Dette må være den rareste konkurransen noen noensinne har satt i gang.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg vet jo ikke, men jeg tror kanskje Christina og jeg trenger litt mer spenning i hverdagen. Kanskje vi burde meldt oss på fallskjermkurs. Eller tatt jegerprøven. Eller kanskje kjøpt en levende ulv? Okei, kanskje ikke helt det da, men noe må vi gjøre, for jeg er redd vi er i ferd med å bli litt i overkant etablert.

For det er én ting å slutte å gå på byen for å holde seg hjemme og pjuske hverandre på armen en sen fredagskveld, men noe helt annet er det når man plutselig begynner å ha avocadoplante-kappløp!

Ja, du leste riktig. Avocadoplante-kappløp. Vi starter med hver vår avocadostein, så er det førstemann til å få den til å bli en plante. Høres enkelt ut? Å nei du, for avocadoen er en lunefull jævel og Christina har prøvd flere ganger tidligere uten suksess.

Ikke bare det, men det tar visstnok også kjempelang tid. Alt fra 2-8 uker før man ser noe som helst tegn til liv! Og i hele den perioden må avocadosteinen pleies og koses med. Den må ha de rette forholdene og vannet må skiftes helst annenhver dag.

Christinas ankermann ligger og basker seg

I starten tenkte jeg at dette høres ut som en hobby myntet på pensjonister og humret godt av Christinas mislykkede forsøk, men da hun utfordret meg til avocadoplante-kappløp, ble saken brått en annen. For konkurranse er konkurranse og nå skal jeg vinne!

Så i vinduskarmen på kjøkkenet vårt står det nå fire ulike avocadosteiner og jobber i det skjulte. To er hennes, to er mine. Jeg vurderer å bygge ut med flere steiner og kanskje skjule noen på hjemmekontoret. Hva enn som må til for å vinne, egentlig.

I følge flere nettsider skal man følge en viss fremgangsmåte, men jeg har kjørt to ulike løsninger. Stein A følger malen og Stein B improviseres underveis. Så Stein A er skrellet og stukket med fyrstikker og henger som korsfestet i vannskorpa, mens Stein B har fått spesialbygget en liten flåte som den koser seg på.

Jeg har også hørt at det skal hjelpe å prate til planter, så det har jeg selvfølgelig begynt med. Til Stein A får brøler jeg motiverende kamprop om at vi skal knuse fienden, mens Stein B får kos og lovord for hvilken utrolig fin stein den er.

A: “Kom igjen, du er et beist!”
B: “Du er meg en fin en, du. Få en kos a”

Konkurransen har så vidt sparket i gang og enda har det skjedd utrolig lite, men løpet er langt, vi venter i spenning og heier steinene videre.

Så hvis du er i beit for en ny hobby, kan jeg oppfordre andre (gjerne småbarnsforeldre som bruker mesteparten av fritiden sin innendørs som rydde- og vaskeroboter for sine barn) til å henge seg på 😉

It´s aliiiive!

/ Førstemann til avocadoplante vinner! 😉

Jeg står i boden i full planlegginsdag-uniform: Joggebukse, bustehår, tennissokker og t-skjorta fra i går. Foran meg står den kolossale sentralstøvsugerboksen som har okkupert et stort hjørne av boden i snart 4 år uten å løfte så mye som en finger. I dag er det på tide å gjøre opp regnskap. Gjør nytta di eller pell deg vekk!

Jeg prøver å skru den på, men allerede der møter jeg første problem. Ingen på-knapp. Hva søren? Jeg sjekker instruksjonsboken igjen. Jo da det skal finnes en på baksiden. Jeg går over hele kladden med lupe, men ingen knapp. Kan den være inni selve veggfestet da? I så fall må jeg løfte av hele skiten..

Virker jo unødvendig knotete, men la gå, jeg kan ikke bruke 20 nye minutter på å stå og vente på at på-knappen på magisk vis bare skal dukke opp.

Jeg løfter på den gigantiske støvsugerinnretningen og noterer meg at den er pluss minus like stor som Christina. Den er tung og klønete, og når jeg endelig får røsket den løs, kobles den fra røret som leder luften fra maskinen ut av huset og ut av røret spretter en død fugl!

Jeg brøler. Som en kvinne. Like greit å innrømme det først som sist. Jeg kan kanskje ta en liten elefants vekt i benkepress, men når jeg plutselig blir angrepet av en død blåmeis, går stemmen raskt i fistel.

Jeg holder pusten og håper ingen hørte meg, men ikke lenge etter kommer barna stormende til og lurer på hva i all verden som foregår. Jeg forklarer som sant er at pappa bare mekker litt på huset. Det høres bedre ut sånn.

Jeg kvitter meg med den stakkars lille meisen, men jeg kan fortsatt ikke finne noen på-knapp. Jeg går over boksen med løse deler igjen. Oppi der ligger det et modem og en internettkabel. Hva i all verden skal jeg med det? Men jeg er villig til å prøve alt og kobler den til veggen.

Så setter jeg sentralstøvsugerkabelen inn i vegghølet, holder power-knappen inne i 10 sekunder og venter. Ingenting. Kanskje ikke så rart. Jeg har et modem som ikke er koblet opp mot noe annet enn veggen og en støvsuger uten på-knapp.

Jeg prøver fremgangsmåten som står i manualen rundt 7-8 ganger, men det føles mest som å prøve å starte en bil ved å sparke på hjulene. Så jeg gjør noe overraskende, veldig overraskende til meg å være: Jeg ringer fabrikanten. For jeg kan mer om gresk lyrikk fra 700-tallet enn jeg kan om sentralstøvsugere, og tålmodigheten min har for lengst tatt slutt.

Jeg gidder ikke å late som og legger lista rett fra start:

– “Morn du! Jo nå skal du høre her.. Jeg prøver å få i gang sentralstøvsugeren, men jeg finner ikke på-knappen engang. Hvor skal jeg starte?!”

Og ved fela til Rybak og alt som er hellig, viste det seg faktisk at det var noe feil! For de som bodde her før oss hadde kjøpt feil slange! De skulle nemlig ha kjøpt utstyrspakken til den for lengst utgåtte CV200-serien, men hadde heller kjøpt slangesettet til den mye fjongere CVR-serien. Så maskinen har faktisk ikke på-knapp, det skal være på håndtaket på støvsugerslangen!

Men okei, uten å bli for tekniske på støvsugerfronten, la oss bare bli enige om at det faktisk ikke var min skyld. Glad og lykkelig samlet jeg alle delene i en boks og kastet den lengst inn i boden igjen. Så var det rett på nett og nå er ny slange bare 4-5 virkedager unna 😀

Så, teknisk sett har jeg fikset støvsugeren, men det kvalifiserer liksom ikke til bonuspoeng hos frua likevel. Og det var litt trist, for etter at jeg spøkte med at hun kunne representere oss på vel-møtet i kveld og i samme slengen få seg litt alenetid (…), var jeg plutselig i beit for litt bonuspoeng igjen 😉

Så skulle tilfeldighetene ha det til at vel-møtet selvfølgelig var lagt til midt i barnas leggetid. Og det hadde ikke pappa regnet med. Og det høres kanskje rart ut, men jeg kan ikke huske sist jeg la dem alene. Vi har liksom vår faste rutine på at vi legger hver vår. Men plutselig sto jeg der med to kveldshyperaktive barn som skulle fôres, preppes, pusses, pysjes og legges for kvelden.

Det startet selvfølgelig dårlig med en særs uforberedt servering av kveldsmat på kjøkkenbenken. På menyen? 1 stykk pappa snurret rundt lillefingeren og servert på sølvfat. Med andre ord: Smågodt og kokosboller 😉

Men så fikk jeg da endelig de to apekattene med meg opp og kveldsrutinene på badet, som til vanlig pleier å være en langtekkelig kamp mot naturkrefter og tålmodighet, ble en aldri så liten dans på roser. Og før jeg visste ordet av det, lå vi i senga på hver vår pute og leste fra et Anna & Elsa-magasin. Da kom endelig tidligere nevnte fistel-stemme til sin rett og jeg gjorde stor suksess ved å lese opp linjene til Anna og Elsa med tynn pipestemme som en ganske rusten sølvgutt.

Men jeg rakk ikke lese spesielt lenge, før det begynte å gå av gjesper i øst og vest, og plutselig hørte jeg den vakreste lyd jeg har hørt på lenge: Et tostemt snork fra to små kaninneser.

Ikke lenge etter hørte jeg det knirke i døra nede. For sent muttern, fattern har allerede tatt ansvar. Og han er ikke så rent lite stolt. Og han tar de 100 bonuspoengene sine nå, takk 😉

/ Olaaaf, æ står under misteltein!

* Følg Støvsugerhjerte på Facebook *

Året er 2013, vi er på visning i det som skal bli vårt nye hus. Vi går inn i den innerste boden og på veggen henger en sentralstøvsuger.

– “Sentralstøvsuger? Oj, så kjekt!” sier vi i kor.

– “Ja, altså den er ikke helt ferdigmontert enda, men det fikser dere fort. Alle rørene og alt er jo på plass”, sier huseier.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hun går videre og vi følger etter, men før vi forlater rommet skubber jeg borti Christina. Jeg nikker over skulderen, i retning sentralstøvsugeren, og sier kjekt:

– “Det der fikser jeg, vettu”. Christina smiler fornøyd og litt forelsket. Hennes kjære handyman leverer.

Snart 4 år senere er fortsatt ingenting gjort. Jeg har riktignok sett på den, men aldri faktisk tatt i verken boksen med løse deler, støvsugeren eller i det hele tatt prøvd å skru den på. Sant å si så finner jeg ikke på-knappen.

Men det er frem til i dag! For i dag ble vi overrasket med planleggingsdag, men ute snør det og jeg har ikke tenkt til å finne frem termodressen for å ta en tur på lekeplassen, så i dag blir det å brette opp ermene og ferdigstille gamle prosjekter.

Og først på agendaen står den gamle mammuten som har stått og sett hånlig på oss hver gang vi går inn i boden for å hente hammer, spiker eller is fra fryseren.

Så med instruksjonsmanual, pågangsmot og et ønske om å score et sted mellom 50-100 bonuspoeng hos frua, går jeg på med dødsforakt. Nu jävlar skal det støvsuges her! 🙂

/ Men seriøst: Hvor er på-knappen..? x-) (oppdatering kommer)

Tidligere i dag var jeg på God Morgen Norge for å snakke litt om parforhold og forventninger. Om at det ikke er meningen at et forhold skal være fantastisk hver eneste dag, og at man heller gjør lurt i å ikke forvente gull og glitter. At ingen forhold er perfekte og at man må kjempe for kjærligheten, og ikke gjøre store problemer ut av små ting.

Etter at sendingen var ferdig, satte jeg meg i bilen og kjørte hjemover – glad og fornøyd til sinns. Jeg følte jeg hadde fått fram budskapet mitt på en tålelig bra måte og var klar for å ta fatt på den nye uka med ny giv.

Så kommer jeg hjem, setter på kaffemaskinen, og mens jeg står der og venter, titter jeg kjapt innom Instagram. Scroller meg nedover for å se hva som har skjedd i helgen. Og der lyser det mot meg. Et bilde som på få sekunder får hele min visjon til å rakne.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For jeg vet at jeg sa at de aller fleste forhold er verdt å kjempe for altså, men dette tror jeg rett og slett blir vanskelig. Det er bare så mye en mann skal tåle.

På fredag kom nemlig min gode venn Bjarte hjem fra jobb og oppdaget dette:

/ Tenker på deg, kompis.

I morgen skal jeg på God Morgen Norge for å snakke om parforhold. Dette basert på innlegget “Forhold skal være litt dritt iblant”, som igjen var et svar på kommentaren til Stine i innlegget: “Dagen det nesten ble slutt”.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg skal visstnok møte en ekspert på området også. Hvordan man blir ekspert på parforhold vet jeg ikke. Er det en person som har vært i 100 forhold eller bare ett? Hva er egentlig best? Det høres kanskje ut som en banal problemstilling, men akkurat nå er jeg midt i sesong 3 av Dag på Netflix og der kom jeg over samme problemstilling i går.

For selv om Dag jobber som samlivsterapeut, har han bare vært i ett forhold og det selv det takler han ikke spesielt bra. Gjør det ham til ekspert bare fordi han har lest bøkene og tatt en grad?

Kjæresten Eva har derimot reist jorden rundt og hatt forhold i histen og pisten. Hun er ingen ekspert, men hun har tråklet seg gjennom en drøss med forhold. Så hvem av disse to stiller egentlig sterkest? Han med kompetansen eller hun med erfaringen?

En overraskende interessant og aktuell problemstilling, spørru meg. Så spørs det om jeg klarer å snike inn Dag-referanser på tv i morgen, men jeg skal saktens prøve 😉

Dessuten skal jeg gå med favoritt-t-skjorten min for tiden. Den med et stort bilde fra et platecover fra favorittartisten min gjennom de siste fem åra; relativt ukjente, norske Philter. Jeg skylder den mannen så utrolig mye for alle timene jeg har elsket musikken hans. Men jeg føler at det blir litt creepy å sende ham en melding og si at jeg elsker ham og musikken hans, så da får jeg heller håpe han ser på God Morgen Norge i 09-draget i morgen tidlig.

Jeg må for øvrig stå opp lenge før hanen for å rekke inn til studio i tide, så det kan bli interessant å prøve å stokke ordene riktig, haha!

Så hvis du vil se en nybarbert, stuptrøtt og lettere sminket pappablogger battle en ekspert i prat om parforhold, forelskelse og virkelighetens realiteter – skru på TV2 fra ca. kl. 09 eller sett hele sulamitten på opptak 🙂

/ Sees i mårra! 🙂

Kan vi ikke bare ta det litt piano i dag? Pappa var på pokerlag i går og det ble kanskje litt sent. Også sov jeg dårlig og nå er det plutselig lørdag morgen. Bare gi meg litt tid til å våkne så skal jeg være verdens beste pappa, men ikke akkurat nå, okei?

Ikke noe “mamma, mamma, mamma”, ikke en konstant vegg av lyder og sang. Ikke noe “Bæ bæ lille lam, har du tissebæsj”, ikke 100 spørsmål om det samme.

Vi kan gjøre alle de greiene der etterpå og gjerne resten av helgen, men ikke akkurat nå, okei? Bare 5 minutter til å nyte en rolig kaffe uten “pappa, pappa, pappa, bæsjetissebæsj”. Bare én bit av brødskiva uten at noen søler noe. Uten at noe er glemt. Ingen glass i bakken, ingen sjokolademelk på duken, ingen som trenger klut. Ingen brødskive på gulvet, ikke prim på klærne. Ingenting.

Jeg har gledet meg til denne frokosten hele uka og alt jeg ber om er 5 minutter uten at noen tar ost på hodet, kan vi klare det?

Ikke det, nei..

/ Prøver igjen i morgen 😉

* Følg Frokosthjerte på Facebook *

I dag fikk jeg en kommentar jeg er så utrolig enig i.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Stine skriver:

– “Det er så sant det du sier, alle forhold kan ta slutt og må pleies. Det er vanlig at forhold har daler og topper, som livet generelt, og da må man bare ta det som det kommer og ikke la seg “lure” av at det til tider er dårlig stemning og begynne å tro at det alltid vil være sånn. I perioder hvor begge er slitne og trøtte er det ikke like lett å overbevise seg selv om at man er dødsforelska i kjæresten sin :p Tror nok skilsmissestatistikken hadde vært veldig annerledes om folk hadde akseptert at livet rett og slett er litt dritt i perioder, også i forhold.”

Og det synes jeg er så fantastisk godt skrevet. For det er akkurat det jeg mener og akkurat det jeg tror mange glemmer. Det skal ikke være fantastisk hver eneste dag. Det skal være litt dritt iblant også, det er meningen det.

Så finnes det selvfølgelig nyanser og nivåer, men jeg tror man gir forholdet de absolutt beste forutsetninger om man har realistiske forventninger til det.

Kjæresten din kommer til å prompe foran deg. Kanskje ikke hver dag, men det kommer til å skje.

Dere kommer til å krangle. På et eller annet tidspunkt kommer du kanskje til å bli så forbannet på din hjertes kjær at du kaster et egg i veggen.

Dere kommer til å banne høyt og kalle hverandre forferdelige ting.

Du kommer til å himle oppgitt med øynene og føle at du er sammen med en idiot. Tidvis kanskje verdens største. Andre ganger er det du som er idioten.

Og vet du, det er kanskje bra, det. For som en venn av meg en gang sa: “Det er bedre med store følelser begge veier, enn ingen følelser i det hele tatt”. Og som Stine skriver: “Et forhold har daler og topper”. Noen dager er man stormende forelsket, andre dager er man som USA og Nord-Korea.

Det betyr ikke at man skal gjøre det slutt av den grunn, det betyr bare at man er i et forhold. Smak litt på det ordet: Forhold. Det er en forbindelse, en forståelse, en dans med to parter. Det er ikke “meg først og litt deg”, det er en gjensidig forståelse med to likeverdige parter. To mennesker og to liv som skal bli til ett. Sier seg selv at det må slå litt gnister i blant.

Tenk bare når du er på ferie med venner eller familie. Det går jo ikke tre dager før du er drittlei hele gjengen og bare vil reise hjem igjen. Mens i et forhold er du mer eller mindre limt til den samme personen døgnet rundt i all anskuelig fremtid. Som erter i en vakuumpakket pose. Klart det må koke over iblant. Alt annet ville egentlig vært rart.

Det vil være krangler, det vil være banning, det vil være stunder med tvil. Det viktigste er ikke å være lykkelig hver eneste dag, men at det gode overskygger det dårlige.

Selvfølgelig finnes det dårlige forhold som man helt opplagt burde komme seg ut av, men noen forhold trenger kanskje bare litt jobb. Litt tid, omsorg, pleie og kjærlighet. Det trenger ikke å være som en romantisk komedie hver eneste dag, men jeg tenker som så:

Jeg har ett liv. Er dette personen jeg ønsker å dele dette ene livet med? Gjør denne personen meg lykkelig? Er dette personen som fortjener den aller øverste plassen i mitt livs rulletekst? Får den meg til å føle meg bra? Har vi det fint sammen? Er dette et menneske jeg ønsker å dele resten av livet med? Våkne opp med og være sammen med i alle de gode og dårlige stundene? Kan jeg være meg selv rundt denne personen og kan den være seg selv rundt meg? Drar vi hverandre opp eller trekker vi hverandre ned? Er dette en person som elsker og respekterer meg? Er det en person jeg elsker og respekterer tilbake?

Hvis ja, bli.

Så må man bare se forbi småkrangler og alt det der, det kommer til å skje uansett. Ingen forhold er 100 %, heller ikke vårt. Jeg klipper negler ved vasken og glemmer å fjerne avklippet. Christina tisser med døra åpen. Jeg kan klikke i vinkel hvis jeg er sulten nok, dessuten setter jeg aldri skoene tilbake i skohylla. Vi kan krangle så busta fyker og banne som sjømenn. Men de gode tidene, latteren og kjærligheten overskygger det negative 100 til 1. For vi har begge funnet en vi ønsker å dele livet vårt med, og det er vi villige til å kjempe for.

Jeg hører i blant folk snakke om den rette. For min del er jeg ikke så opptatt av den rette. Kanskje finnes det bare én der ute, kanskje finnes det 1000. Jeg tror det viktigste er å finne en man ønsker å dele livet sitt med, den rette eller ei. Det har egentlig ingenting å si. Er man så heldig å ha funnet en man elsker og som elsker deg tilbake, er det verdt å kjempe for. Trenger ikke være 100 % hele tiden. Gjør du meg lykkelig, gjør jeg deg lykkelig – da går vi for det.

* Følg Kjærestehjerte på Facebook *

Les også: “15 tegn på at dere ikke er nyforelsket lenger”

Jeg må bare dele denne tegneseriestripen i dag, for den er så utrolig treffende! Så 100 % nøyaktig sånn jeg følte det før jeg fikk barn. For før man får barn vet man jo ikke hvordan det føles. Man kan tro man skjønner det, men man gjør jo ikke det.

Jeg hater egentlig å skrive det, for jeg vet hvor provoserende jeg synes det var å høre før jeg selv ble fattern, men det stemmer faktisk. Kjærligheten man får til sine egne barn er noe helt eget.

Det er ikke som en sjokolade du liker, en kjæreste du elsker eller en hund du koser med – det er en helt annen liga.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ikke bare det, men vi følte det faktisk sånn mens vi gikk og ventet på nummer to også. Med så utrolig mye kjærlighet vi har for førstemann, hvordan i all verden skal det være plass til en til?

Viser seg at livet har en plan for det der, for hjertet blir aldri fullt av kjærlighet, det bygger bare ut 🙂

(lånt med tillatelse fra fowllanguagecomics.com)

/ En kjærlighet større enn hjertet kan forstå <3

–> Følg Fowl Language Comics på Facebook

Tidligere i dag skrev jeg om den gangen det holdt på å bli slutt mellom Christina og meg. Om den kvelden vi kom til et vendepunkt og om sangen som dro oss ut av sumpen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sangen som tente et lys og minnet oss på at det er noe som heter kjærlighetssorg. Etter den kvelden har vi aldri vært i tvil igjen, og derfor har det naturlig nok blitt vår sang. Og til sommeren har sangen vår fått æren av å være med på sommershowet: Spillelista!

Jeg kan ikke understreke nok hvor mye jeg gleder meg til å se den bli fremført live av de fantastisk dyktige folka i Scenegal, men det kommer nok til å kreve store mengder snufsepapir.

Men du trenger ikke vente helt til sommeren for å oppleve det. Du trenger ikke engang reise helt til Larvik.

For akkurat her og nå skal du få en upolert og nydelig versjon spilt inn for bare noen uker siden. Videoklippet inkluderer også en ikke helt ukjent og rufsete fyr som forteller litt mer om hvorfor akkurat denne sangen betyr så utrolig mye.

Nå er jo jeg en smule inhabil, men dette smelter hjertet mitt i hvert fall. Se helt til slutten for å høre et lite lydklipp fra da jeg trodde kameraet var skrudd av 😉

Men først: Nyt sangen vår ♥

Vi har vel aldri fortalt dette før, men det var faktisk en periode det nesten ble slutt mellom Christina og meg.

Det var vinteren 2011 og vi var nyforelsket. Jeg hadde akkurat møtt kvinnen i mitt liv og alt stemte. Vi holdt hender, vi snakket, vi lo og kjærlighetens flammer blusset opp ustanselig. Vi var sjelevenner og hele verden var bare oss.

Men så, midt oppi den euforiske, glovarme kjærlighetsrusen, skjedde det noe rart. Jeg ble kald. Det skjedde raskt men gradvis, og veldig mot min vilje. For midt oppi all gleden og lykken, fikk jeg plutselig en ape på ryggen som begynte å hviske meg i øret.

For noe av det beste ved å være nyforelsket er jo selve spenningen. Spillet som hele tiden endrer seg, jakten og uvissheten om at man aldri kan være helt sikker. Men fra første sekund vi møttes, var det liksom ingen tvil. Det ville alltid være oss. Og med det mistet spenningen litt av futten. All futten egentlig, for det var liksom ingen vits å være nyforelsket når man uansett var ment for hverandre.

Jeg som inntil nylig hadde vært rotløs ungkar, men så plutselig og nesten over natten, var vi som et gammelt ektepar. Hang opp tapet på kveldene og tok det rolig i helgene. Drinker og sene kvelder ble til pledd og te i sofakroken.

Og i den prosessen begynte jeg veldig tidlig å ta Christina for gitt. Vi kom jo til å være sammen for alltid, så hva er poenget med å være nyforelsket? Kanskje jeg følte meg litt fanget, jeg vet ikke, uansett så skrudde jeg av nyforelskelsen altfor tidlig og det satt selvfølgelig en støkk i stakkars Christina. Hun som løp rundt med sommerfugler i magen og ikke forsto hvorfor jeg plutselig var blitt kald som en fisk. Jeg var egentlig ikke det, jeg bare skjønte ikke hva som foregikk. Hva jeg tenkte og hvorfor. Og jeg var vel bare redd.

Selv om jeg ikke visste det da, så gikk det så langt at Christina sto på nippet til å gå fra meg. Det har hun fortalt først i etterkant. Jeg tenkte jo aldri i starten at det faktisk var en mulighet, og det var også det som nesten ødela for oss. Jeg tok Christina for gitt.

Men det var frem til en lørdag kveld vi lå på sofaen og så på tv. Kosekveld i heimen med hjemmelaget pizza og Det Store Korslaget på TV. Stemningen var nok litt så som så som den var på den tiden, for det var kommet til et punkt der vi plutselig ikke forsto hverandre. Vi som var nyforelsket, hvorfor føltes det som vi sto på hver vår side av en kløft?

Og da skjedde det.

Thom Hell. Over you.

“This is where we’ve come to
There was a time when it was me and you
Though it’s hard to keep moving;
It’s the only way to get over you my love.”

Og vi så på hverandre og vi forsto. Ikke fordi sangen handler om kjærlighet, men fordi den handler om det motsatte. Kjærlighetssorg. Forhold som tar slutt. Det var som et lys som gnistret til liv. Dette må vi kjempe for. Jeg innså brått at alle forhold faktisk kan ta slutt, og jeg forsto at jeg var i ferd med å miste det beste som noensinne har hendt meg. Og det ble vendepunktet. Vi tok nyforelskelsen tilbake og har aldri sett oss tilbake.

For jeg har ikke lyst til å gå en eneste dag uten Christina ved min side. Siden den dagen har jeg aldri tatt henne for gitt og det skal jeg aldri gjøre igjen. For alle forhold kan ta slutt om de ikke vannes og pleies med kjærlighet. Og Thom Hell på TV.