaget at det endelig har kommet en restaurant i Larvik som byr på skikkelig god og skikkelig sterk thaimat! For jeg elsker thaimat og jeg elsker sterk mat, sett dem sammen og du har en vinnerkombinasjon. Når jeg tenker meg om, så kan det faktisk ikke bli sterkt nok!
Eller… jo forresten. Det var jo den ene gangen i Thailand. På en indisk restaurant i strandkanten på Koh Samui. Der jeg med føttene i sanden bestilte stedets sterkeste suppe, tross kelnerens mange advarsler. Hverdagsrasisme, tenkte jeg og bestemte meg for å vise dem at vi melkehvite nordmenn også kan være noe hardhauser på matfronten. Og jeg tok feil.
For jeg mener, jeg elsker sterk mat, men den suppa der… Jeg burde kanskje skjønt tegningen da flere fra personalet sto og fulgte med i smug da jeg tok mitt første slurp. For de visste hva som kom. Fra første skje rant det svette i strie strømmer. Tungen hovnet opp, leppene ble som en hoven bavianrumpe og hele kroppen sto i flammer. Etter hvert gjorde det til og med vondt å drikke vann. Det måltidet tok noe fra meg. En bit av sjelen, 7-8 leveår og 23 kilo i svette og forbrente smaksløker.
Ja, også var det jo den gangen vi hadde fått vår første kebabsjappe på Kolbotn, og jeg skulle tøffe meg og bestilte en “litt sterkere enn sterk”-kebab. Joda, baben gikk ned den, men så lå jeg også rett ut i tre dager etterpå med feberfantasier og magesjau. Noe sier meg at det kjøttet ikke sto til gullstjerne på EU-kravene 😉
Men det gjorde maten i dag. Hele dagen faktisk. Fra ende til annen. Fra jeg våknet av en overraskende ryggmassasje, til vi sovnet med et Pokemon-blad på sengen. Ja vel, så rakk vi ikke å støvsuge bilen, men vi fikk hengt opp et par kroker i garasjen og ryddet litt i gammelt rot. Vi fikk oss en tur på stranda, kastet fiskesprett mot solen og spist thaimat til det dugget på brillene. Og mer enn det kan ingen søndag levere 🙂
Til minne om vitamin-bamsefar (2016-2017).
En som står klar for å overraske mamma 🙂
Smoothie i solveggen, da begynner det å lukte sommer! 🙂
Jeg er langt, langt borte i drømmeland. Midt i en drøm der jeg prøver å finne veien ut av en slags futuristisk borg fra fremtiden. Alt er opp-ned og jeg skjønner ikke hvordan dørene fungerer.
Så plutselig kjenner jeg en prikking i ryggen. Jeg skjønner ikke hvor det kommer fra og det passer ikke inn i drømmen. Så prikker det igjen. Drømmen begynner å falme og så går den i hvitt.
Jeg våkner til, og mens kroppen enda er på vei ut av drømmeland, kjenner jeg det. Prikkingen er der fortsatt. Små, masserende trykk over hele ryggen. Jeg er enda for trøtt til å forstå akkurat hva det er, det er bare så utrolig behagelig. Som om noen skulle gitt meg en massasje.
Så snur jeg meg rundt og der ligger 5-åringen og smiler. Og masserer ryggen til pappa. Akkurat sånn vi gjør på ham hver eneste kveld. Jeg smiler og sier takk og blir overrasket med en kjempestor klem.
Sååå… nå er jeg egentlig bare forvirret. Hva i all verden har gjort meg fortjent til en sånn start på dagen? Hva skjedde med å måtte stå opp midt på natta eller våkne med tær i nesa? Og hvordan i all verden har han blitt så flink til å massere?
Ikke vet jeg, men én ting er i hvert fall helt sikkert: Jeg vet om én som skal få sjokolademelk til frokost 😉
Så rart å våkne i en kjempestor seng alene. Langt hjemmefra og helt helt stille. Sånne ting man savner mest når livet hjemme går på repeat. Bare sove så lenge man vil uten noen som må tisse midt på natten. Ikke en eneste tå i fleisen eller en hund som plutselig hopper opp i senga. Bare meg. Og det er så stille. Og deilig. For en natt på hotell alene er verdt mer enn 78 tacofredager og en tur til dyreparken.
Spesielt etter en kveld som i går, der jeg opplevde Oslo på sitt aller beste. For i går var jeg ute på den velkjente galeien med gamle kompiser, for å sprette korken av utesesongen, spise ett stykk bedre middag, fortelle røvere og ha det spas. Det var så sinnssykt trivelig g når det attpåtil plutselig blir sommervarme og full vigør, ja da er det lov å forelske seg litt i Oslo <3
Men det var i går. Nå ligger jeg her. I sengetøy som knitrer og kjærtegner kroppen. En frokostsal full av bacon så langt øyet kan se og kaffe som fortsatt er varm. Og stillhet. Ikke en bekymring i verden, bare bacon. Det er balsam for sjelen.
Men så går det også overraskende kort tid til man savner livet der hjemme. Til kopper som går i bakken, til høylytt roping, til barn som ler og løper rundt bordet, til mårraklemmen fra frua. Rusk i øyet, altfor lite søvn og flekker på klærne man ikke aner hva er, men håper og antar at er yoghurt. Hverdagen og livet – det beste jeg vet.
Men det var godt med et hvileskjær. Dæven steike det var godt med et hvileskjær! Møte gamle venner, spise god mat, sove i en seng laget av englevinger, leve med senkede skuldre og bare være seg selv for noen timer. Fint å få hverdagen litt på avstand for å kjenne på savnet. Og jeg innser at det holder med én kveld.
Jeg trenger ikke to uker i en tropisk regnskog med barna flere kontinenter unna. Bare noen timer for å kjenne på savnet, er mye mer enn godt nok. Nå vil jeg hjem. Gleder meg til klemmer og latter og susser på kinnet. Og jeg har sjokolade i sekken 😉
Jeg forstår det bare ikke. Hvordan noen kan se et lite barn og tenke sex? Vold? Overgrep? Hvordan i svarte helvete er det mulig å utsette barn, små uskyldige barn for noe sånt? Hvem er det som gjør sånt?! Bare tanken får neven til å knyttes og blodet til å fosskoke.
Det er bare så ufattelig. Barn som står på første trappetrinn i livet, men får det ødelagt allerede før de er i gang. Av voksne mennesker. Kanskje en de holder kjær. Kanskje sin aller nærmeste.
Jeg får panikk av å tenke på det. Tanken på hva de små barna må tenke. Hva de må tro om livet. Tror de det er normalt? Klarer de å se glede mellom slagene? Kan de noensinne komme seg opp og forbi? Hvordan må det føles inni sjelen til et lite barn å få verden revet i fillebiter av en voksen de stoler på, kanskje en de elsker?
Jeg skal innrømme en ting: Jeg er ganske feig. Jeg orker ikke tanken på dette i så altfor store doser, derfor dytter jeg det ofte unna. Later som at verden er fin og flott og at alt er bare sommerfugler. Undertrykker sannheten som gjelder så altfor altfor mange av oss. For det er oss, det er ikke dem. Det er våre barn. 10 % av dem. 10 % av norske barn utsettes for vold og overgrep. Barn! Vold! O-V-E-R-G-R-E-P!
Jeg klarer ikke å tenke på det, hjernen min klarer ikke håndtere det på noen konstruktiv måte, så jeg prøver å la være. Og det er kanskje det aller verste vi kan gjøre. Hysje det vekk og skyve det under teppet. Det er det absolutt beste vi kan gjøre for overgriperne, men det verste vi kan gjøre for barna.
For dette må snakkes i hjel, ikke stilles i hjel. Det må snakkes om hver eneste dag! Det må trekkes frem i lyset og ikke gi de jævlene et hint av skygge å gjemme sine perverse synder i.
Men vi må hjelpe barna, vi må hjelpe hverandre. Vi må snakke om det, vi må se hverandre, vi må vite hva vi skal se etter, vi må snakke med barna og hjelpe barna å vite hva de skal se etter. For hvis ingen prater om det og alle går rundt med øynene lukket – hvordan skal vi da se sannheten som stirrer oss rett i øynene?
Jeg har skrevet litt om dette før, men jeg lover å skrive så utrolig mye mer om det. Jeg ønsker å jobbe tettere med Stine Sofie Stiftelsen, få mer kompetanse på området og dele det med dere. Jeg skal være mitt ansvar bevisst og jeg skal bruke stemmen min på det jeg mener er den viktigste saken i verden.
For tenk deg da: Du og jeg. Du som leser dette akkurat nå og jeg som skriver det. Vi klarer nesten ikke lese om vold og overgrep mot barn. Magen vrenger seg bare ved tanken og vi snur oss bort fra skjermen bare vi leser om det… Så hvordan må det føles å være det barnet? Det barnet som lever i en hverdag så jævlig at voksne mennesker feller en tåre bare ved tanken?
Og enda verre: Hvordan må det føles å bli utsatt for seksuelle overgrep, psykisk vold, fysisk vold, tortur og trusler – og vite at du er helt alene? Ingen som prater om det, ingen som ser deg. Du er bare et bittelite barn i en kjempestor verden, og ingen kommer for å hjelpe deg.
Sånn kan vi ikke ha det. For som sagt: 10 % av norske barn lever med vold og overgrep, og sånn kan vi faen ikke ha det.
/ Fyll hver eneste skygge, tenn hvert eneste lys
P.S. Del gjerne med gode venner – la vår stemme bli hørt <3
For under frokosten i dag sto jeg og kuttet gulrøtter, da jeg plutselig hørte et knips. Så føtter som tasset av gårde. Jeg tenkte ikke så mye mer over det, før lyden av tassende føtter returnerte med nok et påfølgende knips.
Jeg tok en pause i kuttingen og der var det igjen. Knips. Som på et kamera.
Jeg snudde meg og der sto han. Med kamerastroppen rundt halsen og pappa i fokus.
Og innen jeg rakk å få frem et ord, hadde han fått det han var ute etter og gikk videre til kaffemaskinen. Et par raske blinkskudd, så bar det videre til Teo, lillesøster og mamma. Knips, knips, knips, og så kunne han endelig legge kameraet til side og spise litt velfortjent frokost.
Live fra kaffemaskinen 🙂
Men når storebror plutselig har blitt pressefotograf, så kan jo ikke lillesøster være noe dårligere..
Live fra kaffemaskinen 🙂
Så ja.. Vi sier jo alltid at vi ikke tror barna tar skade av vår litt rare livsstil, men nå vet jeg sannelig ikke lenger.
Men bildene ble bra da og det er jo tross alt det viktigste 😉
Det går visst ikke an å skrive noe lenger uten at noen blir fornærmet. Jeg vet at det å la seg fornærme av nær sagt hva som helst er i tidens ånd, men et eller annet sted må grensa gå. Og jeg setter den her.
For i går postet jeg et innlysende harselerende innlegg om tilstanden i barnas barnehage. Om hvordan det noen dager er så mye kaos, bråk og bleielukt at jeg ikke holder ut mer enn noen minutter før jeg må løpe ut døra. Les: “7 millioner og 100 sykedager i året”.
Teksten fikk en vanvittig respons med utelukkende positive kommentarer, 150 delinger på facebook og over 1600 likes! Og da jeg snakket med de ansatte i barnas barnehage var det bare jubelstemning å hente der også.
Jeg ble så utrolig glad for denne responsen og at alle forsto at dette først og fremst var en hyllest til de ansatte, dernest et selvironisk spark til meg selv for å være en inkompetent pingle. Og i hvert fall på ingen måte en skjult kritikk til barnehagen.
For er det én ting jeg har innsett etter å hatt barn i barnehage i snart tre år, så er det at den jobben fortjener en vanvittig respekt! Og jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Barnehageansatte fortjener så vanvittig mye mer enn de får. Men frem til de lønnes høyere enn statsministeren, kan vi i hvert fall bli flinkere til å takke dem for jobben de gjør.
Ikke at de ber om det, men jeg har manet til at vi som småbarnsforeldre kan bli flinkere til å vise litt takknemlighet i blant. Ikke fordi vi må, men tenk bare hvor mye man takker besteforeldre som har passet barna en kveld. De ansatte i en barnehage som passer barna 6-7 timer hver eneste dag får sjeldent mer enn et halvhjertet ha det.
Derfor har jeg også i årenes løp skrevet flerfoldige tekster for å løfte frem hverdagens store helter, og jeg tør faktisk påstå at jeg muligens er den enkeltpersonen i Vestfold (Norge?) som i løpet av et år skriver mest positivt om barnehager.
Og da er det så trist når noen må bruke anledningen til å prøve å vri dette om til noe negativt. Bestemme seg for å la seg provosere og gjøre det hele til en skittkastingskampanje, fremfor å prøve å se det positive budskapet mellom linjene. For når så godt som samtlige(!) barnehageansatte har klart å se dette som en hyllest, burde det også være mulig for en journalist.
Men lokalavisen i Larvik så dette som en mulighet for å skape litt blest, og fikk derfor en journalist til å skrive en surmaget sak om hvilket hån min tekst var mot barnehagene, og barnas barnehage i sær. Les: “Unner du barna dine det du selv ikke hadde holdt ut?”.
Teksten handler om hva slags dårlig fyr jeg er som setter igjen barna i en barnehage jeg ikke selv orker å være i, dessuten benyttet de anledningen til å så tvil om tilstanden i barnas barnehage spesifikt. Om at hvis det er så ille i norske barnehager, så står det virkelig ille til. Hvor skremmende det er at så mange gir en positiv respons på teksten osv.
Saken er skrevet som en ytring fra en av avisens journalister og de har videre valgt å spre saken for alle vinder ved å dele på facebook, legge ned betalingsmuren, åpne kommentarfeltet og saken kommer helt sikkert også på trykk om den ikke allerede er det.
Og jeg synes bare det er så trist. Trist at det har blitt en kultur der folk prøver så godt det lar seg gjøre å provosere. Kan man ikke heller lese noe og prøve så godt man kan å anse innlysende overdrevent tekster som humor, fremfor å vri sjelen sin for å tolke alt i verste mulige potens?
Samtidig skjønner jeg ikke helt hvorfor? Hvorfor skal man gjøre sitt ytterste for å starte en heksejakt, når man så utmerket godt kunne tatt en skjønnsmessig vurdering av tekstens ganske innlysende harselerende karakter?
Selvfølgelig er det gøy å provosere, men jeg hadde trodd og håpet at en lokalavis skulle jobbe litt hardere for å heie frem lokale personligheter som prøver å gjøre noe fint, skrive en artig tekst og hylle en yrkesgruppe som altfor sjeldent får den rosen de fortjener, fremfor å prøve å gjøre folk til syndebukk.
Jeg vet ikke helt hva slags motiver de har, ikke har jeg tenkt til å spekulere stort i det heller, jeg synes bare det er trist. Trist at folk tar bevisste valg om å la seg provosere når de så innlysende heller kan se flasken som halvfull. Trist med lokalaviser som prøver å bryte ned, fremfor å bygge opp. Spesielt når det er en journalist som jeg frem til nå har hatt en god relasjon til.
Samtidig blir jeg litt lei meg på vegne av de leserne som faktisk blir lurt til å tro at jeg håner barnehagen basert på én tekst som én person bevisst eller ubevisst har mistolket. Spesielt med tanke på at jeg helt sikkert gjør mer for å løfte frem barnehagene i løpet av et år enn lokalavisen gjør.
Så derfor velger jeg heller å avslutte med et lite knippe lenker til saker som har blitt skrevet, delt, likt og hyllet for sitt forsøk på å snakke barnehager opp og frem.
I 2014 skrev jeg et innlegg der jeg kom til skade for å bruke begrepet “Barnehagetante”. Jeg visste ikke den gang hvor provoserende dette var for mange, og valset derfor helt uvitende ut i et minefelt av hat og kritikk. Jeg forsto raskt at barnehageansatte i mange år har kjempet hardt for å bli tatt på alvor, fremfor å bli sett på som bare en gjeng med “tanter”.
Som et resultat av den heftige debatten som fulgte, tok jeg en praksisdag i en barnehage for å prøve å forstå hva jobben faktisk innebar. Den dagen lærte jeg mer om meg selv, barn og hva det faktisk krever å være barnehageansatt enn jeg noensinne ville trodd.
(Repost av en gammel klassiker til glede for nye lesere og gamle ringrever)
Jeg parkerer bilen og ser på klokka. Den er 09.58. Jeg skal være her i fire timer. Fire timer er veldig lang tid. Hvordan skal dette gå? Kommer jeg i det hele tatt til å overleve?
– “Lukas, vil du sitte her oppe hos meg?” sier Monica med største selvfølgelighet.
Lille Lukas begynner å bli litt rastløs av å høre på det lange eventyret. Det slår meg at jeg aldri ville tenkt på den løsningen for et rastløst barn. Vil ikke dette bare gjøre saken verre? Nei da, det fungerer utmerket. Lukas blir involvert i historien og sitter snart musestille som de andre. Monica vet hva hun driver med.
Jeg har inntatt Leikvang barnehage i Larvik for en dag og ankommer midt i fortellingen av et eventyr. 20 barn ser på meg med store øyne når jeg kommer brasende inn.
Du skakke komme her og tro du er viktigere enn et spennende eventyr.
– “Hei hei” roper jeg, men responsen er heller dårlig.
Jeg prøver meg på en annen lettbeint kommentar, men utfallet er det samme. Jeg insser raskt at jeg kan lite om å kommunisere med små barn i store grupper. De er nådeløse og later ikke som vi er bestevenner bare fordi jeg smiler og vinker. Jeg kan ikke bare komme her og avbryte eventyret sånn helt uten videre, og forvente at vi er dus. Jeg må gjøre meg fortjent til deres tillit.
I starten går jeg bare rundt som en varsom elefant i en porselensfabrikk og er mest opptatt av å ikke knuse noe. Jeg står midt i rommet der alle barna raser rundt og leter frem klærne de skal ha på seg når vi nå skal ut på tur. Jeg står med kameraet i den ene hånden, notatblokka i den andre og føler meg som en fisk på land. Men så plutselig kjenner jeg et lite rykk i armen.
Jeg snur meg rundt og der står en liten jente med spørrende øyne og holder frem en rosa sko. Hun spør om min hjelp. Dette er min sjanse! Ilddåpen er her. Rolig nå Peter, dette klarer du. Etter få sekunder er begge skoene på og jeg ser på henne for dommen. Hun smiler og løper videre. Dette tar de andre som et tegn på at jeg er godkjent og dermed strømmer det på med rosa jakker, spiderman-sko og refleksvester som ingen plutselig klarer å få på seg alene.
Så tar vi lissen gjennom løkka og så… nei, hvordan var dette igjen?
Vi er utenfor igjen og alle tar oppstilling og gjør seg klar for ekskursjon til gymsalen som ligger like i nærheten. På rad og rekke står de klar og i det vi skal til å labbe i vei kjenner jeg en liten hånd som stikker seg inn i min. Der står en gutt som med største selvfølgelighet ønsker at vi skal leie hender ned til gymsalen, for det er jo slikt man gjør når vi er på tur i barnehagen. Et stort smil sprer seg over ansiktet mitt.
Ting som dette er kanskje dagligdags for barnehageansatte, men for meg er det en rørende tillitserklæring. Det varmer godt i hjertet å bli akseptert av barna og vinne deres tillit. Før jeg gikk inn døra var jeg redd for å bli støtt ut som et fremmedlegeme, men nå er jeg allerede inne i varmen. Jeg må støtte meg til gjerdet for å ikke smelte ned i grusen.
Slike ting gjør tøffe menn myke.
Hvor mye bløtkake får jeg for fire konglepenger?
Derfra og ut gikk resten av dagen som en drøm. Det er fantastisk hvor utrolig kreative og grenseløse barn er i denne alderen. Som et av mange eksempler, skulle jeg bare sette meg ned for å ta et bilde av en leketraktor ved sandkassen, men endte opp med å løpe rundt og lete etter kongler i sanden for å betale for bløtkake. Konglepengene kunne jeg sette inn i traktorbanken og én bløtkake kostet fire konglepenger.
Å se hvordan barn så helhjertet leker med fantasien er både fascinerende og inspirerende. Jaggu fikk jeg ikke med et par godterier og en sjokoladebit (les: to steiner og bark) med på kjøpet også, så de fire konglepengene var det absolutt verdt!
Ja vel, så kostet kaken flesk, men smaken var himmelsk!
Før jeg fikk min egen lille plutt var jeg aldri spesielt glad i barn og derfor har jeg alltid tenkt at jeg kanskje ikke heller vil like andres barn selv etter at jeg har fått min egen. Det tok derimot ikke lang tid i barnehagen før jeg innså at jeg gladelig kunne kaste alle mine fordommer om meg selv på dør.
Gi et barn din fulle oppmerksomhet i noen minutter og du har en ny bestevenn ut dagen. Sånt er det vanskelig å ikke bli rørt av.
God pedagogikk å geipe til barna, det står i lærebøkene…
I løpet av dagen spurte jeg blant annet Eirik, barnehagens eneste mannlige ansatte, om dette med følelser. Hvordan er det egentlig å ta farvel med barna når de er gamle nok til å klatre videre på skolestigen? Han svarte det eneste riktige: Det kan være tøft. Det er ikke helt umulig at det pipler frem en liten tåre eller to også.
Det har jeg ingen problemer med å forstå, for selv etter bare noen få timer merker jeg at det stikker i magen når jeg skal dra for dagen. Jeg føler jeg allerede har blitt så godt kjent med barna og er ikke klar for å aldri se dem igjen. Bare tanken gjør meg kvalm.
Bjørnen sover, bjør- Shit, han er våken! Løøøp!
På vei ut døra blir jeg stoppet av barna som jobber i kjøkkenet ved den store sandkassen. Jeg har gått fra halve sjokoladekaken min og den burde jeg spise opp for da ville jeg kunne fly høyere enn Supermann og bli sterkere enn Spiderman, Batman OG Robin.
– “Sterkere enn Eirik også?” prøver jeg meg.
Nei, ikke sterkere enn Eirik. Ingen superhelt er sterkere enn Eirik.
/ Lik hvis du synes fire konglepenger er en god pris for bløtkake
