Jeg står i boden i full planlegginsdag-uniform: Joggebukse, bustehår, tennissokker og t-skjorta fra i går. Foran meg står den kolossale sentralstøvsugerboksen som har okkupert et stort hjørne av boden i snart 4 år uten å løfte så mye som en finger. I dag er det på tide å gjøre opp regnskap. Gjør nytta di eller pell deg vekk!
Jeg prøver å skru den på, men allerede der møter jeg første problem. Ingen på-knapp. Hva søren? Jeg sjekker instruksjonsboken igjen. Jo da det skal finnes en på baksiden. Jeg går over hele kladden med lupe, men ingen knapp. Kan den være inni selve veggfestet da? I så fall må jeg løfte av hele skiten..
Virker jo unødvendig knotete, men la gå, jeg kan ikke bruke 20 nye minutter på å stå og vente på at på-knappen på magisk vis bare skal dukke opp.
Jeg løfter på den gigantiske støvsugerinnretningen og noterer meg at den er pluss minus like stor som Christina. Den er tung og klønete, og når jeg endelig får røsket den løs, kobles den fra røret som leder luften fra maskinen ut av huset og ut av røret spretter en død fugl!
Jeg brøler. Som en kvinne. Like greit å innrømme det først som sist. Jeg kan kanskje ta en liten elefants vekt i benkepress, men når jeg plutselig blir angrepet av en død blåmeis, går stemmen raskt i fistel.
Jeg holder pusten og håper ingen hørte meg, men ikke lenge etter kommer barna stormende til og lurer på hva i all verden som foregår. Jeg forklarer som sant er at pappa bare mekker litt på huset. Det høres bedre ut sånn.
Jeg kvitter meg med den stakkars lille meisen, men jeg kan fortsatt ikke finne noen på-knapp. Jeg går over boksen med løse deler igjen. Oppi der ligger det et modem og en internettkabel. Hva i all verden skal jeg med det? Men jeg er villig til å prøve alt og kobler den til veggen.
Så setter jeg sentralstøvsugerkabelen inn i vegghølet, holder power-knappen inne i 10 sekunder og venter. Ingenting. Kanskje ikke så rart. Jeg har et modem som ikke er koblet opp mot noe annet enn veggen og en støvsuger uten på-knapp.
Jeg prøver fremgangsmåten som står i manualen rundt 7-8 ganger, men det føles mest som å prøve å starte en bil ved å sparke på hjulene. Så jeg gjør noe overraskende, veldig overraskende til meg å være: Jeg ringer fabrikanten. For jeg kan mer om gresk lyrikk fra 700-tallet enn jeg kan om sentralstøvsugere, og tålmodigheten min har for lengst tatt slutt.
Jeg gidder ikke å late som og legger lista rett fra start:
– “Morn du! Jo nå skal du høre her.. Jeg prøver å få i gang sentralstøvsugeren, men jeg finner ikke på-knappen engang. Hvor skal jeg starte?!”
Og ved fela til Rybak og alt som er hellig, viste det seg faktisk at det var noe feil! For de som bodde her før oss hadde kjøpt feil slange! De skulle nemlig ha kjøpt utstyrspakken til den for lengst utgåtte CV200-serien, men hadde heller kjøpt slangesettet til den mye fjongere CVR-serien. Så maskinen har faktisk ikke på-knapp, det skal være på håndtaket på støvsugerslangen!
Men okei, uten å bli for tekniske på støvsugerfronten, la oss bare bli enige om at det faktisk ikke var min skyld. Glad og lykkelig samlet jeg alle delene i en boks og kastet den lengst inn i boden igjen. Så var det rett på nett og nå er ny slange bare 4-5 virkedager unna 😀
Så, teknisk sett har jeg fikset støvsugeren, men det kvalifiserer liksom ikke til bonuspoeng hos frua likevel. Og det var litt trist, for etter at jeg spøkte med at hun kunne representere oss på vel-møtet i kveld og i samme slengen få seg litt alenetid (…), var jeg plutselig i beit for litt bonuspoeng igjen 😉
Så skulle tilfeldighetene ha det til at vel-møtet selvfølgelig var lagt til midt i barnas leggetid. Og det hadde ikke pappa regnet med. Og det høres kanskje rart ut, men jeg kan ikke huske sist jeg la dem alene. Vi har liksom vår faste rutine på at vi legger hver vår. Men plutselig sto jeg der med to kveldshyperaktive barn som skulle fôres, preppes, pusses, pysjes og legges for kvelden.
Det startet selvfølgelig dårlig med en særs uforberedt servering av kveldsmat på kjøkkenbenken. På menyen? 1 stykk pappa snurret rundt lillefingeren og servert på sølvfat. Med andre ord: Smågodt og kokosboller 😉
Men så fikk jeg da endelig de to apekattene med meg opp og kveldsrutinene på badet, som til vanlig pleier å være en langtekkelig kamp mot naturkrefter og tålmodighet, ble en aldri så liten dans på roser. Og før jeg visste ordet av det, lå vi i senga på hver vår pute og leste fra et Anna & Elsa-magasin. Da kom endelig tidligere nevnte fistel-stemme til sin rett og jeg gjorde stor suksess ved å lese opp linjene til Anna og Elsa med tynn pipestemme som en ganske rusten sølvgutt.
Men jeg rakk ikke lese spesielt lenge, før det begynte å gå av gjesper i øst og vest, og plutselig hørte jeg den vakreste lyd jeg har hørt på lenge: Et tostemt snork fra to små kaninneser.
Ikke lenge etter hørte jeg det knirke i døra nede. For sent muttern, fattern har allerede tatt ansvar. Og han er ikke så rent lite stolt. Og han tar de 100 bonuspoengene sine nå, takk 😉
/ Olaaaf, æ står under misteltein!
* Følg Støvsugerhjerte på Facebook *
Veldig festlig lesning på sengen for en natterangler :-). Så flott at du fant ut av problemet !
Hahaha, måtte le høyt da du prøvde å selge inn møtet i velet som egentid! Det verste er at det er jo ikke sååå langt fra sannheten heller, iom. at man får snakke med voksne mennesker. Dit har vi altså kommet! Hehe. Lykke til med støvsugeren, jeg har trua! 😉
Haha, Christina lo ikke så godt faktisk 😀 Hehe. Men det er jo liiiiitt sannhet i det da, for en kjøretur til butikken kan være egentid det, bare man er desperat nok 😉
/highfive
Tusen takk for det! 😀
Så er spørsmålet hva jeg gjør med den gigantiske boksen med løse deler jeg ikke lenger trenger x-)