Noen ganger tenker jeg at jeg kunne jobbet i barnehage. Bare leke dagen lang og lese bøker, lage brødskiver, gå på tur i skogen og ha det gjevt – det høres jo ut som drømmejobbben!
Men da jeg leverte barna i dag, litt sliten og groggy, og ble møtt av lydnivået fra et tosifret antall unger som alle tror de er på rave party… Med leking, slåssing, hyling, roping, gråting, krangling, latter, maling, tegning, ting som går i bakken, trommehinner som vrenger seg i sorg og den konstante bakgrunnslukten av bleier med innhold. Da tenkte jeg..
De folka som jobber der, dag ut og dag inn, på trøtte dager, på kvikke dager, i regn, snø og solskinn, og alltid med et smil om munnen – fortjener seriøst 7 millioner i lønn og 100 sykedager i året! Jeg hadde ikke vart i 10 minutter før jeg hadde løpt hylende ut av porten og aldri kommet tilbake.
For helt siden i høst har jeg gått og gledet meg, og i dag var dagen endelig her! Dagen da vi stikker bortom Christinas besteforeldre for kaffe og kaker, men blir møtt med skiltet på døra. Skiltet som bare sier: “Vi er på verandaen”. For da vet jeg hva som venter.
To lune sjeler som møter oss der de sitter bak huset og nyter livet i solveggen. Isolert fra verden i en liten boble av paradis. Årets første utekaffe og sitronkake i bare t-skjorta. Barn som løper rundt og leker med planter. Saftstasjon og iskrem i klypa.
Den første varme vårdagen som kommer som sommerens sendebud. Den første anledningen til å synke ned i en oppvarmet stolrygg og kjenne solen massere sjelen. Sovne i stolen til lyden av bokfink, svarttrost og alle skogens fugler som jubler høyt om at sommeren er på vei.
Livet som leker, påfyll med kaffe og et stykke sitronkake til.
Sent i går kveld ble vi ferdige med å male stua oppe, og det ble utrolig fint! Men allerede før siste strøk var tatt, begynte Christina å gnåle om nye rom og farger hun var keen på. Og det fikk meg til å innse en ting: Hun kommer til å få oss til å male hele huset. Kanskje ikke i morgen, men de kommende ukene og månedene.
For en målrettet Christina er ikke så lett å stoppe, men basert på hvor lang tid det tar henne å bestemme seg for farge på malingen, kan det fort ta lang tid til vi får malt de rommene jeg faktisk ønsker å male.
For først vil hun helst ta gangen nede. Så har hun mumlet noe om å male om stua nede, før vi skal opp på gjesterommet og deretter til kontoret som skal bli til soverom. Men før det vil hun også male om rommet til lillesnupp og den lille doen nede.
Som også fikk meg til å innse en annen ting: Det eneste rommet jeg faktisk bryr meg litt om, er kontoret som skal bli til soverom. For der inne har jeg sittet så vanvittig mange timer og skrevet og skrevet og irritert meg over den grusomme fargen på tapetet. Den er liksom blass babyblå med innslag av kjipe striper.
Men jeg elsker bildet som mormor har malt <3
Jeg har gledet meg så veldig lenge til å bli kvitt de babyblå veggene og få på noe freshe farger, men med Christinas mange prosjekter og beslutningsvegring hva gjelder fargevalg, kan det jo ta en evighet før vi kommer så langt!
Hvis ikke…
Hmm…
Oh yes. Jeg har det!
For Christina er kanskje sta og bestemt. Hun er kanskje ambisiøs og malelysten. Hun har kanskje en plan for hvordan ting skal gjøres og i hvilken rekkefølge, men det er én ting hun ikke har…
Noe jeg derimot har.
Et hemmelig våpen.
Et ess i ermet.
Et skittent, men høyst effektivt triks…
Så derfor:
Sorry Christina, men jeg må bare..
Ei litta klatt testmaling, takk skarru ha.
Skal me sjååå..
Ferdig! Også så fint som det ble 🙂
/ Tenker vi tar kontoret først, jeg 😉
Les også –> “Se min penis” (om sist gang trikset ble tatt i bruk med stor suksess)
Tidligere i dag rotet jeg rundt i gamle bilder og kom tilfeldigvis over et bilde jeg helt hadde glemt. Og jeg elsker det!
Det er noe med det undrende blikket. Den lille plutten som sitter og pusler med plastelina på en rolig lørdag formiddag. Mamma som sniker seg innpå ham med en overraskelse bak ryggen. Gleden, håpet og forventningen.
Hvem trenger vel fallskjerm eller strikkhopp? Alt du behøver er et trapperom og en malingspensel 😉
For si hva du vil om å kaste seg ut fra et fly eller kjøre ned stupbratte fjell på to små treplanker. Du skal ikke kimse av adrenalinrushet når du henger et par meter over skarpe trappetrinn og kjenner at sokken begynner å skli mot rekkverket 😉
Det er rundt 3 måneder siden jeg tok valget om å slette den morsomste appen jeg har på telefonen og koble av fra Snapchat. Tanken var å bruke litt mindre tid med mobilen i trynet. Og det har vært fint. Altså, virkelig. Men har det hjulpet noe særlig? Njææææh.
Viser seg nemlig at jeg er langt over middels glad i telefonen min, og jeg vil finne enhver grunn til å tafse på den. Sletter jeg én app, erstatter jeg den bare med noe annet. Går jeg lei av Netflix, begynner jeg å spille spill. Sletter jeg spillet, begynner jeg å scrolle på Instagram og trapper jeg ned på insta, er jeg tilbake på Netflix igjen 😉
Så det hjelper egentlig ikke å slette appene jeg er mest glad i, det er bare mer trist for meg. Man kan jo ikke sitte og surfe på nettbanken hele dagen heller, haha!
Men jeg tenkte altså at jeg var ferdig med Snapchat. Tidstyven over alle tidstyver. Men sannheten er at jeg savner det. Masse! Savner å komme opp med tullete videoer, savner å få snapper fra dere, svare på snapper, prøve nye filter, le meg i hjel, lage rare historier og snikskryte hver gang man er på trening 😉
Samtidig ser jeg at Christina (umulius82) har vært tilbake på snap i flere uker nå, uten at jeg har lagt spesielt merke til det. Hun snapper bak min rygg og jeg har ikke en eneste gang irritert meg over at hun sitter med mobilfjes i sofaen. Det eneste som har irritert meg er hvor mye hun koser seg med snappingen. Og det har fått meg til å innse noe: Jeg vil også!!
Så derfor har jeg i dag tatt en sjefsbeslutning og gjort comeback på Snapchat! 🙂
Etter tre måneders fravær var jeg selvfølgelig livredd for å legge ut mine første snaps igjen, men nå er vi igang og det føles så BRA! Jeg kommer nok til å poste litt mindre enn før, for ingen trenger å se 100 videoer av det trøtte trynet mitt hver dag 😉
Det kommer derimot til å bli mye fjas og haraball, og for å virkelig sprette champagnen sparker vi det hele i gang med en SNAPCHAT-KONKURRANSE!
Vinneren stikker av med to signerte bøker (Pappahjerte + Dagen da Jørgen ble spist), og siden jeg først må pakke boka inn i en stor boblekonvolutt kan jeg like gjerne slenge med litt godteri også 😉
Alt du trenger å gjøre for å delta i konkurransen er:
Følg Pappahjerte på Snapchat, resten får du vite der 😉
For menn utsetter seg selvfølgelig gladelig for enorm risiko, så lenge det betyr at jobben blir gjort. Damer er smartere sånn.
De vet at å balansere på toppen av en babykrakk stablet oppå en bordplate oppå en tynn trekrakk satt opp-ned midt i en trapp, for å komme til med vaskefilla helt øverst på veggen, er en kjempedårlig idé.
