Jeg forstår det bare ikke. Hvordan noen kan se et lite barn og tenke sex? Vold? Overgrep? Hvordan i svarte helvete er det mulig å utsette barn, små uskyldige barn for noe sånt? Hvem er det som gjør sånt?! Bare tanken får neven til å knyttes og blodet til å fosskoke.
Det er bare så ufattelig. Barn som står på første trappetrinn i livet, men får det ødelagt allerede før de er i gang. Av voksne mennesker. Kanskje en de holder kjær. Kanskje sin aller nærmeste.
Jeg får panikk av å tenke på det. Tanken på hva de små barna må tenke. Hva de må tro om livet. Tror de det er normalt? Klarer de å se glede mellom slagene? Kan de noensinne komme seg opp og forbi? Hvordan må det føles inni sjelen til et lite barn å få verden revet i fillebiter av en voksen de stoler på, kanskje en de elsker?
Jeg skal innrømme en ting: Jeg er ganske feig. Jeg orker ikke tanken på dette i så altfor store doser, derfor dytter jeg det ofte unna. Later som at verden er fin og flott og at alt er bare sommerfugler. Undertrykker sannheten som gjelder så altfor altfor mange av oss. For det er oss, det er ikke dem. Det er våre barn. 10 % av dem. 10 % av norske barn utsettes for vold og overgrep. Barn! Vold! O-V-E-R-G-R-E-P!
Jeg klarer ikke å tenke på det, hjernen min klarer ikke håndtere det på noen konstruktiv måte, så jeg prøver å la være. Og det er kanskje det aller verste vi kan gjøre. Hysje det vekk og skyve det under teppet. Det er det absolutt beste vi kan gjøre for overgriperne, men det verste vi kan gjøre for barna.
For dette må snakkes i hjel, ikke stilles i hjel. Det må snakkes om hver eneste dag! Det må trekkes frem i lyset og ikke gi de jævlene et hint av skygge å gjemme sine perverse synder i.
Men vi må hjelpe barna, vi må hjelpe hverandre. Vi må snakke om det, vi må se hverandre, vi må vite hva vi skal se etter, vi må snakke med barna og hjelpe barna å vite hva de skal se etter. For hvis ingen prater om det og alle går rundt med øynene lukket – hvordan skal vi da se sannheten som stirrer oss rett i øynene?
Jeg har skrevet litt om dette før, men jeg lover å skrive så utrolig mye mer om det. Jeg ønsker å jobbe tettere med Stine Sofie Stiftelsen, få mer kompetanse på området og dele det med dere. Jeg skal være mitt ansvar bevisst og jeg skal bruke stemmen min på det jeg mener er den viktigste saken i verden.
For tenk deg da: Du og jeg. Du som leser dette akkurat nå og jeg som skriver det. Vi klarer nesten ikke lese om vold og overgrep mot barn. Magen vrenger seg bare ved tanken og vi snur oss bort fra skjermen bare vi leser om det… Så hvordan må det føles å være det barnet? Det barnet som lever i en hverdag så jævlig at voksne mennesker feller en tåre bare ved tanken?
Og enda verre: Hvordan må det føles å bli utsatt for seksuelle overgrep, psykisk vold, fysisk vold, tortur og trusler – og vite at du er helt alene? Ingen som prater om det, ingen som ser deg. Du er bare et bittelite barn i en kjempestor verden, og ingen kommer for å hjelpe deg.
Sånn kan vi ikke ha det. For som sagt: 10 % av norske barn lever med vold og overgrep, og sånn kan vi faen ikke ha det.
/ Fyll hver eneste skygge, tenn hvert eneste lys
P.S. Del gjerne med gode venner – la vår stemme bli hørt <3
For første gang i dag klarte jeg og ha et innlegg på bloggen min, om hva som skjedde meg når jeg var 13 år! Så ja ikke hysj dette ned. var alt for mange som gjorde dette når jeg var liten.bra du tar opp dette temaet <3
Det du sier er så utrolig viktig! Dette skal ikke skje! Jeg gråter bare av tanken på barn som har det så vont. Dette skal frem i lyset. Dette skal aldri skje!!
Jeg studerer barnevernspedagog, og holder nå på å skrive bacheloroppgave om nettopp dette! Etter en god del jobbing med temaet, sjokkerer det meg fortsatt at enkelte mennesker mener dette er greit! Tusen takk for at du trekker fram emnet, det er noe som må snakkes om i langt større grad enn det som gjøres!
Tusen takk for at du tar opp dette. Det finns mange voksne også, som har vært det barnet, og som aldri har turt å sette ord på hva de måtte gjennomgå når de var små. For de tror fortsatt at det er dems egen feil.
Helt enig!
Dette er så ekkelt å vondt tema.
Det er vel alle foreldres største frykt 🙁
Bra at du setter fokus på dette.
Viktig tema! Heldigvis er vi også mange som ser! Mange som følger med, som kartlegger, analyserer og observerer. Og hvis vurderingene gir en vond klump i magen melder vi fra til riktig sted. Det er vår lovpålagte plikt som barnehage, men det er også en plikt som medmenneske. ALLE kan si i fra og gi barnevernet det de trenger for å hjelpe!
48 år og fast leser og jeg er en av de 10%
Jeg hadde en bestefar som var overgriper. INGEN snakket jo om sånne ting på den tiden. Jeg fikk jo klare beskjeder om alt mulig som ville hende med alle rundt meg hvis jeg sa noe. Det samme får jo også barn av i dag 🙁
Jeg var heldig og kom meg ut av det tidlig i tenårene. Og jeg var heldig som noen år senere, pga ulike tilfeldigheter, avslørte meg i en setting der noen forsto hva som engang måtte ha skjedd og fikk meg i tale. Jeg er i dag fullt åpen om hva som skjedde med meg (og har det bra :))
Så en av de viktigste tingene som må frem i lyset og som må snakkes om på alle arenaer. Som må nå de små barneørene er at dette ikke er ok og at INGENTING skjer med de dem er glade i selv om de forteller hva som skjer i livet deres. La overgriperens trusler om det ene og andre bli druknet i beskjeder til barn om at uansett hva trist og leit som skjer med deg i livet ditt så MÅ du fortelle om det til noen
Hadde en mor som var et av disse barna. Hun døde dessverre av en overdose for en stund siden. Helt for jævlig. Visste du forresten at traumer kan følge hjernen i generasjoner? Amygdala, fryktsentralen i hjernen, lagrer traumet og fører det videre til barn, barnebarn, oldebarn osv. Jeg er f.eks livredd menn og har i tillegg klaustrofobi. Har aldri forstått hvorfor, men etter at jeg fikk vite dette om mamma forstår jeg. Vold og overgrep kan lage traumer i en hel familie!
Det er så viktig at dette tas opp i lyset. Vold og overgrep mot barn må avdekkes og det må settes inn riktig hjelp, brennkvikt.
Hilsen Barnevernspedagog.
Hei Peter!
Så utrolig bra skrevet!! Traff meg rett i hjertet. Barna er det viktigste og kjæreste vi har❤ Dette må absolutt tas mer tak i! Jeg har selv et barn i barnehagealder og har lagt merke til at dette temaet settes mer i fokus i barnehagene nå. At man skal bli mer oppmerksomme og kunne oppdage slike tilfeller så tidlig som overhode mulig. Vi må alle gå inn i oss selv og bestemme oss for å aldri gi opp kampen, for barna trenger oss, de trenger beskyttelse fra personer som utfører slike grufulle handlinger. Om det så er en vilt fremmed, en nabo eller bekjent, eller noen i nær familie, så si ifra!! Blir man vitne til eller mistenker at et barn blir utsatt for overgrep og/eller vold så nøler man ikke. Det barnet trenger akkurat DEG!❤💪
Tusen takk for et flott og VIKTIG innlegg !
Kjempebra at du engasjerer deg! 👍🏼👏🏼👏🏼👏🏼 Jeg liker videokampanjen med politimannen som sier; “Du må tro at det skjer for å se det. Tror du ikke det skjer oppdager du det aldri.” Selv er jeg desverre veldig klar over at det skjer, vokste opp med psykisk og fysisk vold som en konstant truende sky i barndommen. Det mest skremmende, vi trodde det var normalt. Vi barna var ikke i kontakt med barnevernet før jeg var i midten av tenårene, det var etter at en nabo satte seg ned hos politi og bokstavelig talt “nektet å gå” før de undersøkte saken. Hun hadde nemlig prøvd å sende bekymringsmeldinger til Barnevernet uten respons.I ettertid viste det seg at det var sendt bekymringsmeldinger i over 10 år uten at noe ble gjort… Saken endte med at far umiddelbart ble fjernet fra hjemmet, fikk besøksforbud og vi voldsalarm…
Så fantastisk at du tar det opp og bruker din stemme til dette. Jeg vet, jeg var der, 13 år. Jeg snakket ikke, turte ikke. Når jeg først snakket ble jeg ikke trodd. Politianmeldte, de henla saken. Hva er vitsen med å snakke når man ikke blir trodd tenkte jeg, hva er vitsen med å fortelle og rippe opp fordi folk er nysgjerrige- for å få spydige og latterfulle svar tilbake? Jeg skulle ønske flere turte å lytte og ikke fjase det bort.
Igjen, takk for at du belyser 🙂
Dette er så utrolig viktig. Jeg så nettopp dokumentafen om jaycee lee dugard på netflix som ble kidnappet og misbrukt i 18 år. Fikk til og med to barn med det forferdelige udyret. Jeg har også prøvd å sette meg inn i “operasjon darkroom” for å prøve å finne en måte å fortelle min datter på 7 år at det finnes syke folk der ute. Men hvordan skal man si det? Hva skal man ikke si? Jeg er som deg, begge nevene knyter seg og topplokket koker, og ikke en gang seigpining er straff nok for slike mennesker.
Barn må få være barn, ikke la det bli ødelagt på den måten.
Hvis du søker opp Vårin Sørmeland på google får du en ganske rystende historie dra Troms. Jeg så saken da den ble del på facebook og jeg må si at det er rett og slett helt forjævlig at slike ting skjer i familier.
Det er et utrolig viktig tema du belyser. I sammenheng med det vil jeg tipse folk om å lese boken “Jeg tenker nok du skjønner det sjøl” om lille Christoffer som ble sviktet, ikke bare av sin stefar, men også av en kommune, en skole, leger, barnevernet, og sin egen familie. Mange sier at boken er “litt tørr og tung” fordi den omhandler loven og en gransking av alle leddene som sviktet han, men det er nettopp derfor den er så viktig. Alle de som var i tvil, og som luktet på tanken om at foregikk noe galt, men som valgte å ikke si noe. Er du i tvil, så tvil ikke om hva du skal gjøre. Si heller i fra en gang for mye, enn en gang for lite. For vi trenger ikke at flere skal måtte lide samme skjebne som Christoffer.
Viktig!
Tenk; i en gjennomsnittlig skoleklasse vil det være 2-3 barn som opplever dette.
Jeg har kjent hvor forferdelig det føles når skole bekymrer seg for dette unødig (i vårt tilfelle pga langvarige magesmerter hos barnet). MEN det kan helt sikkert ikke sammenlignes med hvor fælt de barna som faktisk blir misbrukt har det 🙁
Bedre å bry seg og undersøke en gang for mye enn en gang for lite ..
Dette er et utrolig viktig tema å ta opp! Vi må bli flikere til å se de tegnene som blir gitt fra de barna som virkelig trenger vår hjelp. Jeg holder på å utdanne meg som sosionom og dette temaet må være det jeg synest er mest ubehagelig å høre på i forelesnignene. Jeg visste overhode ikke før jeg begyndte å studere at det er så mange som utsettes for vold, men jo viktigere er det å ha sosionomer som kan fange opp hintene fra barna å gjøre noe med det før det er for sent. Jeg gleder meg til å komme ut i arbeid og hjelpe barn som virkelig tenger det og føle at jeg er en viktig person for noen <3
Stå på og få budskapet ut slik at flere blir klar over det!
Hilsen fast leser som desverre ikke kommenterer så ofte.
Jeg er en av de 10%. Takk for at du bruker din stemme og belyser temaet.
Tommel opp for et flott innlegg om en veldig viktig sak. 10% er skremmende mye. Det betyr at vi alle trolig kjenner en eller flere som har blitt utsatt for det. Utrolig at det finnes så mange SYKE menn. Og trist.
Veldig bra at du tar opp dette temaet. Barna må få en stemme!!.. sjekk ut barnas trygghet på Facebook og du får se mennesker som aktivt jobber for barn hver eneste dag, uten lønn og med stor motbør fra politi. Slike mennesker trenger vi, mennesker som skaper frykt blant pedofile og disse har nok reddet mange barn allerede.
Jeg er også en del av de 10%. Over flere år, fra jeg var ca 10år til jeg var 14år og endelig forsto at det stefaren min gjorde ikke var greit. Dette er ett tema som må snakkes ihjel… ikke ties ihjel!! Tusen takk for at du belyser ett utrolig viktig tema!
Jeg tror det viktige med pedofili er å forstå HVORFOR det foregår.
Jeg tror pedofili ikke er noen legning. Det er dominans.
Dette er menn som tenner på makt. Tenner på å være overlegne. Det er de samme som synes det er ok å plage dyr f.eks. Det handler bare om makt. Å være i maktposisjonen. Å kunne gjøre som man vil.
Jeg tror for å komme bort fra pedofili og slike overgrep så trenger vi en ny mannsrolle. Og der gjør DU en kjempejobb!! 🙂
Du viser at vi menn trenger ikke å være så tøffe og kule. Du prøver å gjøre narr av deg selv. Du viser at vi kan være en ANNEN type menn!
Disse pedofile har ikke skjønt det. Så når de kommer “til kort” i livet og ikke føler at de er tøffe nok så går de løs på barn eller dyr. For å føle seg mandige.
Dette er knyttet til mannsrollen. Og den er heldigvis i endring. Og her gjør DU en kjempejobb! Tenk litt på det! 🙂
Stå på, du.
Peter!
Dette er seriøst det beste innlegget du har skrevet!
Kudos!
Takk for at du bryr deg.
Vi er mange.
En ting jeg syntes er vanskelig å prate med barna mine om, jeg aner ikke hvordan jeg skal starte den samtalen!! Vi har kikket litt i bøker om kroppen vår sammen, men det nærmeste jeg kommer er å fortelle at ingen har lov å ta dem på kroppen om ikke de vil selv. Føler meg forferdelig klønete!! Tips?
Du finner mange gode tips og nyttig veiledning på denne siden: http://jegvilvite.no
Sku skrevet et innlegg sammen med stine sofie stiftelsen, litt konkrete råd hva mannen i gata kan gjøre når det kommer til dette temaet. Skjønner man skal snakke mer om det men er det mer, hva skal man se etter, hvordan håndtere og slikt. Det kan jo være greit å vite når det ellers bare blir skjult..
Grusom tanke iallefall.. <3
Jeg var et av disse barna.
Fra jeg var 4 til jeg var 15. Så gikk det ytterligere 15 år før jeg klarte å fortelle.
Jeg skulle ønske jeg hadde hatt en som deg.
Dette må aldri stenges vekk og ties ihjel.
Statistikken sier kanskje 10%… men mørketallene er sstore.
ja det letteste er å “snu ryggen” til og være i en boble der man tror slikt ikke skjer. Jeg ble skikkelig kvalm da de fant de dukkene som ligner på barn, pakket inn i barnetepper. Fy faen. Og da jeg las kommentarene til enkelte av de i dark-room saken. Da skjønte jeg at det skjer i Norge og det skjer sikkert nærmere enn jeg tror. Likevel får jeg ikke helt til å snakke med datteren min om det, jeg vil skjerme henne for at det finnes slike folk. Selv ble jeg utsatt for blotting da jeg var 11, det er det verste jeg noen gang har opplevd. Jeg var redd alle menn i mange år etterpå, selv pappa. Mannen som gjorde det hadde album med mange barn i undertøy fra kataloger. Ingenting skjedde med han og gud vet hva han har gjort i ettertid.. Når jeg slet så mye av “så lite” hva gjør de som har blitt utsatt for overgrep da.
Tusen takk! Veldig flott at du tar dette opp igjen. Det er så viktig,og mammahjertet mitt gråter for disse uskyldige små og redde barna😢
Dette er et tema som opptar meg og jeg ser at noen etterlyser tips til hvordan man skal snakke om det med barn. Jeg holder på å oversette en bok nå, som kommer på LIV Forlag til sommeren. Den heter Emma sier nei, og handler om lille Emma og hennes rett ti å bestemme over egen kropp. enten det gjelder forsøk på overgrep, det å måtte sitte på fanget til onkel Hans, eller det å bli “ihjelklemt” av tante Marie. Den svenske versjonen av boken finnes i alle svenske barnehager, og jeg tror den kan være viktig for norske småbarn og foreldrene deres også, som et bidrag til å fortelle, uten å skremme dem …
Noe av det verste er også psykisk vold. For eksempel barn som ser at en forelder kjefter på den andre forelderen, kommer med stygge kallenavn, truer med vold, sier at man ikke betyr noe for noen, ikke er verdt noe. Jeg har selv vært borti dette, med min samboer. Ringte politiet en gang det stod på som verst og barnet var tilstede. De kom og tok han med seg.
Jeg har lest kommentarene her, og lurer på hvorfor de fleste tror at pedofile er menn? Når det mest sannsynlig finnes mange mørketall blant pedofile menn, hvor mange fler er det da ikke blant kvinner? Kanskje mødre som gjør overgrep på barn, og skylder på fedrene? Det er jo tross alt mor som er omsorgsperson. Nei vet du hva, jeg blir kvalm! Jeg blir kvalm av alle som gjør overgrep mot de mest uskyldige i denne verden, barna. Jeg blir kvalm av de som gjør overgrep på den måten at uskyldige menn blir satt i fengsel pga en mors bekymring for at far har gjort overgrep. Jeg blir kvalm av verden!! Men takk til deg, pappahjerte, for at du belyser en side av en veldig viktig sak, med flere sider!
Jeg er en av di 10% som fikk ødelagt livet med overgrep..
nermeste nabo, vennen til familien .. Jeg er i dag en “naver” fordi jeg ikke har helse eller hode til å klare å jobbe .. Angst , PTSD har jeg også fått takkes være overgriperen Traumene setter seg i kroppen til slutt..
Flott belyst! Men noe som blir utrolig viktig og vesentlig i dette er måten man snakker om seksualitet allerede i barnehagen. Jeg forstår ikke argumentene for å ikke skulle snakke om dette når de er så små. Med kunnskap om egen kropp vil barna både kunne få et sunt forhold til egen seksualitet når de vokser opp (en annen diskusjon), men også kunne klare å sette ord på hva som kanskje har skjedd der hjemme hos en voksenperson man trodde man kunne stole på. Det å snakke med barna om hva som er greit og IKKE GREIT er kjempeviktig. Hva som er lov til å ha for seg selv, hva som er riktig ‘kosing’ mellom foreldre og hva som er riktig ‘kosing’ mellom voksen og barn. Det å kunne sette ord på dette er alfa og omega for å i det hele tatt kunne plukke opp at det har skjedd et overgrep! Barn er så utrolig lojale mot sin familie/de nærmeste, og da vil de som oftest ikke si at noe galt har skjedd. Men om de har lært å snakke om seksualitet og kroppen sin vil de kanskje fortelle detaljene, slik at andre voksenpersoner kan identifisere at det som har skjedd IKKE er greit.
<3
Takk ❤️
Jeg er også en av de 10 prosentene. Fra jeg var 6- 7 år.
Får enda sånn bryte sammen følelse når jeg leser og hører om overgrep. Enda jeg har gått til behandling i mange år. men livet er bedre og jeg har håp om ett godt liv.
Når det gjelder overgripere kvinner som menn så er jeg nådeløs. De stjeler, myrder og ødelegger livet til ett barn. Finnes vell ikke straff som er hard nok . Der er jeg for dødsstraff. Alle overgripere vet at det er ulovlig de skremmer og truet til stillhet. Finnes det formildende straffer.
Takk Peter at du fronter dette.
God påske til deg og familien din.
Hilsen og high five fra Lisa
Flott at du tar opp dette. Er så uendelig viktig at det snakkes om. Her i Vestfold er vi så heldige å ha inscestsenteret og det utrolig viktige forebyggende arbeidet de gjør. At de reiser rundt i barnehager og skoler og snakker med barna om dette er så BRA! Alt kan snakkes om, og at barna våre får kunnskap også før eventuelle overgrep skjer kan gjøre at de står litt tryggere i ferden videre.
Man ser det ikke før man tror det!
Takk at du bryr deg.
I Bergen på Nordnes barneskole har de virkelig tatt tak i dette.
Der dukker det opp folk med kompetanse uanmeldt og ber om å få besøke klasser. Skolen har sagt ja. Dette for å forebygge at elever ikke blir holdt tilbake for å møte opp til timene. Så det på nyhetene for en tid tilbake.
Utrolig bra. Alt må gjøres for å forebygge og lære barn at de må si nei onde voksne.
(Jeg vet ikke om dette er et passende innlegg her. Hvis ikke, kan det slettes.)For å støtte Stine Sofies stiftelse ble det i mars gitt ut en antologi “UNIK”. Den kan bestilles på Alea forlag. Hele overskuddet gis til stiftelsen som allerede nå har fått kr 19 000,- Jeg er en stolt bidragsyter med en novelle. Jeg håper at du som leser dette vil støtte siftelsen ved kjøp av boken. Det er “vinn vinn” da UNIK er en bok med mange tekster til ettertanke.
Veldig viktig tema og superbra at du tar det opp <3
Som skrevet over her, så er vi også mange voksne som er en av de 10%-ene. Det å entre voksenverdenen med slike arr er veldig tøft og utrolig sårt. Det er arr som aldri forsvinner. Noen sår kan fortsatt blø og ingen ser det.
Ingen forstår at man kan slite med posttraumatisk stress livet ut, men man kan heller ikke si sin historie til hvem som helst av hensyn til andre. For med en så tung historie, så setter man andre i fare for å bli sekundærtraumatisert bare med å fortelle overskrifter.
Overgrep skjer på kryss av alder, familie, generasjoner og mange mulige kombinasjoner som høres helt sinnsyke ut. Men det som kanskje for mange høres helt absurd ut er at: BARN også utfører overgrep MOT ANDRE BARN.
Takk for at du velger å skrive om dette, for vi som faktisk har overlevd disse grusomme handlingene er det veldig få som tørr å snakke åpent om det av hensyn til egen sikkerhet. Jeg heier på deg 🙂
Takk for at du skriver dette💙
Viktig 👍
Flott innlegg! Det er kjempevondt å ta inn over seg at dette skjer, men ved å tørre å gjøre det kan vi hjelpe så mange flere❤
Jeg er fostermor og vet hvordan det er å få vite at barnet har vært utsatt for overgrep, det ER grusomt! Men ved å klare å håndtere det kan vi hjelpe barnet videre og DET føles godt❤ Tenk hvis vi ikke hadde turt eller orket å høre?
Tuen takk for flott innlegg. Dette ga meg så mye følelser at tårene kom. En av mine nærmeste ble utsatt for grove overgrep på 60-tallet.Da var det ingen som trodde på henne.
Det er gledelig at du skriver å setter fokus på dette som skjer med barna våre. 💛💙
Jeg vet hvordan det er å bli utsatt for vold av nær familie .
Jeg skal fortelle deg hvordan det er å være barn som er seksuelt misbrukt. Du tror ganske lenge at dette er vanlig, normalt og at alle har det sånt. Til du blir stor nok til å forstå at det er ikke sånn det er… Da har det gått så lang tid med en hemmelighet at du bare fortsetter å holde det hemmelig. Ingen ser det, ingen forstår. Du er bare et (vanskelig) barn…
Til alle som lurer på hvordan de skal snakke med barna sine om vold og seksuelle overgrep: Lån boka “Jeg er meg, min meg” av Margrethe Wiede Aasland på biblioteket. Eller kjøp den. Fantastisk bok som tar opp de rette tingene på den rette måten. 🙂 Jeg har snakket med min jente. Hun har ord for alt.
Lykke til!
Mange av disse ofre er de stille som aldr sier noenting og ofte går for seg selv.det bør lærere på skolen se og snakke med dem og sende dem vidre i systemet for behandling så fort som nulig
Heisann! Har du lest boken “pappa’s prinsesse”?
Leste denne under årsoppgava mi hvor temaet
Var “følger og ettervirkninger fra overgrep i tidelig alder”. Den er sterk å lese, men man får et veldig godt innblikk i hvordan forfatteren hadde det som barn med en far som forgrep seg på henne. Siden du skriver om at du ønsker å få mer kompetanse innenfor dette 🙂
“Parenting with a trauma history is one of the bravest things that people can do?and it is invisible. If you are doing it well, nobody knows. Nobody cheers. If you had been physically disabled by a past trauma and chose to run a marathon?people would call you brave. But we don?t do that with emotional wounds. They are invisible and the parents who rise to the occasion?and parent with love and purpose?who give what they never got?they are unsung heroes.”
http://gretchenschmelzer.com/blog-1/2015/8/11/parents-corner-the-courage-of-parenting-with-a-history-of-traumaing-with-a-history-of-trauma
Overgrep mot barn må bekjempes på alle mulige måter.
Barnehager må tørre å prate med barna om hva som er lov, og hva som ikke er lov. Foreldre og lærere må også prate med barna og elevene sine om dette. I tillegg må det være hjelpeapparater med kompetanse til å støtte barn som har opplevd overgrep. Jeg vet at noen barnehager leier inn kursholdere med kompetanse på området, som snakker med barna om dette, men det burde være obligatorisk i alle barnehager. I tillegg er det viktig at voksne lærer seg å stresse ned så de kan ta seg tid til å virkelig se, både egne, men også andres barn og ta kontakt når de merker at noe skurrer. Overgrep er jævlig å tenke på, men det er vår plikt som medmenneske å gjøre alt vi kan for å beskytte barna.
Viktig å ta vare på barna. Snakke med dem å være åpne. Vise støtte.
Kjempeviktig tema – og bra at du tar det opp! Jeg tenker også at det burde snakkes i hjel, men fra alle kanter. Ikke bare for å opplyse barna og de voksne rundt, men også menneskene som står bak overgrepene, eller de som leker med tanken. Dersom pedofili ikke hadde vært så tabubelagt, ville det kanskje ha vært lettere for disse menneskene å oppsøke hjelp for å få bukt med hva enn som ligger bak dragningen; enten det dreier seg om behov for makt,dominans,selvbilde – eller en forgrepet som blir overgriper selv.
Utrolig viktig tema!
Snakk det ihjel!!!
Jeg er en av de 10%, 43 år og sliter meg igjennom hverdagen med ptsd, panikkangst og dystymi….
Så fantastisk at noen vil og tør belyse denne styggedommen😢
Hei! Det er et veldig viktig tema, og dette MÅ det snakkes om!! Da jeg vokste opp(80-tallet) møtte jeg ei korvenninne 1-2 ganger i uka. Jeg synes ikke hun var noe annerledes enn vi andre jentene i koret. Hun har i de senere årene skrevet boken, “Det det ikke snsnakkes om”. Hun har skrevet om tiden da hun ble misbrukt hjemme. Bok det er verdt å lese.
Boken “Mammas svik”, som er fortalt av den eldste datteren i alvdal saken anbefales. Hun skildrer alle spørsmål du stiller på en grotesk men ufattelig lærerik måte. En helt ærlig bok. hele følelsesspekteret blir vekket!
Det er heldigvis noen av oss som tør og må sette fokus på temaet!
http://Www.herervi.no.
Fortsett med det du også!
God barneoppdragelse er hva jeg brenner for. Et barn behøver en trygg oppvekst, der de blir verdsatt, – dette for den videre utviklingen. Jeg er en av de 10%. På mange måter har jeg blitt sterkere av mine opplevelser i barndommen, men det har også gått på bekostning av min psyke. Da jeg var 10 år slet jeg med intens depresjon som varte i tre år, og som i nåtid har blitt til dystymi. Nærmest som et psykisk arr som aldri forsvinner. Jeg skjelver konstant, og får ofte panikkangst. Angst og depresjoner er nærmest blitt trendy, og er frustrerende for oss som faktisk sliter med det. At det blir tatt useriøst. Det er ikke kult å ha psykiske lidelser, det er grusomt og tynger i et ellers så problematisk liv. Noe jeg ikke unner noen.