Beklager, kjære leser, men i dag får du ingen stor leseropplevelse på bloggen min. Det har seg nemlig slik at Nettavisen legger om designet på sine blogger og nettsider for tiden, og i den prosessen var det visst ikke alt som var 100 % klart før lansering.
Derfor ser det ut som en brisen apekatt har hacket seg inn på bloggens servere og danset macarena på keyboardet.
Bilder ligger hulter til bulter, annonser dukker opp stort sett overalt og teksten mangler alt av avsnitt, font, plassering etc. Så derfor har mine store bloggplaner for dagen blitt satt litt på vent.
Men om noe, kan jeg i hvert fall fortelle deg én liten gla´sak! Jeg har nemlig blitt spurt om jeg vil være gjestesnapper for Mammabanden og det takket jeg selvfølgelig ja til! Så i morgen den dag, fredag 05. mai, finner du meg hos Mammabanden på Snapchat.
De vil gjerne at man har et tema for snapdagen sin, og jeg har både kommet opp med et passende tema OG et spennende oppdrag.
Temaet er “Hvordan er det egentlig å være småbarnsfar i 2017?” (med alt det bringer med seg av hverdagens mange gleder og frustrasjoner). Mengden oppvask er en av dem 😉
Hva gjelder oppdraget, er det nemlig bare en drøy uke til Christina har bursdag og jeg har ikke kjøpt gave enda, så i morgen tenkte jeg å ta dere med ut på gaveshopping. Jeg har ingen anelse hva jeg skal kjøpe, så det kan bli moro.
Snakker vi sexy undertøy? Sjokoladefontene? 70 par brukte sokker? Jeg har ingen aning, men det finner vi ut av i morgen. Så følg Mammabanden på Snapchat, så sees vi der 😉
Hele livet har jeg vært livredd for å skifte bleier. Livredd! Så til de grader at jeg lenge tenkte at det ville være en avgjørende grunn til at jeg aldri kunne få barn. For å skifte en snuskete bleie som lukter som en fyllesjuk satan? Nei, det går faktisk ikke.
Så slo jeg meg etter hvert til ro med at jeg måtte få meg en kone som kunne leve med å ta alle bleieskiftene selv, så fikk jeg heller briljere på andre områder. Kjøkkenet, for eksempel. Men å stå i en eim av død grevling på badet? Nix, ingen sjanse.
Og i starten sleit jeg fælt. Klaget hardnakket hver gang det var min tur og måtte manne meg opp skikkelig for at det skulle gå. Jeg tok ikke i så mye som en våtserviett uten at det dundret i illsint hardrock på badet. Bare sånn klarte jeg å dra tankene vekk fra drittjobben som lå foran meg.
Men det gikk. Og etter hvert, overraskende fort egentlig, ble jeg vant til å skifte bleier. Ja vel, så var det kanskje ikke som en dag i parken, men det gikk. Og så, etter enda flere skift, synes jeg det var helt greit. Og så, enda senere, satt jeg faktisk pris på det. Likte den koselige lille stunden på badet der man yter det ypperste av service til et lite avkom som trenger din hjelp.
Satt pris på å se smilet til en liten en som kom seg ut av en kjipern bleie og inn i en tørr en, gjerne med litt pulver eller kremer attåt. Blir fort til lune smil av sånt, og det begynte jeg etter hvert å sette skikkelig pris på. Og bli god på attpåtil. For på andre barnet begynte jeg virkelig å få dreisen på det.
Samtidig så jeg hvor glad Christina ble for at jeg tok bleieskiftene med et smil. Etter hvert ble det liksom min greie, det der. Hun tok så mye annet, bleieskiftene kunne jeg ta en broderlig andel av. En liten kosestund på badet og lukten av pulver og kremer, ingenting å være redd for det.
Bare en ørliten cowboystrekk, så er vi klar igjen 😉
Men nå er det faktisk over. Og jeg trodde aldri i verden at jeg skulle si dette, men jeg savner det! For det var liksom en fin liten tid inne på badet. Et hvileskjær i hverdagen, en liten pause til å bare være to.
Og for meg som en bleiefryktende fattern var det også en ikke helt ubetydelig seier å bli en bleienes mester. Og hvis jeg kan klare det, som fryktet bleier mer enn jordens undergang, så kan alle klare det!
Men nå er det altså over og jeg kjenner savne knuge litt i magen. Ikke så mye for bleienes del egentlig, jeg kan tross alt spare meg for lukten av vasstrukken søppeldynge, men for greia. For øyeblikkene. Og selvfølgelig for tiden.
For nå som bleiene er lagt på hylla, betyr det at vi har beveget oss over i en ny epoke. En bleieløs tid. En babyløs tid. Selv om jeg helt ærlig må innrømme at jeg ikke er så superglad i den første babytiden, så er det likevel noe nostalgisk urovekkende over å vite at det er en hel fase av livet vi allerede er forbi.
For med to små i hus er man mest opptatt av å få dagene til å gå rundt. Man blir så hypnotisert av den stadig gjentakende tilstanden av morgenrutiner, matrutiner, klesrutiner, rydderutiner og leggerutiner, at man glemmer helt at dagene går.
For ingen to dager er like, og plutselig står man der med en haug med bleier som ingen vil bruke, og tenker: Hvor søren ble tiden av?
Lille bleierumpe <3
/ Hilsen, Plutselig pensjonert bleieskiftarbeider
Les også:“10 Shades of bleie” (De 10 vanligste bleiene du kan forvente å komme over..)
Nå som solen endelig har kastet ut vinteren som en overstadig beruset gjest i baren, har vi plutselig fått ånden over oss her hjemme. Hageredskapene kommer frem, frua har begynt å gå løs på vinduene, og i dag var det endelig på tide for han far å angripe thujamuren som så altfor lenge har fått lov til å holde både sol og lys gissel.
Og jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette, men det er jo gøy! Fyre opp maskineriet og se den oransje kjeften jafse løs på forsvarsløse kvister som spruter i alle bauger og kanter. Og da har jeg ikke engang begynt å tenke på hvor mange bonuspoeng det akkumulerer 😉
Tradisjon tro, i år som i fjor og året før der, betyr hagesesongen også en annen ting: På tide å lære seg spansk! For hver sommer når solen titter frem, blir jeg inspirert til å lære meg å snakke slik Enrique Iglesias synger.
Una cerveza para mi mono, por favor.
Siden mams og paps har feriehus i Spania har det selvfølgelig et praktisk formål også, for det kommer godt med å faktisk kunne noen gloser når vaktmesteren ringer på døra, fremfor å fortelle ham i fullt alvor at poteten har forsvunnet (les: “Poteten er vekk”).
Så får vi se om det blir noe dreis over spansken i år (noe sier meg at jeg legger inn årene ved første antydning til høst), men det er egentlig ikke så farlig så lenge thujaen får seg en lærepenge 🙂
I går skrev Christina om at vi har kjøpt trampoline til ungene. Det viser seg å ikke stemme helt.. Vi har visst kjøpt trampoline til hele nabolaget x-)
For det gikk ikke mange timer fra første sprett til jungeltelegrafen hadde spredd ord om at en ny trampoline hadde inntatt gata. Og som maur til honning, begynte de å myldre. Gjennom åpninger i hekken, over gjerder og stille luskende gjennom gresset. Brått hadde vi en liten barnehage på besøk.
Og det er utrolig trivelig det altså, jeg skjønner bare ikke at Christina ikke hadde forutsett dette på forhånd. For det hadde hun ganske innlysende ikke.
Jeg måtte nemlig ut på et raskt ærend midt på dagen i dag, og da jeg kom tilbake ble jeg møtt av et helt hysterisk syn. Christina har nemlig mast ganske mye om at vi skal ha klare regler for trampolinebruken. Det skal for eksempel aldri være mer enn to stykker på trampolinen på likt. Helst bare én.
Men der sto hun altså, bare en knapp time senere, og viftet med armene som en politimann som prøver å dirigere rushtrafikken.
Aller mest minnet hun egentlig om en overarbeidet barnehageansatt uten verken tilstrekkelig erfaring, kompetanse, utdannelse eller utholdenhet, der hun sto og svettet, mens hun panisk brølte kommandoer til en flokk med jublende, sprettende barn:
– “Sånn, nå kan dere vente, så kan dere hoppe. Ikke tre på en gang! Ja, jeg kan hente vann. Nå kan de store vente litt, så kan de små hoppe, så bytter vi snart. Ja da, jeg skal hente vann. Ikke hoppe tre på likt, sa jeg!”
Og sånn har det gått i hele dag. Så da det endelig var tid for å kose puta, var det to små apekatter som sovnet på to sekunder og kommer til å sove som steiner i hele natt.
.. men den som vil sove best av alle, er en 34 år gammel jente som helt plutselig har åpnet egen barnehage 😉
Halvannet år etter at jeg først postet dette, renner det fortsatt(!) inn snapper fra folk som sliter med “the chair”, “the badekar” og “the trappegrind”, og derfor kjører vi en ønskereprise på innlegget som tar for seg et problem jeg tror de aaaaller fleste småbarnsforeldre kan kjenne seg igjen i 😉 Enjoy!
—
Her for noen dager siden var jeg innom facebook-gruppa Uperfekt og stolt og så dette bildet:
Da jeg hadde sluttet å le meg ihjel, kjente jeg at jeg ble så utrolig glad over å se at det er så mange andre som også har “the chair”!
Du vet, den stolen i huset som har en magnetisk tiltrekning til skittentøy og rot. Oppå den havner bukser, gensere, laken, sokker og håndklær. Her står stabler av rene, pent brettede klær under lag på lag av skittentøy og semi-snuskete bukser og t-skjorter som tåler en dag til før de går i vasken.
Her er en av våre:
…og dette bildet er tatt etter litt kosmetisk rydding 😉
Legg merke til at jeg skriver “en av våre”, for i vårt hus finnes det mange slike. For å være helt ærlig er det vel egentlig “the bathtub” som er verst. Der kan det ofte stable seg så store mengder klær at man skulle tro det var en UFF-container:
Dette bildet er tatt på en meget god / lite representativ dag 😉
Ved nærmere ettertanke har jeg innsett at vi jo egentlig ikke har bare “the chair”. For vi har jo også “the bathtub”, “the living room”, “the trappegrind”, “the upstairs sofa” og ikke minst “the vaskerom”. Vi hadde også “the ergometersykkel”, men den solgte vi for å få det litt mer ryddig. Den planen slo helt feil og gikk bare veldig hardt utover badekaret.
Ved enda nærmere ettertanke tror jeg kanskje bare vi kan konkludere med at vi har “the house”.
Eventuelt “the life”.
The life of the småbarnsforeldre – der kontrollen opphører og rot blir til kaos.
I dag er det ganske nøyaktig ett år siden jeg skulle være morsom og legge ut en tekst om at det var natt til 01. mai og dermed duket for full fest og skumparty. Men det var noe ganske annet enn den fjasete teksten som fikk oppmerksomheten i innlegget…
Jeg kan fortsatt ikke fatte og begripe hvordan det er mulig. Å være så distré at man legger ut et sånt bilde uten å legge merke til den kjipe mannerumpa i bakgrunnen.. x-)
Jeg skjønner dem som trodde det var et stunt, jeg hadde tross alt lagt på tekst og redigert vekk logoen på flasken, men likevel har jeg altså klart klart å gå på en skikkelig sprekk.
Og uansett, hva i all verden skulle jeg hatt å tjene på et slikt organisert PR-stunt? Kanskje hvis jeg hadde vært Sophie Elise, Kylie Jenner, Kim Kardashian eller Beyoncé, men en naken papparumpe selger ingen forsider 😉
For i dag har vi hatt muttern og fattern på besøk. Og det var hyggelig det altså. Kjempehyggelig. Lørdagstaco, sommersol, is og greier.
Men det var frem til fattern gikk ut på kjøkkenet, skriblet noe på et ark og kom tilbake med dette:
Siden da har ikke hjernen min fått fred. For dette er selvfølgelig en gåte, ooooog jeg forstår den ikke. Ikke det spøtt. Jeg har vridd hjernen min som en klut, jeg har tenkt både høyt og lavt, men jeg er enten altfor dum eller så er gåten umulig. Men jeg har blitt fortalt at det skal være en logisk løsning, så da gjenstår bare alternativ #1 😉
Og siden jeg har vrengt hjernen min i flere timer nå, roper jeg desperat etter hjelp hos dere. Jææælp, er det noen som skjønner denne??
Gåten går altså slik:
Disse fire personene sitter med hodet vendt den veien du ser på tegningen. De kan ikke snu seg, bare stirre fremover. Person A sitter bak en vegg og kan ikke se de andre, og de kan heller ikke se ham. Person A og C har på seg svarte hatter, mens person B og D har hvite hatter. Personene vet at det til sammen er to hvite og to svarte hatter i rommet, men ikke hvem som har hvilken hatt. De kan ikke prate sammen og de kan heller ikke se sin egen hatt.
Så er spørsmålet: Hvilken av disse kan med sikkerhet si hvilken farge det er på sin egen hatt?
(NB: De kan ikke gjette vilkårlig, men må vite 100 % sikkert hvilken farge det er på hatten før de svarer. For hvis man svarer feil, vil alle dø. I følge fattern).
(EDIT: Det er førstemann til å svare riktig.. (viktig hint)).
Jeg vet at det skal være snakk om sannsynlighetsberegning i en eller annen form, og jeg tror jeg har fått en lignende gåte før, men etter flere timer med intens tenking, føles hjernen min som en råtten agurk.
Er det noen av dere som skjønner den? Jeg har så lite lyst til å gi fattern tilfredsstillelsen ved å ringe og si at jeg gir opp, så derfor velger jeg heller å spørre dere. Juks? Næh. Okei, litt da, men det må være lov, for nå MÅ jeg få et svar snart (hvis ikke kommer jeg til å rive hele arket i småbiter og spiser det til kveldsmat).
Tidligere i uka opparbeidet jeg meg en saftig pluss i bøkene til frua, da jeg helt uten forvarsel tok på meg oppgaven om å fikse sentralstøvsugeren som ikke har fungert siden Ålesund brant.
Viste seg raskt at reservedelene var feil og at alt gikk i dass likevel. Men jeg prøvde, dessuten ekspederte jeg en død blåmeis som dukket opp inni rørene, og for det fikk jeg en neve bonuspoeng av frua.
Og de hadde jeg gledet meg til å bruke. Kanskje på en pokerkveld med gutta. Eller som et påskudd til å kjøpe meg hagle? Skulle gjerne tatt fallskjermlappen også, men da trenger jeg i så fall myyyye mer bonuspoeng. Men ett sted får´n starte og frua var fornøyd, så da var jeg fornøyd.
For tidligere i kveld sto jeg på kjøkkenet og scrollet hjerneløst gjennom facebook-feeden, da jeg plutselig hørte et hyl. Eller et vræl egentlig. Fullt av vemmelse og avsky. Jeg kastet fra meg telefonen og løp etter lyden.
Men innen jeg kom frem, hadde lyden gått fra hyl til iskald stillhet og en enda kaldere skulder.
For der inne i boden sto frua med “blikket”. Du vet, blikket som holder 50 minusgrader og kan borre seg gjennom betong. Og i hendene holdt hun en pose. Oppi posen… en ganske så død blåmeis.
Hupps.
Kan late til at noen glemte å kaste fuglen som nå har ligget og marinert i boden en snau ukes tid.
Jeg prøvde selvfølgelig å lette på stemningen og tenkte kanskje jeg ville klare å sno meg unna med en ørliten hvit løgn, så jeg slo overrasket ut med armene og utbrøt:
– “Næmmen jøss, én til?!”
Beklageligvis er Christina smartere enn som så. Så her sitter jeg da, uten så mye som et bonuspoeng i sikte.
Heldigvis har Christina spurt meg rundt 10-12 ganger om jeg kan fikse den slarkete sideveggen i dusjkabinettet snart, så der burde det være en røslig sekk med poeng i vente. Jeg må bare vente til jeg har noe å bruke poengene på. For akkurat nå har jeg ingen planer i sikte, så da får dusjkabinettet vente litt til. Jeg gidder jo ikke fikse det nå, bare for å gjøre noe idiotisk og dermed spolere poengene igjen.
Så inntil videre holder jeg det stakkars dusjkabinettet gissel i mitt djevelske lille spill. Så håper jeg bare ikke frua oppdager det, for da kommer det til å vanke så mange minuspoeng at jeg ikke ser plussiden før jeg har sydd matchende bunader til hele familien 😉
Jeg vil dele så andre utsatte kanskje tør å prate mer. Tør å prate om et tema vi allerede snakker litt om men ikke på langt nær nok. Jeg vil ikke lenger tie. Små barn blir hver dag utsatt for fysisk og psykisk vold, seksuelt misbruk og andre overtramp. Det florerer av nyhetssaker om voksne som gjør helt ubegripelige ting mot små barn. Og bare ett av ti overgrep begås av en ukjent.
Jeg var bare 5 år første gang han tvingte hånda si ned i buksa mi. Og jeg husker skammen, usikkerheten og smerten som om det var i går. Hvordan kunne dette være riktig? Dette som var så vondt. Jeg gråt og ba han om å slutte. Dette skulle aldri snakkes om. På det som føltes som en evighet, men sikkert varte i 5 minutter, raste alle de trygge rammene rundt hjemmet mitt sammen.
Siden han var en nær venn av familien fikk jeg ikke fred fra de svette, ekle hendene hans i årene som kom. Selv om jeg gjemte meg så godt jeg kunne, fant han meg. Til og med under dyna mi, mange timer etter at jeg hadde lagt meg. Dette skulle aldri snakkes om. Det fulgte mange timer hos fastlege, helsesøster og på et tidspunkt ble jeg også lagt inn på St. Olavs med magesmerter og spisevegring. Men det var ingen som så hva det var jeg gikk igjennom. Jeg ble innesluttet og var syk hele tiden.
I legejournalen min står det “Det virker som om Frida har mye å tenke på”. Hva i all verden kan ei 6 år gammel jente tenke så hardt på at hun blir innlagt. Hvorfor var det ingen som spurte? Hvorfor var det ingen som nevnte i forbifarten: “Er det noen som har gjort noe mot deg som du synes var vondt eller ekkelt?”. Fem år etter den første opplevelsen av å miste kontroll over kroppen min klarte jeg endelig å sette ord på det. Men jeg kan ikke forstå annet enn at det ikke var så mye kunnskap rundt dette temaet i skolen.
For jeg fikk ikke noe ordentlig hjelp. Jeg fikk aldri prate med noen om hva som egentlig hadde skjedd og at jeg følte kroppen min var revet fra meg. Jeg har slitt i så mange år med dette, kanskje nettopp fordi jeg aldri fikk noe hjelp. Jeg har tatt så mange dårlige valg og angret på så mye jeg har gjort. Jeg har vært syk og angst og depresjon har spist meg helt opp til tider. Jeg har store vansker med å ha tilitt til mennesker jeg møter og de som allerede er i livet mitt. I 15 år har jeg følt at jeg har bært på verdens største og vondeste hemmelighet, først nå har jeg ENDELIG fått den hjelpen jeg så sårt trengte den gang.
Og da har jeg et spørsmål; er det virkelig nødvendig at det skal ta 15 år før man får riktig hjelp? Skal det ta 15 år før man får lov til å prøve å sette ord på det? Skal det ta 15 år før noen spør; er det noen som har gjort noe mot deg som du synes var vondt eller ekkelt? Vi trenger at dette blir et tema. Alle små barn burde få vite hva det er som er riktig og hva som er feil. Hva det er lov til å gjøre med barn og hva som aldri skal skje. Kanskje da, kan barna fortelle.
Jeg vet at jeg hadde tatt mindre skade av rene fakta enn å bli utsatt for et misbruk i flere år av et menneske jeg hadde tillit til. Hvordan går det med deg, Frida? Er det noen som har gjort noe mot deg som du synes var vondt eller ekkelt?
Nå har han små barn selv, og jeg lurer på om det har blitt sagt; “er det noen som har gjort noe mot deg som du synes var vondt eller ekkelt?”. Eller sies det: “Dette skal aldri snakkes om”.
For i kveld deler jeg et innlegg fra en gjesteblogger som har opplevd noe som ingen noensinne burde oppleve. Men det har skjedd. Og det skjer hver eneste dag, og derfor må vi fortsette å kjempe.
Jeg har så umåtelig stor respekt for jenta som tør å stå frem med sin triste historie i kveld. Men den er ikke bare trist, den er også utrolig viktig. For hun har opplevd noe vi andre ikke tør tenke på engang, og hun stiller spørsmålene vi kanskje ikke kan forstå, men trenger å høre. Spørsmål som må frem i lyset om vi noensinne skal få bukt med problemet.
For om vi skal komme noen vei må mannen i gata få opp øynene, men det er ikke alltid så lett når man ikke vet hva man skal se etter. Derfor er historier fra virkeligheten så utrolig viktige. For som dere vil forstå etter å ha lest Fridas historie i kveld, så er det noe vi alle kan gjøre. Trenger ikke være lærer, lege eller ansatt i barnehagen, det kan også være hvem som helst. Deg. Meg. Vi har alle et felles ansvar for å åpne øynene og se.
Og jeg ville bare gi et lite varsko fordi jeg krever at historien behandles med respekt. Til vanlig aksepterer jeg stort sett alt av kommentarer og meninger, men når noen vrenger sjelen sin og deler brystkassen i to for å blottlegge sitt hjerte, blir saken brått en helt annen.
Jeg vet at mange synes det er vanskelig med slike tekster, og nettopp derfor må de leses og deles. Vi kan ikke gjemme det bakerst i hodet og late som at det ikke finnes. For det gjør det. 1 av 10 norske barn lever med dette hver eneste dag.
